Kategoriarkiv: Politisk

Det man trenger å vite om klima…

Postet den av
Svar

Etterhvert som man nærmer seg en fremskreden alder, går det opp for en at, vel, folk har vært smarte før. Innenfor ledelse og administrasjon, som er det jeg befatter meg med, pleier endel veteraner å si at alt man trenger om rollen som leder ble beskrevet av Chester Barnard in hans bok The Functions of the Executive (1938). (Det som ikke står der, står i Peter Druckers The Practice of Management (1954).)

Nuvel. Hva som er helt sikkert, er at Carl Sagan, i sitt vitnesbyrd foran et amerikansk kongressutvalg i 1985 (som, sist jeg sjekket, var 36 år siden), sa det som trengtes for å forstå klimakrisen:

Og, for å sitere Shakespeare: The rest is silence.

Høyre foreslår gründerpermisjon

Postet den av
Svar

Fikk en telefon fra en hyggelig journalist i Shifter i går – han kunne fortelle at Høyre nå vil foreslå en ordning med et halvt års permisjon fra jobb for folk som vil starte et nytt firma, i første omgang ubetalt for et år. Og siden dette er noe som Amir Sasson og jeg foreslo i et innlegg i Dagens Næringsliv for tre år siden, er jeg naturligvis svært fornøyd med det.

Faksimile fra DN

Nå vet jeg naturligvis ikke om Amirs og mitt forslag har noe med saken å gjøre. Høyre har basert seg på en tilsvarende ordning i Sverige – som har fungert godt – men det er jo hyggelig å se at verden går fremover. Såvidt jeg forstår, er det politisk støtte til dette også utenfor Norge Høyre, så det bør ha en sjanse til å bli vedtatt.

Det er viktig å normalisere dette med å starte bedrift, å trekke inn grupper som kanskje tidligere ikke har våget. Som Amir og jeg skriver i innlegget:

I Norge skal det mye til for å miste jobben. Men det betyr samtidig at det blir vanskeligere å få seg en jobb, siden arbeidsgiver forplikter seg på lang sikt. Det betyr at risikoen ved å forlate fast arbeid og inntekt er høyere i Norge enn i mange andre land der usikkerhet i arbeidslivet gjør gründervirksomhet til et mer forlokkende alternativ.

Små bedrifter blir etterhvert store bedrifter – i hvert fall noen av dem – og det kan ikke være feil å få fart i den prosessen.

Dette er et eksperiment det er verdt å forsøke!

Debatter slik de skal gjøres

Postet den av
2

To av mine absolutt favoritt-intellektuelle, Om Malik og J. Bradford DeLong, diskuterer om USA er i en nedgangsfase eller ikke. La meg si at jeg ser begge sider av debatten – det er et kjennetegn på en god debatt – men jeg skulle ønske at vi kunne lage denne type debatt her hjemme også.

Nok om det – her er starten, nyt evnen til å skrive skikkelige argumenter og å respondere på hva folk sier, ikke på hvem de er.

Dette er de debattene vi trenger, ikke de vi får.

Akson bør bli hodeløst

Postet den av
Svar

Etter en liten sommerpause kommer nok en kommentar i digi.no. denne gang om hvordan man må tenke annerledes om Akson-prosjektet. Mitt hovedpoeng er at systemet må skaleres ned til bare å handle om det medisinske og dataene rundt det – med et teknisk uttrykk, at systemet må tenkes på som kun et system for utveksling av informasjon, ikke som et system som skal løse alle punkter på en enorm ønskeliste som kommer til å endres masse frem til systemet blir ferdig – om det noensinne blir det.

Megaprosjekter innen software går ikke, ganske enkelt. Og medisinske systemer bør bygges ut fra det medisinske, ikke det byråkratiske.

Akson bør bli hodeløst. Så spørs det om noen har hode til det.

Og her er lydfilen (også tilgjengelig på Spotify.)

Digital disrupsjon (et foredrag)

Postet den av
1

Arild Haraldsen har i en rekke artikler i Digi.no gjort rede for hvorfor det går så tregt med digitaliseringen i offentlig forvaltning. Jeg er 100% enig med ham og har litt dårlig samvittighet fordi jeg ikke har skrevet en haug med kronikker til støtte. Norsk offentlig forvaltning må digitalisere for at velferdsstaten skal overleve, men feil organisering, feil insentiver, revirtenking, inkompetanse, håpløse prosesser og feige politikere sørger for at det går altfor tregt og blir altfor dyrt.

Så jeg får støtte Arild gjennom i stedet å legge ut dette foredraget som jeg holdt for Riksrevisjonen 29. november 2018. Mitt hovedpoeng er at offentlig digitalisering går for tregt og tar ikke ut effektene, og jeg er skarpt kritisk til bl.a. Difi fordi de ikke gjør den strategiske endringsjobben de er satt til å gjøre og i stedet forelsker seg i sine egne løsninger. Offentlig digitalisering, etter min mening, er snakk om kirurgi, ikke massasje. Og noen – for eksempel Riksrevisjonen – trenger å ta den strategiske rollen, siden ingen andre gjør det.

Foredraget er en snau time langt, her er de viktigste punktene:

00:00 Introduksjon
02:00 Teknologi er ikke farlig og har ikke noe med alder å gjøre
05:30 Riksrevisjonen og digitalisering i lille Norge
07:30 Teknologi, forretning og strategi – en sammenheng
09:30 Disrupsjon og hva det egentlig er
14:30 Disrupsjonseksempel: Cutters
17:00 Hva digitalisering egentlig er… (digitisering, digitalisering, digital transformasjon)
18:45 Hva digitalisering i det offentlig burde være (og Difi er det ikke)
22:15 Det finnes håp (eksempel fra Skatteetaten)
24:55 Hvorfor vi ikke skal tenke for mye fremtiden (og problemene vil være noe annet)
27:20 Nye teknologier: Delingsøkonomi
29:00 Nye teknologier: Tingenes Internett
30:30 Digitale tvillinger og hvordan revisjon og kontroll endres
34:00 Stordataanalyse og hvordan den endrer kontroll og forskning
35:45 Ikke gjør digitalisering ved å kopiere gammel teknologi
39:00 Kunnskapsmangel er ingen unnskyldning lenger
40:20 Digitalt førstevalg betyr digitalt førstevalg på ledere
42:50 Lag systemer for innovasjon, ikke for kontrakt
45:25 Når offentlig revirtenking tar liv (Smarthelp)
49:50 Hvordan ser en digital og datadreven organisasjon ut?
53:00 Spørsmål

Jeg er nokså pesete i begynnelsen, fordi jeg var på slutten av en treukers forkjølelse og fremdeles var sliten. Endel av tallene jeg kommer med er upresise fordi jeg tar dem fra hukommelsen, uten at det påvirker poengene i vesentlig grad, og jeg har noen andre bommerter i farten også (navn og lignende). For ikke å snakke om at jeg blir direkte sint når det gjelder Smarthelp.

For ordens skyld – min kritikk av Difi retter seg mot ledelsen, jeg kjenner en hel del folk der som gjør en iherdig jobb.

God fornøyelse – og gid noen der ute føler seg inspirert til å faktisk gjennomføre litt ordentlig digitalisering, i stedet for å bare legge asfalt på kutråkkene….

Breivik og hundepsykologi

Postet den av
Svar

Utenlandske medier har problemer med å forstå at Breviks pågående sak i Skien er en sak i det hele tatt. For å sitere Anders Giæver om hva Breivik har tilgang til:

Tre celler – et soverom/oppholdsrom, et kontor og et treningsrom med bad. På treningsrommet finnes tredemølle, spinningsykkel og multitreningsapparat. På kontoret har han skrivebord, elektrisk skrivemaskin, korktavle og stressless med fotskammel. På sove- og oppholdsrommet har han tilgang til TV med DVD-spiller, spillkonsoll, aviser, tidsskrifter , bøker, puslespill og discman.

Samtidig som økonomien i mediebransjen stuper (det holdes et seminar om dette på Litteraturhuset idag) har man tydeligvis råd til å sende 50 journalister til å høre en selvopptatt massemorder klage over at han ikke har siste modell Playstation.

Da vi fikk vår første hund for 12 år siden, gikk min kone og jeg dressurkurs. En av de tingene vi lærte der, var at hvis hunden bråker og gjør ugang for å få oppmerksomhet, skal man ignorere den. Når den oppfører seg pent, får den belønning.

Noe å tenke på, kanskje for fengselsvesenet, men i hvert fall for en presse som tydeligvis ikke har forstått at når man har en person som er villig til å begå massedrap for å få oppmerksomhet, bør man kanskje ikke spille etter hans regler og gi ham akkurat det han vil?

Tenk om vi hadde hatt en prinsippfast presse – og Breivik ble møtt med et tomt lokale i morgen, med kun en journalist fra NTB eller lignende i tilfelle noe faktisk interessant skulle dukke opp. En ganske kraftig beskjed om at Breivik er en selvopptatt noksagt som bør og skal ignoreres, også av de som akkurat nå gnåler om at papirpressens fall er en trussel mot demokratiet. Men det kommer ikke til å skje – pressen trenger som regel noen utenforstående – som Kristopher Schau under den første rettssaken – til å påpeke bjelken i eget øye.

Breivik trenger litt applisert hundepsykologi. Pressen, som lar seg drive i flokk, trenger noe lignende. Samt noen prinsipper og en litt mer nyansert forhold til sin egen posisjon her i verden.

Stem på Hermann!

Postet den av
Svar

Oppdatering 18. september: Det var tett på – Hermann tapte sin faste plass i bystyret med 7 – syv! – stemmer. Regner likevel med at han, som første varamann, kommer inn på et eller annet tidspunkt.

Herved en oppfordring til alle jeg kjenner om å stemme på min gode venn Herrmann Kopp, bystyrekandidat i det kommende kommunevalget (og det bør du gjøre enten du stemmer Høyre eller ikke.)

Herrmann er et unikum, en tornado av energi som i en alder av 79 ikke bare er en god kollega og fantastisk foreleser når jeg en sjelden gang får jobbet med ham, men som også har lang erfaring innen forrretnings- og foreningsliv og venner i alle partier. Da han fylte 75 hadde han stort selskap med jazzband og venner fra hele det politiske spekteret – og kun en regel for gjestene: Ingen taler!

I tillegg til å være ivrig lokalpolitiker, er han styreformann i Coast Seafood (en av Norges største sjømateksportører) og flyr rundt og selger norsk fisk over hele verden. Han er aktiv i Fotballforbundet, snakker Bergensk i Bergen og Oslo-dialekt i Oslo og har naturligvis gått på Harvard Business School (i det berømte 1961-kullet, som har levert flere CEOs til Fortune 500-selskaper enn noen annen skole.) Dermed har han et fantastisk kontaktnett, dels fordi han kjenner mange mennesker, dels fordi han ønsker å bli kjent med absolutt alle han møter. Jeg har observert Herrmann i selskaper hjemme hos meg der han snakker med hver eneste gjest og raskt finner felles kjente omtrent uansett hvor i verden de måtte komme fra.

Som politiker er Herrmann pragmatisk og fantasirik og har evnen til å forhandle med hvem det skal være, uten å miste fokus på målene. Det er ikke mange politikere med erfaring fra business og entreprenørskap, og Hermann bringer forretningsforståelse og starterevne til en «bransje» som kanskje i for stor grad kan preges av teori fremfor praksis. Han er opptatt av byutvikling og finanser, kultur og idrett, samferdsel, skole og eldreomsorg.

Så hvis du skal stemme Høyre, sett ett kryss for mannen på plass 28. Hvis du ikke skal stemme Høyre, kan du likevel stemme på Hermann ved å skrive ham inn på stemmeseddelen til det partiet du stemmer på (noe som i politikken visstnok kalles en «slenger»).

Jeg pleier å si at når jeg skal bli stor, skal jeg bli som Hermann. Han vil inn i Oslo bystyre, og kommer til å gjøre en kjempejobb der.

Stem på Hermann!

Taxinæringen må ta en Uber

Postet den av
2

Det er ikke enkelt å være taxisjåfør om dagen – selv i Alta og Vardø (tettsteder i Finnmark) blir man utkonkurrert av piratdrosjer, koordinert via Facebook. I Oslo har piratdrosjer forekommet lenge, men mindre systematisert – byens størrelse gjør at det blir vanskeligere å stole på folk, slik at bare en Facebook-gruppe ikke klarer å håndtere trafikken eller redusere risikoen for passasjerene. Men der kommer Uber, som nå er mer populært i USA enn vanlige drosjeselskaper.

Forskjellen mellom de nye, digitalt koordinerte tjenestene og den tradisjonelle taxitjenesten er egentlig ikke store, men effekten av dem beskrives i katastrofetermer. De fleste artikler jeg har sett, tar den tradisjonelle drosjenæringens perspektiv: Dette er uregulert, solide sjåfører taper inntekter, staten taper skatt, det er farlig for kundene, og så videre. Dette er en typisk disruptiv innovasjon: Den truer de tradisjonelle selskapene, ved at den tar vekk en del av markedet (den minst attraktive delen, de kundene som er prisorientert og gir blaffen i mye annet) og hvis taxiselskapene skulle bruke den samme teknologien ville de tape penger. Ergo roper taxiselskapene på myndighetsbeskyttelse og trekker seg tilbake til de markedene de har igjen: Forretningsfolk som skal til flyplassen, tradisjonsbundne kunder som ikke bruker Facebook eller smarttelefon, offentlige kunder med TT-kort, og andre markeder der det finnes institusjonell beskyttelse.

Norge har høy standard på sine taxier, i motsetning til USA. Det er tre ting en taxisjåfør må kunne: Snakke med kundene, finne veien, og kjøre bil. Taxisjåfører i New York, for eksempel, sliter av og til med alle tre. I USA konkurrerer Uber og Lyft på bedre service – rene biler, pålitelige sjåfører, enkel betaling uten kontanter og tips.

I Norge er det mer komplisert. Det er liten forskjell på drosjeselskaper og høy standard på taxiene. Men det er endel cowboy-virksomhet – bortsett fra Oslo Taxi, fremstår Oslos drosjeselskaper som litt halvsnuskete, med nokså tøffe vilkår for sjåførene og dårlig kontroll på sjåførkvalitet. (Jeg kjører av prinsipp kun Oslo Taxi, fordi vi har familiemedlemmer med TT-kort og Oslo Taxi er det eneste selskapet med sjåfører som kan reglene og ikke kommer med kommentarer til passasjerer som har TT-kort men ikke ser syke ut.)

Men prisene er for høye. De 6.6 kilometerne fra Flytoget og hjem koster meg (eller, som regel, mine kunder) 280-350 kroner, litt avhengig av trafikk. Da hjelper det ikke at jeg får kjøre Mercedes. Når sjåførene i Alta sier at «tidligere hadde vi kø til klokken halv fem på morgenen» så sier de også at det i alle fall på den tiden er for få drosjer. (I Oslo kan det se ut som om problemet er omvendt – at det er for mange, og at prisene går opp fordi relativt færre turer per taxi må dekke de faste utgiftene.) Det er ikke like fett å være drosjeeier som det var, men det er fortsatt lønnsomt, selv om gjentatte drosjeskandaler viser at marginene kan være små (eller kulturen dårlig).

Den nye teknologien, representert ved Uber, løser en hel del problemer. Først og fremst organiserer den piratvirksomheten slik at den blir tryggere for alle parter. Man finner transport og betaler for den over nett, dårlige sjåfører lukes ut ved et poengsystem, og systemet er dynamisk på pris (avhenger av tilbud og etterspørsel) og kapasitet (når prisene går opp, er det fristende for privatpersoner å bli Uber-sjåfører). Jeg har en stor bil – når jeg av og til sitter hjemme på en fredag eller lørdag kveld og TV og Netflix ikke tilbyr noe spesielt, kunne jeg jo logge på Uber, sjekke hva prisene er, og ta et par kjøreturer i stedet for å se på Skavlan? For ikke å snakke om at jeg kan ta med meg en passasjer eller to når jeg skal til Gardermoen.

Uber mobiliserer ledige biler, på samme måte som Airbnb (som blir et bedre og bedre alternativ) mobiliserer ledige senger, Nimber ledig lasteplass og småjobbene til Finn.no ledig tid. Samfunnsøkonomisk er dette fornuftig – man reduserer dedikert kapasitet til fordel for bedre utnyttelse av eksisterende, generell kapasitet. Tildels går dette på bekostning av de eksisterende tjenestetilbyderne – drosjeselskaper, hoteller, transportselskaper, for eksempel, men det skjer også (særlig for «småjobber») at markedet utvides, ved at noen som ikke tidligere hadde råd eller anledning kan kjøpe seg tjenester. Markedet blir større, men gjennomsnittlig inntekt kan gå ned, særlig for de som var der fra før.

Hva skal så de tradisjonelle taxiselskapene gjøre? Jeg er nokså sikker på hva de kommer til å gjøre: Klage til myndighetene, rope på straffeforfølgelse for den nye måten å gjøre ting på, fortelle skrekkhistorier om hvordan det gikk med kunder som brukte Uber, og trekke frem hvor vondt og vanskelig det er for en som tidligere tjente penger å møte konkurransen. Journalister, som har det samme problemet, stiller sikkert opp og hjelper til med den ene hånden, mens de skriver artikler om Uber og Lyft med den andre. Like sikker er jeg på at Uber og Lyft (eller tilsvarende løsninger, som goCatch i Australia) kommer til å ta en del av markedet.

Dermed kommer de tradisjonelle taxiselskapene til å ende opp som musikkbransjen, forlagsbransjen og avisene – at man ser markedet falle og konsentrerer seg om å yte bedre og bedre service til de få kundene man har igjen. Færre og færre sjåfører vil bli igjen, men av de som forsvinner, vil noen begynne å kjøre for Uber – men nå med egne biler, eventuelt med finansiering fra, nettopp, Uber. I stedet for lokale drosjeselskaper med ansatte sjåfører, får vi et globalt transportselskap med sjåfører organisert som egne selskaper – noen litt større, med flere sjåfører; noen personlige selskaper, noen som kjører en gang imellom. Hele forskjellen er at koordineringen – det at kunder og sjåfører finner hverandre, at de avtaler pris, og at kvaliteten vurderes og loggføres – er automatisert (og dermed bedre og billigere.)

Det er synd for de tradisjonelle taxiselskapene – men de har flere muligheter til å gjøre noe med det. De kan lære av Schibsted (med Finn.no) og opprette sin egen Uber-løsning (kjent som en kannibaliserings-strategi, utkonkurrer deg selv før noen andre gjør det) – men det bør skje fort, slik at de får etablert markedsandelen sin før Uber, med den fordel at deres løsning også fungerer i utlandet, har tatt ledelsen. Man kan også satse på differensiering – gjøre sine tjenester annerledes enn konkurrentene, ved å tilby bedre drosjer, spesialløsninger, og så videre. (Disse strategiene kan selvfølgelig kombineres.) Hva de enn gjør, må de innse at Uber og lignende, digitalt koordinerte tjenester er her for å bli, og ikke blir borte selv om man skulle klare å holde Uber ute ved hjelp av myndigheter og rettsvesen. Allerede nå snakker Ruter om å ha en generell transport-app som behandler drosjene som et alternativ på linje med bysykler (som også kommer med app-løsning snart). Å tro at man kan insistere på at verden skal fortsette som før er svært kortsiktig tenking.

For myndighetene blir utfordringen å huske at man har et ansvar for sjåførenes arbeidssituasjon og passasjerenes trygghet – men ikke for taxiselskapenes fremtid. For å være helt ærlig, er jo deler av taxinæringen ikke særlig glad i å betale skatt likevel, så myndighetene burde ikke ha noen særlig interesse i å redde dem.

Digital musikk tar ikke knekken på musikere, men endrer måten de tjener penger på (mer konsertinntekter, mindre platesalg). Det samme kommer til å skje i drosjebransjen: Digital koordinering utkonkurrerer taxiselskaper, men ikke sjåfører.

De som vinner, som vanlig, er kundene. Lykke til med transportvalget…

(PS: Endret overskriften etter at Audun Farbrot gjorde det på BIs websider. Skulle tro den mannen hadde jobbet i pressen eller noe…)

Hva skal man stemme?

Postet den av
Svar

I morgen er det valg, og jeg har sittet her og forsøkt å bestemme meg for hva jeg skal stemme. Stort sett har ikke det vært noe problem – jeg har stemt mye Høyre de siste valgene – men i år blir det litt mer komplisert. Men, etter endel tenking, har jeg i likhet med (og delvis som resultat av en lunsjsamtale med) Anita Krohn Traaseth, bestemt meg for å stemme Venstre i år.

Jeg har ikke tenkt å være like grundig som Anita i min begrunnelse, men her er den kjappe algoritmen:

  • Jeg vil ha en ny regjering, av mange grunner, ikke minst at en utlufting er sunt
  • Da er alternativet Venstre eller Høyre, siden jeg a) er ateist, og b) ikke liker Fremskrittspartiets puerile innvandrings- og fremmedfrykt.
  • Venstre er et taktisk valg – et sterkt Venstre styrker den borgerlige siden, og reprensenterer noe liberalistisk og tolerant, den beste siden av Høyre…
  • …men utslagsgivende har faktisk noe helt annet vært, nemlig dette bildet:

Høyre har alltid forfektet en respekt for individet – og derfor blir partiets støtte til Datalagringsdirektivet en nokså stor skuffelse. Det er mulig det har med Realpolitik å gjøre, men likevel – man kan ikke gå på akkord med kjerneverdier, og det har dessverre partiet gjort i den foregående stortingsperioden. (Jeg er faktisk nestleder i Digitalt Personvern, sånn i forbifarten.)

Så beklager, Høyre (og mine gode venner der), dere ville ha fått min stemme denne gangen, om det ikke hadde vært for den detaljen. Går man på akkord med sine verdier, skal det ha konsekvenser. At min stemme vil bidra til en Høyre-dominert regjering, forandrer ikke noe som helst – jeg vil gjerne ha Høyre i en dominerende posisjon, men det er faktisk noe som heter prinsipper…

PS: Bare for å være ekstra presis – jeg mener helseinformasjonsbiten i bildet over er feil – der bør man gå for helintegrering og deling av data, så lenge pasienten kan gi sitt (elektroniske) samtykke. Personverndiskusjonen i den sammenhengen er litt misforstått, litt for ideologisk. Men ellers…

Helsepolitikk, helt enkelt

Postet den av
2

Her forleden fikk jeg en epost fra et politisk parti (et av dem jeg muligens kanskje kanhende kan tenke meg å stemme på) som hadde fått for seg at jeg visste noe om helsepolitikk og lurte på om jeg hadde noen forslag. Svaret er at det jeg vet om helsepolitikk stort sett bygger på egne erfaringer (har og har hatt familiemedlemmer med mye sykdom, og min kone og jeg har ansvaret for å følge opp) og diskusjoner om strategi og organisasjonsdesign. Politikken, derimot, kan jeg ikke så mye med, mest fordi jeg er en utålmodig rakker som helst skulle sett at ting var gjort i går. Eller i forigårs.

I alle fall, her er listen jeg sendte:

  • Reduser antallet helseforetak fra fire til ett. Norge er et bitte lite land (vi ligger innenfor feilmarginen for en folketelling i India) med gode flyforbindelser og glimrende telekommunikasjon. Dagens helseforetak eksisterer fordi en rekke lederemner ute i distriktene trenger noe å lede. Dagens løsning skaper kunstige og byråkratiske sperrer (vanskelig å dele pasientinformasjon mellom helseforetak, for eksempel.) Slutt med det – et enkelt foretak holder lenge.
  • Innfør ett – 1 – felles system for journaler og helseinformasjon. Vi er fem millioner mennesker og kunne klare oss med et enkelt system, sentral plassert og tilgjengelig over Internett. I dag har f.eks. ikke sykehusene elektronisk resept, og interaksjonkontroll (kryssvirkninger av medisiner) fungerer ikke på tvers av apotekkjeder. Pasienten må selvfølgelig ha tilgang og kunne lese sin informasjon direkte, og kunne godkjenne informasjonsdeling. Mens vi er i gang, påby elektronisk kommunikasjonskanal mellom pasient og leger og sykehus. Papirmølla vi har idag er dyr, treg og lite interaktiv.
  • Reorganiser arbeidsfordelingen – vi trenger noen få, store, avanserte (primært statlig drevne) diagnosesykehus (som også tar seg av pasienter med multiple diagnoser) og små standardiserte, spesialiserte og distribuerte behandlingsenheter, gjerne private, for alt som er målbart (ref. Clayton Christensens The Innovator’s Prescription). Nøkkelen til produktivitet i helsevesenet ligger i rutinisering, samt at minst mulig skal gjøres av leger og mest mulig av sykepleiere, assistenter, og pasienten selv.
  • Innfør ett års pasientrettet arbeidserfaring som opptakskrav på medisinerstudiet. Nyttig erfaring for studentene, vi må bort fra rene karakterkrav som så og si eneste opptakskriterium. I dag blir flinke elever spurt om de skal bli leger. Man trenger ikke være geni for å være lege (studiet er ikke konseptuelt vanskelig (selv om det er mye å lese og huske) men man trenger kommunikasjonsevne og menneskelig erfaring
  • Endre den interne organiseringen av sykehus med en større rolle for generalister – se min kronikk Det feilorganiserte sykehus‚ https://tversover.com/2007/02/17/det-feilorganiserte-sykehus/. Man har riktignok pasientansvarlige leger i dag, men det er kun på papiret. Pasienter forholder seg i dag til myriader av leger, særlig i feriene. En gjennomgang av en enkelt kreftpasient her forleden viste at vedkommende hadde blitt behandlet av nitti – 90!!!! – leger.
  • Mål pasientventetid og innfør reduksjon i pasientventetid som et prestasjonsmål for hele helsevesenet. I dag er pasientens tid en fri ressurs – i alle ledd, også de som ligger utenfor sykehus og leger, som transport. For eksempel må en pasient med reisetid to timer vente i to timer før drosjen kommer. Dette skal visstnok spare penger (redusere antall returdrosjer), men gir i praksis svært liten innsparing (såvidt jeg vet). For mange pasienter er ventetid i seg selv en påkjenning – de blir rett og slett sykere av å vente.
  • Gjennomfør en stor rasjonalisering av hele den offentlige sektor, med sikte på å overføre arbeidskraft fra adminstrasjon til tjenesteyting. Gå gjennom hver eneste stilling og hver eneste organisasjon, og spør: Er dette noe vi trenger? Hvis ja, er det organisert på den mest hensiktsmessige måte? Herunder: Nedlegg fylkeskommunene, reduser antallet kommuner til ca. 100 (slik at de kan yte de tjenestene de er pålagt), og digitaliser og forenkle så mye som mulig. Bare for å ta et eksempel: 200 mennesker jobber idag med å kreve inn eller kontrollere NRK-lisensen. Få den i stedet inn som post på statsbudsjettet – vips, 200 mennesker frigjort og 100m spart i året.

Enkelt, ikke sant? Det eneste om kreves, er at man opphever lokaldiktaturet, samt at en rekke mennesker oppfatter at hvis man har en jobb bare fordi man skal ha en jobb, går man i virkeligheten på trygd.

Nuvel, jeg egner meg ikke som politiker. Men polemiker er jo også en karriere. Morsommere, i alle fall.

Håkon som IT-minister!

Postet den av
2

Min gode venn Håkon Wium-Lie (CTO Opera, mannen bak CSS, og mye annet) har fått lov av Computerworld Norge å være IT-minister for en dag (IT-diktator, ser det mer ut til.) I en meget velskrevet og lesverdig artikkel legger han ut om hva som bør gjennomføres i alle departementer – kjappe, enkle og etter mitt skjønn helt udiskutable ting som vi rett og slett bare bør gjennomføre.

Så – helt seriøst – la oss få Håkon som ny IT-minister med svært utvidede fullmakter, i denne eller neste regjering! Han kombinerer dype kunnskaper med sterk samfunnsinteresse, har kommunikasjonsevnen og, som han mange ganger har vist, den gjennomføringsevnen som så sårt har manglet i norsk politisk ledelse.

Håkon er forøvrig initiativtager til Piratpartiet, et initiativ jeg støtter – ikke fordi jeg nødvendigvis er enig i det Piratpartiet i Sverige gjør, men fordi vi trenger et slikt initiativ. Et Piratparti ville bli en viktig motvekt og kunnskapskilde i debatter som dessverre ofte er litt for mye preget preget av kommersielle hensyn, enten det nå gjelder IT-selskaper som kjemper for sin teknologi eller truede bransjer som kjemper for sin teknologisk utdaterte forretningsmodell.

(Og ja, det var en ting Håkon glemte i løpet av sin svært produktive IT-ministerdag: Å sette fart på gjennomføringen enten av et sentralisert helseregister (gjennomførbart) tilgjengelig for alt helsepersonell via Internett (etter pasientens samtykke), eller enda bedre (men som tar noe lengre tid): En åpen journalstandard og et krav om at alle helsesystemer støtter det innen en viss tid. (Jeg har blitt fortalt at enkelte fastleger fremdeles bruker WordPerfect, og sykehusene har enorme inkompatibiliteter, glimrende rapportert av Wasim Zahid i et blogginnlegg som burde få Helsedirektoratet til å skamme seg.)

PS I: Håkon burde også ta en kveldsøkt innom Finansdepartementet (som er det viktigste departementet men det som alle politikere er redd for å gjøre noe med) og gjøre slutt på deres prinsipp om å holde departementenes budsjetter separate – en av grunnene til at Samferdsel ikke frigir kartdata er at Kartverket dermed mister inntekter – som Samferdsel må ta fra et annet sted. Det gjør det vanskelig å gjennomføre samfunnsøkonomisk nyttige ting på tvers av departementer. Samtidig kunne han fått endret reglene slik at finansiering av infrastruktur som veier og bredbånd ikke lenger skal tas over det vanlige statsbudsjettet fra år til år, men i stedet fullfinansieres.