IT-og-samfunnsdirektør søkes

FAD DIFI skal ha en direktør for IKT og samfunn. Hm. Jeg kan se for meg hva slags personer som kommer til å søke, og de er sikkert bra nok, men for meg betyr ordet direktør noen som har makt til å gjøre noe (dirigere). Og problemet her ligger mindre i lønnen enn i muligheten til faktisk å gjøre noe.

Da jeg en gang som ørevåt student lærte om EDB og ledelse på BI på tidlig 80-tall, var konklusjonen som ble gjentatt igjen og igjen og igjen: Du får ingen effekt av IT uten at organisasjonen endres samtidig. 26 år etter er dette fremdeles en av de viktiste læresetningene i mine kurs, selv om mengden endring har økt og prisen på teknologien sunket drastisk siden den gang.

Problemet med forvaltning og IKT ligger ikke i anskaffelse av teknologi, kunnskap om teknologisk utvikling eller ansettelse av fagpersoner. Problemet ligger i at offentlige organisasjoner ikke har effektivitet som eneste eller engang første målsetting. En effektiv offentlig organisering hadde

  • eksponert de interne systemene ut mot brukerne slik at de kan betjene seg selv. Da får man ned responstider og synliggjort flaskehalser. (Jada, jeg er klar over at alle ikke kan bruke Internett, særlig trygdede, men da kan jo NAVs personale opprette brukersentre med folk som gjør jobben.) Skattedirektoratet er svært bra her. NAV er forferdelige.
  • redusert antallet organisasjonsenheter ned til det som faktisk trengs. At vi fremdeles har fylkeskommuner i mitt lille land er for meg et mysterium. I hvert fall ut fra deres arbeidsoppgaver. (Og hvor mange Fylkestingsordførere klarer du å navngi? Akkurat, ja.)
  • forsøkt å matche beslutningsmyndighet med kunnskap. Jeg hører stadig fra konsulentbekjente om kommuner som ikke engang klarer å skrive en tosiders kravspesifikasjon og dermed er helt i lomma på konsulentselskapet.

Imidlertid er det litt for mange mennesker med litt for lite kunnskap parkert i disse organisasjonene. Ikke misforstå meg – store deler av offentlig forvaltning jobber iherdig med å gjøre ting bedre, men det er begrenset hva man kan gjøre når rammebetingelsene hindrer endring. Gerson Komissar, tidligere rektor på BI og fremdeles still going strong som 80-åring, sier at på det tidspunkt mer enn 50% av befolkningen får sitt levegrunnlag gjennom det offentlige (som pensjonist, student, trygdet, eller offentlig ansatt) er det ikke lenger mulig å redusere offentlig forbruk eller effektivisere.

Folk har vanskelig for å forstå at hvis de gjør en jobb som en maskin kan gjøre raskere, bedre og billigere, så er de i realiteten på trygd.

En direktør i FAD (hele FAD, for den saks skyld) blir henvist til å være rådgiver, litt pengefordeler, og (hvis man virkelig vil gjøre noe) geriljakriger. Man kan nok påvirke og inspirere og gjøre bra ting, men de virkelig store effektene får man ikke tatt ut. I stedet må man være kjappere ut enn alle småkongene (søketeknologi, for eksempel, er en utmerket måte å rydde opp i alle de forvirrende offentlige websidene man finner rundt omkring), bruke honnørord, vinkelskrive referater, sørge for at man får motstandere på innsiden av teltet heller enn utenfor, elevere inkompetente maktpersoner til prosjektlederstatus (slik at de gjør som man sier fordi de ikke kan noe annet, samtidig som de overbeviser seg selv at det var de som fant på det), kjøpe folk ut med lukrative rådgiverposisjoner og interessante studiereiser, og fremfor alt trykke på, trykke på, trykke på, og aldri på noe tidspunkt ta et nei som et nei.

For meg ser det ut som om lønnen i hvert fall må tredobles…

Én tanke på “IT-og-samfunnsdirektør søkes

  1. Det er ikke DIFI som søker etter direktører, det er FAD (men etatsstyring av DIFI ligger nok under en av de utlyste avd.dir-stillingene).

Det er stengt for kommentarer.