Feigheten bak immigrasjonsfrykten

Leste dette innlegget (http://crookedtimber.org/2017/10/23/working-to-rule/) av Maria (Farrell?) og det gikk innpå meg. Jeg har vært immigrant (eller i alle fall bodd utenlands i noen lengre perioder av mitt liv, planen var vel aldri å bli boende) og kjenner igjen denne følelse av – ikke ofte for min del – å bli behandlet som noe annenrangs, å bli redusert til et tall og en kategori.

Anyone who thinks being an immigrant, even a deluxe EU three million-type immigrant, is easy, should try it. We compete on equal terms with all comers, but with no social or economic safety net and, for many, hustling like mad in second and third languages. No dole, no network of couches to sleep on, no contacts and no introductions; qualifications from institutions you’ve never heard of, references from employers you aren’t sure are real but can’t be bothered to check, acting as daily fodder for stereotypical jokes we laugh off to show we’re one of you. You don’t hear us complaining about it because it’s just part of the deal. But when the terms of the deal change, and you tell us we’re social welfare parasites who are also, somehow, taking all the jobs and are the reason the country is failing, then the deal is probably dead.

Dette handler om Brexit, men redsel for og fremmedgjøring av folk utenfra er ikke noe som er spesielt for Storbritannia eller Trumpismens USA. I Norge har vi massevis av skaprasister, små og redde og late folk som insisterer (vel, det gjør de ikke, de snakker ikke om det) på at mine utenlandske studenter med rare etternavn «ikke ville passe inn i denne organisasjonen». Heldigvis har mange av mine studenter teknologi- eller realfagsbakgrunn, så norske firma er nødt til å ansette dem.

Som denne rapporten fra Civita viser, er ikke immigrasjon noe stort problem, men i det store og hele en kilde til økonomisk vekst og nye ideer. Skal du lære noe nytt, må du gå inn i det du ikke kjenner og ikke kan, utsette deg selv for nye opplevelser, og forstå at du kan lære fra folk med annen bakgrunn og andre erfaringer enn deg.

Noe som forutsetter at du vil ha nye ideer, naturligvis.

Reklamer

Kunst og penger og sånn…

(Notater fra Civitas frokostmøte om kunst og kommersialisering: Fra kunst til industri, fra idé til BNP.)

Det er et eller annet rart med oss nordmenn – vi har for oss at det skal være balanse i ting: Som Bjørnson sa: «Hver gledesstund du fikk på jord, betales må med sorg.» Kunstnere (og forskere) fungerer best når de er fattige, det holder dessuten kultur- og utdannelsesbudsjettene nede og man slipper prominente kultur- og kunnskapmennesker med legitimitet utover sine egne kretser. (En parallel er forestillingen om at lærere som kan matematikk er umenneskelige puggemonstre, men den lar vi ligge denne gangen…)

Jeg har forsøkt å bruke Jo Nesbø som moteksempel: Mannen er en av Norges mest kjente krimforfatter, har bakgrunn som svært vellykket musiker (Rhumba med Gunn, for eksempel), var nesten på landslaget i fotball, og er siviløkonom med en vellykket karriere i DnB, der han var med og bygget opp valutatradingavdelingen. Svaret er som regel «Vel, men han har det sikkert ikke bra hjemme.»

Jeg synes det er på tide at vi gir slipp på denne svært provinsielle holdningen. For å si det med Sophie Tucker: «Jeg har vært rik, jeg har vært fattig. Rik er bedre.» Når det er sagt, er det ikke sikkert at det er en sterk sammenheng mellom kunstnerisk kvalitet og kommersiell suksess – men helt uten sammenheng er det ikke (trass i Da Vinci-koden.)

panelet_300816_web-1-768x262

Nuvel, over til notatene… Lokalet er stappfullt, som vanlig.

Kai Remlov startet med å lese fra en av Knausgårds bøker (a propos forestillingen Knausgård), og fortelle om bakgrunnen til forestillingen. Kunst er ideskaping, dette bør Civita interessere seg for, for dette er til syvende og sist politikk. Der man gir plass til produksjon av kunst, handler det først og fremst om nasjonens moral -man skal ha kunstnere, slik man en gang skulle ha kirker. Men skal det bli kunst må noen vie sine liv til det, og de må få de ressurser de trenger. Svært mye av det kunstnere gjør, er mislykket – for at noe skal lykkes, må svært mye mislykkes. Den mannen som har betydd mest for BNP, er Edvard Munch. Mange subsidiemillioner kan forsvares fordi den ene mannen ble industri.

Ingrid Røynesdal, Oslo-filharmonien: Kunst som middel til å øke BNP. I Norge har det vært mye fokus på kunst for kunstens skyld, ikke på resultatet. Oslo-Filharmonien har 108 musikere, de har 10000 øvingstimer før de begynner. Matchmaking med Norsk Hydro på 90-tallet, Hydro trengte å komme ut, men bra for Norsk Hydro også, skapte arenaer for å komme i posisjon internasjonalt. Kunsten kan være et middel til økonomisk utvikling. Var i Japan for to år siden, sponset av Toshiba, det gjorde de ikke for å være hyggelige, men fordi det bidro til BNP (i Japan, i alle fall.) Rekordår i turistnæringen i år, kronekurs og natur, men kulturtilbud er svært viktig. Kulturlivet skaper det turistene vil ha, og kan være en identitetsmarkør. Rent konkret: Hvorfor synliggjør vi ikke kunsten i mye større grad enn vi nå gjør – rundt 25% av de som kommer, er «kulturturister». Vi er en kulturnasjon, vi synliggjør det bare ikke.

Fredrik Winther, Oslo Business Region: Jobber med aktiviteter overfor entreprenørskapsområdet i Oslo, men også med synlighet av Oslo, og med å kunne Oslo. Hovedpoeng: Kvalitet og omfang av kulturlivet i Oslo er ekstremt underkommunisert utenfor landets grenser. Analyse Oslo-State of the City viser f.eks. at Oslo har 4-5000 live-konserter i året, dobbelt så mange som Stockholm og København, men det vet ikke turistene, scorer lavere enn andre, så lavt som byer i Afrika jeg aldri har hørt om. Vi må lukke gapet mellom realitet og persepsjon. Byer og land kjemper om å tiltrekke seg talenter, Norge skal konkurrere internasjonalt, viktig for Telenor og BNP at kulturlivet blomstrer. Når fokus i norsk profilering har vært på råvarer og natur, så er det neste anti-kultur, må synliggjøre at her er det attraktivt å være forsker og ekspert og kreativ. Men vi har jo helt blanke ark her, og det er kanskje en fordel.

Bjørn Gabrielsen, DN: Jeg redigerer På Nattbordet, og bruker jobben min til å snakke om Jo Nesbø. Reaksjonen når jeg sier hva jeg gjør, er at det ikke hadde gått «i mitt land» – alle forakter sine næringslivsfolk, men jeg har funnet at det ikke er noen sammenheng mellom hvor rike folk er og hva de leser. Norsk litteratur slår an, Knausgård har ansvaret, men vi må jo erkjenne at det dreier seg om små litterære miljøer. Man ser av og til litt rare kunstnerisk synliggjøring: «Welcome to Norway, the land of The Scream.» Ingen direkte sammenheng mellom at man er kultivert og blir en god næringslivssleder, men man kan jo anta at totalt fravær av lesing vil ha en negativ effekt.

Jo Nesbø: Overrasket over at det er så mange kulturturister – er det kunst eller bare den norske kulturen? Reiser mye rundt og snakker om litteratur – i Norge har vi det ekstremt bra på litteraturfeltet. I Norge har vi 150 heltidsforfattere, endel av dem er kraftig subidiert. I Frankrike er det 200, de har 70 millioner innbyggere. I Italia var forleggerforeningen forundret over at jeg kunne leve av å skrive. Norge har et stort hjemmemarked og har dyre bøker. Noen sier vi subsidierer for mye i Norge, men alle land ønsker denne situasjonen. Til dette med å selge Norge som kulturnasjon – det tror jeg er svært vanskelig. Var i Australia, da jeg var økonom, skrev om eksport, det er vanskelig. Du har ikke 15 minutter, du har 15 sekunder og da må du tenke hva du skal si. Australia sier «kenguru, kenguru, kenguru.»

Får vi bedre forfattere av å subsidiere?
Jo Nesbø: Ja. Er det verdt prisen? Vet ikke. Men det er som med fotballspillere, får de tid til å trene, så blir de bedre.
Ingrid Røynesdal: Norsk litteratur blomstrer pga. av langvarig satsing.

Noen av spørsmålene:

  • hvordan kommunisere norsk kulturliv slik av Oslo går oppover på rangeringene?
  • hvordan vil teknologiutviklingen prege kulturlivet og de norske kulturprisene
  • er det nødvendig å subisidere all kunst, vil ikke vinnerne kommer frem likevel
  • hva kan vi lære av utlendinger – f.eks. Danmark
  • hvordan skal vi gjøre det lettere å donere penger til kunst (ref Christian Ringnes og skulpturparken?)
  • norsk folkesjel og kommersialisering av kunst?
  • Innovasjon Norge har startet et prosjekt for å øke norsk turisme – inviterer kulturlivet inn: 35% som kommer hit for naturen, vil også ha kultur
  • Oktober (har jobbet med Knausgård): Det starter alltid med kvaliteten på verket. Det hjelper med kjente forfattere, de drar frem andre: Gaarder fikk fra Petterson, som fikk fram Knausgård.
  • Hvorfor er ikke museene oppe til kl. 23?

Jo Nesbø: I Norge får folk lov til å skrive mange bøker før de treffer, det skjer ikke i utlandet.

Betraktninger fra et skråplan

De siste 12 dagene har jeg tilbrakt i en seilbåt. En venn av meg har en 43 fots Beneteau Oceanis (viktig med detaljer her) med navn Gone Walkabout. Han trengte mannskap, i første omgang for 4 dager, men det er litt vanskelig med vind og planlegging og, vel, det endte opp med 12. Jeg har nytt hvert minutt.

Jeg mønstret på i Aren2016-07-27 09.09.40dal (som tungmatros, fant jeg ut, siden jeg ikke er lett.) Vi rotet litt opp- og nedover kysten i påvente av vind, og benyttet anledningen til et besøk på Nøgne Ø, makrellfiske og annet sosialt. Endelig stemte værmeldingen, og vi dro fra Lyngør 0600 om morgenen og passerte Skagens Rev åtte og en halv time senere, gjennomsnittsfart 8.2 knop, vind 10 sekundmeter fra vest, 1-2 meters bølgehøyde, et rev i storseilet (jeg har etterhvert skjønt at det er viktig med alle parametrene her.) Jeg var i utgangspunktet nokså nervøs for å bli sjøsyk, men fulgte skipperens råd (ikke vær sulten, ikke frys) og hadde faktisk ikke mer enn en bitteliten antydning til uggenhet tidlig om morgenen, noe som like gjerne kunne skyldes en stor kopp kaffe på bar mage.

DCIM100GOPROGOPR0880.

Til rors mellom Lyngør og Skagen. Må si at det føltes betraktelig mer dramatisk enn det ser ut som her…

Så dermed hadde jeg gjennomført min første havseilas. Jeg sto til rors over halvparten av veien, og syntes det var fantastisk morsomt – nesten som å kjøre slalom, der man rir over bølgene omtrent som man kjører over en kul i slalombakken. Det tok en liten time før jeg helt fikk til å styre presist – man må lære seg å finne et fast punkt i horisonten, og deretter lære seg hvor mye dreining i horisonten en liten kursomlegging på kartplotteren tilsvarer. Dessuten må man venne seg til hvordan båten reagerer og møte bevegelsene med roret, men der fant jeg faktisk ut at det ikke var så annerledes fra å kjøre min lille 16.5 fots kalesjebåt i store bølger. Vi opplevde heldigvis ikke noen broach (båten krenger opp mot vinden og roret mister taket), men bølgene slår en ut av kurs hele tiden og krever konstant oppfølging.

Ruten videre gikk fra Skagen til Læsø til Marstrand til Fiskebäckkil til Smögen, der jeg mønstret av. Vind opptil 15 m/s og bølgehøyder av og til på 2 meter, rikelig anledning til å finne ut at man trenger Gore-tex og fottøy som holder vann. Og få bekreftet at jeg ikke lenger trenger bekymre meg for sjøsyke.

Underveis har jeg gjort meg visse refleksjoner om båtliv generelt og seilbåtlivet spesielt – dette med gjestehavner og alt det der er nytt for meg, og ganske fascinerende. Her er noen observasjoner:

Motor eller seil – et spørsmål om kultur og kroppsform
Med fare for å bli nokså upopulær: Det er forskjell på motor- og seilfolk, og forskjellen er litt som forskjellen mellom øst og vest i Oslo, uten at jeg skal trekke den for langt. Motorfolket har betydelig høyere gjennomsnittlig BMI, for eksempel. En årsak er nok mindre hva man spiser og mer at seiling innebærer fysisk aktivitet hele tiden. Man bruker muskler og energi til å holde balansen, holde seg fast, og hele tiden jobbe med roret for å møte bølgene. Etter 10 timer til Skagen var jeg ganske mør i armene. Motorbåter derimot (i hvert fall hvis de passerer 40 fot, noe de gjerne gjør hvis du skal over åpent hav) er mer som å kjøre buss – ikke bare bruker man mye kortere tid over (og dermed ligger lenger i en kaloririk havn), men de er mye støere enn seilbåter. Dessuten går motorbåter gjerne ikke over åpent hav før været er fint, mens seilerne trenger vind for å flytte på seg.

Kulturmessig er det også endel forskjell – det er noe med støynivå og hvor mye plass man tar i havnen. Vi så en svenske med blekede tenner og en anabol Princess 56 oppfylle absolutt alle stereotypiene ved å presse seg inn i havnen i Marstrand, dytte båter til side – og deretter presse inn 38-foteren til kompisen som kom etter. Samme mann traff vi i en trang kanal syd for Marstrand, der han på død og liv skulle kjøre forbi fire båter og holdt på å skape kollisjon. På den annen side møtte vi et meget hyggelig ektepar med en nydelig eldre 46-fots trebåt (tenk blankpolert mahognidekk, gjort av eieren selv) fra Stavanger. Min arbeidshypotese er derfor (basert på meget få observasjoner) at folk med tremotorbåt er mest hyggelige, fulgt av de med blått skrog og deretter de med hvitt skrog. Men her kreves det, som i så mange andre situasjoner, betydelig mer forskning.

Tenke, tenke, tenke
Seiling er intellektuelt arbeid, har jeg merket, det er hele tiden vinkler og justeringer og forståelse av hva hver enkelt tau og wire gjør. Som rormann må man passe på hele tiden, men man er ikke passiv som mannskap heller, særlig ikke innaskjærs. Det skal holdes utkikk (siden forseilet sperrer for halvparten av utsikten forut), det skal trimmes seil og mast, det skal leses kart og man må følge med på ekkoloddet, særlig i Danmark. Gitt vinkelen på båten og bølger hit og dit blir mat- og toalettekspedisjoner under dekk en akrobatisk øvelse som krever planlegging, basal forståelse for hydrodynamikk, og evne til å huske hvor håndtakene er.

Når man skal legge til, blir det enda mer komplisert – seilbåter er lange og svinger tregt, og hvis det blåser hjelper baugpropellen bare litt. Trikset er å ta det rolig og ha masse fendere. Det hjelper at de fleste båtfolk øyeblikkelig stiller opp og tar i mot tamper og legger fendere når man kommer inn – særlig hvis det er deres egen båt man legger til ved.

Smått vs stort
Seilbåter kommer i alle størrelser – og jeg kunne ikke unngå å legge merke til at jo eldre, mindre og mer sliten båten var, desto morsommere (i alle fall om kvelden) ser det ut til at deltakerne har det. Introduksjon til seiling kan skje på mange måter, men den hyggeligste ser ut til å være en gjeng ungdommer med en gammel turseiler og et avslappet forhold til båtpuss og oppvask.

De middelsstore båtene (34-40 fot) er typisk brukt av eldre ektepar som tar lange seilferier langs land med forsiktig seilføring. Når de skal legge til, er det far som styrer og mor som står foran med fortøyningen, en arbeidsfordeling som ikke er logisk, gitt at det rent fysisk er mye mer krevende å hoppe i land med tampen. Men tradisjon er tradisjon, må vite.

Kommer man opp i over 40 fot, går snittalderen nedover igjen, man finner enten erfarne ektepar eller, som skipper’n på den båten jeg var på, folk som tar lange ferier med varierende mannskap. Mange har lang seilerfaring over åpent hav, og diskusjonene går på kurs, sekundmeter og teknologi (og det er deilig mye teknologi).

Tid og sted
Seilopplevelsen er svært sammenlignbar med kanalbåtferie. I en kanalbåt (i hvert fall en engelsk narrowboat) har man en fart av fire miles i timen. Det tar et kvarter å komme seg gjennom en sluse (14 minutter hvis man stresser, 16 hvis man sløver litt.) Etterhvert stopper tiden opp, man glemmer å ta på seg klokke og sokker, og havner og kurser glir litt over i hverandre. Prioriteringer endres, og det blir svært viktig at seilene er skikkelig trimmet, alt tauverk kveilet opp, og fenderne tatt inn 30 sekunder etter at man har forlatt bryggen – akkurat som jeg ble nærmest manisk opptatt av ikke å komme borti sluseveggene da jeg kjørte kanalbåt i Oxford.

Rydde og rydde og rydde og kveile
Det er trangt i en seilbåt, selv om den er på 43 fot, og det er trangt både oppe og nede. Dermed må det hele tiden ryddes, og ting må stues vekk på faste plasser slik at de ikke blir ødelagt eller er i veien når verden begynner å gå litt sidelengs. Ta en kikk på kjøkkenet hjemme, og forestill deg hva som ville skjedd om du kjapt vippet det 15 grader til hver side. Tenk så over hva du ville måtte gjøre for at alt skulle være som før etter en slik manøver. Derfor er det forståelig at et kjøleskap i en båt ikke er et skap, men en boks (som en gammeldags fryser) – da ligger ting tett og danser ikke rundt i bølgene.

På den annen side er det fort gjort å rydde opp. Å vaske badet, for eksempel, er et spørsmål om en sprayboks med vaskemiddel, litt gnikking og en kjapp nedspyling med dusjen. Det tar 2 minutter og får en til å lure på hvorfor i all verden vi har baderom med fliser i land.

Kløning og fomling og alt det der
Båtlivet tilbyr uante muligheter for å dumme seg ut (særlig når det skal legges til.) Hvis du bor ved kysten og kjeder deg, finn deg en uterestaurant med utsikt til en gjestehavn, ta en halvliter og betrakt sirkuset, særlig hvis det blåser. Nok sagt, erfaring hjelper, men jeg tror det hjelper enda mer å gå inn med innstillingen om at alle andre har gjort alle de samme feilene. Det samme gjelder grunnstøting – det finnes etter sigende to slags båtfolk: De som har gått på grunn, og de som kommer til å gjøre det.

Seilbåt?
Jeg har begynt å tenke på å kjøpe seilbåt, men det er typisk meg: Jeg blir lett entusiastisk når jeg er med på noe nytt. Men man får mye for pengene. Skal man ha en motorbåt på 40 fot med alle bekvemmeligheter ligger prisen på i hvert fall 1-1.5 millioner brukt. For en seilbåt i samme størrelse og komfortklasse betaler man 0,5-1 million, og har mye lavere driftsutgifter (men, det er klart, ikke samme hastighet). Men det er ikke nødvendig å gå så høyt – det er fullt mulig å kjøpe seg en OK, litt gammel båt for turseiling for under 100 000, gitt at man tar det med ro og er innstilt på noe som føles litt som teltferie. Fordelen er dessuten at man ikke trenger å bekymre seg så mye for å gjøre bommerter (og de kommer, vær trygg.)

Men nå er det tilbake til hverdagen. Hvis bare noen kunne holde det forbaskete hjemmekontoret stille en stund…

En far og hans døtre – eller hvorfor jeg (visstnok) er feminist

(Advarsel: Skryteinnlegg om mine døtre. Lite om teknologi her. Deal with it.)

For noen år siden var jeg på 8. mars-arrangement i Polyteknisk Forening – ikke spesielt fordi det var kvinnedagen, men fordi foredragsholderne var bra. Jeg ble litt forlegen da jeg fant ut at jeg var så og si alene med rundt 200 damer, men de bet jo ikke. Og en av dem spurte meg hvorfor jeg var feminist. Jeg har ikke tenkt på meg selv som feminist, men svaret var enkelt nok: Jeg har tre døtre.

Og jeg er svært stolt av dem.

De er så ulike som det går an å bli. I et av Harald Eias Hjernevask-programmer kommenterte en eldre mann at alle de som tror barn formes kun av sin oppvekst, har bare ett barn. Jeg har tre, deres oppvekster har ikke vært dramatisk ulike, men de er tre helt ulike personligheter: En intellektuell, en entreprenør, og en realist. Det eneste de har felles, er at de alle heter Ragnhild til mellomnavn, som sin mor. (Hensikten, mener de, at jeg skulle kunne rope «Ragnhild!» og så kommer alle sammen. Fat chance…)

julie-kjoleJulie, datter nummer en, den intellektuelle, hadde to bachelorgrader (internasjonale studier og journalistikk) og en mastergrad (økonomisk historie, LSE, distinction, kom ikke her) og hadde bodd i Boston, Paris og London da hun var 26. Hun har vært verbal omtrent siden hun ble født og kunne diskutere med mine medstudenter på Harvard som femåring. Hun kan ta over enhver samtale (en gang tok hun over middagssamtalen hjemme via telefon,) jobber innen kommunikasjon og danser West Coast Swing på fritiden. Det var journalist hun egentlig ville bli, og hun presterte å bli forsidestoff i journalisten.no som student, muligens litt påvirket av sin far, et oppslag som genererte to jobbtilbud. Men som hun sier, skal hun bli journalist, må hun få betalt for det… Julie er den som er mest lik meg, på godt og vondt – hun ser det komplekse i det enkle, er ikke redd for å grave seg ned i vanskelige problemstillinger og ha meninger om dem – og skriver adskillig bedre enn sin far.

helene-kokosHelene, datter nummer to, entreprenøren, har mer initiativ og lederegenskaper enn de fleste. Hun har alltid vært perfeksjonist, med en stahet, et stå-på humør og driv som langt overgår opphavet. Hun har hatt utfordringer som få andre – som 18-åring fikk hun diagnosen ME etter en forferdelig periode med mindre og mindre krefter og et helsevesen som ikke kunne eller ville forstå hva som skjedde. Hun ble svært syk, men har gradvis kommet seg, først og fremst ved en jernvilje, kunnskapstørst og selvdisiplin jeg bare kan beundre. Hun har tatt 13 privatisteksamener etter en bommert fra BI jeg fortsatt er opprørt over, og fullfører nå en bachelor i ernæring over nettet med kun A i karakterer. Hun er opptatt av trening og kosthold og har ønsket å bli ernæringsfysiolog fra hun var 14. Det er et fagområde jeg ikke kan noe om, og en verden – trening, kosthold og fitness – som er meg litt fremmed. Men jeg ser jo at hun er svært flink til hva hun gjør. Og jeg har jo gått ned 12 kilo det siste halvåret ved å følge hennes kostholdsråd. Helene er den datteren vi ser mest til, delvis fordi hun er mye hjemme, og den som jeg får mest overraskelser fra – og kanskje derfor lærer mest av.

jenny-paraplyJenny (eller Jenny Marie), datter nummer tre, er realisten, liker matematikk og fysikk og har alltid plukket fra hverandre alt hun får tak i. Hun refererer til seg selv som «made for fun» – laget for moro skyld, noe som stemmer – og er født i USA, nærmere bestemt i Boston. Det gir henne fordeler i immigrasjonskøen og et internasjonalt syn på livet: Hun flyttet hjem som toåring men har lært seg perfekt engelsk nærmest på egen hånd, ved å se på amerikanske videoer og snakke med amerikanske gjester. Hun har bein i nesa og insisterer på at da hun og jeg var i Boston i 2011-12 var det fordi jeg skulle følge henne på high-school-utveksling, ikke fordi jeg skulle på sabbat. Jenny er danser (det er de mer eller mindre alle tre, men hun har gått danselinje og ble årets danser på Treider i år). Hun er mer stille enn sine søstre, ikke fordi hun er stille av natur – hun kan argumentere som få andre – men med søstre som hennes kan det være vanskelig å komme til orde. Jenny fikk lymfekreft i 2012 og tilbakefall året etter, en opplevelse som har vært svært tøff for oss alle (men mest for henne, naturligvis). Hun valgte å dele sykdomsforløpet på Instagram og ble med på en dansevideo for Aktiv mot Kreft som gikk over hele verden. Jenny har vært interessert i realfag hele sitt liv og starter på sivilingeniørstudiet i fysikk og matematikk på NTNU denne uken.

larkinKunsten å være far
Det er ikke så enkelt å være far, særlig fordi man gjør det for første gang og når man endelig skjønner hva man skal gjøre har ungene utviklet seg videre. Jeg tror at man rett og slett må innse at man kommer til å gjøre masse feil, ta ungene på alvor, og være seg selv. Etterhvert som antallet unger øker får man i alle fall et realistisk forhold til sin egen evne til å påvirke ting…og innser at jenter er nok tettere knyttet til sin mor enn sin far, nærmest uansett.

Jeg har hatt noen prinsipper – for eksempel bestemte jeg meg tidlig for at jeg ikke skulle ha noen meninger om jentenes kjærester, og det tror jeg at jeg har klart (ikke det at jeg har noe å klage over i så henseende.) Jeg skulle også forsøke ikke å legge noe akademisk press på jentene, gitt at jeg har mye utdannelse selv, og det har jeg i alle fall forsøkt, men kanskje ikke helt fått til. Jeg har ikke klart å overføre min interesse for å gå i fjellet eller å stå på ski til jentene, men et hus fullt av bøker, skriveførhet og gode studievaner har jeg muligens klart å overføre noe av.

Jeg har i alle fall lært masse av dem, særlig fordi jeg selv vokste opp i et mer maskulint miljø og har måttet lære meg hvordan jenter fungerer. Jeg pleide å si at hjemme hadde jeg fire damer, to tisper og en kastrert hannkanin, og det var ikke mye hjelp å få fra kaninen… Så man får gå på jobben, trøste og bære når det trengs, og regne med at det går bra. Og det gjør det jo, ser det ut til.

Videre i livet
Denne helgen har vært et slags punktum for en periode i livet – min kone Lena og jeg kjørte opp til Trondheim med Jenny og de siste delene av flyttelasset hennes, noe jeg har gledet meg til siden hun ble syk. Jeg skulle gjerne sett på det som en litt stor anledning, men det var tredje turen til Trondheim på tre ukerselfie-hjerkinn og datteren var, sunt nok, nærmest utålmodig etter å få oss ut så hun kunne begynne det nye livet sitt. Så da ble det som med de fleste slike begivenheter – en liten følelse av «hva så?» Nå er redet mer eller mindre tomt, selv om Helene vil kreve oppfølging fra Lena en stund til, og vi stadig lever med en liten frykt for tilbakefall for de to yngstes vedkommende.

Men nå må Lena og jeg finne ut av hva vi skal gjøre med resten av livene våre. Vi skal i alle fall gå mer i fjellet, det er klart. Men først og fremst trenger vi å puste litt ut og tenke oss om – og kanskje starte noen firmaer eller reise litt utenlands eller, vel, vi får se hva tiden bringer.

Kan datamaskiner bli smartere enn mennesker?

Kl. 1340 skal jeg intervjues på P2 (programmet heter Kulturhuset) i anledning Stephen Hawkings uttalelser om at kunstig intelligens kan bli slutten på menneskeheten. I den anledning, noen linker:

Programmet heter jo «Kulturhuset», og et av spørsmålene jeg fikk var om kulturelle produksjoner som belyser dette spørsmålet. Jeg er ikke spesielt glad i sci-fi, synes Matrix var møl, og kan i farten kun huske på War Games og ovennevnte Jipi som gode eksempler. Andre forslag?

Etterord: Morsom seanse, skal legge ut en link når jeg får sjansen. Særlig hyggelig å treffe Gaute Einevold, som jeg bare har hørt litt på radioen tidligere. Og morsomt å prøve å sette ut programlederen ved å påstå at kanskje jeg selv er en robot (men skjuler det godt).

Etterord II: Her er linken til sendingen: http://radio.nrk.no/serie/kulturhuset-hovedsending/MKTR15024514/09-12-2014

Feynmansk søndagsunderholdning

Richard Feynman Nobel.jpgRichard Feynman er, som kjent, en av mine helter. Jeg sitter nå og skriver om hvordan man skal motivere studenter til å interessere seg for teknologi – og det å få dem til å lese Feynman eller høre ham fortelle om behovet for å være nysgjerrig og ikke gi seg før man skjønner hvordan teknologi og verden forøvrig fungerer er vel anvendt tid. Her er to tekststykker det er vel verdt å lese:

  • Personal observations on the reliability of the shuttle, som var appendix F til rapporten om Challenger-ulykken og for alltid vil bli stående som en brilijant advarsel om at når kart og terreng ikke stemmer overens, så er det terrenget som gjelder – uansett hva organisasjonen presser deg til å si. Avslutningssetningen er en klassiker: “For a successful technology, reality must take precedence over public relations, for nature cannot be fooled.”
  • Cargo Cult Science, et foredrag Feynman holdt i 1974, om viktigheten av å være kritisk til vitenskaplige resultater og etterprøve dem – samt å være enda mer kritisk til folk som tror at etteraping uten å forstå virkemidler bare er en annen form for religion (eller, med andre ord, det hjelper ikke å barbere skallen og gå med sort turtleneck – du blir ikke Steve Jobs for det.)

Jeg har alltid beundret Feynman for hans evne til å forklare ting kortfattet og greit, med klare eksempler som virkelig treffer – og forsøker å gjøre det når jeg selv foreleser eller holder foredrag. Gode forklaringer – og gode teorier – er kortfattet og enkle, men det er den typen enkelhet det krever dyp innsikt for å konstruere.

Så, hvis du trenger noe å kose deg med resten av dagen – det er søndag og surt og kaldt ute akkurat nå – kan jeg anbefale dette intervjuet med Richard Feynman, der han deler mange tanker om fysikk og hvordan verden fungerer, med eksempler som er geniale i sin enkelhet (hvis du ikke er interessert i elektromagnetisk effekt, hopp 31 minutter ut (31:40, for å være nøyaktig), der han snakker om hvordan ting fungerer og små teknologiske nøtter og “training for imagination”):

God fornøyelse!

Politikkstrategi–ledelse i uklare organisasjoner

(En rask og litt upresis oversettelse av et innlegg fra min engelske blogg Applied Abstractions, fordi, vel, jeg følte for å gjøre det.)

Det å endre noe handler ofte om politikk. Sammen med min eminente kollega Ragnvald Sannes holder jeg et kurs kalt Strategisk forretningsutvikling og innovasjon, der vi tar grupper av studenter gjennom et innovasjonprosjekt (deres egne, svært reelle, prosjekter.) Kurset gjøres i samarbeid med Accenture’s Technology Lab i Sophia Antipolis og er noe av de morsomste jeg gjør som foreleser på BI.

Nuvel. Denne lille epistel er ment å gi et lite innspill til noe som kom opp i en webforelesning herforleden – den politiske siden av å bedrive innovasjon. Mange av studentene våre kommer fra offentlige organisasjoner, fra helsevesenet, eller fra undervisnings- eller forskningsinstitusjoner. I disse organisasjonstypene (faktisk, i alle organisasjoner, men i større grad i dem som ikke har profitabilitet som den målestokken som trumfer alt annet) er politikk svært viktig, i den grad at hvor vellykket et prosjekt blir er helt avhengig av hvordan det manøvreres gjennom organisasjonen rent politisk. Siden mange av mine studenter er ingeniører eller teknologer, som har et svært rett-frem og rasjonelt syn på hvordan ting skal gjøres (hvis min løsning er bedre, så velger vi den, ikke sant?), så vil jeg derfor forsøke å forklare litt om politiske prosesser i organisasjoner.

Nå er ikke dette mitt fagfelt, men jeg har vært involvert i en lang rekke prosjekter hvor politikk er viktig – og har funnet at forskningen til March, Cohen og Olsen er svært nyttig – ikke bare som teori, men som en svært praktisk sjekkliste. Disse tre professorer er blant annet kjent som opphavsmennene til den såkalte Garbage Can Model, forklart i en klassisk artikkel som er er sitert mer enn 6000 ganger. Denne artikkelen virker svært fornuftig for meg, men den kan være vanskelig ¨å forstå (og det er ikke bare fordi modellen er spesifisert i Fortran kildekode.)

Denne modellen ser politisk orienterte organisasjoner (de studerte universiteter spesielt, som for de fleste formål nærmest er anarkier) tar beslutninger ved å konstruere “garbage cans” (søplekasser, en for hver beslutning) og at disse søplekassene er et møtepunkt (og en salig røre) av beslutninger, problemer, løsninger og beslutningstakere (og –deltakere) – samt at hele prosessen endrer seg sterkt avhengig av tilgjengelig energi. Beslutninger søker beslutningstakere, løsninger søker problemer, og omvendt. Det å få ting gjort i et slikt miljø betyr at man må konstruere slike “søplekasser” og fylle dem med den rette kombinasjonen av problemer, løsninger, beslutninger og deltakere.

Dette høres ganske teoretisk ut, og det er det. Heldigvis skrev March and Olsen en etter min mening suveren bok (Leadership and Ambiguity: The American College President) noen år etterpå, med mindre teori og mer preskripsjon. De studerte en rekke amerikanske universitetsrektorer for å se hvordan de fikk ting gjort i et universitetsmiljø – hvor et viktig premiss er at det er stor uklarhet med hensyn til organisasjonens målsetting (hensikt), maktfordeling, erfaringer og suksesskriterier. Ut av dette kom det mange gode observasjoner og dessuten en liste med åtte basis-taktikker for hvordan man skal få ting gjort. (Akademikere liker ikke slike lister, men denne boken er publisert av Harvard Business School Press, som henvender seg også til forretningsfolk, og de vil ha sjekklister.)

Jeg har funnet denne listen svært nyttig når jeg skal forsøke å få ting igjennom – eller har sett andre forsøke. Her er den, med Cohen & March’ nøkkelord og mine (antakelig ikke helt presise, det begynner å bli noen år siden sist jeg leste denne boken) oppfatninger om hva de betyr.:

  1. Bruk tid. Endringer krever tid – du må snakke med folk, skape begreper og fylle dem med mening, få folk til å skjønne hva du mener. Beslutninger fattes langsomt og i en sosial prosess, så dermed må du faktisk ta jobben med å være tilstede, hele tiden. Jeg har sett mange professorer tro at når de har vært i et møte og sagt sin mening, så er saken avgjort og de kan gå tilbake til det de holdt på med. Vinnerne i politiske organisasjoner er ofte de som har mest tid å bruke – hvilket er en årsak til at mange universiteter og høyskoler er dominert av administrasjonen, som kommer inn til fast tid hver dag og er orientert mot organisasjonen, ikke resten av sin (faglige) verden. (Se denne tegneserien for et glimrende eksempel, med søppelmann og det hele).
  2. Ikke gi deg. En av de mest frustrerende aspektene (og dette har jeg sett f.eks. når forretningsfolk kommer inn for å lede en akademisk orgnisasjon, flere ganger) i en politisk setting er at beslutninger aldri egentlig tas. Det kan nok foreligge en beslutning, men de fleste i organisasjonen ser ikke på den som en endelig avgjørelse, men mer et mellomheat, et holdepunkt som når som helst kan taes opp til diskusjone igjen. Derfor, skal du få ting gjennom, må du ikke gi opp, enten beslutningen går imot eller med deg. Du kan alltid få organisasjonen til å tenke seg om en gang til, enten overfor den samme beslutningen direkte eller med den samme beslutningen pyntet med litt annen språkføring. (Og det er derfor organisasjoner går gjennom sykluser av sentralisering og desentralisering, for eksempel.)
  3. Bytt status mot substans. Som en eller annen sa en eller annen gang: Det er utrolig hva du kan få til hvis du ikke er opptatt av å få æren for det. I enhver organisasjon finnes det mange ledere som vil se flinke og besluttsomme ut, men som ikke har kunnskaper eller energi til å få det til. Gjør beslutningene lette for dem – du kan få masse gjort hvis du husker på å få beslutningstakerne til å se bra ut gjennom prosessen.
  4. La opposisjonen delta. Heller enn å forsøke og overstyre opposisjonen, bør du finne måter de kan delta på (av og til som gissel). Dette er en av grunnene til at fagområder og ulike prosesser hele tiden skifter navn – for å tillate folk å fortsette å holde på med det de kan og ønsker, men i en ny kontekst.
  5. Overbelast systemet (for å endre beslutningsadferd). Beslutningstiden utvides til å fylle den tilgjengelige tid (alternativt: Et vanlig møte er over når alt er sagt, et akademisk møte er over når alt er sagt av alle.) Ved å oversvømme systemet med masse forslag som krever beslutninger tvinger du frem en beslutningsstil som gjør at i alle fall noen av dem går gjennom, fordi ingen har tid eller energi til å gå dypt inn i hver enkelt av dem.
  6. Skap søplekasser. Kom opp med temaer for diskusjon som distraherer deltakerne og forbruker deres beslutningsenergi – slik at du får dine ting gjennom.
  7. Vær en diskret leder. Du kan få til mye ved å få endret små ting, en av gangen. Jeg har selv vært med på å få definert strategiske mål som høres flotte ut men er litt uklare (“bli en mer kunnskapsbasert organisasjon”), for deretter å få penger allokert til dette formålet, for deretter å foreslå prosjekt som passer inn under denne overskriften – og dermed er prosjektet redefinert fra å være noe nytt til å være oppfølging av vedtatt strategi. Enkelt, men tar tid.
  8. Tolk historikk. Meld deg frivillig til å skrive møtereferater, og distrubuer dem sent nok til at de fleste deltakerne har glemt hva som faktisk skjedde. Skriv og snakk om ting som har skjedd ut fra din oppfatning – mye og ofte. Historie er tradisjonelt skrevet av vinnerne (bortsett muligens fra den spanske innbyrdeskrigen, der taperne var betydelig mer skriveføre) men du kan faktisk ved iherdiget bli en vinner ved å tolke historien i ettertid.

(Etter at jeg skrev dette fant jeg, naturligvis, et glitrende blogginnlegg av David Maister som summerer Cohen & March betydelig mer presist og velformulert enn meg, i en kontekst av et profesjonelt rådgivende selskap – som kan være like politisert.)

Å forstå politikk er mye mer enn å kjenne til disse taktikkene og bruke dem. De kan synes nokså Machiavelliske, (og jeg mener Cohen & March ber litt om unnskyldning før de begynner) men så var Machiavelli en de første politiske teoretikere og visste hva han snakket om.

(Og nå skal jeg ta en pause og se neste episode av House of Cards on Netflix. Glimrende og deilig kynisk eksempel på søppelkassetenking i en politisk kontekst…)

Referanser: