Kunst og penger og sånn…

(Notater fra Civitas frokostmøte om kunst og kommersialisering: Fra kunst til industri, fra idé til BNP.)

Det er et eller annet rart med oss nordmenn – vi har for oss at det skal være balanse i ting: Som Bjørnson sa: «Hver gledesstund du fikk på jord, betales må med sorg.» Kunstnere (og forskere) fungerer best når de er fattige, det holder dessuten kultur- og utdannelsesbudsjettene nede og man slipper prominente kultur- og kunnskapmennesker med legitimitet utover sine egne kretser. (En parallel er forestillingen om at lærere som kan matematikk er umenneskelige puggemonstre, men den lar vi ligge denne gangen…)

Jeg har forsøkt å bruke Jo Nesbø som moteksempel: Mannen er en av Norges mest kjente krimforfatter, har bakgrunn som svært vellykket musiker (Rhumba med Gunn, for eksempel), var nesten på landslaget i fotball, og er siviløkonom med en vellykket karriere i DnB, der han var med og bygget opp valutatradingavdelingen. Svaret er som regel «Vel, men han har det sikkert ikke bra hjemme.»

Jeg synes det er på tide at vi gir slipp på denne svært provinsielle holdningen. For å si det med Sophie Tucker: «Jeg har vært rik, jeg har vært fattig. Rik er bedre.» Når det er sagt, er det ikke sikkert at det er en sterk sammenheng mellom kunstnerisk kvalitet og kommersiell suksess – men helt uten sammenheng er det ikke (trass i Da Vinci-koden.)

panelet_300816_web-1-768x262

Nuvel, over til notatene… Lokalet er stappfullt, som vanlig.

Kai Remlov startet med å lese fra en av Knausgårds bøker (a propos forestillingen Knausgård), og fortelle om bakgrunnen til forestillingen. Kunst er ideskaping, dette bør Civita interessere seg for, for dette er til syvende og sist politikk. Der man gir plass til produksjon av kunst, handler det først og fremst om nasjonens moral -man skal ha kunstnere, slik man en gang skulle ha kirker. Men skal det bli kunst må noen vie sine liv til det, og de må få de ressurser de trenger. Svært mye av det kunstnere gjør, er mislykket – for at noe skal lykkes, må svært mye mislykkes. Den mannen som har betydd mest for BNP, er Edvard Munch. Mange subsidiemillioner kan forsvares fordi den ene mannen ble industri.

Ingrid Røynesdal, Oslo-filharmonien: Kunst som middel til å øke BNP. I Norge har det vært mye fokus på kunst for kunstens skyld, ikke på resultatet. Oslo-Filharmonien har 108 musikere, de har 10000 øvingstimer før de begynner. Matchmaking med Norsk Hydro på 90-tallet, Hydro trengte å komme ut, men bra for Norsk Hydro også, skapte arenaer for å komme i posisjon internasjonalt. Kunsten kan være et middel til økonomisk utvikling. Var i Japan for to år siden, sponset av Toshiba, det gjorde de ikke for å være hyggelige, men fordi det bidro til BNP (i Japan, i alle fall.) Rekordår i turistnæringen i år, kronekurs og natur, men kulturtilbud er svært viktig. Kulturlivet skaper det turistene vil ha, og kan være en identitetsmarkør. Rent konkret: Hvorfor synliggjør vi ikke kunsten i mye større grad enn vi nå gjør – rundt 25% av de som kommer, er «kulturturister». Vi er en kulturnasjon, vi synliggjør det bare ikke.

Fredrik Winther, Oslo Business Region: Jobber med aktiviteter overfor entreprenørskapsområdet i Oslo, men også med synlighet av Oslo, og med å kunne Oslo. Hovedpoeng: Kvalitet og omfang av kulturlivet i Oslo er ekstremt underkommunisert utenfor landets grenser. Analyse Oslo-State of the City viser f.eks. at Oslo har 4-5000 live-konserter i året, dobbelt så mange som Stockholm og København, men det vet ikke turistene, scorer lavere enn andre, så lavt som byer i Afrika jeg aldri har hørt om. Vi må lukke gapet mellom realitet og persepsjon. Byer og land kjemper om å tiltrekke seg talenter, Norge skal konkurrere internasjonalt, viktig for Telenor og BNP at kulturlivet blomstrer. Når fokus i norsk profilering har vært på råvarer og natur, så er det neste anti-kultur, må synliggjøre at her er det attraktivt å være forsker og ekspert og kreativ. Men vi har jo helt blanke ark her, og det er kanskje en fordel.

Bjørn Gabrielsen, DN: Jeg redigerer På Nattbordet, og bruker jobben min til å snakke om Jo Nesbø. Reaksjonen når jeg sier hva jeg gjør, er at det ikke hadde gått «i mitt land» – alle forakter sine næringslivsfolk, men jeg har funnet at det ikke er noen sammenheng mellom hvor rike folk er og hva de leser. Norsk litteratur slår an, Knausgård har ansvaret, men vi må jo erkjenne at det dreier seg om små litterære miljøer. Man ser av og til litt rare kunstnerisk synliggjøring: «Welcome to Norway, the land of The Scream.» Ingen direkte sammenheng mellom at man er kultivert og blir en god næringslivssleder, men man kan jo anta at totalt fravær av lesing vil ha en negativ effekt.

Jo Nesbø: Overrasket over at det er så mange kulturturister – er det kunst eller bare den norske kulturen? Reiser mye rundt og snakker om litteratur – i Norge har vi det ekstremt bra på litteraturfeltet. I Norge har vi 150 heltidsforfattere, endel av dem er kraftig subidiert. I Frankrike er det 200, de har 70 millioner innbyggere. I Italia var forleggerforeningen forundret over at jeg kunne leve av å skrive. Norge har et stort hjemmemarked og har dyre bøker. Noen sier vi subsidierer for mye i Norge, men alle land ønsker denne situasjonen. Til dette med å selge Norge som kulturnasjon – det tror jeg er svært vanskelig. Var i Australia, da jeg var økonom, skrev om eksport, det er vanskelig. Du har ikke 15 minutter, du har 15 sekunder og da må du tenke hva du skal si. Australia sier «kenguru, kenguru, kenguru.»

Får vi bedre forfattere av å subsidiere?
Jo Nesbø: Ja. Er det verdt prisen? Vet ikke. Men det er som med fotballspillere, får de tid til å trene, så blir de bedre.
Ingrid Røynesdal: Norsk litteratur blomstrer pga. av langvarig satsing.

Noen av spørsmålene:

  • hvordan kommunisere norsk kulturliv slik av Oslo går oppover på rangeringene?
  • hvordan vil teknologiutviklingen prege kulturlivet og de norske kulturprisene
  • er det nødvendig å subisidere all kunst, vil ikke vinnerne kommer frem likevel
  • hva kan vi lære av utlendinger – f.eks. Danmark
  • hvordan skal vi gjøre det lettere å donere penger til kunst (ref Christian Ringnes og skulpturparken?)
  • norsk folkesjel og kommersialisering av kunst?
  • Innovasjon Norge har startet et prosjekt for å øke norsk turisme – inviterer kulturlivet inn: 35% som kommer hit for naturen, vil også ha kultur
  • Oktober (har jobbet med Knausgård): Det starter alltid med kvaliteten på verket. Det hjelper med kjente forfattere, de drar frem andre: Gaarder fikk fra Petterson, som fikk fram Knausgård.
  • Hvorfor er ikke museene oppe til kl. 23?

Jo Nesbø: I Norge får folk lov til å skrive mange bøker før de treffer, det skjer ikke i utlandet.

Kommenter

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s