Philter (Thomas Nortvedt, opphavsrettsjurist) på bloggen Welcome to the Revolution har bedt meg si noe om hvorvidt geografisk differensierte priser har mening for digitale varer fra en økonomisk synsvinkel. Jeg takker for henvendelsen og skal svare – men det er lørdag, jeg skal male noen vinduskarmer, og derfor blir dette litt stream-of-consciousness….

Dette er et ganske stort tema – det korte svaret er, i alle fall for meg, at katten egentlig er ute av sekken, og medmindre man vil investere stort i ulike overvåkningssystemer eller sørge for at ens vare blir en løpende tjeneste (slik Microsoft har gjort med Windows) er det ikke noen realistisk mulighet til å prisdiskriminere. Som det ganske riktig påpekes er det transportkostnader som avgjør prisdifferensiering under forutsetning om perfekt informasjon, og det er ingen variable transportkostnader for musikk eller programvare.

Det finnes imidlertid prisdiskriminering for digitale varer ingen reagerer på: Microsoft Windows er, såvidt jeg vet, billigere i Afrika og Kina enn i Norge eller USA. I Afrika regner jeg med at dette reflekterer mindre kjøpekraft, i Kina muligheten for at myndighetene har såpass stor beslutningskraft at de kan påvirke markedet over til konkurrentene. Når Microsoft setter ned disse prisene blir det sett på som positivt, siden produktet reflekterer lokal kjøpekraft. Man kan altså prisdiskriminere basert på lokal tilpasning: Det hjelper ikke meg noe særlig om Windows på Svahili er billigere enn norsk eller engelsk, jeg blir nok pent nødt til å betale likevel. (I tillegg har Microsoft vett nok, ser det ut til, til å sørge for at selv om man har en gammel eller piratkopiert versjon, så kan man laste ned og innstallere sikkerhetsrelaterte oppdateringer, men ikke funksjonelle tillegg. Igjen en indikasjon på at noe som i utgangspunktet var en vare er blitt en tjeneste).

Musikk, derimot, krever ingen særlig lokal informasjon (det er ikke vanskelig for et russisk eller peruviansk nettsted å selge Odd Nordstoga) og kommer i standard formater. Man kan lage regionale versjoner (slik som soneinndeling for DVDer) men det er lett å komme rundt denslags med sonefrie avspillere. Så katten er ute av sekken, og folk kommer til å kjøpe fra der det er billigst (slik jeg ville ha gjort hvis Amazon hadde begynt med norske bøker.) Det er kø over Svinesund hver helg, og det hjelper lite med reguleringer (folk kjøper masse kjøtt trass i kontroller) eller harry-pregede holdningskampanjer.

Man står igjen med en rettferdighetsvurdering. Digital kulturformidling handler om en stadig mer direkte forbindelse mellom en artist og en kunde. Alle mellomledd vil forsvinne medmindre de tilfører verdi – som de kan gjøre ved å være filtre, raffinerier eller miksere. Et filter siler ut dårlige kulturprodukter, et raffineri gjør dem bedre, en mikser blander produkter på en slik måte at totalen er mer verdt enn summen av delene. Det hele selges til en pris mottakeren finner rimelig, som så deles mellom artisten og mellommennene (som i stadig større grad vil ta betalingen på forskudd). Og artisten vil i stadig større grad få betalt ikke i salg av enkelteksemplarer, men for alle varer som kan begrenses ad ikke-digital vei, som f.eks. konserter, privatopptredener, eller lignende. Som Jan Eggum har påpekt, det gjelder å komme på TV, for da betaler julebordene bedre etterpå.

Jeg tror en slik modell (mindre relativ eksemplarinntekt) er den som kommer til å vokse frem, og at forsøk på kunstige begrensninger og allverdens lover egentlig bare er en utsettelse av en utvikling som allerede er godt igang. Man kan få gjennom en viss prisdifferensiering av produkter hvis man klarer å identifisere kundene, men det er vanskelig. Harvard Business School selger undervisningscase, for eksempel, og sliter med at folk piratkopierer dem – ikke bare fordi de er dyre, men fordi kjøpsprosessen er komplisert, bruken begrenset, og mer og mer akademisk materiale er gratis tilgjengelig allikevel. Men folk vil betale det de synes er rimelig, og de betaler for genuin vare – jobben blir å synliggjøre hvor mye som går til artisten.

Det er faktisk ingen grunn til at ikke verdens billigste digitale platesjappe skal ligge i Norge – arbeidsintensiteten i en digital platebutikk er ganske lav, for eksempel.

Under forutsetning at artisten får en rimelig kompensasjon (enten i form av en andel av salgssummen, i form av økt etterspørsel etter konsertbilletter, eller i form av stipender eller premier), er det i alles langsiktige interesse at salg av digitale varer legges til billigst mulig sted på jorden, og at de legges ut i en form som ikke begrenser bruksform (avspillingsutstyr o.l.) Lavere pris betyr mer salg, dels av den opplagte grunn at de fleste kjøper mer når noe er billig, dels fordi fristelsen til å piratkopiere blir mindre. Reguleringer, både nasjonale og internasjonale, bør gjøre kulturkjøp lett, billig og lovlig. Det bør være klart hva som er lov og hva som ikke er det, og avgrensningen bør baseres på hva en ærlig kjøper mener er rimelig bruk.

Fremtidens digitale kulturmarked er en kamp om oppmerksomhet, ikke hylleplass. Oppmerksomhet oppnås ved hurtig distribusjon, god informasjon, og lav enhetspris. Fremtidens rike kunstner vil være den som kan konvertere oppmerksomhet til penger, ikke den som selger flest mulig enkelteksemplarer av tidligere arbeid.

Vanskeligere er det i grunnen ikke. Og vanskeligere bør ikke lovgivningen være heller.

Fantastisk foredrag av Hans Rosling, professor i internasjonal folkehelse ved Karolinska Institutet.
Se Kjetil Johansens sammenfatning – dette er det definitivt verdt å ta seg tid til. Skal laste dette ned og bruke det i undervisningen.
Hvis bare enkelte såkalt sosialistiske partier – som Senterpartiet eksplisitt men de andre implisitt – kunne se hva som skulle til for å bli kvitt fattigdommen i Afrika…. og hva våre tollmurer koster de fattige i verden. 350 milliarder (dollar, regner jeg med) i jordbrukssubsider i rike land. Og 2 milliarder i jordbruksstøtte til fattige land….. I korthet betaler vi norske bønder for å drive parkforvaltning, og pengene tar vi fra fattige land i Afrika.
Rosling argumenterer også for at det ikke er samfunnsøkonomisk å selge statistiske data – bedre å legge det ut gratis – og at patentering av gener er økonomisk irrasjonelt. Hjertens enig!
Nå jeg bare får tid, skal jeg kaste meg over http://www.gapminder.org – der ligger prøveversjoner av det utrolige dataprogrammet han har laget for å vise global økonomisk utvikling..