Godt nytt år med innovasjon i nedgangstider

Dette burde det skrives mer om, og kanskje jeg gjør det, men likevel: Fra et teknologisk og innovasjonsmessig synspunkt er det all grunn til å tro at 2009 blir et godt år. Etterspørselen etter innovasjon – særlig prosessinnovasjon – er stor og økende: I oppgangstider går det så greit likevel, i nedgangstider må man tenke annerledes – og det uten å bare kaste penger på problemene.

Så her er noen grunner til at jeg tror små og store kreative teknologifirma kommer til å gjøre det bra i 2009 og fremover:

  • prisen på innsatsfaktorer faller: Man får tak i billigere ansatte og billigere lokaler
  • mye av den nye teknologien – foreløpig referert til med vage navn som Web 2.0, crowdsourcing og cloud computing, tillater avansert bruk av teknologi uten mye kapitalbinding
  • kundene, særlig bedriftene, er villige til å gjøre ting som reduserer kapitalbinding (f.eks. outsourcing av deler av virksomheten for å få eiendeler ut av bøkene) og kostnader.

Med andre ord, det er nå man kan få til organisasjonsendringer, prosessendringer, strukturendringer. Det er nå bedrifter vil se etter nye, rimelige måter å gjøre ting på – og da ligger mulighetene der hvis du kan posisjonere din teknologi som en disruptiv innovasjon.

Lykke til – og godt nytt teknologiår!

Reklamer

Max Manus

image Familien så Max Manus i går – noe vi ikke på noen måte var alene om. Det var påfallende hvor stor del av publikum som besto av familier, i to eller tre generasjoner. Det var også påfallende hvor stille det var etterpå – denne filmen gjorde inntrykk på mange. Den gjorde definitivt inntrykk på meg. Skuespillerne passer utrolig godt til rollen – særlig er Knut Joner et funn som Gunnar Sønsteby – og selv om enkelte har påpekt noen anakronismer (som at det ikke går å skyte med en Sten gun under armen) er dette svært realistisk. Radarparet Axel Henie og Nicolai Cleve Broch leverer en svært god prestasjon som henholdsvis Max Manus og Gregers Gram.

Sånn umiddelbart er det litt vanskelig å forstå Erling Fossens kritikk av at filmen glorifiserer motstandskampen. For det første underslås det ikke på noen måte at tapene, også i form av represaliser, var betydelige. Kaptein Martin Linge sier dette tidlig i filmen, og setter spørsmålstegn ved om raidene mot norskekysten kunne betegnes som suksesser. For det andre er filmen, såvidt jeg kan se etter å ha lest både Max Manus’ bok og noen hundre andre bøker om perioden, svært historisk korrekt. Det betyr ikke at det ikke er avvik fra virkeligheten, men avvikene er slik det må bli for at det skal bli en film av det. Mange spektakulære og viktige hendelser er utelatt, ikke fordi de ville vært filmatisk uinteressante, men fordi regissøren har valgt å konsentrere seg om tre sabotasjeaksjoner – sprengningen av tre skip på Oslo havn, sprengningen av arbeidskontoret (forøvrig i feil bygg, men Akersgaten 55 ser helt annerledes ut i dag) og senkningen av Donau. Ikke nevnt med et ord er torpederingen av en tysk destroyer i Mossesundet, angrepet på troppeskipet Monte Rosa der Max Manus og Gregers Gram lå tre dager og ventet blant rottene under kaien i Oslo Havn, sprengningen av flylageret i Bjølsenhallen, og så videre. Innsatsen var med andre ord adskillig større enn hva filmen (og Erling Fossen) gir inntrykk av. Hva den betød i verdenshistorisk sammenheng er en annen sak – men det forringer på ingen måte innsatsen.

Virkeligheten var ofte enda mer dramatisk enn filmen gir inntrykk av. Her er et utsnitt fra boken, om hvordan Kolbein Lauring, Max Manus’ nestkommanderende, skjøt seg ut da tyskerne kom for å arrestere ham. (s.176-177):

[…] om morgenen hadde Kari [Lauring] forsovet seg for en gangs skyld, og de var derfor ikke stått opp da de hørte banking på inngangsdørein inn til huset. Han kastet et blikk ut av vinduet og så tyskere på alle bauer og kanter. Huset var omringet, sjansene for å unnslippe var små. Han gikk bort til det andre vinduet over inngangsdøren, og straks begynte det å sprute med glasssplinter rundt ham. Tyskerne der nede hadde åpent ild mot vinduene, for å drive ham vekk fra dem. Gode råd var dyre nå. Kolbein hadde som før nevnt sittet på Møllergaten og Grini i henholdsvis 2 år og 9 måneder og haddde sluppet ut nærmest ved en feiltagelse. Han måtte love på tro og ære aldri mer å opptre mindre vennligsinnet mot tyskerne, og det ble presisert at hvis han rømte fra Norge ville det gå ut over hans familie. Det er lett å forstå at han nødig ville bli tatt levende. Han hadde bare pyjamas på seg da tyskerne kom, men fikk kastet en lærjakke over pyjamasjakken og hoppet opp i et par sko. Kari rakte ham håndgranatene, og et ekstra magasin til pistolen. Kolbein gav henne et avskjedskyss,  så pælmet han en håndgranat ned til tyskerne utenfor døren, og da den eksploderte, hoppet han ut på taket, og derfra over på et annet tak. Han hadde vært litt i tvil om han kunne klare det, men det gikk bra, og han kom ned på alle fire med en pistol i hver hånd.

Så løp han mens tyskerne skjøt som besatte etter ham, og han skjøt igjen. I hagen ved siden av stod det en tysker og siktet på ham. Tyskeren bommet, Kolbein slengte et par skudd etter ham, og fyren gikk ned. Kolbein løp rett mot et høyt piggrådgjerde og klarte på en eller annen mystisk måte å få kastet seg over det. Så gikk ferden videre. Pistolene var tomme, og han skiftet inn magasin. Han løp gjennom hager, hoppet over gjerder , og endte omsider i et hus hvor han var heldig og fikk lånt klær av en nordmann som forsto situasjonen med engang.

En film som velger ikke å ta med en slik filmatisk perfekt episode, er enten nøktern og konsentrerer seg om en stram historie, eller har så mye å ta av at det ikke er nødvendig. I begge tilfelle er det vanskelig å kalle den spesielt glorifiserende. Det er rett og slett vanskelig å glorifisere, fordi det var så mye mer. I filmen fremstilles Gregers Grams propagandavirksomhet som litt skriving på skrivemaskin mellom sprengningene. I virkeligheten drev de en propagandaoperasjon med kodenavn Derby, som hadde mer enn 500 deltakere, og hadde rapportører mange steder rundt omkring i offentlige og private organisasjoner.

I Oslogjengen, og i motstandsbevelsen forøvrig, var det folk som tok livet av seg for ikke å røpe noe (som Edvard Tallaksen, fremstilt i filmen, som hengte seg på cellen), som løp inn i kuleregnet for å bli skutt heller enn arrestert (som Roy Nilsen, tredjemann i Donau-aksjonen, gjorde (uten at det er vist på filmen)), som sultet i hjel i konsentrasjonsleire, som ble torturert i årevis. Lauritz Sand – etter krigen kjent som Norges mest torturerte mann – bygget opp spionasjenettverket XU, og ble tatt tidlig i krigen. Tyskerne brakk hvert ben i kroppen på ham, men det eneste de fikk ut av ham var "nei", og med det reddet han antakelig hundrevis av mennesker. Han døde i 1956 uten ha kommet seg av skadene. En annen var professor Leif Tronstad, som planla Vemork-aksjonen og ble skutt i mars 1945. Han har idag et anonymt torg i Sandvika oppkalt etter seg – jeg vet ikke om mange i Sandvika kjenner hans historie.

I årene etter var de helter. Så var det tid for revisjonen. Og jeg lurer litt på hvorfor jeg aldri lærte noe om dette på skolen. Men så er ikke historie norsk skoles sterke side. Ikke det heller.

Ja, mange mennesker var med i NS, eller var "stripete", eller ble med i motstandsbevegelsen mot slutten av krigen da man så hvilken vei det gikk. Men mange mennesker tok store sjanser og led i stillhet uten noensinne å få sin historie fortalt.

Jeg synes filmen var svært tro mot boken og svært historisk korrekt så langt jeg kan se. Jeg synes ikke det fremstilles som om motstandsbevegelsen vant
krigen alene. Heller er det ikke, som Erling Fossen sa i et radiointervju forleden, slik at filmen fremstiller det som om at "Donau ble senket, og så var krigen over." Ardenneroffensiven skjedde i januar 1945 og angrepet på Donau omtrent samtidig. I perioden etterpå – krigens siste måneder – raknet nesten hele Oslo-organisasjonen, noe som også er fremstilt i filmen. Men det er ikke nevnt at Oslogjengen gjennomførte enda flere aksjoner – bl.a. sprengte de NSBs hovedkvarter i mars (for å hindre togkoordinering) og sikret en masse arkiver til Landssvikoppgjøret.

Det faktum at mange ikke gjorde noe, får ikke overskygge det at mange gjorde noe også – de fleste av dem uten å få noen anerkjennelse for det. Det er lett å være etterpåklok, men skal man vurdere hva noen har gjort, må man ta utgangspunkt i de ressurser og den informasjon de satt med på det tidspunktet beslutningen ble tatt. Disse unguttene på sykkel og deres mange medhjelpere satte livet på spill for demokrati og mot en tyrannisk stat. Det er en stor beslutning, som ikke kan forringes i etterkant.

Et sabotert bokprosjekt

image Finn Robert Jensen: Gunnar "Kjakan" Sønsteby: Om samhold og innsatsvilje

"Kjakan" Sønsteby er en så imponerende person – rent bortsett fra sin innsats under krigen, er han skarp i replikken og 90 år gammel – at hvem som helst kan bli litt lamslått når man møter ham. Det ble i alle fall jeg da jeg møtte ham på et seminar for et halvt år siden – turte ikke snakke til ham en gang.) Men en forfatter som skal portrettere en person og trekke noe livsvisdom ut av vedkommende, bør komme seg gjennom denne fasen og begynne å stille ordentlige spørsmål.

Dessverre er ikke Finn Robert Jensen mannen til å skrive en bok om Sønsteby. Denne boken, som kunne vært meget interessant, blir i stedet en springende lettvekterversjon av et fullstendig intetsigende ukebladintervju. En ting er at Jensen ikke stiller kritiske spørsmål. Denne boken er ikke ment til å gjøre det. Men en velvillig innstilling til portrettobjektet er ingen unnskyldning for ikke å organisere sitt materiale, å skrive elendig norsk og ikke ha noe eget perspektiv på hva man skriver. Forlaget må også kritiseres for mange trykkfeil og gjentakelser som burde vært luket ut i redigeringsprosessen. Boken er rettet mot forretningslivet (med andre ord, den ser ut til først og fremst å være laget for storinnkjøp fra firmaer i forbindelse med et foredrag av Sønsteby), men fungerer også her dårlig: Den fremholder selvfølgeligheter som visdom men går ikke inn i visdommen der den kommer til uttrykk.

Gunnar Sønsteby er ingen lett person å komme inn på (noe også Finn Robert Jensen sier i dette intervjuet), og det er klart at en portrettbok blir preget av hovedpersonen. Men Jensen har hatt tilgang til venner, kone, og folk som har kjent ham i offisiell sammenheng, uten at det kommer noe ut av det. Historikere og fagfolk, derimot, som kunne gitt bakgrunn og analyse, glimrer med sitt fravær.

Denne boken kan dessverre ikke anbefales. Les heller intervjuet Ari Behn gjorde med ham for litt siden, som faktisk inneholder nesten like mange faktaopplysninger som boken. For min del skal jeg grave frem et eksemplar av Rapport fra nummer 24.

IT-og-samfunnsdirektør søkes

FAD DIFI skal ha en direktør for IKT og samfunn. Hm. Jeg kan se for meg hva slags personer som kommer til å søke, og de er sikkert bra nok, men for meg betyr ordet direktør noen som har makt til å gjøre noe (dirigere). Og problemet her ligger mindre i lønnen enn i muligheten til faktisk å gjøre noe.

Da jeg en gang som ørevåt student lærte om EDB og ledelse på BI på tidlig 80-tall, var konklusjonen som ble gjentatt igjen og igjen og igjen: Du får ingen effekt av IT uten at organisasjonen endres samtidig. 26 år etter er dette fremdeles en av de viktiste læresetningene i mine kurs, selv om mengden endring har økt og prisen på teknologien sunket drastisk siden den gang.

Problemet med forvaltning og IKT ligger ikke i anskaffelse av teknologi, kunnskap om teknologisk utvikling eller ansettelse av fagpersoner. Problemet ligger i at offentlige organisasjoner ikke har effektivitet som eneste eller engang første målsetting. En effektiv offentlig organisering hadde

  • eksponert de interne systemene ut mot brukerne slik at de kan betjene seg selv. Da får man ned responstider og synliggjort flaskehalser. (Jada, jeg er klar over at alle ikke kan bruke Internett, særlig trygdede, men da kan jo NAVs personale opprette brukersentre med folk som gjør jobben.) Skattedirektoratet er svært bra her. NAV er forferdelige.
  • redusert antallet organisasjonsenheter ned til det som faktisk trengs. At vi fremdeles har fylkeskommuner i mitt lille land er for meg et mysterium. I hvert fall ut fra deres arbeidsoppgaver. (Og hvor mange Fylkestingsordførere klarer du å navngi? Akkurat, ja.)
  • forsøkt å matche beslutningsmyndighet med kunnskap. Jeg hører stadig fra konsulentbekjente om kommuner som ikke engang klarer å skrive en tosiders kravspesifikasjon og dermed er helt i lomma på konsulentselskapet.

Imidlertid er det litt for mange mennesker med litt for lite kunnskap parkert i disse organisasjonene. Ikke misforstå meg – store deler av offentlig forvaltning jobber iherdig med å gjøre ting bedre, men det er begrenset hva man kan gjøre når rammebetingelsene hindrer endring. Gerson Komissar, tidligere rektor på BI og fremdeles still going strong som 80-åring, sier at på det tidspunkt mer enn 50% av befolkningen får sitt levegrunnlag gjennom det offentlige (som pensjonist, student, trygdet, eller offentlig ansatt) er det ikke lenger mulig å redusere offentlig forbruk eller effektivisere.

Folk har vanskelig for å forstå at hvis de gjør en jobb som en maskin kan gjøre raskere, bedre og billigere, så er de i realiteten på trygd.

En direktør i FAD (hele FAD, for den saks skyld) blir henvist til å være rådgiver, litt pengefordeler, og (hvis man virkelig vil gjøre noe) geriljakriger. Man kan nok påvirke og inspirere og gjøre bra ting, men de virkelig store effektene får man ikke tatt ut. I stedet må man være kjappere ut enn alle småkongene (søketeknologi, for eksempel, er en utmerket måte å rydde opp i alle de forvirrende offentlige websidene man finner rundt omkring), bruke honnørord, vinkelskrive referater, sørge for at man får motstandere på innsiden av teltet heller enn utenfor, elevere inkompetente maktpersoner til prosjektlederstatus (slik at de gjør som man sier fordi de ikke kan noe annet, samtidig som de overbeviser seg selv at det var de som fant på det), kjøpe folk ut med lukrative rådgiverposisjoner og interessante studiereiser, og fremfor alt trykke på, trykke på, trykke på, og aldri på noe tidspunkt ta et nei som et nei.

For meg ser det ut som om lønnen i hvert fall må tredobles…

Alle demoers mor

For noen dager siden var det 40 år siden Doug Engelbart hadde sin berømte demonstrasjon av NLS-systemet på the Fall Joint Computer Conference i San Francisco. På en tid da datamaskiner stort sett var batch-orientert eller til nød hadde papirrull-terminaler, demonstrerte han den første datamusen (den ble laget i tre, og Engelbart refererer til cursor’en som en "bug"), hypertext, videokonferanse, telekonferanse, og så videre. Bare en ting som "copy and paste" og WYZIWYG redigering, som vi i dag tar for gitt, var revolusjonerende på denne tiden.

Dette var en demonstrasjon av teknologi som lå så langt foran sin tid at det rett og slett ikke helt gikk opp for mange i forsamlingen hva de hadde sett før flere år etterpå. Stanford University har en egen webside dedikert til denne demoen, og her er hele greia streamet fra Google:

http://video.google.com/googleplayer.swf?docid=-8734787622017763097&hl=en&fs=true

Jeg så denne første gang som doktorgradsstudent – tre av oss ble halt inn på bibliotekets videorom for å se denne kornete filmen med dårlig lydkvalitet, og ble sittende helt fascinert. Ved samme anledning fikk jeg også se en annen video av et enda tidligere grafisk grensesnitt, Ivan Sutherland‘s Sketchpad, som brukte en lyspenn, et "chording" tastatur (omtrent som en trompet) og kunne lage vektor-orientert grafikk. Dette gjorde Sutherland i 1963, og ryktet ville ha det til at det var kun mens de filmet demoen at programmet faktisk virket – det brukte hele kapasiteten til en stormaskin. Jeg har ikke klart å finne denne videoen på nettet, men det finnes et foredrag av Alan Kay fra 1987 som viser både Engelbarts og Sutherlands arbeid. (Der er videoen litt klarere også.)

Med andre ord, den "nye" teknologien vi bruker er mye eldre enn man skulle tro. Det tar bare litt tid å få den ut i markedet….

(Forøvrig var Engelbart inspirert av Benjamin Lee Whorf og Vannevar Bush – mer om dem en annen gang.)

Nynorsk og bokmål

Språkprofessor Finn-Erik Vinje har blogg, der hans skriver om språk og andre ting. Et av de siste innleggene handler om at det er svært få som snakker "rent" nynorsk – de fleste nynorskbrukere i politikken og andre steder bruker mye mer bokmål enn de tror.

For endel år siden leste jeg en bok av en amerikansk jente (Liese Greenfelder) som bodde et år i Hardanger. Hun skrev der at Norge er det eneste land i verden med to skriftspråk og ingen som snakker noen av dem.

Så spørsmålet blir jo: Er det egentlig noen som snakker "rent" bokmål?