En hårvask til besvær…

cuttersAv og til lurer man på om det er sant, alt det som står i avisen. I Aftenposten kan man nå lese om frisørkjeden Cutters, som tilbyr billig hårklipp uten hårvask, og som nå har fått Frisørlauget (eller rettere sagt NHO, som representerer arbeidsgiverorganisasjonen Norske frisør- og velværebedrifters forening og virkelig burde ha mer selvrespekt enn å drive med dette) på nakken. Sistnevnte misliker konkurranse og vil gjerne vil få til et påbud om at frisører ikke skal kunne være frisører uten å tilby vask (og dermed pådra seg kostnader.)

Nå har jeg klippet håret hos frisør i over 50 år, og antallet ganger jeg har fått det vasket kan jeg telle på en hånd. De gangene jeg har fått vasket håret, har det gjerne vært fordi det har vært inkludert – og da som regel fordi jeg er havnet på en dyr og fin salong i stedet for det nokså nøkterne stedet jeg vanligvis går. (Corner Herrefrisør i Platous gate på Grønland, i tilfelle du lurer. Anbefales! Billigere enn Cutters og best i test i Dagbladet for noen år siden.)

Uten å ha noen statistikk på det, vil jeg tro at de fleste hårklipper i Norge (for menn i alle fall) ikke inkluderer vask, så det er ikke slik at man ikke konkurrerer på like vilkår her. Men konkurranse er slitsomt. Da er det lettere løpe til et departement og sørge for at «alle får like vilkår», som det så vakkert heter.

Heldigvis er det grenser for selv departementers velvilje overfor eksisterende bedrifter, så dette skal nok gå bra. Hvis ikke finner nok Cutters på en løsning likevel, siden de er innovative og resten av bransjen med all ønskelig tydelighet viser at de ikke er det.

(Og hvis du lurer – ja, Cutters representerer en disruptiv innovasjon. De kommer inn med det dårligere produkt, tilbudt til kunder som ikke vil ha det beste, og med så lave kostnader at de tradisjonelle leverandørene ikke kan matche det. Og hvis du har lyst til å lage en sammenligning med SAS og Norwegian og Ryanair, så er det fritt frem.)

Testing testing testing

Dette er en liten test av ThinkOutside, som er et tastatur jeg opprinnelig kjøpte til min Palm Pilot en gang i de harde tredveaara eller deromkring. (Det at PalmPilot med det geniale haandskriftspraaket Grafitti forsvant, er et «Concorde moment», spør du meg.) Har ikke norske tegn, som synes (vel, har norsk tastatur men litt for faa taster, saa jeg har æ, og ø men sliter med aa finne aaen..), men ellers fungerer ting utmerket.

Dette er ogsaa en test av WordPress fra iPhone, som jeg har hatt i evigheter men aldri egentlig brukt til blogging. Skal vi se…import av bilde…

…jepp, fungerte det ogsaa.

Med andre ord, den mobile bloggeplattformen er paa plass. Naa venter jeg bare paa min nye iPhone 8+, og dermed skulle ting være litt mer paa stell.

Men det hadde vært greit med et ordentlig norsk tastatur…

Atonal tragedie som fungerer

Den norske opera: Wozzeck

wozzeck1

Med «moderne» kunst er det gjerne slik at det som er nytt er svært bra fordi det faktisk er nyskapende, og at mye av det som kommer etterpå er bare nytt – i forhold til det gamle – uten å være nyskapende. Alban Berg’s Wozzeck var nyskapende da den kom – svært nyskapende – og holder mål fremdeles. Men, som det ble sagt i introduksjonen: Den er ikke en opera man koser seg med.

grigorian-iversen-engelsviken

Wozzeck handler om en fattig mann som har lite og får enda mindre, og til slutt tar livet av sin kjæreste i et anfall av fortvilelse og forvirring. Operaen stiller spørsmål ved forholdet mellom fattigdom og moral, og hvordan utnyttelse og brutalisering kan tvinge folk til å gjøre ting de egentlig ikke vil. Operaen kan sees som en beskrivelse av et umenneskelig samfunn i oppløsning – dette er Erich Maria Remarques Tyskland i 20-årene, med fattigdom, ekstrempolitikk og manglende sikkerhetsnett (og, gitt hva som skjer i USA om dagen, nokså dagsaktuelt). Så ble da også stykket forbudt av nazistene så fort de fikk sjansen.

Oppsetningen i Oslo er stor – stort orkester (også et på scenen), to kor, men nokså få solister. Scenografien er uhyre stram og effektiv – grå betongvegger som flyttes, et bakgrunnsbelyst sivlandskap med sterke kontraster – og både rammer inn forestillingen og illustrerer den. Å uttrykke fortvilelse og forvirring på en scene er vanskelig – det kan blir heseblesende eller effektmakeri. Her er det stilrent og svært effektivt.

Wozzeck er vanskelig både i musikk og handling. Siden det ikke er noen gjennomgående melodi (selv om det er melodiske innslag) og musikken er både kraftfull (seks kontrabasser!) og komplisert, må den være uhyre vanskelig å spille. Orkesteret gjør, såvidt jeg kan forstå, en kjempeinnsats. Dette er ikke Les Miserables, med fire-fem gjennomgangstema alle kan nynne etter en gjennomgang, men komplisert og til tider svært illustrerende musikk – effekten er litt som filmmusikk, som illustrerer nesten hver bevegelse skuespillerne gjør.

wozzwck2Av solistene ble jeg imponert av Audun Iversen som Wozzeck og Asmik Grigorian som Marie. Iversen har en lang og vanskelig rolle og holder nivået hele veien gjennom. Grigorian har fantastisk stemme og kraft nok til å synge med bravur over orkesteret samtidig som hun markerer seg på scenen. Thorbjørn Guldbrandsøy som vennen Andres synger bra – og plystrer innimellom som del av orkesteret (i hvert fall tror jeg det var han som gjorde det.) Yngve Søberg i en fordrukken birolle klarer også å markere seg. Resten av ensemblet sliter litt med å få opp volumet (men holder diksjonen) og drukner til tider litt i musikken.

Wozzeck krever en innsats fra tilskueren, men dette var absolutt verdt det. Anbefales!

Bestem over maskinen eller bli bestemt over av maskinen…

«[… datamaskiner og Internett] vil føre til at arbeid vil finnes i to kategorier: Folk som forteller datamaskiner hva de skal gjøre, og folk som blir fortalt av datamaskiner hva de skal gjøre.» — Marc Andreessen

Jeg har mange kurs denne høsten (altfor mange, faktisk). Et av dem er et kurs for rundt seksti masterstudenter (gjennomsnittsalder omtrent 25, tenker jeg), hvorav omtrent halvparten er utlendinger, for det meste på utveksling. Det er gløgge studenter og de følger med, men av og til lurer jeg litt på realismen i deres forventninger til arbeidslivet.

I dag underviste jeg et case om et firma som får sine web-servere angrepet. I den forbindelse oppdaget jeg at det ikke var en eneste av studentene som visste hva «source code» var, og at ingen av dem hadde programmert en datamaskin. (Det viste seg etterpå at de fleste av dem hadde «programmert» i statistikkprogrammet Stata, uten at det gir noen grunn til å slappe av.) Men at ingen hadde programmert noe utenfor klasserommet? Dette var tross alt et kurs i med nesten bare teknologi-cases, innovasjon i selskaper i dag er stort sett ensbetydende med å endre på et dataprogram, og mange av disse studentene har intensjoner om å jobbe i bedrifter som gjør et eller annet online.

Samme dag annonserer DnB at de har brukt en software-robot til å innvilge boliglån – og at 30-40 prosent av lånesøknadene kommer til å være automatisert innen et år. Gjensidige har automatisert forsikringsoppgjør og vil til Guinness’ rekordbok med et forsikringsoppgjør som tok 1,6 sekunder fra mottak av skademelding til utbetaling var skjedd. Og i det store utland (i februar) annonserte Morgan Stanley at deres programvare hadde gjort arbeid tilsvarende 360.000 advokat-timer.

Automatiseringen er i ferd med å nå saksbehandlerne – dels ved at vi får «roboter» som gjør rutinearbeid, dels ved at mange ting som tidligere tok vurderinger og erfaring nå kan gjøres ved analyse. Vinneren blir de som har de største datamengdene (og dermed kan komme med de mest presise beslutningene) og de som har systemer som er fleksible nok til at de konstant kan endres og automatiseres. (Med andre ord, de som ikke har et COBOL-monster i kjelleren.)

I denne situasjonen forundrer det meg at ikke flere studenter lærer seg å for telle datamaskiner hva de skal gjøre (noe som skjer gjennom programmering) heller å bli fortalt av en datamaskin hva de skal gjøre. Det kan nemlig tenkes at datamaskinen (eller i alle fall de som programmerer den) blir litt lei av disse uforutsigbare og kostbare menneskene og gjør ting selv.

Og da er det litt sent å lære programmering.

Robotbevegelser til neste nivå…

Jeg har tidligere vist frem roboten Handle som et eksempel på at roboter vil kunne brukes også i situasjoner der det ikke finnes infrastruktur – for eksempel i norske dagligvarebutikker.

Her er neste versjon, sylfersk video fra Boston Dynamics:

Og dermed kan hylekoret starte…