Gudmund Hernes har min fulle støtte når han påpeker plagiat i landets store aviser. Jeg er møkklei av å lese kommentarer og features i norske aviser som ikke er noe annet en kjapt omarbeidede klipp fra særlig New York Times (eller tydeligvis International Herald Tribune) og The Economist. Aftenposten skal ha ros for å ha satt debatten opp på sin webside, men utenriksredaktør Kjell Dragnes’ tilsvar til Hernes er rett og slett ynkelig – hvis det er slik at Aftenpostens journalister spiser av det samme nyhetstrauet som New York Times, hvordan kan det ha seg at de artiklene det er snakk om, kommer ut tre dager etter NYT, og har samme paragrafstruktur og paragrafinnhold? Beklager, dette holder ikke i det hele tatt. (Argumentene fra Dragnes i Nettavisen er litt mer direkte, men jeg synes fremdeles det er svært tynt. Om ikke noe annet, så er det elendig og flokkpreget journalistikk. Men artiklene er litt for like til at det holder). Og det er ikke noe forsvar at Morgenbladet har hatt en lignende sak som ble feiet under teppet for noen uker siden – når Hernes skriver som spaltist, representerer han seg selv og ikke Morgenbladet – det er nettopp det som er tingen med å være spaltist.
(Det er forresten morsomt å se redaktører blåse seg opp når de blir avslørt. Jeg hørte en gang Tian Sørhaug si at akademiske institusjoner er som smultringer – alle jobber for seg selv i en ring rundt et sentrum som er tomt. Den eneste gangen man fyller tomrommet med noe, er når man trues utenfra. Aviser ser ut til å ha samme mekanisme.)
Jeg hater plagiering og sloss mot det der jeg kan. Det betyr at jeg tar studenter i plagiat – og det å høre deres unnskyldninger når de blir tatt er omtrent som å høre Kjell Dragnes. En student fortalte meg at det at han hadde klippet sin besvarelse fra Wikipedia var jo ikke plagiat – for Wikipedia er jo et fritt åndsverk. En annen student sa at han hadde funnet en artikkel om emnet som var så bra at han ikke kunne skrive det bedre, så da brukte han den. Selvfølgelig har du også historier om studenter som var så desperate sent på natten at de klippet noe litt for kjapt, men de fleste legger seg ikke akkurat flate.
Plagiat har idag svært små konsekvenser – særlig tyveri av ideer eller hvis man oversetter fra ikke-engelske aviser. Det er en av årsakene til at jeg liker bloggformatet som publiseringsformat – kommentarene gjør at feil finnes fort, en kultur for lenking til artikler gjør at man kan se hvor ting kommer fra og at det blir lett å se hva som er forfatterens bidrag og hva som er gjengivelse av andres. Som jeg sier til mine studenter: Det er deres bidrag jeg vil lære å kjenne, ikke andres.
Det er ikke vanskelig å avsløre plagiat, men det medfører endel ekstraarbeid (både innen pressen og innen akademia), og man kan få endel ubehageligheter, særlig hvis de som plagierer er i en eller annen form for maktposisjon. Hernes fortjener ros for å ta opp et emne som ligger så oppe i dagen uten at noen sier noe. Morgenbladet kommer ikke til å bruke den freelanceren som skrev deres artikkel lenger. Montro om ikke noen av Aftenpostens utenrikskorrespondenter burde gå ned fra journalist- til oversetterlønn?
I mellomtiden kan jo Kjell Dragnes benytte seg av New York Times aldeles utmerkede søkemotor eller deres Times Topics-sider hver gang det kommer en artikkel fra utenrikskorrespondentene. Sånn bare for å få greie på hvordan ting ser ut i "det felles nyhetsbildet".
I det store bildet må norske kvalitetsaviser forholde seg til en virkelighet der de ikke lenger konkurrerer med hverandre, men mot lokalaviser nedenfra og internasjonale kvalitetsaviser utenfra. Da må de ikke bare gjengi, men komme med originale perspektiver. Eller bli "stuck in the middle" med en svinnende leserskare.
… og mot kvitring utenfra.
Kva er konsevensen av denne pølseproduksjonen?
Når det vert nesten likt innhald i nettavisene så pressast prisen ned mot null meinar Hans Jarle Kind, Tore Nilssen og Lars Sørgard i kronikken: Hvordan skal avisene tjene penger? (Dagens Næringsliv, 20. mars 2009).
For ei stund sidan så gjorde Anders Brenna i Teknologisk Ukeblad, http://www.tu.no eit utruleg godt journalistisk grunnarbeid i Max Manus fildelingssaken og han bad nesten på sine kne (fekk eg inntrykk av) for å få bistand i gravearbeidet osb. Men det tok nesten månader før han fekk hjelp, og då kun via databransjens nettaviser, slikt dekkjer ikkje dagsavisene knapt. Heller ikkje IPRED loven i Sverige, heller ikkje OOXML saka. Når slike store samfunnsspørsmål ikkje generelt får nemneverdig dekning i dei store avisene så er det noko alvorleg fatt, eller for å seie det slik, holet i smultringen må vere ganske stort.
For min del vert det litt ord mot ord, ettersom redaktøren hevdar at dei (i det minste) har sitert IHT og dei andre kjeldene i dei aktuelle artiklane (som eg ikkje har lest). Men at det er mykje plagiat i aviser er det ingen tvil om, sjølv lokalavisene byrjer å bruke denne forma for «nyheitssanking».
At de plagierer, er jo en kjennsgjerning. Det vet vel de fleste som har fulgt med på utenlandske og norske nyhetskilder, for eksempel på Internett, og da blir det bare flaut at avisene forsøker å benekte dette.
I en periode blogget jeg litt om kjendiser, forresten. Da oppdaget jeg veldig fort «saksgangen» i media: Nyheter dukket opp på utenlandske sladresider – blant annet et par blogger, faktisk – og deretter dukket nøyaktig det samme opp som et ekko i norsk media. Til slutt kom jeg, som Twingly-blogger, med et siste lille pip.
Det er et hierarki hvor nyhetene springer ut fra et punkt og hvor alle dernest kopierer og roper høyest mulig for å få lesere.
Egentlig synes jeg avisene burde ha satset på flere skikkelige journalister og gravende, oppsøkende journalistikk. Folk er lei av «fast food»-nyheter, tror jeg.
Aftenposten viser igjen at de ikke henger med i utviklingen. Det er nok slik de alltid har arbeidet, men i dagens nettbaserte verden blir man avkledd når leserne har samme tilgang til kildene som journalisten. Før nettavisene kom lå norske nyhetsmedier gjerne 2-3 dager etter internasjonale medier på store hendelser, nå er det redusert til timer. Det var første steg i læringskurven. Neste er å gjøre noe med journalistikken. En mulighet er å dyrke sin sjanger med å skrive gode sammenfatninger av eller reflekterte kommentarer til gode orginalartikler, og med gode lenker til orginalene. Om Dragsnes har rett i sine påstander bør jo journalisten ha bedre forutsetningen for å vurdere kilder enn den jevne leser, og dermed skape et bidrag som er verdifullt for leseren. Men det krever en annen taktikk en å opptre som studenter som klipper og limer fra «frie åndsverk». Forøvrig er «frie åndsverk» basert på at man oppgir kilde!