Kvasivitenskaplige personplasseringer

Artig utstilling på Henie-Onstad kunstsenteret: Vigdis Fjellheim: Forflytninger – en kvasivitenskapelig reise. Morsom idé med «innsamling» av mennesketyper, behørig dokumentert, som deretter er satt inn i «feil» sammenhenger som passer ganske bra allikevel.

Advertisements

Ledelseskonsulenter og sykehusledere

(Leserinnlegg til Aftenposten)
Aftenposten har i flere reportasjer (bl.a. morgenutgaven 21. juni s.1) skrevet om konsulentbruken innen norske helseforetak, og påpekt at konsulenter har fått oppdrag «i det stille», uten å ha gått gjennom en anbudsrunde. Uten å ta stilling til denne spesielle saken, vil jeg hevde at både reportasjene og reaksjoner på dem (f.eks. innlegg fra Jan Davidsen, morgenutgaven 28. juni s. 9) viser en dyp misforståelse rundt hva ledelseskonsulenter egentlig gjør – og peker samtidig på problemer med den offentlige anbudsmodellen.
Ledelseskonsulenter ansettes av bedriftsledere for på deres vegne å drive rådgivende eller problemløsende virksomhet – dvs. virksomhet hvor det ikke er hvor mye tid man bruker, men kvaliteten av rådene eller problemløsningen som gjelder. Jo vanskeligere problem, jo høyere pris, fordi det er færre problemløsere å velge mellom. Et illustrerende eksempel: Sett at du får en alvorlig sykdom som krever et kirurgisk inngrep med høy risiko. Ville du følt deg komfortabel med at dette inngrepet ble gjort av en person som a) på forhånd måtte fortelle akkurat hva han eller hun skulle gjøre (uavhengig av hva problemet viser seg å være), og b) hvis viktigste kvalifikasjon var at han eller hun var den billigste?
Det burde ikke forundre noen at ledere, når de trenger hjelp til omfattende og vanskelige problemområder – som de ikke ønsker eksponert – velger konsulenter som har erfaring og som de føler seg trygge på. Jeg vil gå enda lenger, og hevde at den offentlige anbudsprosessen, slik den fungerer i dag, er utformet for problemstillinger med høy grad av spesifisitet, konsulentoppdrag som passer bedre for Manpower enn for ledelses- og strategikonsulenter. Jeg kjenner allerede en rekke høyt kvalifiserte konsulenter og konsulentfirma som av prinsipp ikke tar oppdrag på anbud. Årsakene er mange, som at transaksjonskostnadene (anbudsskriving, formalkrav, etc.) blir for store, at man er bekymret over sekretess, eller at man havner i en situasjon hvor man låser seg til en bestemt løsning eller en bestemt prosess («skal levere 1500 timer») uansett om man finner nye momenter som endrer problemstillingen.
Resultatet er at det offentlige risikerer å få billige rådgivere som er spesialister i anbudsskriving, mens de gode rådgiverne holder seg til oppdragsgivere med færre formalkrav og større muligheter til problemløsning. Alternativt får man, for problematiske oppdrag, en masse «vinkelskriving» hvor anbudet utformes slik at det i realiteten bare er en konsulent som kan ta jobben.
Følgende anekdote illustrerer poenget: En bedriftseier hadde et problem med en stor og viktig maskin, og bestilte en reparatør. Han ankom, krabbet inn i maskinen med en hammer, man hørte et enkelt hammerslag, og deretter var maskinen i orden. Reparatøren presenterte så en regning på kr. 5000. Bedriftseieren ble irritert, og ba om å få den spesifisert. Resultatet var:
1 stk hammerslag….kr 10,-
Vite hvor………..kr 4990,-
Hadde dette oppdraget blitt lagt ut på anbud, hadde man fått mange hammerslag, til en rimelig pris. Om maskinen hadde kommet i gang igjen, er en annen sak…..

Nu begynner det at blive hjemmekoseligt….

…her på bloggen. I hvert fall litt mer som jeg ønsker det, med tre kolonner og nogenlunde ryddig struktur. Må fikle litt med farger, og legge inn noen bilder og logoer.
Google Adsense er morsomt – regner ikke med å tjene noen penger, men det er morsomt å se hva de plukker opp – jeg skrev litt om Toshiba Tablet PC i min engelske blog, og etter etpar dager dukket det ganske riktig opp annonser for Tablet PCer. Artig å se at teknologien fungerer, selv om jeg altså føler behov for en liten unnskyldende epistel. I tilfelle jeg kommer til å skrive om noe jeg ikke ønsker å selge….

Agurktid og skole-IT

Det er agurktid i Aftenposten, og dermed får man plass til Espen Holms innlegg om at IT i skolen er bortkastet. Med tre hovedbegrunnelser – at han har jobbet med IT siden 70-tallet (hvor IT var noe ganske annet enn i dag), at det er for mye Powerpoint i næringslivet (feil – det er for mye dårlig Powerpointbruk i næringslivet), og at barn allikevel lærer IT-bruk hjemme (og her er jeg for første gang enig med Helga Hjetland i noe, nemlig at ikke alle barn har denne muligheten). I tillegg mener han at barn ikke er modne for å drive kildekritikk før i siste år på ungdomsskolen – har han sett hvordan dagens barn forholder seg til reklame? Det er bare å riste på hodet…..
Jeg synes Morten Søby (ITU/UiO) gir det helt riktige tilsvaret:

Bare tenk deg forskjellen på å jobbe med en 3 D-modell av en DNA-struktur på PC-en, og høre læreren fortelle om det fra kateteret. Men det krever jo at læreren tar dette i bruk. Det er stor forskjell på hva elevene får ut av IT-undervisning på skolen, avhengig av hvor tydelig skolens ledelse er, hvor profesjonelt datamaskinene driftes og hvor gode lærerne er til å integrere data i fagene.

For ikke å snakke om hvor gode lærerne er i fagene. Hvor mange lærere er det – med eller uten data – som kan demonstrere DNA-strukturer og trekke sammenhengen derfra til bioteknologi og medisin? For ikke å snakke om hvordan matematikken har muliggjort dette?
Oppdatering
Som Eirik Newth påpeker i en kommentar: Espen Holm’s alternativ til IT i skolen – historiefortelling – er noe han lever av å selge. Innlegget er egenreklame, med andre ord.
Det er tydeligvis ikke bare undomsskoleelever som har problemer med kildekritikk….

Elektroniske skolebøker

Aftenposten har en interessant liten artikkel om Sony Librie, en ny elektronisk bokleser, som veier 300 gram og har lesbarhet omtrent som en avisside. Svært interessant, særlig hvis man ser dette i sammenheng med alle de nye skolebøkene som skal lages. Her har man, i tillegg til å lese materiale på skjerm på skolen eller hjemme, eller å skrive ut hurtigtrykkversjoner av skolebøker, nok en mulighet til å formidle skolekunnskap uten fordyrende mellomlegg. Alt som trengs er et par år til med «ruggedization» og noen i skolevesenet med tekniske visjoner og litt mot…..

Finnmark på Nett på nett

Jeg har det siste året hatt fornøyelsen av å arrangere og forelese på et Master of Management-kurs i Elektronisk Strategisk Forretningsutvikling for en gruppe mennesker fra offentlig forvaltning og privat næringsliv i Finnmark. Det har vært lærerikt (jeg har ikke vært i Nord-Norge noe særlig før) og morsomt (Odds kaffe i Hammerfest, f.eks.). Det er imidlertid hyggelig å se at en hel del pionerarbeid innen bruk av informasjonsteknologi skjer der oppe – f.eks. innen telemedisin.
Spesielt er det morsomt å kunne vise frem websidene til Sør-Varanger kommune og Finnmark på Nett, som i tillegg til fornuftig utforming også inneholde RSS-feeds (Sør-Varanger her, Finnmark på Nett her), som gjør at utreiste Finnmarkinger og andre med interesse for å følge med på hva som skjer kan legge dem inn i sin RSS-leser. På et tidspunkt hvor de fleste nordmenn ikke er klar over at RSS finnes, er dette pioner-arbeid – og midt i blinken for informasjon som ikke endres ofte, men som er interessant når den endres.

Nye skolebøker (men la oss slippe milliardene)

Leser i Aftenposten at det skal brukes flere milliarder på nye skolebøker som et resultat av Kristin Clemets hardt tiltrengte opprydding av skolen.
Jeg har ikke noe imot at elevene får nye skolebøker, men her har man virkelig sjansen til å endre på endel læringsmodeller ved at man lager bøkene elektronisk og skriver dem ut etter behov. Så kan bøkene holde løpende oppdatert (for skiftet ut blir de ikke før det blir riktig ille igjen) og foreldre, kommuner og i siste instans staten kan i stedet bruke pengene på informasjonsteknologi. I det lange løp blir prisen lavere og kunnskapsbasen dynamisk.
Kan vi kanskje håpe på en forfattermodell etter Wiki-typen?