Utenlandske medier har problemer med å forstå at Breviks pågående sak i Skien er en sak i det hele tatt. For å sitere Anders Giæver om hva Breivik har tilgang til:

Tre celler – et soverom/oppholdsrom, et kontor og et treningsrom med bad. På treningsrommet finnes tredemølle, spinningsykkel og multitreningsapparat. På kontoret har han skrivebord, elektrisk skrivemaskin, korktavle og stressless med fotskammel. På sove- og oppholdsrommet har han tilgang til TV med DVD-spiller, spillkonsoll, aviser, tidsskrifter , bøker, puslespill og discman.

Samtidig som økonomien i mediebransjen stuper (det holdes et seminar om dette på Litteraturhuset idag) har man tydeligvis råd til å sende 50 journalister til å høre en selvopptatt massemorder klage over at han ikke har siste modell Playstation.

Da vi fikk vår første hund for 12 år siden, gikk min kone og jeg dressurkurs. En av de tingene vi lærte der, var at hvis hunden bråker og gjør ugang for å få oppmerksomhet, skal man ignorere den. Når den oppfører seg pent, får den belønning.

Noe å tenke på, kanskje for fengselsvesenet, men i hvert fall for en presse som tydeligvis ikke har forstått at når man har en person som er villig til å begå massedrap for å få oppmerksomhet, bør man kanskje ikke spille etter hans regler og gi ham akkurat det han vil?

Tenk om vi hadde hatt en prinsippfast presse – og Breivik ble møtt med et tomt lokale i morgen, med kun en journalist fra NTB eller lignende i tilfelle noe faktisk interessant skulle dukke opp. En ganske kraftig beskjed om at Breivik er en selvopptatt noksagt som bør og skal ignoreres, også av de som akkurat nå gnåler om at papirpressens fall er en trussel mot demokratiet. Men det kommer ikke til å skje – pressen trenger som regel noen utenforstående – som Kristopher Schau under den første rettssaken – til å påpeke bjelken i eget øye.

Breivik trenger litt applisert hundepsykologi. Pressen, som lar seg drive i flokk, trenger noe lignende. Samt noen prinsipper og en litt mer nyansert forhold til sin egen posisjon her i verden.