En dvaskeekte anbefaling

Bloggen Hjernedvask anbefales på det varmeste – saklig og morsom fremstilling av rasjonelle argumenter mot alternativ fantasi, som oftest i grafisk form.

Her er den beste fremstillingen av alternativ diskusjonsteknikk jeg har sett så langt, i innlegget “Så riktig at det ikke engang er feil”:

image

I går var jeg på apoteket, og der, rett bak informasjonsskranken, sto en hel reol med overpriset vann under betegnelsen “Homøopati”. Akk ja, verden vil bedras…

Humanistenes behagelige irrelevans

I en kronikk i Aftenposten 31. mars påpeker Torill Moi humanioras reduserte andel av forskningsmidlene og beklager Forskningsrådets fokusering på relevans, som hun oppfatter som en hindring i å drive sann humanistisk forskning og dialog.

Ved første øyekast er dette synspunkter det er lett å være enig i. I praksis blir det litt vanskeligere – ikke fordi humaniora (som synes meg her å være noe snevrere definert enn det engelske humanities, som inkluderer bl.a. jus) ikke fortjener en plass i solen, men fordi norske humanister ser ut til å ønske å sette sitt lys under en skjeppe.

Knut Olav Åmås har tidligere påpekt hvor lite humanistene er til stede i samfunnsdebatten. I disse dager foregår det debatter om en rekke temaer der humanistisk kunnskap kunne virke opplysende, som for eksempel

  • At Norge akkurat nå er i ferd med å lovfeste, med Datalagringsdirektivet, at Staten skal ha en rett til å lagre ditt kommunikasjonsmønster uten hensyn til prinsippet om skjellig grunn til mistanke – fordi det kan tenkes at du kommer til å bryte loven en gang i fremtiden.
  • At Norge har en tollpolitikk som gjør at utviklingsland ikke kan selge sine jordbruksvarer til oss, og dermed forblir i fattigdom, for å beskytte en liten gruppe deltidsnæringsdrivende og noen store monopolbedrifter.
  • At Norge i dag fører en innvandringspolitikk som (enten man står på den ene eller andre siden i hvem og hvor mange som skal få komme inn) er lemfeldig tilfeldig, kontraintuitiv og – i alle fall i praksis – basert på et høyst uklart menneskesyn.

Det synes meg at disse debattene kunne hatt godt av en dose humaniora – ”akademiske disipliner som studerer den menneskelige tilstand, med metoder som primært er analytiske, kritiske og spekulative,” for å sitere Wikipedia (for den saks skyld, et annet stort humanistisk prosjekt der kjente norske humanister i stor grad heller ikke er til stede).

For bare å ta den første debatten: Datalagringsdirektivet reduserer enkeltpersoners rett til privatliv, kan føre til store begrensninger i journalisters og andre kritiske røsters handlefrihet, og innebærer en fare for bruksglidning, der opplysninger som kun skal kunne brukes for å etterforske alvorlige forbrytelser over tid kan bli verktøy for å slå ned på alle som er litt utenom det vanlige. Så vidt jeg vet – og her bør en historiker kunne si noe – vil store og interessante informasjonsbaser over tid alltid bli både lekket og misbrukt.

I denne debatten har de prinsipielle synspunkter blitt frontet av noen få jurister (Jon Wessel-Aas og Olav Torvund, i hovedsak) og noen teknologer (Morten Dæhlen og Gisle Hannemyr, for eksempel). De egentlige humanister har man sett lite til.

Hva kan grunnen være? Humanioras manglende relevans er i alle fall ikke problemet. Toril Moi nevner Wergeland – og jeg er sikker på at Wergeland, med ”Jøden” og ”Jødinnen” ville ha meget å tilføre innvandringsdebatten. Ibsen, med ”En folkefiende”, ville nok hatt noen saftige innlegg om DLD. Bjørnson, med sine mange fargerike meninger om graut og annet, ville nok veid inn om tollpolitikken. Jeg skulle gjerne hørt et analytisk, kritisk og spekulativt innlegg fra en ekspert på Wergeland om noen av dagens debatt-temaer.

Så hvorfor skjer ikke dette? En grunn kan være at humanistene i for stor grad mangler interesse for å sette seg inn i hva datalagringsdirektiv, tollsatser og innvandringspolitikk egentlig innebærer – at man definerer den slags som hjemmehørende andre steder, som rent teknologiske eller økonomiske spørsmål. Men når teknologer og økonomer ser moralske og historiske dimensjoner i en problemstilling, bør vel humanistene kunne engasjere seg – om ikke noe annet så for å bekrefte at deres fag ikke har relevans?

Men jeg lurer på om ikke årsaken ligger et annet sted. Når jeg sensurerer studentarbeider, er en av mine vanligste kommentarer at studentene ”nevner teori, men bruker den ikke”. En naturvitenskaplig teori – eller et humanistisk prinsipp – er et redskap som beviser sin verdi gjennom anvendelse. Og heri ligger problemet: Den vanlige humanist ser ut til å være mer enn villig til å kategorisere folk og deres meninger, til å bedrive deskripsjon. Å bruke den menneskekunnskap og det moralske fundament humanistisk forskning og dialog skulle frembringe til å drive preskripsjon, derimot, synes å ligge utenfor humanioras prosjekt.

Synd. Vi kunne trengt dere.

Hva mener du, Toril Moi, om DLD? Analytisk, kritisk og spekulativt, helst.

(Dette innlegget er også tatt inn i min blogg på Aftenposten.

Gjerne hjernevask

image Det er hylende festlig å se programmet (og det blir jo flere) til Harald Eia, og nesten like morsomt å se debatten etterpå. Eia tar tak i noe som alle som har mer enn ett barn vet – at det er medfødte forskjeller på folk. Det betyr selvfølgelig ikke at arv betyr alt, men den spiller i alle fall en rolle – i likhet med miljø. Dette er ikke engang kontroversielt for de fleste – hvem har ikke sagt om noen at de har arvet musikalitet eller fargesans eller språksans fra en eller begge foreldre – og forskningen viser det samme.

Tilbake står en avkledd, ideologisk forankret kjønns-"forsker" som nå griper til hesketeknikker ("Eia er i 40-årskrise") siden forskningsgrunnlaget ikke finnes.

Vel, vel.

Jeg skrev faktisk en kronikk i Aftenposten for 3 år siden om akkurat det samme – at gener spiller en rolle, hvor lite vi enn liker å tenke på det, samt at siden vi forsøker å nøytralisere virkningen av miljø, vil genene bety relativt mer. Det kom ikke inn mange kommentarer – jeg har fortsatt mye å lære når det gjelder kommunikasjon – men Knut Olav Åmås mente den var viktig. Jeg forventet faktisk en masse baluba, men det kom ingenting. I noen sammenhenger har jeg brukt de samme argumentene på foredrag – og da hender det at noen blir så provosert at de reiser seg og går, noe som vanligvis ikke skjer når jeg uttaler meg.

Men Harald Eia ringte meg i alle fall i fjor sommer da han jobbet med programmet, og vi hadde en lang samtale om det jeg hadde skrevet og boken til Steven Pinker. I motsetning til kjønnsforskerne ville jeg imidlertid ikke uttale meg om saker som jeg ikke hadde dyp kunnskap om – og det var kanskje like greit, når jeg ser hvor godt Eia fremstiller disse problemstillingene. Jeg synes han kunne spart seg harselasen over et trafikkskilt med en gravende mann. Derimot var kommentaren fra Trinity College ("Blindern er mye finere!") midt i blinken, som et lite sleivspark til forskere med Nordmarkssyndrom.

Jeg gleder meg i alle fall til resten av programmene – og skulle ønske at denne typen programmer var regelen heller enn unntaket på NRK.

Mopeder, miljøvern og meninger

I disse miljøverntider bør man spørre seg: Hvordan skal man komme seg frem og tilbake fra jobben på en måte som er både fleksibel og miljøvennlig? (Denne høsten kommer jeg til å være mye tilstede fysisk på jobben, ellers løser jeg dette med hjemmekontor etpar ganger i uken.) Legg til at jeg bor på et sted der bussen går en gang i timen (og på ettermiddagen, ikke i det hele tatt) samt at sykling til jobben (som jeg forsøkte for noen år siden) innebærer å ankomme badet i svette, siden Norge er et kupert land og jeg bor 300 meter lavere enn min arbeidsplass. (Og før noen begynner å mase om dusj på jobben og verdien av mosjon – jeg bruker dress på jobben, den kan ikke pakkes på en sykkel, og jeg liker også å ikke gå i de samme klærne en uke.) Kollektivt har også den ulempen at man blir lite fleksibel i forhold til handling, ærender, og transport av avkommet.

image Det ideelle ville selvfølgelig være noe a la en scooter, slik som en Honda C90, som har en moderne firesylindret motor og slipper ut minimalt med forurensing. Dessverre kan jeg ikke kjøre en slik en, for jeg har kun bilsertifikat, som de fleste av oss. Og jeg tror ikke jeg gidder en masse kjøretimer bare for å kunne putre meg frem i Oslotrafikken. Siden jeg veier nesten hundre kilo, er en 50-kubikks scooter ingen løsning – skal man være med i trafikken, bør man ha såpass aksellerasjon at man kan henge med køen. Og med 125cc kan man også ha en passasjer bakpå, eller bagasje.

Og her er det jeg begynner å lure: Hva med å fikse litt på sertifikatreglene, i miljøverns- og trafikksikkerhetens navn? En sjåfør med B-sertifikat kan idag kjøre moped med opptil 50cc, men hvis denne grensen ble hevet til 125 cc ville man åpne for scooter-trafikk på italiensk maner, med folk i dress, shorts, sommerkjoler, alt mulig annet, i stedet for at tohjuls transport skal være dominert av foroverlente førtiåringer med skinndress og hjelmer med fasettøyne. Tenk om 30% av de som står i kø inn til byen med Focus’en sin i stedet kom på en Vespa? Mindre kø, mindre forurensing, mindre behov for veiutbygging.

image Det samme gjelder i grunnen sykkel: I Norge, i motsetning til Danmark, ser sykkel ut til å være noe som er dominert av folk med 27 gear, hjelm, kondombukse og Birkebeinerkompleks. Man ser folk som sykler uten å spjåke seg ut, men de er enten på en bysykkel eller på Grünerløkka – og sistnevnte sykler vel mer for å vise seg frem enn for å komme frem, gitt Oslos begredelige sykkelveier og det faktum at folk som bor på Grünerløkka sjelden forlater stedet, for ikke å få sitt verdensbilde rokket. Med bedre sykkelveier ville man, i alle fall i sommerhalvåret, kanskje få en retur til sykkel som sivilisert transportmiddel og ikke bare mosjonsapparat. Men da må det bli behagelig å sykle, med få fortauskanter, trygge sykkelveier, parkeringsplasser, slutt på maset om hjelm og refleksvest (som slett ikke er så sikkert). Og mens vi er igang, hva med statlig tilskudd til el-sykler? Hvis jeg fikk litt push opp bakkene langs Akerselven, trenger jeg kanskje ikke scooteren heller?

Elbil er dyrt, og kjøp av elbil impliserer dessuten en hel masse forurensing i seg selv (produksjon, batteri). Faktisk tror jeg at min gamle Mercedes c180 netto produserer mindre forurensing de neste 5 årene enn om jeg kjøper en elbil ny. Brukt elbil er en mulighet – men utvalget er begrenset og tilbakemeldingene fra de jeg kjenner som har en nokså blandet.

I mellomtiden blir det ofte bil, dessverre, med kø, bompenger og forurensing. Eller hjemmekontoret, der jeg kan filosofere over oppfatningen av teknologi og hva den gjør med våre kollektivt pålagte begrensninger.

En dannelseskronikk og – debatt

Tora Aasland, forskningsminister, har en interessant kronikk som, hvis du leser den fort, ser ut til å være nok en vag "mer av alt" diskusjon av alt som er bra i akademia. Ved nærmere gjennomlesning (og det er vel noe av poenget med dannelse) tar den opp viktige spørsmål og peker i interessante retninger.

Hennes argument er at begrepet dannelse endres som et resultat av samfunnsutvikling, og nevner flere momenter som må taes med i debatten: At nyhetstilfang og debatt ikke lenger kommer gjennom filtrerte kanaler og dermed blir noe individuelt, som man må læres opp til å gjøre…

Der det før fantes noen relativt få informasjons- og debattkanaler der relevante samfunnsspørsmål regelmessig sto på dagsorden, utgjør nå samfunnsdebatten et stadig smalere segment i medie- og internetthverdagen, som ofte domineres av underholdning og markedsføring. Å holde seg informert på viktige samfunnsspørsmål blir dermed i økende grad et aktivt valg den enkelte må ta. En utfordring i det nasjonale dannelsesprosjektet må derfor være å motivere innbyggerne til å ta dette valget.

… samt at en økende utdanningsgrad endrer grunnlaget for hva som er dannelse: I dag utdannes det flere med doktorgrad (1244) enn universitetsgrader i 1960 (1193). Det er klart at dannelse som begrep (og oppmuntring til dannelse som offentlig støttet aktivitet) vil måtte foregå på ganske andre måter gitt 50 års utdanningsrevolusjon.

Aasland fokuserer på helhetlighet innen utdanning, med varierte undervisningsformer som oppmuntrer til intellektuell nysgjerrighet og kritisk tenkning. Jeg synes dette er spennende tanker, men ser samtidig at skal du gjøre karriere innen akademia, der det den motsatte strategien – laserfokus på et meget lite område og publisering i små tidsskrifter med liten almen lesekrets – som er det som belønnes. Undervisning, for eksempel, er for manges vedkommende sett på som en distraksjon man bør gjøre minst mulig av, og bruken av studentaktive undervisningsformer som casediskusjoner, teknologimedierte felles kunnskapsrom og helhetlig evaluering noe som er forbeholdt ildsjeler som tør å stille seg laglig til for hogg. Når byråkratiet (prisverdig nok) skal forsøke å fremme undervisningskvalitet og variasjon, ender man opp med flere regler, standarder og evalueringer, hvis hensikt ikke er å gjøre livet lettere for pionerene, men å tvinge de som ikke vil opp fra et helt uakseptabelt nivå til et slags prosessuelt minimum, noe som igjen gir en regresjon mot gjennomsnittet. (Det samme gjelder kvalitet i evaluering: Hvis du stryker en student, får du i utgangspunktet dobbelt så mye jobb (begrunnelse, klaging, mas om tilleggsevalueringer og gjenopptakelse) som hvis du gir vedkommende en E.)

Når det gjelder dannelse i betydningen helhetlighet, er dessverre avstanden stor mellom festtaler og virkelighet. Det er svært oppmuntrende at forskningsministeren starter denne debatten, men jeg håper den ikke ender opp i enda en rekke skjema jeg må fylle ut for å vise at jeg fremhever helhetlighet og kritisk tenkning i min undervisning. Hva med i større grad belønne og synliggjøre det som er bra, og kanskje også det som er dårlig, også innenfor tverrfaglighet og kunnskapsformidling?

Så gjenstår det bare å forsøke å finne ut hvor denne debatten skal føres – i blogger, Twitter, Facebook eller Aftenposten….

Frihet og frihet

Interessant utblåsning om individets frihet versus samfunnets moralism av Frank Rossavik i Morgenbladet. Jeg lurer litt på om ikke vår stadig større motvilje mot fysisk risiko er en faktor her. Det skal så lite til før man har tatt vekk nokså fundamentale rettigheter til felleskapet (eller i alle fall majoritetens) beste.

Ganske utrolig…

imageJeg har alltid syntes at kabinpersonalets gjennomgang av redningsvester og oppblåsbare flåter har vært en nokså meningsløs eksersis – det har, såvidt jeg vet, ikke hendt at noen har blitt reddet av redningsvester. Nå ser det ut til at en pilot i US Airways har klart å glidelande et fly i Hudson River (NYTimes bruker uttrykket "crashes", og det er feil, dette er en "kontrollert" nødlanding) og ved hjelp av oppblåsbare sklier/flåter og kjapp tilgang til ferger med varmeovner redde alle ombord.

Det er imponerende, for å si det forsiktig. Og for en gang skyld ser det ut til at teknologien virker. Men piloten i dette tilfelle fortjener all den ros man kan gi – å lande en Airbus på vann må være omtrent som å parkere en bil i 100 km/t.

Utrolig imponerende. Og rett etter at det ble påpekt (leste dette idag, klarer ikke å finne linken) at ingen har dødd i flyulykker i USA på to år, og at sjansen for å stryke med på en flytur er mindre enn sjansen for (for en amerikansk ungdom) å bli valgt til president i USA…

Oppdatering 16.1: Akkurat som Kristine, fikk jeg greie på denne hendelsen via Twitter: Satt og så på nyhetene, og der var det jo ingenting. Men New York Times og CNN hadde detaljene. Bildet kom via Twitter, det og.

Oppdatering 17.1: Fotografen heter Janis Krums, og bildet ble sendt ut via Twitter.

Godt nytt år med innovasjon i nedgangstider

Dette burde det skrives mer om, og kanskje jeg gjør det, men likevel: Fra et teknologisk og innovasjonsmessig synspunkt er det all grunn til å tro at 2009 blir et godt år. Etterspørselen etter innovasjon – særlig prosessinnovasjon – er stor og økende: I oppgangstider går det så greit likevel, i nedgangstider må man tenke annerledes – og det uten å bare kaste penger på problemene.

Så her er noen grunner til at jeg tror små og store kreative teknologifirma kommer til å gjøre det bra i 2009 og fremover:

  • prisen på innsatsfaktorer faller: Man får tak i billigere ansatte og billigere lokaler
  • mye av den nye teknologien – foreløpig referert til med vage navn som Web 2.0, crowdsourcing og cloud computing, tillater avansert bruk av teknologi uten mye kapitalbinding
  • kundene, særlig bedriftene, er villige til å gjøre ting som reduserer kapitalbinding (f.eks. outsourcing av deler av virksomheten for å få eiendeler ut av bøkene) og kostnader.

Med andre ord, det er nå man kan få til organisasjonsendringer, prosessendringer, strukturendringer. Det er nå bedrifter vil se etter nye, rimelige måter å gjøre ting på – og da ligger mulighetene der hvis du kan posisjonere din teknologi som en disruptiv innovasjon.

Lykke til – og godt nytt teknologiår!

Max Manus

image Familien så Max Manus i går – noe vi ikke på noen måte var alene om. Det var påfallende hvor stor del av publikum som besto av familier, i to eller tre generasjoner. Det var også påfallende hvor stille det var etterpå – denne filmen gjorde inntrykk på mange. Den gjorde definitivt inntrykk på meg. Skuespillerne passer utrolig godt til rollen – særlig er Knut Joner et funn som Gunnar Sønsteby – og selv om enkelte har påpekt noen anakronismer (som at det ikke går å skyte med en Sten gun under armen) er dette svært realistisk. Radarparet Axel Henie og Nicolai Cleve Broch leverer en svært god prestasjon som henholdsvis Max Manus og Gregers Gram.

Sånn umiddelbart er det litt vanskelig å forstå Erling Fossens kritikk av at filmen glorifiserer motstandskampen. For det første underslås det ikke på noen måte at tapene, også i form av represaliser, var betydelige. Kaptein Martin Linge sier dette tidlig i filmen, og setter spørsmålstegn ved om raidene mot norskekysten kunne betegnes som suksesser. For det andre er filmen, såvidt jeg kan se etter å ha lest både Max Manus’ bok og noen hundre andre bøker om perioden, svært historisk korrekt. Det betyr ikke at det ikke er avvik fra virkeligheten, men avvikene er slik det må bli for at det skal bli en film av det. Mange spektakulære og viktige hendelser er utelatt, ikke fordi de ville vært filmatisk uinteressante, men fordi regissøren har valgt å konsentrere seg om tre sabotasjeaksjoner – sprengningen av tre skip på Oslo havn, sprengningen av arbeidskontoret (forøvrig i feil bygg, men Akersgaten 55 ser helt annerledes ut i dag) og senkningen av Donau. Ikke nevnt med et ord er torpederingen av en tysk destroyer i Mossesundet, angrepet på troppeskipet Monte Rosa der Max Manus og Gregers Gram lå tre dager og ventet blant rottene under kaien i Oslo Havn, sprengningen av flylageret i Bjølsenhallen, og så videre. Innsatsen var med andre ord adskillig større enn hva filmen (og Erling Fossen) gir inntrykk av. Hva den betød i verdenshistorisk sammenheng er en annen sak – men det forringer på ingen måte innsatsen.

Virkeligheten var ofte enda mer dramatisk enn filmen gir inntrykk av. Her er et utsnitt fra boken, om hvordan Kolbein Lauring, Max Manus’ nestkommanderende, skjøt seg ut da tyskerne kom for å arrestere ham. (s.176-177):

[…] om morgenen hadde Kari [Lauring] forsovet seg for en gangs skyld, og de var derfor ikke stått opp da de hørte banking på inngangsdørein inn til huset. Han kastet et blikk ut av vinduet og så tyskere på alle bauer og kanter. Huset var omringet, sjansene for å unnslippe var små. Han gikk bort til det andre vinduet over inngangsdøren, og straks begynte det å sprute med glasssplinter rundt ham. Tyskerne der nede hadde åpent ild mot vinduene, for å drive ham vekk fra dem. Gode råd var dyre nå. Kolbein hadde som før nevnt sittet på Møllergaten og Grini i henholdsvis 2 år og 9 måneder og haddde sluppet ut nærmest ved en feiltagelse. Han måtte love på tro og ære aldri mer å opptre mindre vennligsinnet mot tyskerne, og det ble presisert at hvis han rømte fra Norge ville det gå ut over hans familie. Det er lett å forstå at han nødig ville bli tatt levende. Han hadde bare pyjamas på seg da tyskerne kom, men fikk kastet en lærjakke over pyjamasjakken og hoppet opp i et par sko. Kari rakte ham håndgranatene, og et ekstra magasin til pistolen. Kolbein gav henne et avskjedskyss,  så pælmet han en håndgranat ned til tyskerne utenfor døren, og da den eksploderte, hoppet han ut på taket, og derfra over på et annet tak. Han hadde vært litt i tvil om han kunne klare det, men det gikk bra, og han kom ned på alle fire med en pistol i hver hånd.

Så løp han mens tyskerne skjøt som besatte etter ham, og han skjøt igjen. I hagen ved siden av stod det en tysker og siktet på ham. Tyskeren bommet, Kolbein slengte et par skudd etter ham, og fyren gikk ned. Kolbein løp rett mot et høyt piggrådgjerde og klarte på en eller annen mystisk måte å få kastet seg over det. Så gikk ferden videre. Pistolene var tomme, og han skiftet inn magasin. Han løp gjennom hager, hoppet over gjerder , og endte omsider i et hus hvor han var heldig og fikk lånt klær av en nordmann som forsto situasjonen med engang.

En film som velger ikke å ta med en slik filmatisk perfekt episode, er enten nøktern og konsentrerer seg om en stram historie, eller har så mye å ta av at det ikke er nødvendig. I begge tilfelle er det vanskelig å kalle den spesielt glorifiserende. Det er rett og slett vanskelig å glorifisere, fordi det var så mye mer. I filmen fremstilles Gregers Grams propagandavirksomhet som litt skriving på skrivemaskin mellom sprengningene. I virkeligheten drev de en propagandaoperasjon med kodenavn Derby, som hadde mer enn 500 deltakere, og hadde rapportører mange steder rundt omkring i offentlige og private organisasjoner.

I Oslogjengen, og i motstandsbevelsen forøvrig, var det folk som tok livet av seg for ikke å røpe noe (som Edvard Tallaksen, fremstilt i filmen, som hengte seg på cellen), som løp inn i kuleregnet for å bli skutt heller enn arrestert (som Roy Nilsen, tredjemann i Donau-aksjonen, gjorde (uten at det er vist på filmen)), som sultet i hjel i konsentrasjonsleire, som ble torturert i årevis. Lauritz Sand – etter krigen kjent som Norges mest torturerte mann – bygget opp spionasjenettverket XU, og ble tatt tidlig i krigen. Tyskerne brakk hvert ben i kroppen på ham, men det eneste de fikk ut av ham var "nei", og med det reddet han antakelig hundrevis av mennesker. Han døde i 1956 uten ha kommet seg av skadene. En annen var professor Leif Tronstad, som planla Vemork-aksjonen og ble skutt i mars 1945. Han har idag et anonymt torg i Sandvika oppkalt etter seg – jeg vet ikke om mange i Sandvika kjenner hans historie.

I årene etter var de helter. Så var det tid for revisjonen. Og jeg lurer litt på hvorfor jeg aldri lærte noe om dette på skolen. Men så er ikke historie norsk skoles sterke side. Ikke det heller.

Ja, mange mennesker var med i NS, eller var "stripete", eller ble med i motstandsbevegelsen mot slutten av krigen da man så hvilken vei det gikk. Men mange mennesker tok store sjanser og led i stillhet uten noensinne å få sin historie fortalt.

Jeg synes filmen var svært tro mot boken og svært historisk korrekt så langt jeg kan se. Jeg synes ikke det fremstilles som om motstandsbevegelsen vant
krigen alene. Heller er det ikke, som Erling Fossen sa i et radiointervju forleden, slik at filmen fremstiller det som om at "Donau ble senket, og så var krigen over." Ardenneroffensiven skjedde i januar 1945 og angrepet på Donau omtrent samtidig. I perioden etterpå – krigens siste måneder – raknet nesten hele Oslo-organisasjonen, noe som også er fremstilt i filmen. Men det er ikke nevnt at Oslogjengen gjennomførte enda flere aksjoner – bl.a. sprengte de NSBs hovedkvarter i mars (for å hindre togkoordinering) og sikret en masse arkiver til Landssvikoppgjøret.

Det faktum at mange ikke gjorde noe, får ikke overskygge det at mange gjorde noe også – de fleste av dem uten å få noen anerkjennelse for det. Det er lett å være etterpåklok, men skal man vurdere hva noen har gjort, må man ta utgangspunkt i de ressurser og den informasjon de satt med på det tidspunktet beslutningen ble tatt. Disse unguttene på sykkel og deres mange medhjelpere satte livet på spill for demokrati og mot en tyrannisk stat. Det er en stor beslutning, som ikke kan forringes i etterkant.

Årsaker til musikk

Olav Torvund skriver "måtte jeg aldri bli voksen" om sin bekymring for at han kommer til å miste sin gode musikksmak etter at han har funnet at kategorien "voksen" eller "godt voksen" i platebutikken inneholder gamle norsktoppslagere og endel artister av typen Rune Rudberg og Sputnik.

Men hva er det egentlig som skjer her? Jo, platebutikken setter sammen en type musikk for en spesiell bruk og for en spesiell gruppe. På markedsføringsspråk heter det vel at man segmenterer ikke bare etter alder, men etter formål – "hvilken jobb kunden ansetter ditt produkt til å gjøre", for å sitere Clayton Christensen.

Man lytter til musikk av mange årsaker. En av dem er mimring – når man hører en bestemt type musikk, husker man episoder i livet der musikken ble spilt. En enkelt musikklåt spilles gjerne mye når den er ny, og deretter spilles den mer sjelden, med mindre den er god og mange vil høre den om igjen. Da kalles den gjerne en "hit" og etterhvert en "klassiker". Siden den fortsetter å spilles, blir den etterhvert hørt av mange aldersgrupper. Mine døtre kjenner "We are the Champions" like godt som meg, for eksempel.

Hvis vi deler inn musikkbruk i to kategorier (mimring og ikke-mimring) og musikklåter i to (klassiker og ikke-klassiker) ser vi fort at det blir sammenheng mellom disse to dimensjonene: Ikke-klassikere havner etterhvert i mimrekategorien, fordi klassikerne kan man jo høre stadig vekk (og dermed assossieres de ikke lenger med en viss tidsperiode). Med andre ord: Mimremusikk er dårligere enn annen musikk: "Godt voksen" kategorien inneholder derfor enten artister som kun var populære en gang på tidlig 70-tall eller som har fortsatt i den samme stilen og derfor har vært henvist til et publikum som ikke har avansert i sin musikksmak.

Så kan man jo spørre seg hvorfor akkurat kategorien "godt voksen" har blitt så prominent i platebutikkene, og her er nok svaret at denne gruppen (over 50, vil mimre) er en av de få gruppene som fortsatt kjøper musikk i platebutikker. (Den andre gruppen er folk som er mer enn alminnelig interessert i kvalitetsmusikk, hvilket kan føre til interessante konflikter i butikkene etterhvert.) Denne gruppen har ikke avansert i sin musikksmak, og er antakelig derfor også mindre tilpasningsdyktige enn gjennomsnittet når det gjelder teknologibruk. Det er derfor plateselskaper nå kjøper seg inn i dette markedet i sin profitable marsj mot solnedgangen.

Olav Torvund er over gjennomsnittet musikkinteressert og kommer derfor til å rive seg i håret fordi han må dele platebutikken med over-50-mimrerne en stund til (inntil enten mimrerne eller platebutikken forsvinner). Vi andre mimrer til Youtube, en trend som nå også har nådd gamlehjemmet.

Store Mor og Georg Apenes

Georg Apenes, som blir en stadig viktigere mann ettersom den gjennomkoordinerte verden griper om seg, holder tale om Store Mor, gjengitt på digi.no. Vel talt – og de gode hensikter strammer sitt tyrani.

Oppdatering 27.9: Anders Brenna blogger, meget interessant og innsiktsfullt, om de redaksjonelle betraktningene rundt denne artikkelen: For bra til å siteres. Og dermed burde vi kunne parkere debatten om nettavisers fokus på korte og kjappe saker…..

Når kommentarene er bedre enn innlegget

Det er morsomt med kronikker i Aftenposten – av og til kommer det ting gjennom som virkelig går seg vill i litt for mange stavelser. Denne kronikken om vanskelighetene med et internasjonalt nyhetsbilde er virkelig fornøyelig – særlig fordi forfatterne ikke har fått med seg at det digitale nyhetsbilde inneholder all den dybden de kunne ønske seg, hvis de bare tok seg tid til å finne frem i den.
Men det morsomme er selvfølgelig at kommentarene – i alle fall de to første, jeg vet ikke hvor mange som kommer etterhvert – er mer velskrevet og to the point enn kronikken. Kanskje en liten lærepenge til forfatterne?
(Og jeg skulle gjerne lagt inn denne kommentaren på kronikken i Aftenpostens eget system, men det vil ikke slippe meg inn….)

Det kringkastende menneske

Interessant artikkel i New York Times om det konstant tilknyttede menneske – hva skjer med deg når du begynner å bruke Facebook i barnehagen og aldri kan kvitte deg helt med de menneskene du ble kjent med der? Kanskje vi må, som Bruce Schneier skriver om i Wired, skaffe oss noen ledige identiteter i tilfelle vi ønsker å starte på nytt uten å dra med seg all bagasjen fra tidligere personligheter.

Det er sommer i WSJ også

George Will skriver om at øl spilte en sentral rolle i den menneskelige evolusjon, siden det var renere enn vann og tok knekken på de som ikke kunne drikke. Tidligere har jo Clay Shirky sagt at alkoholforbruket gikk opp med industrialiseringen fordi folk hadde for god tid.

Personlig tror jeg det hadde noe med industrialisert produksjon og et tilgjengelig marked å gjøre, men ikke la meg ødelegge morsomme teorier på en hyggelig sommerdag….

(Via Volokh. Som legger til at vin, ikke øl, grunnla vår sivilisasjon, i den grad den finnes. Fristende å sitere Gandhi, som ble spurt om hva han syntes om vestlig sivilisasjon, og svarte at det var en god ide.)

150 år siden vi så lyset

I dag, 1. juli 2008, er det 150 år siden Charles Darwin og Alfred Russell Wallaceartikler om artenes opprinnelse ble presentert for The Linnaean Society of London. Wired.com har en bra artikkel om saken.

En ting er historien om Wallace og Darwin – den er kjent og et av historiens mange sammentreff. Som jeg engang hørte oppfinneren av Post-It notes, Art Fry, si: "Jeg har møtt mange mennesker som sier at de hadde ideen til Post-It notes før meg, og jeg tror dem." Darwins far, for eksempel, var medlem av en gruppe filosofer og naturalister (dvs. tidlige vitenskapsmenn) som mente evolusjon hadde noe for seg. Men det var Darwin som la grunnlaget, go som ble kjent.

En annen sak er at selve mekanismen – Mendels arvelover – ikke ble skikkelig kjent før nærmere 40 år senere. Siden gikk det heldigvis fortere, og idag er det bare underlige bakevjer i USA (og muligens steder i Norge også, hva vet jeg) som ser til andre teorier enn Darwins, selv om implikasjonene, blant annet for vår oppfattelse av menneskenes viktighet (vi har en tendens til å tro at vi er evolusjonens endepunkt – men vi utvikler oss helt sikker fortsatt, og om hele greia hadde startet en gang til, er det tvilsomt om resultatet hadde blitt det samme.)

Nuvel – en historisk merkedag, uansett!

Hagetrøbbel

Det er ikke så enkelt å være politiker, gitt. Som en amerikaner sa til meg en gang en eller annen politiker måtte gå for en dårlig bortforklart bagatell (lurer på om det ikke var Gary Hart): "We want our politicians hungry, and pure."

Av og til kan man jo lure på hvor representativ den mennesketypen er for nordmenn, eller for den saks skyld en hvilken som helst populasjon. Filtrerer vi rett og slett ut alt for mange mennesker fra politikken?

Shirky om hvor vi finner tid – og hvorfor den yngre generasjon ser etter musen

Dette foredraget av Clay Shirky sirkulerer rundt omkring i bloggosfæren, dels som avskrift, dels som video. Elegant holdt, dette er en språkføring mange engelsklærere burde studere. Shirky er kjent for sine mange elegante essays og for boken Here comes everybody.

Ifølge Shirky er TV bokstavlig talt opium for folket, og vi ser altså nok på det til at hvis vi i stedet hadde interagert over nettet, kunne vi laget 10.000 Wikipedia’er…. Med andre ord, skal du blogge, slutt å se på TV. Og gjør deg klar for en generasjon som forventer å kunne gjøre noe med sin underholdning, i stedet for bare passivt å konsumere den.

Her er en annen video om hva Internett kommer til å gjøre med samfunnet – hvor han sammenligner Internett med boktrykkerkunsten, så telegrafen, så opptaksmuligheter, så kringkasting – og hvor hovedeffekten ligger i å redusere behovet for hierarki som koordineringsmekanisme. Han gir mange gode eksempler på selv-organiserende grupper og kollektiv handling fasilitert av ulike former for nett-teknologi. Ettertenksomt.

(Via Making Light og Slashdot.)

Samvariasjon og kausalitet

…er et stadig tilbakevendende problem innen statistikkens verden, som Iskwew og Kandidat Weinberg skriver om. Hvis to ting endrer seg samtidig, er vi mennesker svært flinke til å finne en eller annen måte å forklare endringen i det ene som forårsaket av endringen i det andre.

Den globale temperaturøkningen vi for tiden muligens er inne i, f.eks., skyldes jo opplagt at baby-boom-generasjonen kommer i overgangsalderen, med tilhørende hetetokter.

Her er min favoritt-fremstilling av saken, av den geniale svenske tegneren Albert Engström (som forøvrig ble født i Lönneberga, akkurat som Emil. Samvariasjon igjen….):

Albert Engstrom om samvariasjon 

Det er ikke vanskeligere enn det….

Oppdatering: English version here (thanks, Kristine!)