Sesongens gratulasjoner…

…som man sier i USA. Nå er det middagsforberedelser her i heimen, med familiens fire kvinner, en «svigersønn» og tre hunder.

Tim Minchin er en britisk-bosatt australsk komiker, komponist og kontrarianer, som traff sin kone da han var 17 (akkurat som meg) og har skrevet White wine in the sun, som for meg er julesangen over alle sanger fordi den setter hele greia i det perspektivet man bør ha. Synes jeg, da.

Og det kan jo være en like god julehilsen som noe annet.

God jul!

Feigheten bak immigrasjonsfrykten

Leste dette innlegget (http://crookedtimber.org/2017/10/23/working-to-rule/) av Maria (Farrell?) og det gikk innpå meg. Jeg har vært immigrant (eller i alle fall bodd utenlands i noen lengre perioder av mitt liv, planen var vel aldri å bli boende) og kjenner igjen denne følelse av – ikke ofte for min del – å bli behandlet som noe annenrangs, å bli redusert til et tall og en kategori.

Anyone who thinks being an immigrant, even a deluxe EU three million-type immigrant, is easy, should try it. We compete on equal terms with all comers, but with no social or economic safety net and, for many, hustling like mad in second and third languages. No dole, no network of couches to sleep on, no contacts and no introductions; qualifications from institutions you’ve never heard of, references from employers you aren’t sure are real but can’t be bothered to check, acting as daily fodder for stereotypical jokes we laugh off to show we’re one of you. You don’t hear us complaining about it because it’s just part of the deal. But when the terms of the deal change, and you tell us we’re social welfare parasites who are also, somehow, taking all the jobs and are the reason the country is failing, then the deal is probably dead.

Dette handler om Brexit, men redsel for og fremmedgjøring av folk utenfra er ikke noe som er spesielt for Storbritannia eller Trumpismens USA. I Norge har vi massevis av skaprasister, små og redde og late folk som insisterer (vel, det gjør de ikke, de snakker ikke om det) på at mine utenlandske studenter med rare etternavn «ikke ville passe inn i denne organisasjonen». Heldigvis har mange av mine studenter teknologi- eller realfagsbakgrunn, så norske firma er nødt til å ansette dem.

Som denne rapporten fra Civita viser, er ikke immigrasjon noe stort problem, men i det store og hele en kilde til økonomisk vekst og nye ideer. Skal du lære noe nytt, må du gå inn i det du ikke kjenner og ikke kan, utsette deg selv for nye opplevelser, og forstå at du kan lære fra folk med annen bakgrunn og andre erfaringer enn deg.

Noe som forutsetter at du vil ha nye ideer, naturligvis.

Kunst og penger og sånn…

(Notater fra Civitas frokostmøte om kunst og kommersialisering: Fra kunst til industri, fra idé til BNP.)

Det er et eller annet rart med oss nordmenn – vi har for oss at det skal være balanse i ting: Som Bjørnson sa: «Hver gledesstund du fikk på jord, betales må med sorg.» Kunstnere (og forskere) fungerer best når de er fattige, det holder dessuten kultur- og utdannelsesbudsjettene nede og man slipper prominente kultur- og kunnskapmennesker med legitimitet utover sine egne kretser. (En parallel er forestillingen om at lærere som kan matematikk er umenneskelige puggemonstre, men den lar vi ligge denne gangen…)

Jeg har forsøkt å bruke Jo Nesbø som moteksempel: Mannen er en av Norges mest kjente krimforfatter, har bakgrunn som svært vellykket musiker (Rhumba med Gunn, for eksempel), var nesten på landslaget i fotball, og er siviløkonom med en vellykket karriere i DnB, der han var med og bygget opp valutatradingavdelingen. Svaret er som regel «Vel, men han har det sikkert ikke bra hjemme.»

Jeg synes det er på tide at vi gir slipp på denne svært provinsielle holdningen. For å si det med Sophie Tucker: «Jeg har vært rik, jeg har vært fattig. Rik er bedre.» Når det er sagt, er det ikke sikkert at det er en sterk sammenheng mellom kunstnerisk kvalitet og kommersiell suksess – men helt uten sammenheng er det ikke (trass i Da Vinci-koden.)

panelet_300816_web-1-768x262

Nuvel, over til notatene… Lokalet er stappfullt, som vanlig.

Kai Remlov startet med å lese fra en av Knausgårds bøker (a propos forestillingen Knausgård), og fortelle om bakgrunnen til forestillingen. Kunst er ideskaping, dette bør Civita interessere seg for, for dette er til syvende og sist politikk. Der man gir plass til produksjon av kunst, handler det først og fremst om nasjonens moral -man skal ha kunstnere, slik man en gang skulle ha kirker. Men skal det bli kunst må noen vie sine liv til det, og de må få de ressurser de trenger. Svært mye av det kunstnere gjør, er mislykket – for at noe skal lykkes, må svært mye mislykkes. Den mannen som har betydd mest for BNP, er Edvard Munch. Mange subsidiemillioner kan forsvares fordi den ene mannen ble industri.

Ingrid Røynesdal, Oslo-filharmonien: Kunst som middel til å øke BNP. I Norge har det vært mye fokus på kunst for kunstens skyld, ikke på resultatet. Oslo-Filharmonien har 108 musikere, de har 10000 øvingstimer før de begynner. Matchmaking med Norsk Hydro på 90-tallet, Hydro trengte å komme ut, men bra for Norsk Hydro også, skapte arenaer for å komme i posisjon internasjonalt. Kunsten kan være et middel til økonomisk utvikling. Var i Japan for to år siden, sponset av Toshiba, det gjorde de ikke for å være hyggelige, men fordi det bidro til BNP (i Japan, i alle fall.) Rekordår i turistnæringen i år, kronekurs og natur, men kulturtilbud er svært viktig. Kulturlivet skaper det turistene vil ha, og kan være en identitetsmarkør. Rent konkret: Hvorfor synliggjør vi ikke kunsten i mye større grad enn vi nå gjør – rundt 25% av de som kommer, er «kulturturister». Vi er en kulturnasjon, vi synliggjør det bare ikke.

Fredrik Winther, Oslo Business Region: Jobber med aktiviteter overfor entreprenørskapsområdet i Oslo, men også med synlighet av Oslo, og med å kunne Oslo. Hovedpoeng: Kvalitet og omfang av kulturlivet i Oslo er ekstremt underkommunisert utenfor landets grenser. Analyse Oslo-State of the City viser f.eks. at Oslo har 4-5000 live-konserter i året, dobbelt så mange som Stockholm og København, men det vet ikke turistene, scorer lavere enn andre, så lavt som byer i Afrika jeg aldri har hørt om. Vi må lukke gapet mellom realitet og persepsjon. Byer og land kjemper om å tiltrekke seg talenter, Norge skal konkurrere internasjonalt, viktig for Telenor og BNP at kulturlivet blomstrer. Når fokus i norsk profilering har vært på råvarer og natur, så er det neste anti-kultur, må synliggjøre at her er det attraktivt å være forsker og ekspert og kreativ. Men vi har jo helt blanke ark her, og det er kanskje en fordel.

Bjørn Gabrielsen, DN: Jeg redigerer På Nattbordet, og bruker jobben min til å snakke om Jo Nesbø. Reaksjonen når jeg sier hva jeg gjør, er at det ikke hadde gått «i mitt land» – alle forakter sine næringslivsfolk, men jeg har funnet at det ikke er noen sammenheng mellom hvor rike folk er og hva de leser. Norsk litteratur slår an, Knausgård har ansvaret, men vi må jo erkjenne at det dreier seg om små litterære miljøer. Man ser av og til litt rare kunstnerisk synliggjøring: «Welcome to Norway, the land of The Scream.» Ingen direkte sammenheng mellom at man er kultivert og blir en god næringslivssleder, men man kan jo anta at totalt fravær av lesing vil ha en negativ effekt.

Jo Nesbø: Overrasket over at det er så mange kulturturister – er det kunst eller bare den norske kulturen? Reiser mye rundt og snakker om litteratur – i Norge har vi det ekstremt bra på litteraturfeltet. I Norge har vi 150 heltidsforfattere, endel av dem er kraftig subidiert. I Frankrike er det 200, de har 70 millioner innbyggere. I Italia var forleggerforeningen forundret over at jeg kunne leve av å skrive. Norge har et stort hjemmemarked og har dyre bøker. Noen sier vi subsidierer for mye i Norge, men alle land ønsker denne situasjonen. Til dette med å selge Norge som kulturnasjon – det tror jeg er svært vanskelig. Var i Australia, da jeg var økonom, skrev om eksport, det er vanskelig. Du har ikke 15 minutter, du har 15 sekunder og da må du tenke hva du skal si. Australia sier «kenguru, kenguru, kenguru.»

Får vi bedre forfattere av å subsidiere?
Jo Nesbø: Ja. Er det verdt prisen? Vet ikke. Men det er som med fotballspillere, får de tid til å trene, så blir de bedre.
Ingrid Røynesdal: Norsk litteratur blomstrer pga. av langvarig satsing.

Noen av spørsmålene:

  • hvordan kommunisere norsk kulturliv slik av Oslo går oppover på rangeringene?
  • hvordan vil teknologiutviklingen prege kulturlivet og de norske kulturprisene
  • er det nødvendig å subisidere all kunst, vil ikke vinnerne kommer frem likevel
  • hva kan vi lære av utlendinger – f.eks. Danmark
  • hvordan skal vi gjøre det lettere å donere penger til kunst (ref Christian Ringnes og skulpturparken?)
  • norsk folkesjel og kommersialisering av kunst?
  • Innovasjon Norge har startet et prosjekt for å øke norsk turisme – inviterer kulturlivet inn: 35% som kommer hit for naturen, vil også ha kultur
  • Oktober (har jobbet med Knausgård): Det starter alltid med kvaliteten på verket. Det hjelper med kjente forfattere, de drar frem andre: Gaarder fikk fra Petterson, som fikk fram Knausgård.
  • Hvorfor er ikke museene oppe til kl. 23?

Jo Nesbø: I Norge får folk lov til å skrive mange bøker før de treffer, det skjer ikke i utlandet.

Betraktninger fra et skråplan

De siste 12 dagene har jeg tilbrakt i en seilbåt. En venn av meg har en 43 fots Beneteau Oceanis (viktig med detaljer her) med navn Gone Walkabout. Han trengte mannskap, i første omgang for 4 dager, men det er litt vanskelig med vind og planlegging og, vel, det endte opp med 12. Jeg har nytt hvert minutt.

Jeg mønstret på i Aren2016-07-27 09.09.40dal (som tungmatros, fant jeg ut, siden jeg ikke er lett.) Vi rotet litt opp- og nedover kysten i påvente av vind, og benyttet anledningen til et besøk på Nøgne Ø, makrellfiske og annet sosialt. Endelig stemte værmeldingen, og vi dro fra Lyngør 0600 om morgenen og passerte Skagens Rev åtte og en halv time senere, gjennomsnittsfart 8.2 knop, vind 10 sekundmeter fra vest, 1-2 meters bølgehøyde, et rev i storseilet (jeg har etterhvert skjønt at det er viktig med alle parametrene her.) Jeg var i utgangspunktet nokså nervøs for å bli sjøsyk, men fulgte skipperens råd (ikke vær sulten, ikke frys) og hadde faktisk ikke mer enn en bitteliten antydning til uggenhet tidlig om morgenen, noe som like gjerne kunne skyldes en stor kopp kaffe på bar mage.

DCIM100GOPROGOPR0880.

Til rors mellom Lyngør og Skagen. Må si at det føltes betraktelig mer dramatisk enn det ser ut som her…

Så dermed hadde jeg gjennomført min første havseilas. Jeg sto til rors over halvparten av veien, og syntes det var fantastisk morsomt – nesten som å kjøre slalom, der man rir over bølgene omtrent som man kjører over en kul i slalombakken. Det tok en liten time før jeg helt fikk til å styre presist – man må lære seg å finne et fast punkt i horisonten, og deretter lære seg hvor mye dreining i horisonten en liten kursomlegging på kartplotteren tilsvarer. Dessuten må man venne seg til hvordan båten reagerer og møte bevegelsene med roret, men der fant jeg faktisk ut at det ikke var så annerledes fra å kjøre min lille 16.5 fots kalesjebåt i store bølger. Vi opplevde heldigvis ikke noen broach (båten krenger opp mot vinden og roret mister taket), men bølgene slår en ut av kurs hele tiden og krever konstant oppfølging.

Ruten videre gikk fra Skagen til Læsø til Marstrand til Fiskebäckkil til Smögen, der jeg mønstret av. Vind opptil 15 m/s og bølgehøyder av og til på 2 meter, rikelig anledning til å finne ut at man trenger Gore-tex og fottøy som holder vann. Og få bekreftet at jeg ikke lenger trenger bekymre meg for sjøsyke.

Underveis har jeg gjort meg visse refleksjoner om båtliv generelt og seilbåtlivet spesielt – dette med gjestehavner og alt det der er nytt for meg, og ganske fascinerende. Her er noen observasjoner:

Motor eller seil – et spørsmål om kultur og kroppsform
Med fare for å bli nokså upopulær: Det er forskjell på motor- og seilfolk, og forskjellen er litt som forskjellen mellom øst og vest i Oslo, uten at jeg skal trekke den for langt. Motorfolket har betydelig høyere gjennomsnittlig BMI, for eksempel. En årsak er nok mindre hva man spiser og mer at seiling innebærer fysisk aktivitet hele tiden. Man bruker muskler og energi til å holde balansen, holde seg fast, og hele tiden jobbe med roret for å møte bølgene. Etter 10 timer til Skagen var jeg ganske mør i armene. Motorbåter derimot (i hvert fall hvis de passerer 40 fot, noe de gjerne gjør hvis du skal over åpent hav) er mer som å kjøre buss – ikke bare bruker man mye kortere tid over (og dermed ligger lenger i en kaloririk havn), men de er mye støere enn seilbåter. Dessuten går motorbåter gjerne ikke over åpent hav før været er fint, mens seilerne trenger vind for å flytte på seg.

Kulturmessig er det også endel forskjell – det er noe med støynivå og hvor mye plass man tar i havnen. Vi så en svenske med blekede tenner og en anabol Princess 56 oppfylle absolutt alle stereotypiene ved å presse seg inn i havnen i Marstrand, dytte båter til side – og deretter presse inn 38-foteren til kompisen som kom etter. Samme mann traff vi i en trang kanal syd for Marstrand, der han på død og liv skulle kjøre forbi fire båter og holdt på å skape kollisjon. På den annen side møtte vi et meget hyggelig ektepar med en nydelig eldre 46-fots trebåt (tenk blankpolert mahognidekk, gjort av eieren selv) fra Stavanger. Min arbeidshypotese er derfor (basert på meget få observasjoner) at folk med tremotorbåt er mest hyggelige, fulgt av de med blått skrog og deretter de med hvitt skrog. Men her kreves det, som i så mange andre situasjoner, betydelig mer forskning.

Tenke, tenke, tenke
Seiling er intellektuelt arbeid, har jeg merket, det er hele tiden vinkler og justeringer og forståelse av hva hver enkelt tau og wire gjør. Som rormann må man passe på hele tiden, men man er ikke passiv som mannskap heller, særlig ikke innaskjærs. Det skal holdes utkikk (siden forseilet sperrer for halvparten av utsikten forut), det skal trimmes seil og mast, det skal leses kart og man må følge med på ekkoloddet, særlig i Danmark. Gitt vinkelen på båten og bølger hit og dit blir mat- og toalettekspedisjoner under dekk en akrobatisk øvelse som krever planlegging, basal forståelse for hydrodynamikk, og evne til å huske hvor håndtakene er.

Når man skal legge til, blir det enda mer komplisert – seilbåter er lange og svinger tregt, og hvis det blåser hjelper baugpropellen bare litt. Trikset er å ta det rolig og ha masse fendere. Det hjelper at de fleste båtfolk øyeblikkelig stiller opp og tar i mot tamper og legger fendere når man kommer inn – særlig hvis det er deres egen båt man legger til ved.

Smått vs stort
Seilbåter kommer i alle størrelser – og jeg kunne ikke unngå å legge merke til at jo eldre, mindre og mer sliten båten var, desto morsommere (i alle fall om kvelden) ser det ut til at deltakerne har det. Introduksjon til seiling kan skje på mange måter, men den hyggeligste ser ut til å være en gjeng ungdommer med en gammel turseiler og et avslappet forhold til båtpuss og oppvask.

De middelsstore båtene (34-40 fot) er typisk brukt av eldre ektepar som tar lange seilferier langs land med forsiktig seilføring. Når de skal legge til, er det far som styrer og mor som står foran med fortøyningen, en arbeidsfordeling som ikke er logisk, gitt at det rent fysisk er mye mer krevende å hoppe i land med tampen. Men tradisjon er tradisjon, må vite.

Kommer man opp i over 40 fot, går snittalderen nedover igjen, man finner enten erfarne ektepar eller, som skipper’n på den båten jeg var på, folk som tar lange ferier med varierende mannskap. Mange har lang seilerfaring over åpent hav, og diskusjonene går på kurs, sekundmeter og teknologi (og det er deilig mye teknologi).

Tid og sted
Seilopplevelsen er svært sammenlignbar med kanalbåtferie. I en kanalbåt (i hvert fall en engelsk narrowboat) har man en fart av fire miles i timen. Det tar et kvarter å komme seg gjennom en sluse (14 minutter hvis man stresser, 16 hvis man sløver litt.) Etterhvert stopper tiden opp, man glemmer å ta på seg klokke og sokker, og havner og kurser glir litt over i hverandre. Prioriteringer endres, og det blir svært viktig at seilene er skikkelig trimmet, alt tauverk kveilet opp, og fenderne tatt inn 30 sekunder etter at man har forlatt bryggen – akkurat som jeg ble nærmest manisk opptatt av ikke å komme borti sluseveggene da jeg kjørte kanalbåt i Oxford.

Rydde og rydde og rydde og kveile
Det er trangt i en seilbåt, selv om den er på 43 fot, og det er trangt både oppe og nede. Dermed må det hele tiden ryddes, og ting må stues vekk på faste plasser slik at de ikke blir ødelagt eller er i veien når verden begynner å gå litt sidelengs. Ta en kikk på kjøkkenet hjemme, og forestill deg hva som ville skjedd om du kjapt vippet det 15 grader til hver side. Tenk så over hva du ville måtte gjøre for at alt skulle være som før etter en slik manøver. Derfor er det forståelig at et kjøleskap i en båt ikke er et skap, men en boks (som en gammeldags fryser) – da ligger ting tett og danser ikke rundt i bølgene.

På den annen side er det fort gjort å rydde opp. Å vaske badet, for eksempel, er et spørsmål om en sprayboks med vaskemiddel, litt gnikking og en kjapp nedspyling med dusjen. Det tar 2 minutter og får en til å lure på hvorfor i all verden vi har baderom med fliser i land.

Kløning og fomling og alt det der
Båtlivet tilbyr uante muligheter for å dumme seg ut (særlig når det skal legges til.) Hvis du bor ved kysten og kjeder deg, finn deg en uterestaurant med utsikt til en gjestehavn, ta en halvliter og betrakt sirkuset, særlig hvis det blåser. Nok sagt, erfaring hjelper, men jeg tror det hjelper enda mer å gå inn med innstillingen om at alle andre har gjort alle de samme feilene. Det samme gjelder grunnstøting – det finnes etter sigende to slags båtfolk: De som har gått på grunn, og de som kommer til å gjøre det.

Seilbåt?
Jeg har begynt å tenke på å kjøpe seilbåt, men det er typisk meg: Jeg blir lett entusiastisk når jeg er med på noe nytt. Men man får mye for pengene. Skal man ha en motorbåt på 40 fot med alle bekvemmeligheter ligger prisen på i hvert fall 1-1.5 millioner brukt. For en seilbåt i samme størrelse og komfortklasse betaler man 0,5-1 million, og har mye lavere driftsutgifter (men, det er klart, ikke samme hastighet). Men det er ikke nødvendig å gå så høyt – det er fullt mulig å kjøpe seg en OK, litt gammel båt for turseiling for under 100 000, gitt at man tar det med ro og er innstilt på noe som føles litt som teltferie. Fordelen er dessuten at man ikke trenger å bekymre seg så mye for å gjøre bommerter (og de kommer, vær trygg.)

Men nå er det tilbake til hverdagen. Hvis bare noen kunne holde det forbaskete hjemmekontoret stille en stund…

En far og hans døtre – eller hvorfor jeg (visstnok) er feminist

(Advarsel: Skryteinnlegg om mine døtre. Lite om teknologi her. Deal with it.)

For noen år siden var jeg på 8. mars-arrangement i Polyteknisk Forening – ikke spesielt fordi det var kvinnedagen, men fordi foredragsholderne var bra. Jeg ble litt forlegen da jeg fant ut at jeg var så og si alene med rundt 200 damer, men de bet jo ikke. Og en av dem spurte meg hvorfor jeg var feminist. Jeg har ikke tenkt på meg selv som feminist, men svaret var enkelt nok: Jeg har tre døtre.

Og jeg er svært stolt av dem.

De er så ulike som det går an å bli. I et av Harald Eias Hjernevask-programmer kommenterte en eldre mann at alle de som tror barn formes kun av sin oppvekst, har bare ett barn. Jeg har tre, deres oppvekster har ikke vært dramatisk ulike, men de er tre helt ulike personligheter: En intellektuell, en entreprenør, og en realist. Det eneste de har felles, er at de alle heter Ragnhild til mellomnavn, som sin mor. (Hensikten, mener de, at jeg skulle kunne rope «Ragnhild!» og så kommer alle sammen. Fat chance…)

julie-kjoleJulie, datter nummer en, den intellektuelle, hadde to bachelorgrader (internasjonale studier og journalistikk) og en mastergrad (økonomisk historie, LSE, distinction, kom ikke her) og hadde bodd i Boston, Paris og London da hun var 26. Hun har vært verbal omtrent siden hun ble født og kunne diskutere med mine medstudenter på Harvard som femåring. Hun kan ta over enhver samtale (en gang tok hun over middagssamtalen hjemme via telefon,) jobber innen kommunikasjon og danser West Coast Swing på fritiden. Det var journalist hun egentlig ville bli, og hun presterte å bli forsidestoff i journalisten.no som student, muligens litt påvirket av sin far, et oppslag som genererte to jobbtilbud. Men som hun sier, skal hun bli journalist, må hun få betalt for det… Julie er den som er mest lik meg, på godt og vondt – hun ser det komplekse i det enkle, er ikke redd for å grave seg ned i vanskelige problemstillinger og ha meninger om dem – og skriver adskillig bedre enn sin far.

helene-kokosHelene, datter nummer to, entreprenøren, har mer initiativ og lederegenskaper enn de fleste. Hun har alltid vært perfeksjonist, med en stahet, et stå-på humør og driv som langt overgår opphavet. Hun har hatt utfordringer som få andre – som 18-åring fikk hun diagnosen ME etter en forferdelig periode med mindre og mindre krefter og et helsevesen som ikke kunne eller ville forstå hva som skjedde. Hun ble svært syk, men har gradvis kommet seg, først og fremst ved en jernvilje, kunnskapstørst og selvdisiplin jeg bare kan beundre. Hun har tatt 13 privatisteksamener etter en bommert fra BI jeg fortsatt er opprørt over, og fullfører nå en bachelor i ernæring over nettet med kun A i karakterer. Hun er opptatt av trening og kosthold og har ønsket å bli ernæringsfysiolog fra hun var 14. Det er et fagområde jeg ikke kan noe om, og en verden – trening, kosthold og fitness – som er meg litt fremmed. Men jeg ser jo at hun er svært flink til hva hun gjør. Og jeg har jo gått ned 12 kilo det siste halvåret ved å følge hennes kostholdsråd. Helene er den datteren vi ser mest til, delvis fordi hun er mye hjemme, og den som jeg får mest overraskelser fra – og kanskje derfor lærer mest av.

jenny-paraplyJenny (eller Jenny Marie), datter nummer tre, er realisten, liker matematikk og fysikk og har alltid plukket fra hverandre alt hun får tak i. Hun refererer til seg selv som «made for fun» – laget for moro skyld, noe som stemmer – og er født i USA, nærmere bestemt i Boston. Det gir henne fordeler i immigrasjonskøen og et internasjonalt syn på livet: Hun flyttet hjem som toåring men har lært seg perfekt engelsk nærmest på egen hånd, ved å se på amerikanske videoer og snakke med amerikanske gjester. Hun har bein i nesa og insisterer på at da hun og jeg var i Boston i 2011-12 var det fordi jeg skulle følge henne på high-school-utveksling, ikke fordi jeg skulle på sabbat. Jenny er danser (det er de mer eller mindre alle tre, men hun har gått danselinje og ble årets danser på Treider i år). Hun er mer stille enn sine søstre, ikke fordi hun er stille av natur – hun kan argumentere som få andre – men med søstre som hennes kan det være vanskelig å komme til orde. Jenny fikk lymfekreft i 2012 og tilbakefall året etter, en opplevelse som har vært svært tøff for oss alle (men mest for henne, naturligvis). Hun valgte å dele sykdomsforløpet på Instagram og ble med på en dansevideo for Aktiv mot Kreft som gikk over hele verden. Jenny har vært interessert i realfag hele sitt liv og starter på sivilingeniørstudiet i fysikk og matematikk på NTNU denne uken.

larkinKunsten å være far
Det er ikke så enkelt å være far, særlig fordi man gjør det for første gang og når man endelig skjønner hva man skal gjøre har ungene utviklet seg videre. Jeg tror at man rett og slett må innse at man kommer til å gjøre masse feil, ta ungene på alvor, og være seg selv. Etterhvert som antallet unger øker får man i alle fall et realistisk forhold til sin egen evne til å påvirke ting…og innser at jenter er nok tettere knyttet til sin mor enn sin far, nærmest uansett.

Jeg har hatt noen prinsipper – for eksempel bestemte jeg meg tidlig for at jeg ikke skulle ha noen meninger om jentenes kjærester, og det tror jeg at jeg har klart (ikke det at jeg har noe å klage over i så henseende.) Jeg skulle også forsøke ikke å legge noe akademisk press på jentene, gitt at jeg har mye utdannelse selv, og det har jeg i alle fall forsøkt, men kanskje ikke helt fått til. Jeg har ikke klart å overføre min interesse for å gå i fjellet eller å stå på ski til jentene, men et hus fullt av bøker, skriveførhet og gode studievaner har jeg muligens klart å overføre noe av.

Jeg har i alle fall lært masse av dem, særlig fordi jeg selv vokste opp i et mer maskulint miljø og har måttet lære meg hvordan jenter fungerer. Jeg pleide å si at hjemme hadde jeg fire damer, to tisper og en kastrert hannkanin, og det var ikke mye hjelp å få fra kaninen… Så man får gå på jobben, trøste og bære når det trengs, og regne med at det går bra. Og det gjør det jo, ser det ut til.

Videre i livet
Denne helgen har vært et slags punktum for en periode i livet – min kone Lena og jeg kjørte opp til Trondheim med Jenny og de siste delene av flyttelasset hennes, noe jeg har gledet meg til siden hun ble syk. Jeg skulle gjerne sett på det som en litt stor anledning, men det var tredje turen til Trondheim på tre ukerselfie-hjerkinn og datteren var, sunt nok, nærmest utålmodig etter å få oss ut så hun kunne begynne det nye livet sitt. Så da ble det som med de fleste slike begivenheter – en liten følelse av «hva så?» Nå er redet mer eller mindre tomt, selv om Helene vil kreve oppfølging fra Lena en stund til, og vi stadig lever med en liten frykt for tilbakefall for de to yngstes vedkommende.

Men nå må Lena og jeg finne ut av hva vi skal gjøre med resten av livene våre. Vi skal i alle fall gå mer i fjellet, det er klart. Men først og fremst trenger vi å puste litt ut og tenke oss om – og kanskje starte noen firmaer eller reise litt utenlands eller, vel, vi får se hva tiden bringer.

Kan datamaskiner bli smartere enn mennesker?

Kl. 1340 skal jeg intervjues på P2 (programmet heter Kulturhuset) i anledning Stephen Hawkings uttalelser om at kunstig intelligens kan bli slutten på menneskeheten. I den anledning, noen linker:

Programmet heter jo «Kulturhuset», og et av spørsmålene jeg fikk var om kulturelle produksjoner som belyser dette spørsmålet. Jeg er ikke spesielt glad i sci-fi, synes Matrix var møl, og kan i farten kun huske på War Games og ovennevnte Jipi som gode eksempler. Andre forslag?

Etterord: Morsom seanse, skal legge ut en link når jeg får sjansen. Særlig hyggelig å treffe Gaute Einevold, som jeg bare har hørt litt på radioen tidligere. Og morsomt å prøve å sette ut programlederen ved å påstå at kanskje jeg selv er en robot (men skjuler det godt).

Etterord II: Her er linken til sendingen: http://radio.nrk.no/serie/kulturhuset-hovedsending/MKTR15024514/09-12-2014

Feynmansk søndagsunderholdning

Richard Feynman Nobel.jpgRichard Feynman er, som kjent, en av mine helter. Jeg sitter nå og skriver om hvordan man skal motivere studenter til å interessere seg for teknologi – og det å få dem til å lese Feynman eller høre ham fortelle om behovet for å være nysgjerrig og ikke gi seg før man skjønner hvordan teknologi og verden forøvrig fungerer er vel anvendt tid. Her er to tekststykker det er vel verdt å lese:

  • Personal observations on the reliability of the shuttle, som var appendix F til rapporten om Challenger-ulykken og for alltid vil bli stående som en brilijant advarsel om at når kart og terreng ikke stemmer overens, så er det terrenget som gjelder – uansett hva organisasjonen presser deg til å si. Avslutningssetningen er en klassiker: “For a successful technology, reality must take precedence over public relations, for nature cannot be fooled.”
  • Cargo Cult Science, et foredrag Feynman holdt i 1974, om viktigheten av å være kritisk til vitenskaplige resultater og etterprøve dem – samt å være enda mer kritisk til folk som tror at etteraping uten å forstå virkemidler bare er en annen form for religion (eller, med andre ord, det hjelper ikke å barbere skallen og gå med sort turtleneck – du blir ikke Steve Jobs for det.)

Jeg har alltid beundret Feynman for hans evne til å forklare ting kortfattet og greit, med klare eksempler som virkelig treffer – og forsøker å gjøre det når jeg selv foreleser eller holder foredrag. Gode forklaringer – og gode teorier – er kortfattet og enkle, men det er den typen enkelhet det krever dyp innsikt for å konstruere.

Så, hvis du trenger noe å kose deg med resten av dagen – det er søndag og surt og kaldt ute akkurat nå – kan jeg anbefale dette intervjuet med Richard Feynman, der han deler mange tanker om fysikk og hvordan verden fungerer, med eksempler som er geniale i sin enkelhet (hvis du ikke er interessert i elektromagnetisk effekt, hopp 31 minutter ut (31:40, for å være nøyaktig), der han snakker om hvordan ting fungerer og små teknologiske nøtter og “training for imagination”):

God fornøyelse!

Politikkstrategi–ledelse i uklare organisasjoner

(En rask og litt upresis oversettelse av et innlegg fra min engelske blogg Applied Abstractions, fordi, vel, jeg følte for å gjøre det.)

Det å endre noe handler ofte om politikk. Sammen med min eminente kollega Ragnvald Sannes holder jeg et kurs kalt Strategisk forretningsutvikling og innovasjon, der vi tar grupper av studenter gjennom et innovasjonprosjekt (deres egne, svært reelle, prosjekter.) Kurset gjøres i samarbeid med Accenture’s Technology Lab i Sophia Antipolis og er noe av de morsomste jeg gjør som foreleser på BI.

Nuvel. Denne lille epistel er ment å gi et lite innspill til noe som kom opp i en webforelesning herforleden – den politiske siden av å bedrive innovasjon. Mange av studentene våre kommer fra offentlige organisasjoner, fra helsevesenet, eller fra undervisnings- eller forskningsinstitusjoner. I disse organisasjonstypene (faktisk, i alle organisasjoner, men i større grad i dem som ikke har profitabilitet som den målestokken som trumfer alt annet) er politikk svært viktig, i den grad at hvor vellykket et prosjekt blir er helt avhengig av hvordan det manøvreres gjennom organisasjonen rent politisk. Siden mange av mine studenter er ingeniører eller teknologer, som har et svært rett-frem og rasjonelt syn på hvordan ting skal gjøres (hvis min løsning er bedre, så velger vi den, ikke sant?), så vil jeg derfor forsøke å forklare litt om politiske prosesser i organisasjoner.

Nå er ikke dette mitt fagfelt, men jeg har vært involvert i en lang rekke prosjekter hvor politikk er viktig – og har funnet at forskningen til March, Cohen og Olsen er svært nyttig – ikke bare som teori, men som en svært praktisk sjekkliste. Disse tre professorer er blant annet kjent som opphavsmennene til den såkalte Garbage Can Model, forklart i en klassisk artikkel som er er sitert mer enn 6000 ganger. Denne artikkelen virker svært fornuftig for meg, men den kan være vanskelig ¨å forstå (og det er ikke bare fordi modellen er spesifisert i Fortran kildekode.)

Denne modellen ser politisk orienterte organisasjoner (de studerte universiteter spesielt, som for de fleste formål nærmest er anarkier) tar beslutninger ved å konstruere “garbage cans” (søplekasser, en for hver beslutning) og at disse søplekassene er et møtepunkt (og en salig røre) av beslutninger, problemer, løsninger og beslutningstakere (og –deltakere) – samt at hele prosessen endrer seg sterkt avhengig av tilgjengelig energi. Beslutninger søker beslutningstakere, løsninger søker problemer, og omvendt. Det å få ting gjort i et slikt miljø betyr at man må konstruere slike “søplekasser” og fylle dem med den rette kombinasjonen av problemer, løsninger, beslutninger og deltakere.

Dette høres ganske teoretisk ut, og det er det. Heldigvis skrev March and Olsen en etter min mening suveren bok (Leadership and Ambiguity: The American College President) noen år etterpå, med mindre teori og mer preskripsjon. De studerte en rekke amerikanske universitetsrektorer for å se hvordan de fikk ting gjort i et universitetsmiljø – hvor et viktig premiss er at det er stor uklarhet med hensyn til organisasjonens målsetting (hensikt), maktfordeling, erfaringer og suksesskriterier. Ut av dette kom det mange gode observasjoner og dessuten en liste med åtte basis-taktikker for hvordan man skal få ting gjort. (Akademikere liker ikke slike lister, men denne boken er publisert av Harvard Business School Press, som henvender seg også til forretningsfolk, og de vil ha sjekklister.)

Jeg har funnet denne listen svært nyttig når jeg skal forsøke å få ting igjennom – eller har sett andre forsøke. Her er den, med Cohen & March’ nøkkelord og mine (antakelig ikke helt presise, det begynner å bli noen år siden sist jeg leste denne boken) oppfatninger om hva de betyr.:

  1. Bruk tid. Endringer krever tid – du må snakke med folk, skape begreper og fylle dem med mening, få folk til å skjønne hva du mener. Beslutninger fattes langsomt og i en sosial prosess, så dermed må du faktisk ta jobben med å være tilstede, hele tiden. Jeg har sett mange professorer tro at når de har vært i et møte og sagt sin mening, så er saken avgjort og de kan gå tilbake til det de holdt på med. Vinnerne i politiske organisasjoner er ofte de som har mest tid å bruke – hvilket er en årsak til at mange universiteter og høyskoler er dominert av administrasjonen, som kommer inn til fast tid hver dag og er orientert mot organisasjonen, ikke resten av sin (faglige) verden. (Se denne tegneserien for et glimrende eksempel, med søppelmann og det hele).
  2. Ikke gi deg. En av de mest frustrerende aspektene (og dette har jeg sett f.eks. når forretningsfolk kommer inn for å lede en akademisk orgnisasjon, flere ganger) i en politisk setting er at beslutninger aldri egentlig tas. Det kan nok foreligge en beslutning, men de fleste i organisasjonen ser ikke på den som en endelig avgjørelse, men mer et mellomheat, et holdepunkt som når som helst kan taes opp til diskusjone igjen. Derfor, skal du få ting gjennom, må du ikke gi opp, enten beslutningen går imot eller med deg. Du kan alltid få organisasjonen til å tenke seg om en gang til, enten overfor den samme beslutningen direkte eller med den samme beslutningen pyntet med litt annen språkføring. (Og det er derfor organisasjoner går gjennom sykluser av sentralisering og desentralisering, for eksempel.)
  3. Bytt status mot substans. Som en eller annen sa en eller annen gang: Det er utrolig hva du kan få til hvis du ikke er opptatt av å få æren for det. I enhver organisasjon finnes det mange ledere som vil se flinke og besluttsomme ut, men som ikke har kunnskaper eller energi til å få det til. Gjør beslutningene lette for dem – du kan få masse gjort hvis du husker på å få beslutningstakerne til å se bra ut gjennom prosessen.
  4. La opposisjonen delta. Heller enn å forsøke og overstyre opposisjonen, bør du finne måter de kan delta på (av og til som gissel). Dette er en av grunnene til at fagområder og ulike prosesser hele tiden skifter navn – for å tillate folk å fortsette å holde på med det de kan og ønsker, men i en ny kontekst.
  5. Overbelast systemet (for å endre beslutningsadferd). Beslutningstiden utvides til å fylle den tilgjengelige tid (alternativt: Et vanlig møte er over når alt er sagt, et akademisk møte er over når alt er sagt av alle.) Ved å oversvømme systemet med masse forslag som krever beslutninger tvinger du frem en beslutningsstil som gjør at i alle fall noen av dem går gjennom, fordi ingen har tid eller energi til å gå dypt inn i hver enkelt av dem.
  6. Skap søplekasser. Kom opp med temaer for diskusjon som distraherer deltakerne og forbruker deres beslutningsenergi – slik at du får dine ting gjennom.
  7. Vær en diskret leder. Du kan få til mye ved å få endret små ting, en av gangen. Jeg har selv vært med på å få definert strategiske mål som høres flotte ut men er litt uklare (“bli en mer kunnskapsbasert organisasjon”), for deretter å få penger allokert til dette formålet, for deretter å foreslå prosjekt som passer inn under denne overskriften – og dermed er prosjektet redefinert fra å være noe nytt til å være oppfølging av vedtatt strategi. Enkelt, men tar tid.
  8. Tolk historikk. Meld deg frivillig til å skrive møtereferater, og distrubuer dem sent nok til at de fleste deltakerne har glemt hva som faktisk skjedde. Skriv og snakk om ting som har skjedd ut fra din oppfatning – mye og ofte. Historie er tradisjonelt skrevet av vinnerne (bortsett muligens fra den spanske innbyrdeskrigen, der taperne var betydelig mer skriveføre) men du kan faktisk ved iherdiget bli en vinner ved å tolke historien i ettertid.

(Etter at jeg skrev dette fant jeg, naturligvis, et glitrende blogginnlegg av David Maister som summerer Cohen & March betydelig mer presist og velformulert enn meg, i en kontekst av et profesjonelt rådgivende selskap – som kan være like politisert.)

Å forstå politikk er mye mer enn å kjenne til disse taktikkene og bruke dem. De kan synes nokså Machiavelliske, (og jeg mener Cohen & March ber litt om unnskyldning før de begynner) men så var Machiavelli en de første politiske teoretikere og visste hva han snakket om.

(Og nå skal jeg ta en pause og se neste episode av House of Cards on Netflix. Glimrende og deilig kynisk eksempel på søppelkassetenking i en politisk kontekst…)

Referanser:

Teknologistrategi–slik jeg ser det

(første del i en serie om teknologistrategi)

Når noen spør hva jeg driver med, svarer jeg gjerne “teknologistrategi”. Hvis ikke det er klart nok (og det er jo ikke særlig klart), sier jeg at jeg studerer hvordan teknologi utvikler seg over tid, og hva slags virkninger denne utviklingen har for forretningsbetingelser og for bedrifters strategi. Når jeg holder foredrag, viser jeg gjerne frem dette svært enkle bildet:

image

Her er det tre elementer…

  • Teknologi, som jeg definerer svært bredt – noe i retning av “måter å gjøre ting på.» Teknologi endrer seg over tid, på mange forskjellige måter, enten det gjelder inkrementelle forandringer (for eksempel at man forbedrer teknologien ved å løse problemer eller ved å ta i bruk teknologier på andre felt enn det teknologien opprinnelig ble utviklet for) eller radikale forandringer (som at noen gjør en oppfinnelse, eller en disruptiv teknologi endrer hele bransjer.)
  • Forretningsbetingelser, eller, om man vil, forretningsmiljø (business environment) som er summen av attributter som karakteriserer den verden et firma gjør forretninger i. Forskjellige bransjer (og jeg er klar over at “bransje” er et nokså lite presist uttrykk) og markeder kan karakteriseres ved ulike strategiske analyser (de mest brukte er PESTEL og Porter’s fem krefter, ikke særlig kompliserte i seg selg, nærmest huskelister for sunn fornuft, men ganske effektive) eller ved økonomiske termer, som transasksjonskostnader eller kapitalintensivitet.
  • Strategi er de planer og tiltak en bedrift gjør for å konkurrere innenfor et marked – hva slags produkter og tjenester man tilbyr, hvordan man fremstiller dem, hvem man selger til og hva slags målsettinger man setter seg. Man skiller mellom uttalt strategi og faktisk strategi – eller med andre ord, at det kan være forskjell mellom hva en bedrift sier den skal gjøre og hva den faktisk gjør.

…og tre sammenhenger:

  • Teknologien påvirker forretningsbetingelsene – noe som burde være selvsagt, men som ofte er problematisk for bedrifter å forstå, enten fordi de mangler begrepsapparatet som skal til for å karakterisere endringene (ofte fordi man bare har erfaring fra egen bransje), fordi det er litt for gode (slik at man ikke tror på dem) eller litt for dårlige (slik at man ikke ønsker å forholde seg til dem) nyheter.
  • Forretningsbetingelsene fremtvinger strategier – selv om bedrifter til en viss grad kan velge sine strategier selv, vil de måtte forholde seg til forretningsbetingelsene (bare spør SAS, for eksempel.) De fleste firma i en bransje har de samme strategiene og ligner på hverandre mer enn de er forskjellige.
  • Teknologien muliggjør strategi – og særlig strategisk innovasjon. Ny og/eller endret teknologi gir muligheter til å gjøre nye ting, andre forretningsmodeller, andre tjenester, til å flytte lønnsomhet mellom steder i verdikjeden.

Teknologistrategi – for meg – består i å forstå teknologiutvikling slik at man kan utforme og endre sin strategi før man blir tvunget til det av forretningsbetingelsene.

Ganske enkelt, ikke sant? Nesten pinlig enkelt, faktisk, noe jeg føler hver gang jeg presenterer dette rammeverket. Men svært vanskelig å få til i praksis, for sammenhengene er kompliserte og krever dypere bransjeforståelse (og teknologiforståelse) enn man vanligvis kan lære på et strategikurs.

Og hvordan teknologien utvikler seg, se det er en annen historie. Og et senere blogginnlegg.

(Oppdatering noen timer senere: Morsomt at vox Publica snakker om blogging som et mellomstadium mellom kladd og publisering, i hverdagsspråk. Det er nettopp det som er poenget.)

(Oppdatering 4. juli 2013: Publisert i/på BI Business Review.)

Et år i Boston–et frem- og tilbakeblikk

Jeg har nå akkurat en uke igjen av mitt opphold hos Center for Information Systems ResearchMIT i Boston. Tiden er inne for litt refleksjon – hva har jeg lært av oppholdet her borte, og hva kommer jeg til å gjøre annerledes når jeg kommer hjem igjen?

Først og fremst, det har vært et interessant, om enn slitsomt, år. Jeg har fått gjort mindre av ting jeg trodde jeg kom til å gjøre, men har hatt positive overraskelser om ting jeg ikke ante at jeg kom til å få være med på og lære av. Endel mindre helseproblemer for meg (ikke noe alvorlig, men ting som har tatt tid og til tider ført til mindre arbeidskapasitet) og en komplisert skolesituasjon for datter nummer tre kommer på minussiden, men gjensyn med venner fra jobb og privat, undervisningsoppdrag for Harvard Business School og, ikke minst, samtaler med faculty og ledere fra mange spennende organisasjoner har definitivt kommet på plussiden. At min kone fikk meg til å lære West Coast Swing var udelt positivt.

Det har også vært et år for å tenke gjennom hva man holder på med, og hva man har lyst til å gjøre videre fremover. I 2010/11 underviste jeg så mye på BI at det tilsvarte 2.5 fulle stillinger. Jeg liker å undervise, og er flink til det, men det er ikke noe man får uttelling for, hverken i karriere eller (i noen særlig grad) i penger. Samtidig er jeg ikke konsentrert nok til å skrive mange og lange akademiske artikler i små tidsskrifter som leses kun av andre akademikere. Men jeg liker å skrive kronikker, essays og praktisk orienterte forskningsrapporter, og jeg liker å se inn i fremtiden og forstå hva teknologien vil bringe, og føre diskusjoner om dette med praktikere.

I amerikansk akademia – i hvert fall ved de bedre skolene, som Harvard og MIT – har man lang erfaring med og setter pris på folk som ligger i grenselandet mellom teori og praksis, og man tar undervisning og annen formidling adskillig mer alvorlig enn i Europa. I Norge er det mindre kontakt (og kontakt på et lavere nivå) mellom næringsliv og forskere. Dette er delvis et spørsmål om størrelse – store internasjonale bedrifter har strategiske staber, også innenfor støttefunksjoner, med oppgave å følge med forskningsfronten – og delvis et spørmål om kultur og historie, på begge sider av forholdet. Forskningssentrene CISR og Center for Digital Business er gode eksempler her: CISR har ca 80 sponsorer og tett samarbeid med dem – jeg satt i møte i hele går med to representanter for en av de større sponsorene, hvor vi forsøkte å utvikle et rammeverk for å forstå implikasjoner av total digitalisering på ulike typer bedrifter – og CDB har publisert nettbøker som driver den offentlige debatten og endrer folks oppfatning om hva teknologi er og hvordan den virker.

Når jeg kommer tilbake til Norge kommer jeg til å forsøke å skape et slikt miljø der, delvis i samarbeid med CISR. Om dette kommer til å skje innenfor BI (for eksempel ved en mer utadrettet versjon av mitt nåværende forskningssenter), via et eget selskap, eller i samarbeid med en kommersiell partner vet jeg ikke ennå, men jeg ser på alternativer og er åpen for det meste.

Når dette skrives, er det 27 grader, fin luft og strålende sol ute. Boston og Cambridge viser seg fra sin beste side. Jeg kommer til å savne byen og menneskene. Så gjenstår det å se om jeg kan ta mer enn bagasjen min med meg hjem.

Kristopher Schaus nennsomhet

schau_kristopher

Det er ganske pussig – men egentlig ikke uventet – at det er Kristopher Schau, kjent for kroppshumor og rølpete bandvirksomhet, som har blitt den som i størst grad representerer takt og ettertenksomhet i 22. juli-saken.

Schau følger saken på oppdrag fra Morgenbladet og skriver et ukentlig “rettsnotat”, der han reflekterer over det han ser og hører. Notatene har et tema hver gang: Den første uken om sjokket og meningsløsheten, den andre om hvor lite som skiller ham selv – og kanskje de fleste nordmenn i den alderen – fra massemorderen, den tredje om pressens narsissisme og manglende takt, den fjerde om hvordan hans egen utmattelse blir liten i forhold til hva de pårørende har måttet og vil må slite med. Han er ikke redd for å sette ord på følelser, eller å kritisere der det trengs, som i denne passasjen:

[…] en tidligere redaktør, i en noe større avis, satt og humret og lo høylydt på første rad mens en av de overlevende fra regjeringskvartalet fortalte om hvordan han forsøkte å hjelpe en kvinne som satt ved fontenen og blødde fra hodet, rett etter eksplosjonen. Til denne eks-redaktørens forsvar skal det sies at han lo av noe han leste i en avis. Såpass morsomt var det tydeligvis også, at han fortsatte å lese videre etter den første latterkulen, og lo enda litt mer, og enda litt høyere, før han leverte avisen tilbake til sidemannen. Det var to lyder i rommet på dette tidspunktet. Den lave stemmen til den overlevende, som senere kunne fortelle at han hadde gruet seg veldig til denne dagen fordi han hadde forsøkt å legge 22/7 bak seg. Og en varm, kneggende latter fra en uberørt herre som i tillegg har uttalt seg om andre saker på vegne av Pressens Faglige Utvalg tidligere.

Jeg følger denne saken fra USA, hvilket betyr at jeg kan gå inn på sidene til Aftenposten, Dagbladet og VG og få svært detaljert dekning. Det er fint, for det er en viktig sak og som så mange andre sliter jeg med å forstå hvordan den påvirker Norge som samfunn. Og jeg blir fortsatt sint og lei meg, selv om jeg bare leser vitneutsagn og forklaringer på en skjerm.

Det er mulig jeg ville forstått hva som skjer bedre i Norge hvis jeg var der, men på den annen side har jeg den fordel, som ofre og pårørende ikke har, at jeg kun trenger å se noe om saken når jeg selv vil. Amerikanske aviser og TV-kanaler har ikke Anders Behring Breivik på førstesidene, selv de følger saken nokså nøye og såvidt jeg kan se rapporterer nøkternt og korrekt. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å ikke kunne komme seg unna, ikke kunne se en TV-skjerm eller en avisforside uten at alt kommer tilbake.

Kristopher Schau er ikke redd for å vise menneskelighet i dette – han er ikke i en konkurransesituasjon med de andre mediene og heller ikke en del av dem, selv om han smaker på følelsen av å være medlem av en priviligert gruppe som til og med politiet er litt forsiktige overfor. Han evner å se hvordan pressens oppmerksomhet er en drivkraft for Behring Breivik, og hvordan pressen ikke har god forståelse av sin rolle til å avstå fra å mase om at alt skal sendes på TV, til senere bruk for allverdens paranoikere og voldsentusiaster.

Etter rettssaken mot Eichman var det ikke en journalist, men en filosof – Hannah Arendt – som skrev de ordene, om “ondskapens banalitet”, som ble stående. Det skulle ikke forundre meg om det blir Kristopher Schaus ord som blir stående for denne rettssaken. Han representerer et korrektiv som pressen ikke er i stand til å gi seg selv, og en observasjonsevne og innsikt som rett og slett er imponerende – og som, vil jeg tro, hjelper mange til å forstå dimensjonene i det som foregår.

Han hjelper i alle fall meg.

Douglas Adams om nye ting

Jeg leser for tiden Jeff Jarvis’ Public Parts, og der fant jeg et sitat fra Douglas Adams’ How to Stop Worrying and Learn to Love the Internet (publisert Sunday Times i 1999). Fritt oversatt:

Jeg regner med at tidligere generasjoner også måtte høre all denne sytingen og klagingen [om hvor skummel ny teknologi er], etter oppfinnelsen av TV, telefonen, kameraet, kinoen, radioen, bilen, sykkelen, trykkekunsten, hjulet og så videre. Man skulle jo tro at vi etterhvert ville lære hvordan denne utviklingen fungerer, nemlig slik:

1) alt som allerede fantes i verden da du ble født er helt normalt;

2) alt som er blitt oppfunnet fra da du ble født til du fylte tretti er utrolig spennende, kreativt og med litt flaks kan du skape deg en karriere ut av det;

3) alt som er blitt oppfunnet etter at du fylte tretti er i mot naturens orden og begynnelsen til slutten for sivilisasjonen slik vi kjenner den, inntil det har funnets i omtrent ti år og gradvis viser seg å være OK.

Dette er en forbausende god forklaring på det meste, fra hvorfor helsevesenet ikke vil bruke delte databaser til hvorfor norsk bokbransje oppfører seg som klovner i kamp. Om ikke noe annet, så burde det gi endel politikere grunn til ikke å få panikk og innføre lover og regler som krenker enkeltmenneskers integritet og hindrer innovasjon.

Douglas Adams døde dessverre så altfor ung. Vi kunne trengt mer av hans barberbladskarpe analyser forkledd som avslappet insidehumor.

En dvaskeekte anbefaling

Bloggen Hjernedvask anbefales på det varmeste – saklig og morsom fremstilling av rasjonelle argumenter mot alternativ fantasi, som oftest i grafisk form.

Her er den beste fremstillingen av alternativ diskusjonsteknikk jeg har sett så langt, i innlegget “Så riktig at det ikke engang er feil”:

image

I går var jeg på apoteket, og der, rett bak informasjonsskranken, sto en hel reol med overpriset vann under betegnelsen “Homøopati”. Akk ja, verden vil bedras…

Humanistenes behagelige irrelevans

I en kronikk i Aftenposten 31. mars påpeker Torill Moi humanioras reduserte andel av forskningsmidlene og beklager Forskningsrådets fokusering på relevans, som hun oppfatter som en hindring i å drive sann humanistisk forskning og dialog.

Ved første øyekast er dette synspunkter det er lett å være enig i. I praksis blir det litt vanskeligere – ikke fordi humaniora (som synes meg her å være noe snevrere definert enn det engelske humanities, som inkluderer bl.a. jus) ikke fortjener en plass i solen, men fordi norske humanister ser ut til å ønske å sette sitt lys under en skjeppe.

Knut Olav Åmås har tidligere påpekt hvor lite humanistene er til stede i samfunnsdebatten. I disse dager foregår det debatter om en rekke temaer der humanistisk kunnskap kunne virke opplysende, som for eksempel

  • At Norge akkurat nå er i ferd med å lovfeste, med Datalagringsdirektivet, at Staten skal ha en rett til å lagre ditt kommunikasjonsmønster uten hensyn til prinsippet om skjellig grunn til mistanke – fordi det kan tenkes at du kommer til å bryte loven en gang i fremtiden.
  • At Norge har en tollpolitikk som gjør at utviklingsland ikke kan selge sine jordbruksvarer til oss, og dermed forblir i fattigdom, for å beskytte en liten gruppe deltidsnæringsdrivende og noen store monopolbedrifter.
  • At Norge i dag fører en innvandringspolitikk som (enten man står på den ene eller andre siden i hvem og hvor mange som skal få komme inn) er lemfeldig tilfeldig, kontraintuitiv og – i alle fall i praksis – basert på et høyst uklart menneskesyn.

Det synes meg at disse debattene kunne hatt godt av en dose humaniora – ”akademiske disipliner som studerer den menneskelige tilstand, med metoder som primært er analytiske, kritiske og spekulative,” for å sitere Wikipedia (for den saks skyld, et annet stort humanistisk prosjekt der kjente norske humanister i stor grad heller ikke er til stede).

For bare å ta den første debatten: Datalagringsdirektivet reduserer enkeltpersoners rett til privatliv, kan føre til store begrensninger i journalisters og andre kritiske røsters handlefrihet, og innebærer en fare for bruksglidning, der opplysninger som kun skal kunne brukes for å etterforske alvorlige forbrytelser over tid kan bli verktøy for å slå ned på alle som er litt utenom det vanlige. Så vidt jeg vet – og her bør en historiker kunne si noe – vil store og interessante informasjonsbaser over tid alltid bli både lekket og misbrukt.

I denne debatten har de prinsipielle synspunkter blitt frontet av noen få jurister (Jon Wessel-Aas og Olav Torvund, i hovedsak) og noen teknologer (Morten Dæhlen og Gisle Hannemyr, for eksempel). De egentlige humanister har man sett lite til.

Hva kan grunnen være? Humanioras manglende relevans er i alle fall ikke problemet. Toril Moi nevner Wergeland – og jeg er sikker på at Wergeland, med ”Jøden” og ”Jødinnen” ville ha meget å tilføre innvandringsdebatten. Ibsen, med ”En folkefiende”, ville nok hatt noen saftige innlegg om DLD. Bjørnson, med sine mange fargerike meninger om graut og annet, ville nok veid inn om tollpolitikken. Jeg skulle gjerne hørt et analytisk, kritisk og spekulativt innlegg fra en ekspert på Wergeland om noen av dagens debatt-temaer.

Så hvorfor skjer ikke dette? En grunn kan være at humanistene i for stor grad mangler interesse for å sette seg inn i hva datalagringsdirektiv, tollsatser og innvandringspolitikk egentlig innebærer – at man definerer den slags som hjemmehørende andre steder, som rent teknologiske eller økonomiske spørsmål. Men når teknologer og økonomer ser moralske og historiske dimensjoner i en problemstilling, bør vel humanistene kunne engasjere seg – om ikke noe annet så for å bekrefte at deres fag ikke har relevans?

Men jeg lurer på om ikke årsaken ligger et annet sted. Når jeg sensurerer studentarbeider, er en av mine vanligste kommentarer at studentene ”nevner teori, men bruker den ikke”. En naturvitenskaplig teori – eller et humanistisk prinsipp – er et redskap som beviser sin verdi gjennom anvendelse. Og heri ligger problemet: Den vanlige humanist ser ut til å være mer enn villig til å kategorisere folk og deres meninger, til å bedrive deskripsjon. Å bruke den menneskekunnskap og det moralske fundament humanistisk forskning og dialog skulle frembringe til å drive preskripsjon, derimot, synes å ligge utenfor humanioras prosjekt.

Synd. Vi kunne trengt dere.

Hva mener du, Toril Moi, om DLD? Analytisk, kritisk og spekulativt, helst.

(Dette innlegget er også tatt inn i min blogg på Aftenposten.

Gjerne hjernevask

image Det er hylende festlig å se programmet (og det blir jo flere) til Harald Eia, og nesten like morsomt å se debatten etterpå. Eia tar tak i noe som alle som har mer enn ett barn vet – at det er medfødte forskjeller på folk. Det betyr selvfølgelig ikke at arv betyr alt, men den spiller i alle fall en rolle – i likhet med miljø. Dette er ikke engang kontroversielt for de fleste – hvem har ikke sagt om noen at de har arvet musikalitet eller fargesans eller språksans fra en eller begge foreldre – og forskningen viser det samme.

Tilbake står en avkledd, ideologisk forankret kjønns-"forsker" som nå griper til hesketeknikker ("Eia er i 40-årskrise") siden forskningsgrunnlaget ikke finnes.

Vel, vel.

Jeg skrev faktisk en kronikk i Aftenposten for 3 år siden om akkurat det samme – at gener spiller en rolle, hvor lite vi enn liker å tenke på det, samt at siden vi forsøker å nøytralisere virkningen av miljø, vil genene bety relativt mer. Det kom ikke inn mange kommentarer – jeg har fortsatt mye å lære når det gjelder kommunikasjon – men Knut Olav Åmås mente den var viktig. Jeg forventet faktisk en masse baluba, men det kom ingenting. I noen sammenhenger har jeg brukt de samme argumentene på foredrag – og da hender det at noen blir så provosert at de reiser seg og går, noe som vanligvis ikke skjer når jeg uttaler meg.

Men Harald Eia ringte meg i alle fall i fjor sommer da han jobbet med programmet, og vi hadde en lang samtale om det jeg hadde skrevet og boken til Steven Pinker. I motsetning til kjønnsforskerne ville jeg imidlertid ikke uttale meg om saker som jeg ikke hadde dyp kunnskap om – og det var kanskje like greit, når jeg ser hvor godt Eia fremstiller disse problemstillingene. Jeg synes han kunne spart seg harselasen over et trafikkskilt med en gravende mann. Derimot var kommentaren fra Trinity College ("Blindern er mye finere!") midt i blinken, som et lite sleivspark til forskere med Nordmarkssyndrom.

Jeg gleder meg i alle fall til resten av programmene – og skulle ønske at denne typen programmer var regelen heller enn unntaket på NRK.

Mopeder, miljøvern og meninger

I disse miljøverntider bør man spørre seg: Hvordan skal man komme seg frem og tilbake fra jobben på en måte som er både fleksibel og miljøvennlig? (Denne høsten kommer jeg til å være mye tilstede fysisk på jobben, ellers løser jeg dette med hjemmekontor etpar ganger i uken.) Legg til at jeg bor på et sted der bussen går en gang i timen (og på ettermiddagen, ikke i det hele tatt) samt at sykling til jobben (som jeg forsøkte for noen år siden) innebærer å ankomme badet i svette, siden Norge er et kupert land og jeg bor 300 meter lavere enn min arbeidsplass. (Og før noen begynner å mase om dusj på jobben og verdien av mosjon – jeg bruker dress på jobben, den kan ikke pakkes på en sykkel, og jeg liker også å ikke gå i de samme klærne en uke.) Kollektivt har også den ulempen at man blir lite fleksibel i forhold til handling, ærender, og transport av avkommet.

image Det ideelle ville selvfølgelig være noe a la en scooter, slik som en Honda C90, som har en moderne firesylindret motor og slipper ut minimalt med forurensing. Dessverre kan jeg ikke kjøre en slik en, for jeg har kun bilsertifikat, som de fleste av oss. Og jeg tror ikke jeg gidder en masse kjøretimer bare for å kunne putre meg frem i Oslotrafikken. Siden jeg veier nesten hundre kilo, er en 50-kubikks scooter ingen løsning – skal man være med i trafikken, bør man ha såpass aksellerasjon at man kan henge med køen. Og med 125cc kan man også ha en passasjer bakpå, eller bagasje.

Og her er det jeg begynner å lure: Hva med å fikse litt på sertifikatreglene, i miljøverns- og trafikksikkerhetens navn? En sjåfør med B-sertifikat kan idag kjøre moped med opptil 50cc, men hvis denne grensen ble hevet til 125 cc ville man åpne for scooter-trafikk på italiensk maner, med folk i dress, shorts, sommerkjoler, alt mulig annet, i stedet for at tohjuls transport skal være dominert av foroverlente førtiåringer med skinndress og hjelmer med fasettøyne. Tenk om 30% av de som står i kø inn til byen med Focus’en sin i stedet kom på en Vespa? Mindre kø, mindre forurensing, mindre behov for veiutbygging.

image Det samme gjelder i grunnen sykkel: I Norge, i motsetning til Danmark, ser sykkel ut til å være noe som er dominert av folk med 27 gear, hjelm, kondombukse og Birkebeinerkompleks. Man ser folk som sykler uten å spjåke seg ut, men de er enten på en bysykkel eller på Grünerløkka – og sistnevnte sykler vel mer for å vise seg frem enn for å komme frem, gitt Oslos begredelige sykkelveier og det faktum at folk som bor på Grünerløkka sjelden forlater stedet, for ikke å få sitt verdensbilde rokket. Med bedre sykkelveier ville man, i alle fall i sommerhalvåret, kanskje få en retur til sykkel som sivilisert transportmiddel og ikke bare mosjonsapparat. Men da må det bli behagelig å sykle, med få fortauskanter, trygge sykkelveier, parkeringsplasser, slutt på maset om hjelm og refleksvest (som slett ikke er så sikkert). Og mens vi er igang, hva med statlig tilskudd til el-sykler? Hvis jeg fikk litt push opp bakkene langs Akerselven, trenger jeg kanskje ikke scooteren heller?

Elbil er dyrt, og kjøp av elbil impliserer dessuten en hel masse forurensing i seg selv (produksjon, batteri). Faktisk tror jeg at min gamle Mercedes c180 netto produserer mindre forurensing de neste 5 årene enn om jeg kjøper en elbil ny. Brukt elbil er en mulighet – men utvalget er begrenset og tilbakemeldingene fra de jeg kjenner som har en nokså blandet.

I mellomtiden blir det ofte bil, dessverre, med kø, bompenger og forurensing. Eller hjemmekontoret, der jeg kan filosofere over oppfatningen av teknologi og hva den gjør med våre kollektivt pålagte begrensninger.

En dannelseskronikk og – debatt

Tora Aasland, forskningsminister, har en interessant kronikk som, hvis du leser den fort, ser ut til å være nok en vag "mer av alt" diskusjon av alt som er bra i akademia. Ved nærmere gjennomlesning (og det er vel noe av poenget med dannelse) tar den opp viktige spørsmål og peker i interessante retninger.

Hennes argument er at begrepet dannelse endres som et resultat av samfunnsutvikling, og nevner flere momenter som må taes med i debatten: At nyhetstilfang og debatt ikke lenger kommer gjennom filtrerte kanaler og dermed blir noe individuelt, som man må læres opp til å gjøre…

Der det før fantes noen relativt få informasjons- og debattkanaler der relevante samfunnsspørsmål regelmessig sto på dagsorden, utgjør nå samfunnsdebatten et stadig smalere segment i medie- og internetthverdagen, som ofte domineres av underholdning og markedsføring. Å holde seg informert på viktige samfunnsspørsmål blir dermed i økende grad et aktivt valg den enkelte må ta. En utfordring i det nasjonale dannelsesprosjektet må derfor være å motivere innbyggerne til å ta dette valget.

… samt at en økende utdanningsgrad endrer grunnlaget for hva som er dannelse: I dag utdannes det flere med doktorgrad (1244) enn universitetsgrader i 1960 (1193). Det er klart at dannelse som begrep (og oppmuntring til dannelse som offentlig støttet aktivitet) vil måtte foregå på ganske andre måter gitt 50 års utdanningsrevolusjon.

Aasland fokuserer på helhetlighet innen utdanning, med varierte undervisningsformer som oppmuntrer til intellektuell nysgjerrighet og kritisk tenkning. Jeg synes dette er spennende tanker, men ser samtidig at skal du gjøre karriere innen akademia, der det den motsatte strategien – laserfokus på et meget lite område og publisering i små tidsskrifter med liten almen lesekrets – som er det som belønnes. Undervisning, for eksempel, er for manges vedkommende sett på som en distraksjon man bør gjøre minst mulig av, og bruken av studentaktive undervisningsformer som casediskusjoner, teknologimedierte felles kunnskapsrom og helhetlig evaluering noe som er forbeholdt ildsjeler som tør å stille seg laglig til for hogg. Når byråkratiet (prisverdig nok) skal forsøke å fremme undervisningskvalitet og variasjon, ender man opp med flere regler, standarder og evalueringer, hvis hensikt ikke er å gjøre livet lettere for pionerene, men å tvinge de som ikke vil opp fra et helt uakseptabelt nivå til et slags prosessuelt minimum, noe som igjen gir en regresjon mot gjennomsnittet. (Det samme gjelder kvalitet i evaluering: Hvis du stryker en student, får du i utgangspunktet dobbelt så mye jobb (begrunnelse, klaging, mas om tilleggsevalueringer og gjenopptakelse) som hvis du gir vedkommende en E.)

Når det gjelder dannelse i betydningen helhetlighet, er dessverre avstanden stor mellom festtaler og virkelighet. Det er svært oppmuntrende at forskningsministeren starter denne debatten, men jeg håper den ikke ender opp i enda en rekke skjema jeg må fylle ut for å vise at jeg fremhever helhetlighet og kritisk tenkning i min undervisning. Hva med i større grad belønne og synliggjøre det som er bra, og kanskje også det som er dårlig, også innenfor tverrfaglighet og kunnskapsformidling?

Så gjenstår det bare å forsøke å finne ut hvor denne debatten skal føres – i blogger, Twitter, Facebook eller Aftenposten….

Frihet og frihet

Interessant utblåsning om individets frihet versus samfunnets moralism av Frank Rossavik i Morgenbladet. Jeg lurer litt på om ikke vår stadig større motvilje mot fysisk risiko er en faktor her. Det skal så lite til før man har tatt vekk nokså fundamentale rettigheter til felleskapet (eller i alle fall majoritetens) beste.