Berit Svendsen til BI

Jeg har kjent Berit Svendsen i noen år (hadde henne inne som gjesteforeleser på 90-tallet, for eksempel) og har alltid oppfattet henne som en av Norges fremste teknologiledere. I våres satt jeg i bilen og hørte på radioen at hun skulle slutte i Telenor – og jeg tok øyeblikkelig kontakt med Inge Jan, rektor på BI, og foreslo at vi tilbød henne en eller annen form for tilknytning.

Og nå er hun det – faktisk siden mai – med den ikke særlig norske tittelen Executive in Residence (i tillegg til at hun er utenlandsdirektør i Vipps, naturligvis.) Berit og jeg er opptatt av digitalisering av norske ledere og (hun) særlig norske styrer, og det skal vi faktisk samarbeide om, i første omgang rundt vårt Executive-program Digitalisering for vekst og innovasjon, arrangert i Sophia Antipolis i samarbeid med Accenture.

Mer om dette programmet senere – i første omgang: Fantastisk at dette har latt seg gjøre, og jeg gleder meg til i enda større grad å sette digitalisering på dagsorden sammen med Berit!

En sommer viet maritim læring

De tre siste (16, 17, 18) årene har jeg vært ute og seilt med bl.a. Skipperen, Forleggeren, Piloten og Vinbonden (ikke alle på en gang). Det har jeg gjort i år også (en uke med Skipperen og Piloten, en uke med Skipperen og Forleggeren). Den første uken, i Portugal i mai, hadde totalt ca. to timer seiling – båten mistet propellen, muligens pga. krypstrøm, og vi ble liggende i havn i Cascais i fire dager. Den andre uken, Marstrand til Grebbestad i juli, var preget av lite vind, og dermed endel motorseilling, oppveiet ved mye og deilig sjømat.

Men de to turene, hyggelige som de var, har ikke vært det viktigste maritime som har preget sommeren. Man har nemlig anskaffet båt, og tatt fritidsskipperkurs.

Fritidsskipper
Fritidsskipper er båtførerprøven på steroider, og involverer et 12-dagers kurs ( (D5L hos Trygg Ombord.), 10 dager med teori og to dager med navigasjonspraksis. Jeg tok dette over tre langhelger i juni sammen med Skipperen, og dermed er man (vel, Skipperen, jeg må ta en «praktisk utsjekk» siden jeg ikke har eid stor båt i over tre år) sertifisert for å føre båter opp til 70 fot i Norge, Sverige og Danmark.

Kurset var morsomt – studentene en hyggelig blanding av folk med fiske- og tradisjonell kystbakgrunn, seilere, og meg som bare var med fordi jeg syntes det var morsomt å lære. Det skal sies at mesteparten av stoffet kunne jeg fra før (takket være speideren, militære, fjellsport og å ha jobbet på sykehus), men det var bra å få det satt det hele i system og få oppklart endel misforståelser og manglende oppdateringer. Jesper var en glimrende instruktør, men jammen var det mye å lære fra de andre studentene også, om fiskebruk og dieselfiltre og skilletrafoer og navigasjonsbommerter. Morsomt å se forskjellen i perspektiv: En av studentene (kyst/fiskebakgrunn fra Ålesund) skulle legge til med kursets seilbåt – en splitter ny 55 fots Hanse. Instruktøren var en smule bekymret, siden han hadde erfaring med at fiskere smeller baugen på sjarken i brygga og gir gass til styr- eller babord for å få den inntil. Vår mann fra Ålesund parkerte båten forsiktig og nydelig, og kommentere saken med: «Det tok litt tid – e’kje vant til sånn Tupperware…»

Båt
Man har også anskaffet båt, faktisk i september i fjor. Det har blitt en to-tre overnattingsturer, og en ukestur til Sørlandet i juli.

Båten er et kompromiss, men et godt sådan. Jeg ville helst ha en robust seilbåt, men Fruen vil ikke. Hun mener jeg kan seile med Skipperen på hans båt hvis jeg vil seile, og har i grunnen et poeng der. Dermed ble det motorbåt, og endel krav måtte oppfylles. Båten skulle være liten nok til at den kan brukes til småturer rundt på Oslofjorden (vi bor ved sjøen og har en liten 16-foter med kalesje som har fungert utmerket til småturer hittil.) Den skulle være stor nok til at vi kunne ta overnattingsturer og til at vi ikke måtte ha redningsvest (altså over åtte meter.) Og jeg ville ikke ha en cabincruiser med høyt fribord, men noe litt smekkert og elegant.

Dermed endte vi opp med en meget pen Windy 9000 fra 1996, velholdt med en nokså standard Volvo Penta motor (valgt etter anbefaling fra Knut, vår lokale båtmotorekspert). Den har offisielt sengeplass til fire, i et knipetak seks, men passer egentlig best for to. Og den er liten nok (30 fot) til at den er billig i båthavn og får plass ved gjestebrygger ved restauranter og lignende. Så langt er vi svært fornøyd, både Fruen og jeg.

Skuta (nærmest). Vil etterhvert få navnet Ragnhild VII. Intern spøk…

Ferie
Årets båttur (for Fruen og undertegnede) har dermed blitt med motorbåt, fra Oslo til Grimstad (vel, vi kom så langt som til Brekkestø) og tilbake, med overnatting på Bolærne, Nevlunghavn, Risør, Grimstad, Låddalsholmene, Risør, Stavern og Horten. Det ble endel gjestehavn, mest fordi vi var barnevakt for en liten hund som trengte å kunne gå i land før sengetid.

Jeg har faktisk ikke ligget i norske gjestehavner før – bare svenske og danske – og merket en viss forskjell i klientell og servicetilbud. Vestkysten av Sverige er preget av masse mennesker, trange havner, og en viss eksklusivitet – hvitvins- og seilbåtfaktoren er høy, særlig på steder som Marstrand. Den typiske båtturisten i norske havner har en Princess 42, høy BMI og tilbringer kvelden på båten med en pappvin. (Nå skal det sies av dette ikke stemmer for Brekkestø, og at vi var i Kragerø i høljende regnvær og derfor ikke gadd legge til, men likevel…)

De norske båthavnene har også et lavere servicenivå, og dårligere restauranter. Et sted som Hunnebostad har i hvert fall fire-fem restauranter som stort sett serverer lokal sjømat. Menyene jeg så i Stavern, for eksempel, er mer preget av pasta og burgere, med sterk fokus på pris. Horten hadde den klart beste havnen (inkludert en hyggelig havnevert som kom rundt og samlet søppel samtidig som han kontrollerte betalingen) og anbefales, selv om avstanden til Oslo er litt kort og det derfor kan være fristende bare å stikke hjem derfra. Ellers har man gammeldagse løsninger med dusjer som krever myntpåkast og toaletter som mangler dopapir. Norske båthavner later til å være et tillegg til en by, ikke en viktig del av miljøet, i større grad enn de små stedene (som Käringön, Fiskebäckskil, Hunnebostrand og Koster) på den svenske vestkysten. Og dermed blir det hele litt dødt. Litt synd, for man kunne gjort så mye mer ut av det, men inntektsgrunnlaget er antakelig for lite (eller gjestehavnene for små.)

Når skal det sies at Risør og Tvedestrand er koselige steder, Grimstad er vi glad i, og Arendal med Nidelven er nydelig. Nevlunghavn har et fantastisk bakeri hvis man er villig til å gå en kilometer. Og norskekysten har massevis av fine sund og trange fjorder (for eksempel mellom Eydehavn og Tvedestrand) der man ikke kommer inn med seilbåt, noe som gir en annen opplevelse enn utaskjærs.

Så ja takk, begge deler.

Det kvinnelige element
Fruen har gått kurset «Ta roret, jenter» hos Redningsselskapet og var kjempefornøyd med det. Hun tar faktisk roret, og har observert at med unntak av rene jentebåter er det så og si alltid mannen som kjører, uansett alder, båttype og nasjonalitet. Det er i grunnen litt underlig, gitt at jobben med å legge ut fendere, hoppe i land, og fortøye, er både mer fysisk krevende og vanskeligere enn det å stå til rors, skjønt det er den som står til rors som får skylden for eventuelle bommerter.

Å bli kjent med båten
Det å ha en båt med masse utstyr og innebygget motor er nytt for meg. Jeg har lært den gamle tommelfingerregelen om å sette av 10% av innkjøpsprisen til vedlikehold ikke er så dum. Samt at alt som er maritimt dimensjonert er nokså dyrt, for å si det forsiktig. I alle fall, hittil har det blitt en propeller, to impellere og en havnekalesje, samt ganske saftig mye diesel Det enkleste, har jeg funnet ut, er å ikke se på pumpen når man fyller, og heller ikke se på beløpet når man trekker kortet. Samt, som en nabo sa, at man må betrakte det som et substitutt for hotellkostnader. Men det er litt morsomt å skru og pusse og fikle også – det er alltid en skrue som skal strammes eller et hengsel som trenger smøring eller noe som går i stykker og må fikses. Når sant skal sies, har jeg vel brukt mer tid på det enn på båtturer i år.

Med andre ord, jeg er i ferd med å bli båtnerd.

Om fortid og fremtid og AirBnB

AirBnB blir nå delvis forbudt i Norge – og mine erfaringer med AirBnB og tanker om forbudet finner du på Digi.no.

Vi nordmenn har lang tradisjon for å forby ting vi ikke helt forstår. Forbudet mot AirBnB over 90 dager føyer seg inn i rekken. Årsaken er at innovasjoner har få talsmenn og det tradisjonelle er organisert, vokalt og, vel, tradisjonelt. Vi lar med andre ord fortiden regulere fremtiden – og det må vi slutte med.

Som vanlig med lydfil.