Umulig!

Melding fra min yngste datter idag: "Pappa, vet du at hvis du går på Google bilder og søker på ‘umulig’ så kommer det opp et bilde av deg?"

 Og det gjør det. Hermed er det altså bevist!

Advertisements

Vil bare minne om…..

….morgendagens møte om kunnskapsinnvandring i PFIT! Klokken 1900 i Rosenkranz gt 7 (Håndverkeren møtelokaler), med høyaktuelle og celebre gjester.  Etpar oppdateringer siden sist:

  • Fredrik Syversen, direktør IKT-Norge sa på radioen i går at det nå går mot mangel på IT-folk, og at man må hente dem i utlandet, men at dette er dyrt og vanskelig.
  • Erik Jakobsen, direktør Menon, sa på et møte i Oslo Business Summit for etpar uker siden at Norge har vanskeligheter med å fylle en kvote på 5000 mennesker for "ekspertinnvandring" i året (det kommer bare 900).  Politikernes forslag til tiltak for dette var å øke kvoten.

Så hva er det – er det for vanskelig å ta inn kunnskapsinnvandrere? Bør vi slippe opp mer? Eller er det ikke reglene, men det at norske kunnskapsarbeidere er relativt underbetalt og Norge et vanskelig land å gjøre karriere i for en utlending som er problemet? Er det et problem?

Vi sees i morgen – vel møtt! 

They shall all have prizes

Diskusjonen om karaktersetting på høyskolenivå er ironisk for alle som har lest litt økonomi. Når en utdanningsinstitusjons inntekt er avhengig av antallet uteksaminerte kandidater, og antallet smart mennesker er konstant, vil kravene senkes hvis ikke nøytral kontroll finnes eller sensorer har ekstrem selvtillit. (Som Oddvar Norlie, sa, det skal sterk karakter til for å selge strikk i metervis.)

Ironisk nok er dette et argument for private undervisningsinstitusjoner: BI har kun 20% statsstøtte, ellers får vi betaling uansett om studentene står eller ikke. Filosofien er at man betaler for en utdannelse, ikke en grad. Sånn sett er ikke institusjonen under press for å pynte på resultatet.

En annen sak er jo at for den enkelte foreleser kan det være et problem at hvis man er tøff som sensor får man færre studenter til fagene sine året etter. For ikke å snakke om at man får masse bråk med studentene – de skal ha sensurbegrunnelser og klager og det ene med det andre.

Etter min mening må man ha institusjonelle rammer for å forhindre faglig nivåsenking. Det er faktisk en høyere utdanningsinstitusjons oppgave å filtrere studenter på arbeidsgiveres vegne (ikke dens eneste oppgave, for all del, men en ikke uviktig en.) Filtrering kan skje ved inntak, noe som går for populære elitestudier, eller ved uteksaminering. Skal filtreringen skje ved uteksaminering må man ha absolutte kvalitetskrav. Hittil har man løst dette ved eksterne sensorer, standardiserte prøver, eller fastsatte karakterfordelinger.

Eksterne sensorer er dyrt (det er vanskelig å finne folk, jobben er dårlig betalt) og det er betydelig fare for en gjentjenestesøkonomi (du godkjenner mine studenter, så skal jeg godkjenne dine). Eksterne sensorer fungerer heller ikke ved mappevurdering – f.eks. at en del av karakteren er muntlig – og jeg har meget gode erfaringer med muntlige karakterer. Hvis studentene vet at de får karakter etter hva de sier i klasserommet, blir forberedelsene gode og diskusjonen dermed livlig.

Standardiserte prøver begrenser studiestedets og foreleserens autoritet, kan virke ensrettende, er vanskelige å sikre, fungerer dårlig med mappevurdering – og er meget upopulære. Men de er effektive i den forstand at de synliggjør forskjeller mellom læresteder, og jeg har en mistanke om, gitt ulydene vi fikk da minstekrav til lærerutdanningen kom, at det er betydelige geografiske kvalitetsforskjeller. Men kanskje en tanke i noen fag?

Fast karakterfordeling (x% får karakter y) er nokså ukjent i Norge, selv om vi har hatt en målsetting om en total karakterfordeling siden ECTS-systemet ble innført. Jeg har eksperimentert med fast karaktersetting i mine kurs. Forutsatt at de er store nok – tror grensen går ved ca. 60 – fungerer det utmerket. Det er avhengig av at man gir skikkelig tilbakemelding til hver enkelt student, har et stringent system for karaktersetting, og synliggjør hvordan karakteren er kommet frem. Ingen klager (vel, noen få) fra studentene så lenge reglene er kjent på forhånd og de kan se hvorfor de har fått en spesiell karakter. Det krever imidlertid ganske mye jobb og en hel del hacking i Excel. Jobben må man jo ta uansett, forsåvidt, enten i form av pre-emptiv tilbakemelding eller i form av sensurbegrunnelser etterpå.

Lurer på når vi får den første professoren i Norge som begynner med å gi dobbeltkarakterer – en ironisk karakter til vitnemålet og en "ordentlig" karakter, slik professor Mansfield på Harvard gjør? Uansett synes jeg Kristin Clemets reaksjon – å skulle granske høyskolen i Volda, hvor saken først kom opp – er feil. Problemet eksisterer, og det må settes inn systematiske mottiltak, primært ved å skille bukk og havresekk.

Gyldendal som søppelleverandør

Marlo Morgan forsideJeg kan nesten ikke tro det: Gyldendal har i 2004 gitt ut nytt opplag av Marlo Morgans svindelbok Det virkelige folket, en New Age bok "fra virkeligheten" om en lege som vandrer tvers over Australia sammen med en gruppe urinvånere.

Boken er ikke bare elendig skrevet og fremstilt som sann, den er svindel fra ende til annen, noe som blir klart for enhver som leser mer enn 20 sider inn i den. Marlo Morgan påsto inntil for få år siden at den var sann, men måtte til slutt gi seg etter at rasende australske urinnvånere forlangte en unnskyldning og at hun sluttet å reise rundt og holde misvisende foredrag om dem. Morgan er ikke lege, hun har antakelig aldri vært i Australia, og hennes beskrivelser av australsk natur og urinvånernes kultur er så full av feil at det blir latterlig. I hennes Australia spiller urinvånerne trommer (noe de aldri har gjort) og en vestlig kvinne vandrer barbent tvers over kontinentet (de som forsøker det tørster som regel ihjel før de rekker å dø av spinifex-blodforgiftning, hvis da ikke heteslag tar dem først.)

Likevel fortsetter Gyldendal å gi ut boken, og har beholdt en litt tvilsom beskrivelse som akkurat klarer å skape så mye tvil om sannhetsgehalten at det ikke er tydelig for en kjøper at dette er diktning. Og folk hopper på, mens de legger magnetsåler i skoene og kjøper helsekrystaller.

Et kjent forlag skal fungere som kvalitetssikring. Jommen sa jeg smør. Gyldendal, for ikke å snakke om oversetteren Tormod Haugen, burde skamme seg over å ha noe med et slikt makkverk gjøre. For ikke å snakke om at de gjentar forfatterens salgsdrivende "basert på virkelig kunnskap" tåkeprat. Fytterakker’n. 

Microsoft i midtlivskrise

Enquet i Computerworld. Det er ganske interessant å se hvordan Microsoft gradvis har åpnet opp, med Robert Scoble som fremste eksponent – og man er nok gradvis klar over at verden endrer seg. Ole Tom Seierstad har faktisk den skarpeste analysen her, synes jeg, selv om den kommer i form av diskrete hentydninger.

Memo til meg selv: Lær å fatte deg i korthet. Stopp her. 

Oppdatering: Glimrende artikkel i Wall Street Journal om hvordan konkurransen fra Google og andre har tvunget frem en endring av MS’ systemutviklingsmetoder.

Arne Jon protoblogger

Arne Jon IsachsenFant her forleden ut at kollega Arne Jon Isachsen har en egen hjemmeside på BI, der han legger ut sine månedsbrev og andre notater som PDF-filer. En slags protoblogg, med andre ord.
 
Mye interessant å lese, inkludert hans betraktninger om Tyskland og Italias økonomi og en reportasje om en sommerlig sykkeltur med økonomisk krydder. Ta en kikk – om ikke akkurat en blogg, så er det kanskje en begynnelse til et norsk motstykke til Marginal Revolution eller Crooked Timber her hjemme?