Nynorsk og bokmål

Språkprofessor Finn-Erik Vinje har blogg, der hans skriver om språk og andre ting. Et av de siste innleggene handler om at det er svært få som snakker "rent" nynorsk – de fleste nynorskbrukere i politikken og andre steder bruker mye mer bokmål enn de tror.

For endel år siden leste jeg en bok av en amerikansk jente (Liese Greenfelder) som bodde et år i Hardanger. Hun skrev der at Norge er det eneste land i verden med to skriftspråk og ingen som snakker noen av dem.

Så spørsmålet blir jo: Er det egentlig noen som snakker "rent" bokmål?

4 thoughts on “Nynorsk og bokmål

  1. Neppe, selv om jeg har fått påpekt/slengt etter meg at jeg ofte snakker som en bok. Det jeg derimot vil tro, er at bruken av nynorskformer blant oss som snakker tilnærmet bokmål er mindre enn omvendt. Som rimelig kan være, med tanke på hvor liten gruppen daglige nynorsktalere er i ferd med å bli…

  2. No må det jo presiserast at nynorsk og bokmål er to skriftlege målformer, ikkje munnlege språk. Ingen snakkar verken bokmål eller nynorsk, men ulike dialektar.
    Det Vinje snakkar om, er det at ein gjerne vel å normalisere det munnlege språket sitt, altså dialekten, slik at ein vel til dømes nynorskformer dersom ein har ein dialekt som opnar for det. Dette ser vi jo sett i system mellom anna i NRK, der ein gjerne normaliserer talemålet sitt (til dømes i nyheitssendingar). Men dette er ikkje vanleg (i Noreg) i daglegtale eller mindre formelle/institusjonelle samanhengar — det er ikkje krav om dette i skulesystemet, til dømes. Dialektbruk har tradisjonelt vore OK på tvers av sosiale lag i Noreg, i motsetnad til til dømes England.
    Solhjell er sunnfjording, og bør då slik Vinje ser det leggje talemålet sitt opp mot nynorsk skriftnorm når han snakkar som offentleg person. No er det no slik at språk og språkvanar er dynamiske storleikar, påverka av alt som skjer rundt oss. Solhjell er vel ein av dei som er ung nok til å gje blaffen i alt dette, og tillate seg å blande inn bokmålsord og -strukturar der det måtte passe. Nokre kallar dette likevel å knote.
    Avhengig av posisjon er det ulike meiningar om dette — her er mange språkfolk som er langt opnare for sosial, dialektal og framandspråkleg påverknad i ortografi og grammatikk enn det Vinje er, og som ser på det som ein ressurs i språket, snarare enn eit trugsmål 🙂

  3. Jeg oppfatter ikke Vinjes blogpost som en oppfordring til å snakke «rent» bokmål eller nynorsk, slik denne blogposten og ikke minst kommentar antyder.
    Derimot ser jeg at Vinje peker på den språkforvirringen som lett oppstår når man i det daglige bruker både dialekt, bokmål og nynorsk. Det skal godt gjøres å ha et så bevisst forhold til disse tre så like språkformene at man greier å uttrykke seg korrekt. Og det illustrerer Vinje med sitater fra Solhjell og Navarsete.
    Ære være dem som greier å holde i hevd en tradisjonsrik dialekt samtidig som de greier å uttrykke seg korrekt skriftlig på både nynorsk og bokmål. Selv har jeg et talemål som er tilnærmet likt bokmål, og bruker kun bokmål når jeg skriver norsk, så jeg beundrer dem som greier utfordringen med langt mer mangfoldig bruk av norsk språk. Dessverre ender det altfor ofte med den type språkbruk som Solhjell og Navarsete viser, som verken hedrer dialekten eller de skriftlige målformene.

  4. Tore: Jeg har aldri ment at noen skal snakke verken det ene eller andre (skjønt jeg blir litt irritert når tidligere kunnskapsminister Djupedal sier «når jeg var liten», så mitt innlegg er ikke ment å promotere noe som helst. Jeg bare lurte….
    Men det er morsomt hvor opptatt vi nordmenn er av språk – jeg har en mistanke om at vi er det land i verden med flest tillatte variasjoner i vår skriftspråk. Det jeg har hørt Vinje snakke om før, er at vi burde ha en – jeg mener to – standarder, uten alle de «tillatte» formene som bare forvirrer barn og andre som skal lære seg å skrive norsk.

Kommentarer er stengt.