Nationaltheatret: Full spredning
Regi: Tyra Tønnessen
I rollene: Tone Mostraum, Herbert Nordrum, Trond Espen Seim, Marte Engebrigtsen og Kim Haugen

Det er lenge siden jeg har ledd så mye på Nationaltheatret. Denne forestillingen har en ubarmhjertig humor – jo flere dårlige valg hovedpersonen tar, jo morsommere blir det. Tone Mostraum briljerer som fastlegen Elin, som når stykket begynner har flyttet (vel, blitt flyttet) fra mannen sin og inn på legekontoret, der hun rekapitulerer hva som skjedde i en samtale med det alltid trøstende plastskjelettet Tore, spilt av en opplagt og meget hengslete Herbert Norum. Gryende alkoholisme og veletablert kjedsommelighet gjør at Elin legger til gamlekjæresten Bjørn (Trond Espen Seim) på Facebook. Bjørn, fra Fredrikstad, har en billedskjønn kone Linda (Marte Engebrigtsen) som ikke er fornøyd med ham – og Elins treningsgale mann Aksel (Kim Haugen) blir heller ikke særlig fornøyd med Elin når han mottar en feilsendt melding etterhvert.

Og dermed er vi i gang. I tillegg til hovedpersonene treffer vi en rekke biroller, primært storforlangende pasienter som ser på fastlegen som en fartsdump mellom dem og den behandlingen de har googlet seg frem til at de vil ha. Fastlege Elin har noen praktfulle utfall mot pasienter som forventer at hun skal legge til rette for deres utskeielser og behov for tilpasning («jeg har jo slitt med å bli gravid, så ble jeg det, men det passer dårlig akkurat nå siden vi har bestilt jordomseiling…»,) med små glimt av en mer komplisert virkelighet innimellom, som tenåringsjenta som er deprimert fordi hun må bli med foreldrene til Nice, men som egentlig bare er ute etter noen retningslinjer. Ironien i at en lege som selv ikke klarer å håndtere presset forteller andre at de må ta seg sammen henger som et spøkelse (eller skjelett, om du vil) over hele forestillingen.

Det å ha et lite ensemble i et stykke på over to timer gjør at man blir kjent med skuespillerne, og gir dem mulighet til å spille på et større register. Mostraum og Nordrum er de samme gjennom det hele, men de tre andre spiller mange ulike roller, noe særlig Marte Ingebrigtsen får til som tenåring, dement eldre mor, og vestkantfruer i ulike varianter. Samtlige er rutinerte og opplagte og viser spilleglede – men så er jo dette også høstens publikumssuksess, noe som får skuldrene til å senkes på scene og i sal. Scenografien er abstrakt og svært effektiv – spesielt bruken av Facebookmeldinger og en festlig selvfilmet video fra Bjørns hus i Fredrikstad gir anledning til gjenkjennende gapskratt. Nokså monumentale kulisser fremhever det litt kammeraktige stykket uten å dominere.

Marx skal en gang ha sagt at historiske hendelser gjentar seg – først som tragedie, så som farse. Her er det omvendt: Første akt er ren gjøgling med et rikt persongalleri og en hovedperson som konsekvent tar det dårlige av to mulige valg. Andre akt er mørkere, det støttespillende plastskjelettet svikter og konsekvensene av kortsiktig smartelefonering gjør seg gjeldende. Slutten er litt famlende og gir håp om et lys i tunnellen, men jeg hadde kanskje forventet mer av en treffsikker avslutningsreplikk i et stykke som dette.

Når det er sagt, anbefaler jeg Full spredning på det varmeste – kanskje et alternativ til en tur til fastlegen?