Fikk nettopp en SMS fra DnB med teksten «Bekreft ditt mobilnummer» og en lenke til dnb-mobilbank dot com. Banken bekrefter at det er phishing – så slett meldingen. Websiden du kommer til, ser tilforlitelig ut i en mobiltelefon, men ingen lenker virker og hvem vet hva som skjer om du skulle finne på å fylle ut og sende inn noe data….
Oppdatering: Nå i avisen.
Jeg underviser nå i et kurs i dataanalyse – Analytics for Strategic Management. Kurset er nytt og innebærer masse arbeid. Blant annet skal vi bruke MySQL og Python og kanskje også R, og jeg er nokså rusten som programmerer, for å si det forsiktig (må tilbake til 80-tallet og litt på 90-tallet da jeg programmerte litt, på helt andre plattformer enn hva man finner nå.)
I alle fall, siden studentene har både Mac og PC, har jeg måttet kvittere ut en Windows-PC som jeg bruker parallelt med mine Mac’er. Denne er en Lenovo Thinkpad X260 med dockingstasjon og to 22-toms skjermer – og det er kanskje et uttrykk for hvordan datamaskiner har utviklet seg at jeg hverken vet hva slags prosessor den har, størrelsen på harddisken (vel, slo det opp nå, 256Gb, tipper jeg), eller internhukommelsen. Den kjører Windows i en versjon før versjon 10 (fikk nettopp melding fra IT-avdelingen om oppdatering til Windows 10) Og dermed får jeg et friskt perspektiv på Mac vs. Windows og det hele. Her er noen inntrykk:
I sum: Det er nesten ikke forskjell lenger, det meste er smak og behag. Dropbox og endel andre applikasjoner sørger for at innholdet er synkronisert. Jeg heller i retning av å beholde Mac’ene mine som hovedmaskiner, men hadde fint kunnet gå tilbake til Windows hvis det skulle bli nødvendig. Hvis bare den hadde startet opp litt raskere.
PS: Lyden er bedre på Mac’en.
Hva med å reparere døren…?
I Bergen i dag, foredrag for Firstpoint om digitalisering i shipping om to timer. Over 50 påmeldte, som jo lover bra. Aner ikke om det er for sent å melde seg på, men du kan jo prøve.
Og så været, da Bergen…
(Ved en inkurie kom jeg i skade for å titulere dette innlegget «Fiskebryggen i snøvær». Hermann Kopp, ektefødt bergenser, har velvilligst påpekt dette. Beklager.)
Vi forsøkte virkelig. Planen var å gå en tur på bena i Krokskogen, men det viste seg at a) serveringsstedet var stengt i dag, og b) det var isete overalt, hverken skiføre eller egentlig føre til å gå på bena. Og dermed måtte vi returnere etter å ha googlet Blaafarveværket (stengt i vinterhalvåret, stort sett) og brukt Tripadvisor for å seg hva man kan gjøre rundt Hønefoss (forslag: Kjerratmuseet, åpent juli-august.) Kongens utsikt var fin, men vinden sur, og menyen på bensinstasjonen på Klækkenhagen fristet ikke.
Så dermed ble det hjem, skifte til hipsterhabbiten, sen lunch på Eldhuset (på Grünerløkka, om noen skulle være i tvil) og en kaffe (med internett) på Espresso House, der dette skrives. På Løkka var det folk, ja – noen tusen, i alle farger og fasonger. Og dermed ble man minnet om den pågående «debatten» om hvor verdiene skapes her i landet, og hvorfor folk flytter til byene.
Det siste er nokså enkelt. Jeg har en tidligere kollega som vokste opp i Harstad, flyttet sørover, og etterhvert tok utdannelse i England og USA. Han kom hjem og bosatte seg på Røa, men holdt kontakten med sine venner i Harstad og besøkte dem der oppe. Hver gang han ble spurt om han ikke skulle flytte tilbake og hvorfor han egentlig flyttet til Oslo, svarte han: «Jeg fant ikke noen større by i Norge.»
Og der ligger det. Folk vil ha folk (bortsett fra de som ikke vil ha det, men de formerer seg langsommere og dør etterhvert ut, medmindre de begynner med realityprogrammer i villmarka.) Riktignok opprettholdes en myte om at det er i distriktene verdiene skapes her til lands, men det skjer jo først etter at de har blitt grundig subsidiert fra sentralt hold, kanskje med unntak av turistnæringen. Men nå skal jo den ha momsfritak, også, siden de turistene man klarer å tiltrekke er prissensitive (og de som ikke er det, har snåle servicekrav og ønsker om åpningstider i helgen, og da skal man jo som kjent på hytta.)
Problemet er at det nytter ikke med tall og sannsynligheter når man diskuterer følelser. I Norge er det fortsatt bare bønder og fiskere som utfører et ordentlig arbeid preget av tradisjon og de rette verdier. Industriarbeidere finnes stort sett ikke lenger, men er ikke beskyttet i samme grad som fiskerne og særlig bøndene er, i hvert fall ikke kulturelt. At noen web-konsulenter med sorte T-skjorter og hår som en Jordan tannbørste produserer tonnevis av skatteinntekter betyr ikke så mye, for de leverer jo ikke noe som er virkelig, må vite. De gjør jo ikke et ordentlig arbeid.
Jeg vet ikke, jeg. Betalte nettopp mva, skattetrekk og arbeidsgiveravgift for mitt lille konsulentfirma, og føler med det at jeg gjør mitt for å støtte opp om dem som fortsatt henger i ødemarken der ute, i påvente av at resten av verden skal se hvor galt det går, og som Odd Børretzen sa det, returnere dit hvor «vinteren ennå til vår lettelse ligger og biter seg fast mellom svarte graner.» Der alle husker alt om deg – og din familie – fra barndommen til gamlehjemmet, til evig tid (og det er lenge.)
Det får holde. På tide at denne kaffebaren skaper litt verdi for meg i form av en Americano. Håper bare barristaen er uvitende om at han ikke gjør et ordentlig arbeid.
«The cure for boredom is curiosity. There is no cure for curiosity.»
– Dorothy Parker
Et spørsmål jeg stadig får (og som Ragnvald Sannes og jeg skal snakke litt om i kveld, på samling i Nettverk Innovasjon, utvikling og entreprenørskap) er hvordan man holder seg orientert om ny teknologi og nye muligheter der ute. Svaret er selvfølgelig at det varierer fra person til person, men listet herunder er i alle fall noen kilder jeg bruker:
Generelle verktøy:
Newsblur er en web-app som lar deg lese masse RSS-strømmer, den er mitt standardverktøy for å holde orden på massevis av blogger. Som synes av skjermdumpen så viser den en masse blogger og andre websider som publiserer i RSS-format i venstre kolonne. Jeg kan kjapt seg hva som er publisert og bla meg gjennom. Jeg bruker Newsblur hver dag (leser selvfølgelig ikke alle blogger, og jeg burde ryddet opp litt i listen, men den lar meg holde orden på og få oversikt over omtrent 200 blogger. Newsblur koster penger – ikke mye – og er absolutt verdt det.Et utvalg av engelskspråklige blogger og sider jeg følger (som regel gjennom Newsblur, ikke alt er teknologi):
Blader og aviser som har godt stoff om teknologi (og som jeg abonnerer på)
Norske kilder:
Og det skulle være det meste. Leser en masse annet også, naturligvis, og mønsteret er i ferd med å endre seg: Mindre RSS og individuelle blogger, mer Medium, Facebook og andre sosiale medier. Etterhvert en hel del Youtube-vidoer. Og jeg har helt sikkert glemt noe.
PS: Tips etter foredraget:
Jeg er nettopp tilbake etter snaut to uker i Kina – underviser på MBA-programmet BI har samme med Fudan University School of Management, holdt et foredrag i Beijing – og som vanlig var det mange inntrykk. Kina endrer seg med lynfart: Jeg var der i september og januar, og kunne se endringer fra besøk til besøk.
I bybildet er den største endringen alle utleiesyklene. Det ledende firmaet er Mobike, fulgt av den litt mindre fancy konkurrenten Ofo og mange andre. I september var det en hel del av disse i Shanghai og Beijing, nå ser du hundrevis parkert absolutt overalt (det er faktisk blitt et problem at de er så mange, siden firmaene som tilbyr dem har for få folk til å reparere dem og fjerne dem fra trafikkfarlige parkeringsplasser). Disse syklene fungerer omtrent som en bysykkel i Oslo, men har ingen stativ – både Beijing og Shanghai er paddeflate byer og dermed fordeles syklene rundt kommunikasjonsknutepunkter nærmest av seg selv, i motsetning til i Oslo der man må kjøre syklene oppoverbakke med lastebil. Prisene er forøvrig latterlig lave – 1 RMB per halvtime eller time, mange gratisdager – og har ført til at mange studenter, for eksempel, ikke lenger har sykler selv. Utleiesyklene løser «the last mile problem» – siden Shanghai og Beijing er svært store byer, kan det bli langt å gå til nærmeste T-banestasjon, og disse syklene løser det. (T-banen i Shanghai og Beijing er forøvrig utmerket, men slutter å gå henholdsvis klokken 2200 og 2300, og etter det kan det bli vanskelig å skaffe drosje, i alle fall i Shanghai.)
En annen endring man ser er digitalisering av betalingstjenester og alt mulig annet, basert på smarttelefoner. Det begynner faktisk å bli litt vanskelig ikke å være plugget inn i den kinesiske infrastrukturen – min kone og datter kom ikke inn på en utstilling de ville på, fordi man måtte betale med en (kinesisk) smartphone. (Vi hadde ikke satt opp dette før vi dro, det har ikke tidligere vært mulig uten en kinesisk bankkonto, men dette er visstnok endret nylig.) Disse appene – Wechat Wallet, Alipay, og andre – fungerer mer eller mindre som Vipps, men med mye mer utstrakt bruk av QR-koder. Sosiale nettverk som Tencents QQ (over en milliard brukere, minner om Twitter/ICQ) og Wechat (minner om Snapchat, men brukes i både jobb- og privat sammenheng, kineserne gjør ikke forskjell der) holder kommunikasjonen i gang, og overalt sitter folk og stirrer inn i mobilen. Det gjør de jo i Norge også, men her er det bokstavlig talt alle, inkludert politifolk, vakter, butikkansatte og vel, alle. QQ fungerer som lim mellom hele befolkningen – jeg hørte om eldre mennesker som brukte QQ i sanntid til å spille instrumenter sammen. Wechat har også en glimrende videokonferansefunksjon som vi brukte tilbake til Norge (krever naturligvis at den du snakker med også er på Wechat.) Wechat slipper også gjennom den kinesiske brannmuren, i motsetning det meste annet av sosiale medier og nyttige nettjenester. Det er lett for utlendinger å tro at Internett er tregt og dårlig i Kina – det gjelder ikke innenlandske nettsider, men alt utenfor Kina skal gjennom et sensurfilter som struper igjen hastigheten. Jeg mistenker at dette ikke bare skyldes et ønske fra myndighetens side på å kontrollere innhold, men også for å gi kinesiske firmaer et konkurransefortrinn.
Min gamle veileder F. Warren McFarlan var medforfatter på boken Can China Lead? Reaching the Limits of Power and Growth for noen år siden. Boken gir en god beskrivelse av vanskelighetene man har med å få til innovasjon i tradisjonelle bedrifter i Kina, men hva gjelder digital tjenesteinnovasjon og elektroniske duppeditter, er det full fart. I følge en softwareutvikler jeg snakket med, skjer Internett-entreprenørskap foregår mest i Beijing (mesteparten på rent kinesisk for et kinesisk marked, det er færre som snakker engelsk i Beijing), elektronikk i Shenzhen, og hvis man skal plugges inn i et internasjonalt økosystem med store internasjonale bedrifter er Shanghai stedet. Alt går svært fort, med store investeringer og litt rufsete forretningsmodeller – forholdene minner sterkt om internet-boomen i USA på tampen av 90-tallet. Det er litt som med India – internettentreprenørene tjener penger mens politikerne sover, men myndighetene følger med og tar kontroll om de mener noe går i mot deres planer.
Infrastrukturutbygging er et kapittel for seg: I følge en nordmann jeg møtte bruker kineserne like lang tid på planleggingsfasen av en offentlig utbygging som man gjør i Norge, men når man først har bestemt seg for å gjøre noe, bevilger man pengene og setter i gang. Dermed blir det 8-timers hurtigbane til Kunming og fjellene, som jeg skal ta neste gang jeg får sjansen. Kineserne bygger jernbane fort og på søyler – der med blir det rett og fint og man risikerer ikke å kjøre på dyr eller ødelegge for mye dyrket mark. Virkelig noe man kunne ta lærdom av i Norge – hvorfor kontraherer vi ikke ut hele greia til denne gjengen i stedet for å surre rundt med endeløse diskusjoner og en gjennomkalsifisert jernbaneadministrasjon:
(Og ikke fortell meg at i Norge har vi så spesielle forhold at vi ikke kan gjøre dette – kineserne gjør det i Himalaya, der topografi og værforhold ikke står tilbake for noe vi har…)
Som min kone sa: Skal du se Kina, er det antakelig for sent, for det endrer seg hele tiden og er ikke det samme fra år til år, for ikke å snakke om fra uke til uke. Og det gjør jo at man må prøve å komme seg ned dit så ofte man kan…
Tversover 