Amerikas skjulte helsekrise

254px-morphin_-_morphine-svgI 2015, i USA, døde 37757 mennesker i bilulykker (opp 12 prosent fra året før, uten at jeg aner hvorfor), 36252 av skytevåpen (inkluderer selvmord, opp 7 prosent), men 52404 av overdoser (12,989 heroin, 9580 fentanyl (stoffet som Prince døde av), og 17536 av reseptbelagte smertestillende midler, som Vicodin, stoffet som Dr. House er avhengig av).

Med andre ord: Overdoser sto for flere dødsfall enn bilulykker og skytevåpen (minus selvmord) til sammen. USA har en «opoid crisis» av slike dimensjoner at gjennomsnittlig forventet levealder i USA faktisk gikk ned i 2015 og 2016. De siste tallene viser at 115 amerikanere dør av opiat-overdoser hver dag. Overdoser er nå hyppigste dødsårsak for amerikanere under 50 og fører til at mange barn ikke har foreldre lenger. I Norge har vi såvidt begynt å se dette – politiet går nå med nesesprayen Nalokson, motgift mot syntetiske opoider, og deler den også ut til tunge rusmisbrukere.

Slike stoffepidemier er ikke noe nytt – det som er nytt i denne er at stoffene er syntetiske og så kraftige at nødhjelpspersonell kan få overdose bare av å håndtere rusmisbrukere, samt at hele greia startet med en kampanje fra enkelte pharma-selskaper på 1990-tallet for å få leger til å skrive ut mer opoidbaserte smertestillende midler, som, ble man forsikret, ikke var avhengighetsskapende. Det stemte ikke. Med avhengighet etablert (og nesten en fjerdepart av de som får opoidbaserte smertestillende misbruker dem, 8-10% blir avhengige) søker brukerne på det illegale markedet, som leverer varer som er livsfarlige fordi de er så sterke. I Norge snakkes det om «elefantdop» – carfentanil – som er 10000 ganger sterkere enn morfin, har et totalt lovlig produksjonsvolum i USA i 2016 på 19 gram, og brukes til å bedøve elefanter. Siden disse stoffene er så konsentrert, er de lette å smugle og vanskelig å blande ned til doser som ikke er dødelige. I USA utkonkurrerer de heroin, delvis fordi de kommer i pilleform og ikke krever injeksjoner og annet misbrukerutstyr.

Med andre ord: Blir du tilbudt en pille, tenk litt over hva som kan skje. Du risikerer ikke lenger å bli syk eller å få en dårlig opplevelse i hjelpeløs tilstand, men rett og slett livet.

Oppdatering 26.6: Oda Rygh sendte meg link til sin kommentar i Dagbladet fra 2015, som viser til forskning der de som bruer mer enn 365 døgndoser av visse medisiner står for 50% av forbruket. «Bestemor på 65 med rødvinsglass og vival kan umulig være en narkoman. Men det er det altså mulig hun er. Selv om hun har resept.»

Og dette er det stille om.

Hva med et digitalt innbyggerskap?

e-residency-id-cardJeg har lurt litt på om jeg skal skaffe meg en «eResidency» i Estland og opprette et datterselskap der. Jeg har ikke noe behov for det – har riktignok noen utenlandske kunder, men faktura fra Norge fungerer nokså greit (selv om tyske selskaper sliter litt med digitale kvitteringer og insisterer på at jeg skal printe ut PDF’ene og sende dem i posten.) Skattemessig er det ikke mye å tjene på dette, og jeg har ikke noe problem med skattenivået i Norge uansett. Det er kanskje litt enklere å ha et firma i EU, og i Estland er det ikke skatt på overskudd som reinvesteres i selskapet (virkelig noe vi burde tenke på her i Norge). Det betyr antakelig (usikker på hvordan det stiller seg skattemessig til Norge) at jeg ville kunne parkere litt penger i utlandet, en slags offshorevirksomhet uten at man trenger å hyre advokater i Cayman eller Bahamas. Men tilsammen er det ikke så store fordeler, så nødvendig er dette ikke.

Men – prosessen fascinerer meg. Estland er et av de få landene som er kommet lenger enn Norge på digitalisert offentlighet (og vi har ikke kommet så langt i Norge som vi burde.) Man kan bli digital innbygger og starte firma og være innenfor EU, og jeg lurer litt på om jeg ikke bare skal gjøre det for å skaffe meg litt erfaring. Det er noe tiltalende ved et land som innoverer på denne måten.

Dessuten må jeg jo plukke opp mitt digitale innbyggerbevis i Estland eller på en estisk ambassade, og en tur til Tallinn på firmakontoen kan kanskje forsvares i den sammenhengen.

Noen som har erfaring med dette og har noen synspunkter?

Slik lever dei der

european2bunion2b-2b102beuro252c20142b-2bnew2btype2b-2bserie2beb2bfranceHer om dagen var jeg i Hamburg for å undervise en MBA-klasse om strategi, noe jeg gjør innimellom. I lunsjpausen gikk jeg ned til bakeriet på hjørnet og kjøpte meg et smørbrød og en kaffe – ikke MitZuNehmen, men HierZuEssen – og så skulle jeg betale. Da fikk jeg endelig en følelse av at jeg var utenlands.

Damen bak disken ville ikke ha betalingskortet mitt, enda det var av et internasjonalt velkjent merke. Hun insisterte på at denslags tok de ikke der. Jeg var litt i villrede, men heldigvis var en lokalkjent student der, og han forklarte meg at jeg skulle ta kortet mitt med meg til en annen butikk litt lenger ned i gaten. Der fikk jeg beskjed om å stikke det inn i en automat i veggen, og etter noen tastetrykk fikk jeg ut noen fargeglade papirlapper. Disse tok jeg med tilbake til bakeriet og ga en av dem til damen bak disken, som deretter ga meg smørbrødet mitt og dessuten noen runde metallstykker med tekst på.

Det er interessant å være utenlands, der har de andre skikker. Disse papirlappene er elegant utformet og er tydeligvis viktige (siden de lokale tar så godt vare på dem), men er det ikke fryktelig uhygienisk å sende dem frem og tilbake på den måten, særlig for en bedrift som håndterer mat? Dessuten fikk jeg ikke bare den jeg ga til damen, jeg har et par til også som jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med. Jeg la dem i kortholderen min, men de er i veien og metallstykkene ble dessuten stoppet i sikkerhetskontrollen på flyplassen.

På den annen side, i Tyskland har de ikke Vipps (et system jeg snakket om, men som de var svært skeptiske til). Kanskje disse papirlappene er noe vi burde innføre her i Norge, som en slags reserveløsning? De har jo den fordelen at de virker når man ikke har mobildekning eller betalingsterminal.

Virkelig noe å tenke på…

Fra arkivet: Frykten for de beste

For litt over ti år siden skrev jeg en kronikk i Aftenposten om «Frykten for de beste» – det av vi nordmenn (i hvert fall i næringslivet) ser ut til å være redde for å ansette smarte folk. Gitt teknologisk utvikling og redusert oljepris (skjønt den går opp igjen, og vi har ikke glemt rusen) skulle man tro at ting har endret seg. Og det har de kanskje innen enkelte bransjer, men det er langt igjen. Eller er det det?

Uansett, også siden jeg ikke har teksten her på bloggen – her er (lett redigert) teksten fra kronikken, først publisert 22.12.2007:

Frykten for de beste

Norsk næringsliv ansetter heller en middelmådig nordmann enn en topp utlending. Da vet man hva man får.

Espen Andersen, 2007

Jeg foreleser på Handelshøyskolen BI, på de høyere programmene. Det er morsomt — jeg treffer mange spennende og kunnskapsrike mennesker, som er høyattraktive i arbeidsmarkedet og får spennende jobber til gode betingelser. Men ikke alle.

Best ikke nok. Det har seg nemlig slik at noen studenter ikke får jobb – i hvert fall ikke jobber som er deres kompetanse verdig. De har gjerne en annen hudfarge enn nordmenn flest, eller rare etternavn, eller begge deler.Det hjelper ikke at de er best i klassen, jobber steinhardt, og snakker norsk nokså flytende. Norske arbeidsgivere vil nok ha dem, men ikke på samme nivå og karrièrestige som de norske.

Mange eksempler. Jeg tenker på den briljante østeuropeiske jenta som lå langt foran sine medstudenter innen kompliserte emner som teknologiledelse og finansiell analyse. Hun fikk ikke jobb i Norge, flyttet til London og en stilling i en global investeringsbank. Søramerikaneren med reflekterte synspunkter og enestående ledererfaring, som slet med å få jobb i Norge og nå bor i Sveits. Den latinamerikanske kvinnen som hadde lederstilling med stort ansvar i en kunnskapsbedrift derover, traff en nordmann, flyttet til Norge og ikke fikk jobb. Etter norsk mastergrad fikk hun til slutt jobb i det samme firmaets Norges-avdeling – på et mye lavere nivå.
Verdens beste. Store deler av norsk næringsliv har andre ansettelseskriterier enn kunnskap og flid. De rekrutterer folk til bedriftsidrettslaget, ikke til bedriften. Situasjonen blir ikke bedre for folk som kommer fra institusjoner i utlandet. Norsk arbeidsliv vil ikke ha flinke utlendinger selv om de kommer fra verdens beste universiteter.
Flyttet fra Norge. I en familie jeg kjenner, har begge ektefeller tekniske doktorgrader fra topp universiteter – hun (norsk) fra USA, han (britisk) fra England. De flyttet til Norge, men etter to år bar det tilbake til USA. Han fikk ikke jobb i Norge uten å gå 60 % ned i lønn. Den offentlige skolen deres barn skulle gå på, var dårlig – og det kunne de ikke gjøre noe med. Og deres mørkhudede barn ble diskriminert i butikker og barnehage. Nå bor de i USA og investerer i høyteknologifirmaer. Deres barn går på en god skole og snakker fire språk flytende.
Ikke bruk for dem. Et finsk-norsk ektepar med doktorgrader fra MIT og Harvard fant ikke arbeid i Norge og måtte flytte ut igjen, enda de ikke forlangte amerikanske lønninger. Vi ser ikke ut til å ha bruk for flinke mennesker. Hvorfor skjer dette? Jeg tror ikke problemet er rasisme eller utlendingsfrykt, selv om det kanskje for noen er en faktor. Det er heller en form for makelighet: Siden det er litt mer jobb og en større utfordring å ansette flinke utlendinger, lar man det være.
Provinsiell holdning. Mange norske bedrifter har i sin provinsialitet også et meget snevert bilde av hva som er relevant erfaring og kunnskap: Med mindre du har jobbet med akkurat deres type produkter eller har utdanning akkurat lik den de andre i firmaet har, kan du ikke brukes. Av og til blir det latterlig: En bekjent med doktorgrad fra Oxford fikk i fullt alvor beskjed om at, jo da, utdanningen var grei nok den, men den kom jo ikke opp mot NTH.
Man vet hva man får. Den største grunnen er nok likevel kunnskapsfrykt: Mange ledere og organisasjoner nøler med å ansette flinke folk fordi de selv er redd for å virke dumme. Som en administrerende direktør sa til meg en gang: «Vi ansetter helst idrettsfolk, for de er så gode lagspillere». Heller en middelmådig nordmann enn en topp utlending. Da vet man hva man får.
Veien til suksess. Dette er en meget kortsiktig strategi både for bedriften og karriéren: En venn av meg har en topp-lederstilling i et stort og meget anerkjent konsulentfirma. Jeg har kjent ham lenge, også hans svake sider, og spurte hvorfor i all verden han hadde gjort det så bra. Han gliste bredt og sa han hadde suksess fordi han konsekvent ansatte folk som var mye flinkere enn han selv.
Førsteklasses ledere ansetter førsteklasses medarbeidere. Annenklasses ledere ansetter tredjeklasses medarbeidere.
Ikke helsvart. Blant annet er internasjonalt rettede softwarebedrifter og mange store konsulentselskaper fargeblinde og lite opptatt av at folk skal «gli inn i miljøet» – rettere sagt, de har et så internasjonalt miljø at det å gli inn ikke blir så vanskelig. Yngre næringslivsledere er mer åpne enn de gamle, og et presset arbeidsmarked hjelper.
Dra utenlands. Men av og til blir det trist: En flink ung mann jeg fikk inn på mitt kontor, norsk med utenlandsk bakgrunn, hadde et dilemma: Han hadde etter mye leting fått en saksbehandlerstilling hvor han jobbet med innvandrerungdom. Nå hadde han tilbud om en spennende lederstilling i et europeisk selskap – men han ønsket å være forbilde og rollemodell for utenlandsk ungdom i Norge. Han ba meg om råd, og jeg anbefalte ham å dra utenlands – både for sin egen del, og fordi han antagelig blir et bedre forbilde på den måten. Hvorfor skal en flink ung nordmann måtte dra utenlands for å bli anerkjent?
Utenlandsk en fordel. Egentlig burde bedrifter foretrekke medarbeidere med utenlandsk bakgrunn. Ikke bare har de mer livserfaring, de er også mer motivert for å gjøre det bra. Dessuten er de mindre tilbøyelige til å bytte jobb hvis de finner et sted de blir behandlet som jevnbyrdige.Men store deler av norsk næringsliv gjør ikke det. Og taper etter hvert disse folkene til utenlandske selskaper, som rekrutterer aktivt og ikke engang legger merke til nasjonalitet eller hudfarge.
Under sin kompetanse. Neste gang du møter en kompetent utlending i Norge, spør om han eller hun er gift med en nordmann. Det er helst derfor de er her – og arbeider langt under sitt kompetansenivå. Vår fremste mekanisme for å tiltrekke oss kompetente utlendinger er å få dem spleiset med en pen norsk gutt eller jente. En «strategi» som minner ikke så lite om organisert prostitusjon.
Kompleks og uensartet. Dette holder ikke i lengden. Norge har en liten, åpen og svært eksportavhengig økonomi. Skal man selge til utlandet, vil jo nettopp utenlandsk erfaring og bakgrunn være en fordel, ikke en ulempe. Hvis ditt marked er komplekst og uensartet, må du bygge opp en tilsvarende kompleks og uensartet organisasjon.Skal norsk næringsliv kunne konkurrere globalt, må man komme seg over sin kompetansefrykt, og se på hva folk kan heller enn hvordan de ser ut og hvordan de snakker. Og man må ikke bare ansette dem, man må også utvikle og forfremme dem i like stor grad som etniske nordmenn. For hvis du kan overleve selv om du ikke ansetter de beste, konkurrerer du ikke hardt nok – og da er du ikke rustet når den virkelige konkurransen kommer.

…passer ikke inn her…

Norske Huda Ghalegolabi får ikke jobb i Norge med to mastergrader. Det er nemlig et ansettelseskriterium i Norge at man «passer inn i miljøet», som er en omskrivning for at man vet hvem Birkerbeineren er og forstår referanser til geitost. Men selv ikke det hjelper.

Min egen arbeidsgiver, BI (og sikkert andre norske akademiske institusjoner også) har en paragraf i sine ansettelseskontrakter for våre utlendinger om at man skal lære seg norsk innen tre år. Den er riktignok ikke fulgt opp spesielt nøye, men det er jo en ganske utrolig lite smart ting å ha der i et stadig mer internasjonalisert arbeidsliv.

I fremtiden – nei, stryk det, nå med en gang – trenger vi å rekruttere de beste. Men de fleste norske bedrifter vil heller ha en middelmådig nordmann enn en suveren utlending – tydeligvis også hvis vedkommende snakker norsk flytende.

Jeg har skrevet om dette før – her, her, her og her, og for 11 år siden i Aftenposten, for eksempel – og det ser ikke ut til at det blir bedre.

Hva norsk næringsliv kaster bort av kompetanse…

Konvergens i flybransjen

Det skjer interessante ting i flybransjen om dagen. Som Aftenpostens Knut-Erik Mikalsen (Norges fremste luftfartsjournalist) og andre skriver:

Det som skjer er på mange måter det uavvendelige resultatet i en bransje som er så lite differensiert (et flysete er et flysete er et flysete) og har så få hindringer (det meste er deregulert, fly kan fly hvor som helst) som luftfarten. I hovedsak: Selskapene begynner å ligne på hverandre.

1920px-ln-rgo_a320neo_283165944649029SAS-annonseringene er mest interessante: Å ha baser i lavkostland betyr at man får et kostnadsbilde som i hvert fall i prinsippet går mer i retning av Norwegian enn gamle SAS. Forvent mer vekst i Irland og Spania – akkurat som Norwegian, har gjort, veksten i kapasitet, i hvert fall personale, kommer stort sett utenlands. Det andre interessante er flere direkteruter fra Oslo og muligens Arlanda. Tidligere har dansk eierskap og fagforeningsinnflytelse gjort at de lange utenlandsrutene stort sett har gått fra Kastrup – da SAS ble startet, ble dette gjort, antakelig for å skape en viss balanse siden Danmark ikke har mye innenlandstrafikk. Konkurranse fra billigselskap (SAS annonserte nettopp SAS Go på endel lange utenlandsruter, særlig USA) og vekst i trafikken på Arlanda og særlig Gardermoen  gjør at denne maktbalansen forrykkes.

1920px-ei-lnd_lax_281694566319729Norwegian fortsetter sin vekst inn i de lange markedene, og jeg har inntrykk av at selskapet nå restrukturerer sitt rutenett mer mot å fly folk til Gardermoen, Gatwick og etterhvert Spania for å fly dem videre på langruter. Dette betyr at selskapet blir mer som et tradisjonelt selskap (de har alltid vært litt hybrid, ikke et rendyrket ping-pong-selskap) og at de dermed også risikerer å dra på seg merkostnadene dette medfører, i form av et mer sårbart rutenett. De opererer imidlertid fremdeles alene, stort sett.

1920px-ryanair_boeing_737-800_at_rygge_airportRyanairs kuvending må nok tilskrives markedsforholdene: Den kraftige veksten i flytrafikken gjør at det er mangel på piloter. Mange piloter i Ryanair opererer som egne selskaper, gjerne på Guernsey, for å unngå skatter. Dette er en effektiv løsning, men gir ikke pensjon, sykeforsikring og noe fast ansettelsesforhold – noe som ikke spiller så stor rolle tidlig i karrieren, men som blir viktigere etterhvert som man vokser til og får barn og forpliktelser. Det interessante med Ryanair er om denne fagorganiseringen vil «smitte over» til kabinpersonalet, som har en mye svakere stilling og trenger den mye mer. En mulighet for Ryanairs piloter til å vise solidaritet i praksis, men jeg er ikke optimistisk. Flyvere er individualister, så til de grader.

Uansett – flyselskaper ligner hverandre i stadig større grad. Forskjellen ligger nå på kundegrensesnittet: Norwegian og Ryanair er hypereffektive, SAS har fortsatt en kronglete webside men bedre service og gratis havregrøt på innenlandsloungen (og treningsstudio og massasje på Gull utenlands.) Det skal bli interessant å se hva som skjer med kundegrensesnittet nå som Eivind Roald ikke lenger skal jobbe med det.

Kampen står, som den alltid har gjort, på pris, rutenett, og å ha effektive fly. SAS er fortsatt med i konkurransen, men er svært sårbar dersom vi får en ny økonomisk nedgangstid. Norwegian – vel, selskapet har hatt endel turbulens i ledelse og styre i det siste, det er kanskje grunn til å se litt nærmere på ting og finne ut av hva dette skyldes.

Hva miljøargumentet gjelder: Skal noe skje her, må det komme utenfra (som regulering), siden selskapene er presset på kniven og bare responderer på økonomiske insentiver. Jeg har mest tro på å øke avgiftene på drivstoff, noe som bør kunne gjennomføres over hele EU, vil tvinge frem enda mer drivstoffeffektive fly og enda bedre utnyttelse (load factor), og som rammer alle likt.

Feigheten bak immigrasjonsfrykten

Leste dette innlegget (http://crookedtimber.org/2017/10/23/working-to-rule/) av Maria (Farrell?) og det gikk innpå meg. Jeg har vært immigrant (eller i alle fall bodd utenlands i noen lengre perioder av mitt liv, planen var vel aldri å bli boende) og kjenner igjen denne følelse av – ikke ofte for min del – å bli behandlet som noe annenrangs, å bli redusert til et tall og en kategori.

Anyone who thinks being an immigrant, even a deluxe EU three million-type immigrant, is easy, should try it. We compete on equal terms with all comers, but with no social or economic safety net and, for many, hustling like mad in second and third languages. No dole, no network of couches to sleep on, no contacts and no introductions; qualifications from institutions you’ve never heard of, references from employers you aren’t sure are real but can’t be bothered to check, acting as daily fodder for stereotypical jokes we laugh off to show we’re one of you. You don’t hear us complaining about it because it’s just part of the deal. But when the terms of the deal change, and you tell us we’re social welfare parasites who are also, somehow, taking all the jobs and are the reason the country is failing, then the deal is probably dead.

Dette handler om Brexit, men redsel for og fremmedgjøring av folk utenfra er ikke noe som er spesielt for Storbritannia eller Trumpismens USA. I Norge har vi massevis av skaprasister, små og redde og late folk som insisterer (vel, det gjør de ikke, de snakker ikke om det) på at mine utenlandske studenter med rare etternavn «ikke ville passe inn i denne organisasjonen». Heldigvis har mange av mine studenter teknologi- eller realfagsbakgrunn, så norske firma er nødt til å ansette dem.

Som denne rapporten fra Civita viser, er ikke immigrasjon noe stort problem, men i det store og hele en kilde til økonomisk vekst og nye ideer. Skal du lære noe nytt, må du gå inn i det du ikke kjenner og ikke kan, utsette deg selv for nye opplevelser, og forstå at du kan lære fra folk med annen bakgrunn og andre erfaringer enn deg.

Noe som forutsetter at du vil ha nye ideer, naturligvis.