Det er ganske pussig – men egentlig ikke uventet – at det er Kristopher Schau, kjent for kroppshumor og rølpete bandvirksomhet, som har blitt den som i størst grad representerer takt og ettertenksomhet i 22. juli-saken.

Schau følger saken på oppdrag fra Morgenbladet og skriver et ukentlig “rettsnotat”, der han reflekterer over det han ser og hører. Notatene har et tema hver gang: Den første uken om sjokket og meningsløsheten, den andre om hvor lite som skiller ham selv – og kanskje de fleste nordmenn i den alderen – fra massemorderen, den tredje om pressens narsissisme og manglende takt, den fjerde om hvordan hans egen utmattelse blir liten i forhold til hva de pårørende har måttet og vil må slite med. Han er ikke redd for å sette ord på følelser, eller å kritisere der det trengs, som i denne passasjen:

[…] en tidligere redaktør, i en noe større avis, satt og humret og lo høylydt på første rad mens en av de overlevende fra regjeringskvartalet fortalte om hvordan han forsøkte å hjelpe en kvinne som satt ved fontenen og blødde fra hodet, rett etter eksplosjonen. Til denne eks-redaktørens forsvar skal det sies at han lo av noe han leste i en avis. Såpass morsomt var det tydeligvis også, at han fortsatte å lese videre etter den første latterkulen, og lo enda litt mer, og enda litt høyere, før han leverte avisen tilbake til sidemannen. Det var to lyder i rommet på dette tidspunktet. Den lave stemmen til den overlevende, som senere kunne fortelle at han hadde gruet seg veldig til denne dagen fordi han hadde forsøkt å legge 22/7 bak seg. Og en varm, kneggende latter fra en uberørt herre som i tillegg har uttalt seg om andre saker på vegne av Pressens Faglige Utvalg tidligere.

Jeg følger denne saken fra USA, hvilket betyr at jeg kan gå inn på sidene til Aftenposten, Dagbladet og VG og få svært detaljert dekning. Det er fint, for det er en viktig sak og som så mange andre sliter jeg med å forstå hvordan den påvirker Norge som samfunn. Og jeg blir fortsatt sint og lei meg, selv om jeg bare leser vitneutsagn og forklaringer på en skjerm.

Det er mulig jeg ville forstått hva som skjer bedre i Norge hvis jeg var der, men på den annen side har jeg den fordel, som ofre og pårørende ikke har, at jeg kun trenger å se noe om saken når jeg selv vil. Amerikanske aviser og TV-kanaler har ikke Anders Behring Breivik på førstesidene, selv de følger saken nokså nøye og såvidt jeg kan se rapporterer nøkternt og korrekt. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å ikke kunne komme seg unna, ikke kunne se en TV-skjerm eller en avisforside uten at alt kommer tilbake.

Kristopher Schau er ikke redd for å vise menneskelighet i dette – han er ikke i en konkurransesituasjon med de andre mediene og heller ikke en del av dem, selv om han smaker på følelsen av å være medlem av en priviligert gruppe som til og med politiet er litt forsiktige overfor. Han evner å se hvordan pressens oppmerksomhet er en drivkraft for Behring Breivik, og hvordan pressen ikke har god forståelse av sin rolle til å avstå fra å mase om at alt skal sendes på TV, til senere bruk for allverdens paranoikere og voldsentusiaster.

Etter rettssaken mot Eichman var det ikke en journalist, men en filosof – Hannah Arendt – som skrev de ordene, om “ondskapens banalitet”, som ble stående. Det skulle ikke forundre meg om det blir Kristopher Schaus ord som blir stående for denne rettssaken. Han representerer et korrektiv som pressen ikke er i stand til å gi seg selv, og en observasjonsevne og innsikt som rett og slett er imponerende – og som, vil jeg tro, hjelper mange til å forstå dimensjonene i det som foregår.

Han hjelper i alle fall meg.