"Merkelige" datafeil

Computerworld Norge har en oversatt artikkel (originalen her) om de ti "merkeligste" datafeilene, ut fra en liste laget av PCWorld. Problemet er at disse feilene ikke er spesielt merkelige – bortsett muligens fra Google’s overdrevne advarsler. Det er riktignok alvorlig at eBay er nede i et halvt døgn, men særlig merkelig (i betydningen uforklarlig eller spesielt) er det ikke.

Virkelig merkelige datafeil har symptomer som er morsomme eller uforklarlige. Her er noen av mine favoritter:

  • Terminalen som bare lot deg logge inn når du satt ned, ikke når du sto. Forklaringen var ganske enkel: Når du sitter ned ved et tastatur, skriver du som regel touch, uten å se på tastaturet. Når du står oppreist, ser du ned på tastaturet før du skriver. Denne terminalen hadde fått to taster fysisk byttet om – og dermed ble passordet feil når man så på tastaturet, men ikke når man satt ned og skrev uten å se på det.
  • Jagerflyet som snudde opp ned når det krysset ekvator. Riktignok skjedde dette bare i flysimulatoren, ikke i det virkelige flyet (F-16), og bare i en tidlig versjon av programvaren. Årsaken var at når du krysser ekvator, blir noen av koordinatene negative, og dermed snudde flyet seg opp ned. I samme programvare hadde utviklerne glemt å legge inn sperre mot å trekke opp landingsstellet når flyet sto på bakken (resultat: Et fly ødelagt), og å legge en sperre mot å slippe bomber mens flyet var opp ned. Bomber som ble sluppet i denne situasjonen løsnet, og rullet så av vingen.
  • Flysimulatoren med innlagte gerilja-kenguruer. Et helikoptersimulatorprosjekt utviklet for Australia basert på amerikansk programvare hadde lagt inn kenguruer og andre dyr. Disse dyrene flykter fra helikoptrene, og flygerne har ordre om å unngå å skremme dem. Utviklerne gjenbrukte kode som opprinnelig var skrevet for fiendtlige soldater, og byttet bare på utseendet. Dessverre glemte de å ta ut endel av koden, med det resultat av kenguruene flyktet bak en busk når de så et jagerfly, for deretter å skyte antiluftskyts (i form av badeballer) mot dem. (Advarsel til jagerflyvere: Australsk vilt er tøffere enn du tror.)
  • NSBs problemer med 2000-problematikken – i januar 2001. NSB fikk stopp på Flytoget og flere Signatur-tog 31. desember 2000 – på grunn av en 2000-feil. Dette avstedkom en lang diskusjon om hvorvidt det faktum at år 2000, alt ettersom hvordan man beregner saken, kan ha 54 uker. Min uærbødige hypotese var at NSB ganske enkelt hadde sett feilen i 1999, satt klokken et år tilbake, og glemt hele greia….

Og dermed kan sommeren virkelig begynne….

Reklamer

Journalister og andre plagiatører

Gudmund Hernes har min fulle støtte når han påpeker plagiat i landets store aviser. Jeg er møkklei av å lese kommentarer og features i norske aviser som ikke er noe annet en kjapt omarbeidede klipp fra særlig New York Times (eller tydeligvis International Herald Tribune) og The Economist. Aftenposten skal ha ros for å ha satt debatten opp på sin webside, men utenriksredaktør Kjell Dragnes’ tilsvar til Hernes er rett og slett ynkelig – hvis det er slik at Aftenpostens journalister spiser av det samme nyhetstrauet som New York Times, hvordan kan det ha seg at de artiklene det er snakk om, kommer ut tre dager etter NYT, og har samme paragrafstruktur og paragrafinnhold? Beklager, dette holder ikke i det hele tatt. (Argumentene fra Dragnes i Nettavisen er litt mer direkte, men jeg synes fremdeles det er svært tynt. Om ikke noe annet, så er det elendig og flokkpreget journalistikk. Men artiklene er litt for like til at det holder). Og det er ikke noe forsvar at Morgenbladet har hatt en lignende sak som ble feiet under teppet for noen uker siden – når Hernes skriver som spaltist, representerer han seg selv og ikke Morgenbladet – det er nettopp det som er tingen med å være spaltist.

(Det er forresten morsomt å se redaktører blåse seg opp når de blir avslørt. Jeg hørte en gang Tian Sørhaug si at akademiske institusjoner er som smultringer – alle jobber for seg selv i en ring rundt et sentrum som er tomt. Den eneste gangen man fyller tomrommet med noe, er når man trues utenfra. Aviser ser ut til å ha samme mekanisme.)

Jeg hater plagiering og sloss mot det der jeg kan. Det betyr at jeg tar studenter i plagiat – og det å høre deres unnskyldninger når de blir tatt er omtrent som å høre Kjell Dragnes. En student fortalte meg at det at han hadde klippet sin besvarelse fra Wikipedia var jo ikke plagiat – for Wikipedia er jo et fritt åndsverk. En annen student sa at han hadde funnet en artikkel om emnet som var så bra at han ikke kunne skrive det bedre, så da brukte han den. Selvfølgelig har du også historier om studenter som var så desperate sent på natten at de klippet noe litt for kjapt, men de fleste legger seg ikke akkurat flate.

Plagiat har idag svært små konsekvenser – særlig tyveri av ideer eller hvis man oversetter fra ikke-engelske aviser. Det er en av årsakene til at jeg liker bloggformatet som publiseringsformat – kommentarene gjør at feil finnes fort, en kultur for lenking til artikler gjør at man kan se hvor ting kommer fra og at det blir lett å se hva som er forfatterens bidrag og hva som er gjengivelse av andres. Som jeg sier til mine studenter: Det er deres bidrag jeg vil lære å kjenne, ikke andres.

Det er ikke vanskelig å avsløre plagiat, men det medfører endel ekstraarbeid (både innen pressen og innen akademia), og man kan få endel ubehageligheter, særlig hvis de som plagierer er i en eller annen form for maktposisjon. Hernes fortjener ros for å ta opp et emne som ligger så oppe i dagen uten at noen sier noe. Morgenbladet kommer ikke til å bruke den freelanceren som skrev deres artikkel lenger. Montro om ikke noen av Aftenpostens utenrikskorrespondenter burde gå ned fra journalist- til oversetterlønn?

I mellomtiden kan jo Kjell Dragnes benytte seg av New York Times aldeles utmerkede søkemotor eller deres Times Topics-sider hver gang det kommer en artikkel fra utenrikskorrespondentene. Sånn bare for å få greie på hvordan ting ser ut i "det felles nyhetsbildet".

I det store bildet må norske kvalitetsaviser forholde seg til en virkelighet der de ikke lenger konkurrerer med hverandre, men mot lokalaviser nedenfra og internasjonale kvalitetsaviser utenfra. Da må de ikke bare gjengi, men komme med originale perspektiver. Eller bli "stuck in the middle" med en svinnende leserskare.

Janteloven bedømmer finanskrisen

image Var innom BI i går, og der lå det en pakke i hyllen fra Einar Hammer. Han hadde lest mitt intervju på dn.no, ledd godt, og sendt over sin bok Janteloven bedømmer finanskrisen, som herved anbefales.

Einar Hammer har, under det ikke altfor velkjente pseudonymet Espen Arnakke, stjerneanalytiker og superinvestor, skrevet til en rekke offentlige og private institusjoner med mange rare spørsmål i kjølvannet av finanskrisen. Såvidt jeg kunne se var det kun en av de mange byråkratene som hadde lest nok til å svare ironisk (og velformulert), noe som skulle tyde på at folk nok har hørt om Janteloven, en at almendannelsen ikke strekker seg til å vite hvor den faktisk kommer fra… Til boken hører også websidene Boligbutikken og Rovselger, som er verdt et besøk.

Like for like, jeg sender over et eksemplar av min bok.

Generasjonsvarsel om et smartere Norge

Jeg ble intervjuet på dn.no i går (egentlig for en uke siden, men slik er nå ting). Journalisten ringte tidlig om morgenen, men jeg har ikke tenkt å skylde på morgengrinethet – mener det jeg sier. I Norge (og mange andre steder, inkludert private firma) er det ikke lenger teknologien som er vanskeligheten, men de andre tre elementene (organsasjon, prosesser, kultur) av Leavitt’s diamant som står i veien. Jonas Blich Bakken oppsummerer i denne kommentaren.

Forøvrig finnes det en konkurranse om hvordan Norge kan gjøres smartere – send inn bidrag!

Teknologi og risiko

Per Anders Madsen skriver i kommentaren «Forrådt av teknologien» om hvordan ulykker på fly er svært sjeldne. Men de skjer, slik som nå har skjedd med Air France 447.

Jeg aner selvsagt ikke hva som har skjedd, men hvis vi ser bort fra sabotasje heller jeg til en eller annen kompleks forklaring med mange sammenfallende faktorer. Flysikkerheten er nå så god at det er bare de svært kompliserte og sjeldent forekommende sammentreff igjen – det meste annet er tatt hånd om, i hvert fall hvis reglene følges (noe som ikke skjedde i Milano, for eksempel).

Her har jeg en glimrende artikkel å anbefale: William Langewiesches The Lessons of ValuJet 592, som viser hvordan tre-fire uheldige sammenfallende omstendigheter kan skape en katastrofe. Tre feil gjort samtidig – og hvis man bare prøver nok ganger, så vil dette skje nærmest automatisk, hva Charles Perrow kaller Normal Accidents.

Nå kan jeg nok statistikk til ikke å bekymre meg – den farligste delen av en flyreise er uten tvil bilturen til flyplassen. Men illusjonen om kontroll gjør at vi er mer nervøse i et fly enn en bil. Statistikk fungerer dessverre ikke mot følelser, selv om den burde gjøre det.