Månedlige arkiver: desember 2008

Godt nytt år med innovasjon i nedgangstider

Postet den av

Dette burde det skrives mer om, og kanskje jeg gjør det, men likevel: Fra et teknologisk og innovasjonsmessig synspunkt er det all grunn til å tro at 2009 blir et godt år. Etterspørselen etter innovasjon – særlig prosessinnovasjon – er stor og økende: I oppgangstider går det så greit likevel, i nedgangstider må man tenke annerledes – og det uten å bare kaste penger på problemene.

Så her er noen grunner til at jeg tror små og store kreative teknologifirma kommer til å gjøre det bra i 2009 og fremover:

  • prisen på innsatsfaktorer faller: Man får tak i billigere ansatte og billigere lokaler
  • mye av den nye teknologien – foreløpig referert til med vage navn som Web 2.0, crowdsourcing og cloud computing, tillater avansert bruk av teknologi uten mye kapitalbinding
  • kundene, særlig bedriftene, er villige til å gjøre ting som reduserer kapitalbinding (f.eks. outsourcing av deler av virksomheten for å få eiendeler ut av bøkene) og kostnader.

Med andre ord, det er nå man kan få til organisasjonsendringer, prosessendringer, strukturendringer. Det er nå bedrifter vil se etter nye, rimelige måter å gjøre ting på – og da ligger mulighetene der hvis du kan posisjonere din teknologi som en disruptiv innovasjon.

Lykke til – og godt nytt teknologiår!

Max Manus

Postet den av

image Familien så Max Manus i går – noe vi ikke på noen måte var alene om. Det var påfallende hvor stor del av publikum som besto av familier, i to eller tre generasjoner. Det var også påfallende hvor stille det var etterpå – denne filmen gjorde inntrykk på mange. Den gjorde definitivt inntrykk på meg. Skuespillerne passer utrolig godt til rollen – særlig er Knut Joner et funn som Gunnar Sønsteby – og selv om enkelte har påpekt noen anakronismer (som at det ikke går å skyte med en Sten gun under armen) er dette svært realistisk. Radarparet Axel Henie og Nicolai Cleve Broch leverer en svært god prestasjon som henholdsvis Max Manus og Gregers Gram.

Sånn umiddelbart er det litt vanskelig å forstå Erling Fossens kritikk av at filmen glorifiserer motstandskampen. For det første underslås det ikke på noen måte at tapene, også i form av represaliser, var betydelige. Kaptein Martin Linge sier dette tidlig i filmen, og setter spørsmålstegn ved om raidene mot norskekysten kunne betegnes som suksesser. For det andre er filmen, såvidt jeg kan se etter å ha lest både Max Manus’ bok og noen hundre andre bøker om perioden, svært historisk korrekt. Det betyr ikke at det ikke er avvik fra virkeligheten, men avvikene er slik det må bli for at det skal bli en film av det. Mange spektakulære og viktige hendelser er utelatt, ikke fordi de ville vært filmatisk uinteressante, men fordi regissøren har valgt å konsentrere seg om tre sabotasjeaksjoner – sprengningen av tre skip på Oslo havn, sprengningen av arbeidskontoret (forøvrig i feil bygg, men Akersgaten 55 ser helt annerledes ut i dag) og senkningen av Donau. Ikke nevnt med et ord er torpederingen av en tysk destroyer i Mossesundet, angrepet på troppeskipet Monte Rosa der Max Manus og Gregers Gram lå tre dager og ventet blant rottene under kaien i Oslo Havn, sprengningen av flylageret i Bjølsenhallen, og så videre. Innsatsen var med andre ord adskillig større enn hva filmen (og Erling Fossen) gir inntrykk av. Hva den betød i verdenshistorisk sammenheng er en annen sak – men det forringer på ingen måte innsatsen.

Virkeligheten var ofte enda mer dramatisk enn filmen gir inntrykk av. Her er et utsnitt fra boken, om hvordan Kolbein Lauring, Max Manus’ nestkommanderende, skjøt seg ut da tyskerne kom for å arrestere ham. (s.176-177):

[…] om morgenen hadde Kari [Lauring] forsovet seg for en gangs skyld, og de var derfor ikke stått opp da de hørte banking på inngangsdørein inn til huset. Han kastet et blikk ut av vinduet og så tyskere på alle bauer og kanter. Huset var omringet, sjansene for å unnslippe var små. Han gikk bort til det andre vinduet over inngangsdøren, og straks begynte det å sprute med glasssplinter rundt ham. Tyskerne der nede hadde åpent ild mot vinduene, for å drive ham vekk fra dem. Gode råd var dyre nå. Kolbein hadde som før nevnt sittet på Møllergaten og Grini i henholdsvis 2 år og 9 måneder og haddde sluppet ut nærmest ved en feiltagelse. Han måtte love på tro og ære aldri mer å opptre mindre vennligsinnet mot tyskerne, og det ble presisert at hvis han rømte fra Norge ville det gå ut over hans familie. Det er lett å forstå at han nødig ville bli tatt levende. Han hadde bare pyjamas på seg da tyskerne kom, men fikk kastet en lærjakke over pyjamasjakken og hoppet opp i et par sko. Kari rakte ham håndgranatene, og et ekstra magasin til pistolen. Kolbein gav henne et avskjedskyss,  så pælmet han en håndgranat ned til tyskerne utenfor døren, og da den eksploderte, hoppet han ut på taket, og derfra over på et annet tak. Han hadde vært litt i tvil om han kunne klare det, men det gikk bra, og han kom ned på alle fire med en pistol i hver hånd.

Så løp han mens tyskerne skjøt som besatte etter ham, og han skjøt igjen. I hagen ved siden av stod det en tysker og siktet på ham. Tyskeren bommet, Kolbein slengte et par skudd etter ham, og fyren gikk ned. Kolbein løp rett mot et høyt piggrådgjerde og klarte på en eller annen mystisk måte å få kastet seg over det. Så gikk ferden videre. Pistolene var tomme, og han skiftet inn magasin. Han løp gjennom hager, hoppet over gjerder , og endte omsider i et hus hvor han var heldig og fikk lånt klær av en nordmann som forsto situasjonen med engang.

En film som velger ikke å ta med en slik filmatisk perfekt episode, er enten nøktern og konsentrerer seg om en stram historie, eller har så mye å ta av at det ikke er nødvendig. I begge tilfelle er det vanskelig å kalle den spesielt glorifiserende. Det er rett og slett vanskelig å glorifisere, fordi det var så mye mer. I filmen fremstilles Gregers Grams propagandavirksomhet som litt skriving på skrivemaskin mellom sprengningene. I virkeligheten drev de en propagandaoperasjon med kodenavn Derby, som hadde mer enn 500 deltakere, og hadde rapportører mange steder rundt omkring i offentlige og private organisasjoner.

I Oslogjengen, og i motstandsbevelsen forøvrig, var det folk som tok livet av seg for ikke å røpe noe (som Edvard Tallaksen, fremstilt i filmen, som hengte seg på cellen), som løp inn i kuleregnet for å bli skutt heller enn arrestert (som Roy Nilsen, tredjemann i Donau-aksjonen, gjorde (uten at det er vist på filmen)), som sultet i hjel i konsentrasjonsleire, som ble torturert i årevis. Lauritz Sand – etter krigen kjent som Norges mest torturerte mann – bygget opp spionasjenettverket XU, og ble tatt tidlig i krigen. Tyskerne brakk hvert ben i kroppen på ham, men det eneste de fikk ut av ham var "nei", og med det reddet han antakelig hundrevis av mennesker. Han døde i 1956 uten ha kommet seg av skadene. En annen var professor Leif Tronstad, som planla Vemork-aksjonen og ble skutt i mars 1945. Han har idag et anonymt torg i Sandvika oppkalt etter seg – jeg vet ikke om mange i Sandvika kjenner hans historie.

I årene etter var de helter. Så var det tid for revisjonen. Og jeg lurer litt på hvorfor jeg aldri lærte noe om dette på skolen. Men så er ikke historie norsk skoles sterke side. Ikke det heller.

Ja, mange mennesker var med i NS, eller var "stripete", eller ble med i motstandsbevegelsen mot slutten av krigen da man så hvilken vei det gikk. Men mange mennesker tok store sjanser og led i stillhet uten noensinne å få sin historie fortalt.

Jeg synes filmen var svært tro mot boken og svært historisk korrekt så langt jeg kan se. Jeg synes ikke det fremstilles som om motstandsbevegelsen vant
krigen alene. Heller er det ikke, som Erling Fossen sa i et radiointervju forleden, slik at filmen fremstiller det som om at "Donau ble senket, og så var krigen over." Ardenneroffensiven skjedde i januar 1945 og angrepet på Donau omtrent samtidig. I perioden etterpå – krigens siste måneder – raknet nesten hele Oslo-organisasjonen, noe som også er fremstilt i filmen. Men det er ikke nevnt at Oslogjengen gjennomførte enda flere aksjoner – bl.a. sprengte de NSBs hovedkvarter i mars (for å hindre togkoordinering) og sikret en masse arkiver til Landssvikoppgjøret.

Det faktum at mange ikke gjorde noe, får ikke overskygge det at mange gjorde noe også – de fleste av dem uten å få noen anerkjennelse for det. Det er lett å være etterpåklok, men skal man vurdere hva noen har gjort, må man ta utgangspunkt i de ressurser og den informasjon de satt med på det tidspunktet beslutningen ble tatt. Disse unguttene på sykkel og deres mange medhjelpere satte livet på spill for demokrati og mot en tyrannisk stat. Det er en stor beslutning, som ikke kan forringes i etterkant.

Et sabotert bokprosjekt

Postet den av

image Finn Robert Jensen: Gunnar "Kjakan" Sønsteby: Om samhold og innsatsvilje

"Kjakan" Sønsteby er en så imponerende person – rent bortsett fra sin innsats under krigen, er han skarp i replikken og 90 år gammel – at hvem som helst kan bli litt lamslått når man møter ham. Det ble i alle fall jeg da jeg møtte ham på et seminar for et halvt år siden – turte ikke snakke til ham en gang.) Men en forfatter som skal portrettere en person og trekke noe livsvisdom ut av vedkommende, bør komme seg gjennom denne fasen og begynne å stille ordentlige spørsmål.

Dessverre er ikke Finn Robert Jensen mannen til å skrive en bok om Sønsteby. Denne boken, som kunne vært meget interessant, blir i stedet en springende lettvekterversjon av et fullstendig intetsigende ukebladintervju. En ting er at Jensen ikke stiller kritiske spørsmål. Denne boken er ikke ment til å gjøre det. Men en velvillig innstilling til portrettobjektet er ingen unnskyldning for ikke å organisere sitt materiale, å skrive elendig norsk og ikke ha noe eget perspektiv på hva man skriver. Forlaget må også kritiseres for mange trykkfeil og gjentakelser som burde vært luket ut i redigeringsprosessen. Boken er rettet mot forretningslivet (med andre ord, den ser ut til først og fremst å være laget for storinnkjøp fra firmaer i forbindelse med et foredrag av Sønsteby), men fungerer også her dårlig: Den fremholder selvfølgeligheter som visdom men går ikke inn i visdommen der den kommer til uttrykk.

Gunnar Sønsteby er ingen lett person å komme inn på (noe også Finn Robert Jensen sier i dette intervjuet), og det er klart at en portrettbok blir preget av hovedpersonen. Men Jensen har hatt tilgang til venner, kone, og folk som har kjent ham i offisiell sammenheng, uten at det kommer noe ut av det. Historikere og fagfolk, derimot, som kunne gitt bakgrunn og analyse, glimrer med sitt fravær.

Denne boken kan dessverre ikke anbefales. Les heller intervjuet Ari Behn gjorde med ham for litt siden, som faktisk inneholder nesten like mange faktaopplysninger som boken. For min del skal jeg grave frem et eksemplar av Rapport fra nummer 24.

IT-og-samfunnsdirektør søkes

Postet den av

FAD DIFI skal ha en direktør for IKT og samfunn. Hm. Jeg kan se for meg hva slags personer som kommer til å søke, og de er sikkert bra nok, men for meg betyr ordet direktør noen som har makt til å gjøre noe (dirigere). Og problemet her ligger mindre i lønnen enn i muligheten til faktisk å gjøre noe.

Da jeg en gang som ørevåt student lærte om EDB og ledelse på BI på tidlig 80-tall, var konklusjonen som ble gjentatt igjen og igjen og igjen: Du får ingen effekt av IT uten at organisasjonen endres samtidig. 26 år etter er dette fremdeles en av de viktiste læresetningene i mine kurs, selv om mengden endring har økt og prisen på teknologien sunket drastisk siden den gang.

Problemet med forvaltning og IKT ligger ikke i anskaffelse av teknologi, kunnskap om teknologisk utvikling eller ansettelse av fagpersoner. Problemet ligger i at offentlige organisasjoner ikke har effektivitet som eneste eller engang første målsetting. En effektiv offentlig organisering hadde

  • eksponert de interne systemene ut mot brukerne slik at de kan betjene seg selv. Da får man ned responstider og synliggjort flaskehalser. (Jada, jeg er klar over at alle ikke kan bruke Internett, særlig trygdede, men da kan jo NAVs personale opprette brukersentre med folk som gjør jobben.) Skattedirektoratet er svært bra her. NAV er forferdelige.
  • redusert antallet organisasjonsenheter ned til det som faktisk trengs. At vi fremdeles har fylkeskommuner i mitt lille land er for meg et mysterium. I hvert fall ut fra deres arbeidsoppgaver. (Og hvor mange Fylkestingsordførere klarer du å navngi? Akkurat, ja.)
  • forsøkt å matche beslutningsmyndighet med kunnskap. Jeg hører stadig fra konsulentbekjente om kommuner som ikke engang klarer å skrive en tosiders kravspesifikasjon og dermed er helt i lomma på konsulentselskapet.

Imidlertid er det litt for mange mennesker med litt for lite kunnskap parkert i disse organisasjonene. Ikke misforstå meg – store deler av offentlig forvaltning jobber iherdig med å gjøre ting bedre, men det er begrenset hva man kan gjøre når rammebetingelsene hindrer endring. Gerson Komissar, tidligere rektor på BI og fremdeles still going strong som 80-åring, sier at på det tidspunkt mer enn 50% av befolkningen får sitt levegrunnlag gjennom det offentlige (som pensjonist, student, trygdet, eller offentlig ansatt) er det ikke lenger mulig å redusere offentlig forbruk eller effektivisere.

Folk har vanskelig for å forstå at hvis de gjør en jobb som en maskin kan gjøre raskere, bedre og billigere, så er de i realiteten på trygd.

En direktør i FAD (hele FAD, for den saks skyld) blir henvist til å være rådgiver, litt pengefordeler, og (hvis man virkelig vil gjøre noe) geriljakriger. Man kan nok påvirke og inspirere og gjøre bra ting, men de virkelig store effektene får man ikke tatt ut. I stedet må man være kjappere ut enn alle småkongene (søketeknologi, for eksempel, er en utmerket måte å rydde opp i alle de forvirrende offentlige websidene man finner rundt omkring), bruke honnørord, vinkelskrive referater, sørge for at man får motstandere på innsiden av teltet heller enn utenfor, elevere inkompetente maktpersoner til prosjektlederstatus (slik at de gjør som man sier fordi de ikke kan noe annet, samtidig som de overbeviser seg selv at det var de som fant på det), kjøpe folk ut med lukrative rådgiverposisjoner og interessante studiereiser, og fremfor alt trykke på, trykke på, trykke på, og aldri på noe tidspunkt ta et nei som et nei.

For meg ser det ut som om lønnen i hvert fall må tredobles…

Alle demoers mor

Postet den av

For noen dager siden var det 40 år siden Doug Engelbart hadde sin berømte demonstrasjon av NLS-systemet på the Fall Joint Computer Conference i San Francisco. På en tid da datamaskiner stort sett var batch-orientert eller til nød hadde papirrull-terminaler, demonstrerte han den første datamusen (den ble laget i tre, og Engelbart refererer til cursor’en som en "bug"), hypertext, videokonferanse, telekonferanse, og så videre. Bare en ting som "copy and paste" og WYZIWYG redigering, som vi i dag tar for gitt, var revolusjonerende på denne tiden.

Dette var en demonstrasjon av teknologi som lå så langt foran sin tid at det rett og slett ikke helt gikk opp for mange i forsamlingen hva de hadde sett før flere år etterpå. Stanford University har en egen webside dedikert til denne demoen, og her er hele greia streamet fra Google:

http://video.google.com/googleplayer.swf?docid=-8734787622017763097&hl=en&fs=true

Jeg så denne første gang som doktorgradsstudent – tre av oss ble halt inn på bibliotekets videorom for å se denne kornete filmen med dårlig lydkvalitet, og ble sittende helt fascinert. Ved samme anledning fikk jeg også se en annen video av et enda tidligere grafisk grensesnitt, Ivan Sutherland‘s Sketchpad, som brukte en lyspenn, et "chording" tastatur (omtrent som en trompet) og kunne lage vektor-orientert grafikk. Dette gjorde Sutherland i 1963, og ryktet ville ha det til at det var kun mens de filmet demoen at programmet faktisk virket – det brukte hele kapasiteten til en stormaskin. Jeg har ikke klart å finne denne videoen på nettet, men det finnes et foredrag av Alan Kay fra 1987 som viser både Engelbarts og Sutherlands arbeid. (Der er videoen litt klarere også.)

Med andre ord, den "nye" teknologien vi bruker er mye eldre enn man skulle tro. Det tar bare litt tid å få den ut i markedet….

(Forøvrig var Engelbart inspirert av Benjamin Lee Whorf og Vannevar Bush – mer om dem en annen gang.)

Nynorsk og bokmål

Postet den av

Språkprofessor Finn-Erik Vinje har blogg, der hans skriver om språk og andre ting. Et av de siste innleggene handler om at det er svært få som snakker "rent" nynorsk – de fleste nynorskbrukere i politikken og andre steder bruker mye mer bokmål enn de tror.

For endel år siden leste jeg en bok av en amerikansk jente (Liese Greenfelder) som bodde et år i Hardanger. Hun skrev der at Norge er det eneste land i verden med to skriftspråk og ingen som snakker noen av dem.

Så spørsmålet blir jo: Er det egentlig noen som snakker "rent" bokmål?

Aftenposten Innsikt og Wikipedia

Postet den av

image Så overskriften "Debatten om Wikipedia" på et blad jeg ikke har sett før, Aftenposten Innsikt, og fant min egen artikkel og to til. Artiklene finnes ikke tilgjengelige på bladets hjemmeside, men de finnes jo tilgjengelig derute:

Egentlig er det ganske pussig at Aftenposten gir ut et "innsikt"-magasin uten noe nettforum, særlig i 2008, og særlig fordi Schibsted jo er et de mediehus her i verden som forstår nettvirksomhet. Men Innsikt er et gjenbrukssted for annet materiale, enten hentet fra Aftenposten eller oversatt fra utlandet, med ny grafikk og muligens noe omskrivning. Slik sett virker det fornuftig – papir som fremvisningsmedium heller enn lagringsmedium, og et eksempel på at man genererer det statiske innholdet fra det dynamiske og ikke omvendt.

Forlagsbransjen er der platebransjen var i 2000

Postet den av

Ifølge GigaOM vil e-bøker passere vanlige bøker i omsetning i 2019 – nøkkelen ligger i leseplater til under $100, og god leseprogramvare for iPhones og bærbare PC-er. Samt, naturligvis, et omsetningsledd som fungerer.

Det burde ta kortere tid i Norge, fordi bokprisene her er relativt høye, og vi nordmenn er kjappe til å ta i bruk elektroniske duppedingser. Og selv om prisene på bøker kommer nok til å synke etterhvert som forlagene begynner å merke presset, er bransjen kartellpreget og kommer til å holde igjen så lenge den kan. Allerede idag, i et meget beskyttet marked (hvor de til og med dominerer distribusjonsleddet) sliter de store forlagene. Regn med noen forbedringer av den eksisterende modellen – endel kreativ markedsføring, intern effektivisering (fremdeles driver man papirkorrektur i norske forlag), og hybridløsninger som Espressomaskinen – før det hele raser sammen som et korthus litt etter neste skolereform (hvor elektroniske læremidler kommer til å redusere behovet for lærebøker i klassesett).

Her om dagen snakket jeg med en fornuftig, forutseende og teknisk kompetent forlagsmann, som fortalte meg at den typen bøker som produseres av firma som Lulu.com (eller, forsåvidt, Espressomaskinen) ikke vil fungere i et bibliotek, fordi sidene er satt som stående enkeltark holdt sammen med lim, og ikke i brettede ark slik en ordentlig bok er. Dermed kommer de ikke til å holde særlig lenge.

Mitt svar var at, vel, da er det jo bare å lage en ny.

Og her ligger problemet – noen ser på bøker som lagringsmedium, andre som et fremvisningsmedium. Noen ser på CDer som et produkt, andre (mesteparten av oss, viser det seg) som innpakning.

Forlagsbransjen er i ferd med å bli utsatt for en disruptiv innovasjon, akkurat som platebransjen. Og akkurat som platebransjen peker de på at den kvaliteten i de nye produktene er dårligere en deres egne (helt riktig), at deres beste kunder (folk med mye penger og lyst på pene bøker) ikke vil ha dem (igjen, helt riktig), og at de ikke kan tjene penger hvis de gikk over til den nye måten å gjøre ting på (igjen, helt riktig.)

Og akkurat som plateselskapene kommer forlagsbransjen til plutselig å bli overrasket og konfrontert med en virkelighet som alle andre enn bransjen har sett komme i årevis. Deretter kommer de til å løpe til myndighetene for å peke på sine lange kulturtradisjoner, store betydning (særlig for fattige forfattere som ikke selger) og (mest muntlig) hyggelige hagefester. Forhåpentligvis har kulturdepartementet og andre berørte lært litt om teknologiutvikling i mellomtiden, men håpefull er jeg ikke.

På lengre sikt vil forlagenes enkeltaktiviteter – filtrering, redigering, og markedsføring – overtas av mer spesialiserte firma.

(En tanke for kulturdepartementet: Hva med sette som vilkår for at en bok skal komme inn under innkjøpsordningen må presise salgstall offentliggjøres? Så vil vi jo fort se hvor mange eksemplarer det faktisk selges av hyllefyllet som bibliotekene sliter med. En av fire innkjøpte bøker lånes aldri ut, har jeg blitt opplyst om.)

Uansett – her er mitt råd til den oppvoksende slekt: Ikke ta jobb i et forlag. I hvert fall ikke et gammelt et. Mange år med lite konkurranse har ført til oppblåste staber og lav dynamikk. Når ting bikker nedover, kommer oppsigelsene til å være ansiennitetsbasert.

Og er det en ting man har i store, gamle forlag, så er det hauger og daler av ansiennitet.

Gelius og Djupedal

Postet den av

Einar Gelius er opprørt over at Øystein Djupedal blir fylkesmann i Aust-Agder. Han burde vite bedre.

Fylkesmannembedet har alltid vært en retrettstilling for politikere av den litt klønete og interne sorten om har nådd sitt inkompetansenivå og ikke er salgbare utenfor Stortinget. Øystein Djupedal, som var en katastrofe som "kunnskapsminister", har vært intern partipisk og støttespiller for Kristin Halvorsen i SV i mange år. SV har ikke ressurser til å belønne folk med stillinger i egen organisasjon (slik Arbeiderpartiet har) og må derfor bruke av statens penger.

Men Gelius burde vite bedre enn å søke på en slik stilling og tro at dette har noe som helst med kvalifikasjoner å gjøre. Fylkesmannen er Statens regionale håndhever og representant i distriktene, og fungerer utad som seremonimester og innad som ankeinstans. Det siste man ønsker seg i en slik posisjon, er en person som er utadvendt, uredd, fargerik og åpen. Tenk deg en veiåpning hvor fylkesmannen kom og faktisk sa noe som noen husket i mer enn fem minutter etterpå. Tenk deg en ankeinstans som faktisk påpekte – høylydt og med krav om aksjon – de store feil som saksbehandlere og andre statlige og kommunale beslutningstakere gjør.

I tillegg er Gelius en person som ville ha kunnet få jobb et annet sted, og derfor ikke er avhengig av sin arbeidsgiver. Beklager Gelius, du er helt feil kandidat til å være fylkesmann. Og det bør du være glad for.

(Antallet søkere til disse stillingene gir vel også en pekepinn om at de fleste har skjønt hvordan det egentlig henger sammen.)

Forskerblogget

Postet den av

image

Jeg er nevnt (og websiden min avbildet) i Aftenposten som en av litt for få forskerbloggere her til lands. Pussig i grunnen, for jeg skriver relativt lite om min forskning på denne bloggen (jeg driver hovedsaklig med søketeknologi, disruptiv teknologi, strategiske aktivitetsmodeller og IT-ledelse. Skjønt jo, jeg har jo skrevet noe om dette når jeg tenker meg om.)

Men det er jo morsomt å bli klippet sammen med størrelser som Jill Walker, Paul Krugman, Lawrence Lessig. Så får jeg heller leve med at jeg ikke er med på listen over Norges 100 beste blogger.

Bare det er kult og greit nok

Postet den av

For noen uker siden hadde jeg en samtale med en gruppe yngre mennesker med presumptivt brukbare kunnskaper innen IT. Jeg ville teste litegrann hva de tenkte, så jeg spurte: Hvor mange av dere bruker Openoffice i stedet for MS Office? Svaret var 1 av 12. Deretter spurte jeg "Hvor mange av dere har betalt for MS Office?" Svaret var 1 av 12 der også (ikke den samme personen). Resten hadde piratkopiert.

Dete skjønner jeg ikke helt, for den samme gruppen er (igjen, presumptivt) opptatt av etikk og rettferdighet og så videre. Men etikken strekker tydeligvis ikke lenger enn at de synes det er helt greit å stjele et produkt fra en produsent. Begrunnelsen er at Microsoft er den store stygge ulven og tjener så mye penger likevel. Men det rettferdiggjør ikke at man stjeler fra dem. Særlig ikke når det finnes rabatterte versjoner av MS Office som får kostnaden ned i 200 kroner pr. sete for studenter og ca 333 kroner for privatpersoner.

En annen ting er at samme gruppe – unge, velutdannede og presumptivt teknisk kompetente personer – også er helt fornøyd med å gi bort sine personlige opplysninger til nesten hvem det skal være, så lenge de får noe igjen for det i form av enklere tilgang eller en eller annen kul dings. For eksempel er det tydeligvis ikke noe motsetningsforhold mellom å være for åpen kildekode og samtidig bruke iPod – en helt lukket plattform – til alt mulig.

Med andre ord, bare det er kult nok, er det ikke så farlig med etikken eller privatlivets fred. Man liker ikke å betale med kontanter, men har ikke noe imot å selge deler av sin identitet.

I parentes bemerket – jeg er meget motstrebende i ferd med å kapitulere og kjøpe Microsoft Office til familien (som hittil har kjørt Open Office.) Mine døtre sliter med at Open Office ikke er 100% kompatibel med MS Office – og at skolen, som skal behandle begge formater likt, ikke klarer å håndtere noe annet enn Word eller Powerpoint. Siden det bare er jeg som er interessert i denne nokså prinsipielle forskjellen hjemme, blir det for dumt å la mine familiemedlemmer ta støyten. Piratkopiering er ikke aktuelt, og skolen burde kunne bedre, men det ligger nok enda noen år frem til vi har interoperabilitet på et nivå også norske lærere kan forholde seg til.

Forøvrig har jeg mange venner i Microsoft, som ikke liker å være det tvungne valget noe mer enn jeg liker å måtte ta det. Sier de i alle fall….

Anne Cath Vestly in memoriam

Postet den av

anne-cath-_vestlyAnne Cath Vestly er død – og det kjennes litt som om noen man har kjent som liten går bort. Som barn vokste jeg opp i Sverige, men høytlesning av bøkene om Knerten sørget for at man hadde en viss forståelse av hvordan det sto til på andre siden av grensen likevel.

To av mange ting jeg har beundret Anne Cath Vestly for:

  • Hun var responsiv overfor sine lesere. Da datter nummer to skulle skrive oppgave om en forfatter på skolen (tror det var i 6. klasse), skrev hun til Anne Cath, og fikk brev tilbake med en bunke fotokopierte ark med forfatterbiografi og svar på spørsmål, samt et håndskrevet brev, med spesifikke svar, og beskjed om at siden kopiering var dyrt, var det fint om hun kunne sende tilbake papirene når hun var ferdig med dem….
  • Hun er den norske forfatter jeg vet om som har brukt humor mest effektivt i en debatt – på en måte som minner om Astrid Lindgrens kamp med finansminister Gunnar Sträng (Anne Cath Vestly er jo på mange måter Norges Astrid Lindgren.) I historien «Barnetime for de voksne» parkerte hun særdeles effektivt hele debatten om hvorvidt barn skulle få vite hvor de kom fra. Som lille Anton sier: «Tenk om det kunne vært så enkelt!»

En effektiv debattant i en blid og vennlig innpakning. Fabelaktig.

Tankelesing – bokstavlig talt

Postet den av

image Forskere i Japan har (i følge Pink Tentacle) klart å lese bilder direkte fra hjernen til folk.

Dette har skumle implikasjoner for oss menn, som har nokså ensporet tankegang, påståes det. På den annen side kan det kanskje gjøre ting klarere den andre veien…. "Klartenkt" får i alle fall en helt ny betydning.

(Via BoingBoing)

Er det rart NAV sliter…

Postet den av

Jeg skal reise til USA i januar og bli borte til juni, for et forskningsopphold ved Bentley University. Bentley trenger en lapp fra Folketrygden (nå kalt NAV) som sier at jeg er helseforsikret, noe jeg er siden min norske arbeidsgiver betaler min lønn og så videre.

Saksbehandlingstid fra NAV: 9 – ni – uker!!!!!! Jeg må søke om å få være medlem mens jeg er borte, må søke om å få en attest, og søknadene må sendes inn på papir. Ikke på noe sted på deres nettsider står det noe om saksbehandlingstid.

Jeg tror ikke NAV har problemer med for lite personnell og for mye omstilling. De har problemer med en monumental inkompetanse fra hvem det nå er som har laget rutinene deres. NAV er i denne sammenheng mitt helseforsikringsselskap. Hvilket privat forsikringsselskap hadde overlevd med en saksbehandling på 9 uker for å bekrefte at man er kunde?

Dette er noe jeg skulle kunne gjøre ved å gå inn på norge.no og trykke "print"! (og riktig reaksjon, naturligvis, er jo å tegne privat helseforsikring og deretter sende regningen til NAV.)

Helt utrolig.

Oppdatering 29.12: Jeg ble intervjuet om dette av E24.no – her er resultatet.

Oppdatering 8.1.09: Papirene ankom i dag. 4 uker, inklusive julen, som er litt under gjennomsnittet. Jeg mener fortsatt dette ikke burde ta mer enn 10 minutter + eventuell postgang (en vei), men så er jeg ikke ansatt i NAV heller. (Skatteetaten, derimot, lot meg endre skattekort på 5 minutter i forigårs. Best practice….).

Videokonvertering?

Postet den av

Et lite spørsmål sånn rett ut i bloggosfæren: Jeg har en haug med familievideoer, på små VHS-kassetter, tatt opp siden omtrent 1986 (da datter nr. 1 meldte seg). Disse vil jeg gjerne ha konvertert til digital form slik at jeg kan lagre dem på en hjemmeserver og eventuelt redigere dem sammen til noe det går an å se på. Familien har også hauger og bøtter og spann av fotografier som bør scannes og lagres digitalt.

Mine spørsmål er altså som følger:

  1. Finnes det en grei og ikke altfor kostbar tjeneste her på berget for å konvertere VHS til digital video? Jeg har fått låne en Canopus ADVC-300, men har rett og slett ikke tid til å sette igang selv, dessuten er VHS-spilleren vår konk.
  2. Noen som har anbefalinger på en bra hjemmeserver? Har nå en Fujitsu workstation som fungerer bra som fil- og printserver, men den har vifte, og trenger mer disk. Jeg kan alltids kjøpe en stor disk til den, men det hadde vært greit med en liten boks man kan styre remote, som ikke bruker så mye strøm og støyer slik. Må ha backup-muligheter og remote tilgang.
  3. Noen som har anbefalinger på bra programmer for å holde orden på masse videofilm/fotografier. Må kunne tagge, brukes av flere, etc.

Vi har både Mac’er og Wintel-PCer og litt av hvert hjemme, far kan nok fikse en Linuxbox hvis det kniper. Har rask Internett-tilgang (30 Mbps), trådløst nettverk. Bruker Foldershare (som snart skal erstattes av noe annet fra Microsoft) og er fornøyd med det.

Kreativ spam?

Postet den av

image Denne er for bra til ikke å nevne: Max Planck-instituttet skulle ha noen kinesiske skrifttegn på forsiden av en utgave om, nettopp, Kina. De trykket et dikt som viste seg i stedet å være hentet fra en bordellplakat i Macau…

Kanskje det er spam som har klart å snike seg inn på forsiden av et seriøst vitenskaplig tidskrift?

(Via Boingboing). Se også denne.