Skoleporten.no fungerer ikke med Mozilla

Skoleporten.no, Utdanningsdirektoratets utmerkede kvalitetsportal for norske skoler, er vanskelig å lese med Mozilla (om enn ikke like ille som Kystverket.no). Jeg sendte idag denne e-posten:
Til: servicetjenesten@utdanningsdirektoratet.no
Fra: Espen Andersen
Tittel: Skoleporten.no fungerer ikke med Mozilla nettleser
Jeg har i dag forsøkt å aksessere skoleporten.no med Mozilla (versjon 1.7.1), en av de mest vanlige nettleserne utenom Microsoft Internet Explorer, og som er helt og holdent basert på standard HTML-kode. Jeg kan lese sidene helt greit, inntil jeg trykker på fanene for resultater, og finner at resultatene ikke kommer opp. I MS Internet Explorer virker de helt greit.
(for ordens skyld, jeg har Javascript påsatt og popups tillatt for skoleporten.no i Mozilla.)
Jeg regner med at dette er et utslag av manglende testing for at sidene følger åpne HTML-standarder - man bør teste sider for å se at de fungerer for Opera, Netscape, Firefox, Safari (Macintosh) og andre nettlesere før man gjør dem tilgjengelig.
Gitt den senere tids debatt om Microsoft-avhengighet, gjerne utilsiktet sådan, i offentlige websider, synes jeg dette er noe dere bør fikse snarest - ellers kan dere fort havne i den situasjonen at skoler som bruker Skolelinux ikke kan lese sidene deres, og det er vel ikke meningen?
Med vennlig hilsen
Espen Andersen

Oppdatering 3.9: Fikk denne e-posten i retur fordi den ikke kunne videresendes til support@skoleporten.no. Har sendt en epost til Utdanningsdirektoratets kommunikasjonsrådgivere, så får vi se….
Oppdatering 9.9: Fikk en hyggelig e-post fra Hans-Egil Rygge i Utdanningsdirektoratet, som sier at de har kontaktet sin leverandør om problemet, at Skoleporten var spec’et for IE, Netscape og Opera, men at de ikke har ressurser til å teste alle lesere. (Greit nok fra mitt ståsted, selv om Mozilla jo i bunn og grunn er Netscape. Men syntaks- og semantikktesting er vanskeligere enn man skulle tro, i følge noen andre emails jeg har fått.)

Et Wikipedia for matematikk

PlanetMath er et Wikipedia for matematikk. Jeg er ikke matematiker, men hadde jeg vært matematikklærer, ville dette vært en link jeg ville inkludert i alle kurssider. Organiseringen og krysslinkingen er ikke oppe på Wikipedia-nivå (en innholds-basert førsteside hadde vært bra), men aktvititeten er det ikke noe å si på.

Om hus og systemer og fleksibilitet

Husarkitektur og systemarkitektur henger sammen – og her er hvorfor
Debatten som raser om utbygging i Oslo – der noen arkitekter vil ha mer modernitet og de fleste ser ut til å ønske seg noe mer tradisjonelt – mangler etter min mening et evolusjonært perspektiv. Selv om jeg er enig med Håkon Wium Lie i at vi ikke trenger høyhus i Oslo (og mye annet), er det ikke noe i veien med modernitet i litt mindre målestokk – som for eksempel huset nevnt i denne artikkelen. Men «folk flest» ser ut til å like småhus, treverk og klassisk smårutete vinduer. Hvordan kan det ha seg?
En årsak, tror jeg, er at mange moderne hus er så endelige i sin utforming – når det først er bygget, er gjerne helheten så fremtredende at man ikke kan gjøre endringer uten å ødelegge arkitektens visjon. Det skal meget sterk selvtillit til for å bygge ut verandaen på et Sverre Fehn-hus – medmindre man er Fehn selv. Så det er kanskje ingen tilfeldighet at mange modernistiske hus beboes av arkitekter – hvis noe skal endres, kjenner de helheten og tanken som ligger bak.
Et standard hus med smårutede vinduer og skråtak, derimot, kan vi boltre oss litt med – bygge på en terrasse til sommerkveldene, glasse den inn når det viser seg at det ikke er så varmt allikevel, isolere den fordi vi trenger et ekstra rom når det kommer en unge til. Hus, akkurat som datasystemer, er ikke monolittiske sluttløsninger – og jeg tror mange arkitekter ikke har tenkt på det. Halve moroa med å ha en enebolig med litt plass rundt er at man har fleksibilitet til å gjøre ting.
Dette perspektivet er ikke mitt, naturligvis – jeg har i mange år anbefalt mine studenter å lese Stewart Brands bok How Buildings Learn: What Happens After They’re Built. I denne glimrende boken skriver Brand om hvordan bygninger endrer seg over tid – og forsøker å finne ut hva det er som gjør at en bygning fungerer bra femti år etter at den har blitt bygget. Han peker på mange årsaker og gir mange eksempler – men det kanskje viktigste rent prinsippmessig ligger i fleksibilitet: At en bygning kan endres, og at de tingene som endres ofte (innredning, romindeling, utseende) kan endres uten at man må endre på ting som endres sjelden (tjenester (dvs. vann og strøm), og struktur).
Et tradisjonelt småhus i tre kan endres over tid. En helstøpt moderne bygning kan ofte ikke endres uten at hele dens uttrykk forandres.
Jeg skal ikke her raljere over skrivebordsarkitekter eller systemkonsulenter med ferdigpakkede løsninger, men bare konstatere at et godt, stort datasystem ikke så mye er en metode for å få en jobb gjort som det er skapingen av et miljø for å prøve nye løsninger og endre arbeidsmetoder etter behov. Jeg tror mange arkitekter kunne ha nytte av å vektlegge fremtidig fleksibilitet fremfor eleganse på overleveringsdagen – og tror faktisk at hvis man bare lar folk rote det til på egenhånd, så blir faktisk sluttresultatet som regel ganske bra allikevel. De utvekster man får fordi enkeltpersoner roter rundt er i alle fall lettere å fikse på enn prisbelønte uttrykk for arkitektoniske moteblaff.

Darwinistisk teknologikonkurranse og andre metaforer

Jeg har i det siste havnet i diskusjoner med teknologer og andre rundt konkurransen mellom Microsoft og ulike former for åpen teknologi (se bl.a. kommentarene her)
Her er mitt noe springende forsøk på å gi mitt perspektiv på konkurransen, særlig hva som ville være en god strategi for noen som ønsker å skape et miljø hvor det er mulig å konkurrere med Microsoft:
Jeg vil begynne med å sitere min gamle professor i MIS fra Harvard, som pleide å si «God created the world in seven days. He didn’t have an installed base…..»
Tenk deg at du er IT-sjef i et større internasjonalt firma (eller, hvis noe slikt hadde eksistert, CIO for A/S Norge). Du har 100.000 brukere som alle sammen bruker selskapets standardpakke, nemlig Microsoft Office og Internet Explorer. Dine kolleger i ledelsen ønsker en reduksjon av IT-budsjettet og synes de ansatte ikke er produktive nok. Rundt omkring i butikken finnes en mengde små applikasjoner, regneark og websider som alle sammen fungerer innenfor en MS-arkitektur. En gruppe meget dyktige teknologer, understøttet av noen glimrende eksterne konsulent- og softwarefirma stort sett bestående av doktorgradskandidater innen comp.sci. forteller deg at Linux er fantastisk, Star Office kan gjøre (nesten) alt MS Office kan gjøre, og at Google kan kjøre 100.000 servere på Open Source software med bare 40 systemadministratorer, hvilket er en helt fantastisk produktivitet. Er det ikke på tide at vi går over til den løsningen alle sammen?
Som CIO har du i hvert fall litt sans for dette argumentet, og du er litt lei av å høre Microsoft legge frem ethvert nytt produkt som om det var det eneste eksisterende i verden. Din indre nerd sikler på den nye teknologien med mye ytelse for pengene, og det hadde jo vært morsomt å imponere omverdenen med litt spenstighet i teknologien. Men….det er som bonden i Maine svarte, da han ble spurt om veien: «You can’t get there from here».
En overgang til en helt ny teknologi – som f.eks. åpen kildekode eller Linux på dekstop’en – er ikke mulig fra en kald start. Man må i stedet skape et teknisk miljø som tillater at man flytter over litt etter litt, har valgfrihet, og hvor dominerende leverandører tvinges til å konkurrere på hver enkelt komponent, i stedet for å utnytte eksternaliteter til å tvinge igjennom totalløsninger. Måten å gjøre det på er å finne store kunder, og få dem til å tvinge igjennom endringer (åpne standarder, og f.eks. publiserte XML-grensesnitt mellom alle komponenter innenfor en arkitektur) som kan tvinges igjennom uten at eksisterende leverandører må gi fra seg det som hittil har vært deres konkurransefortrinn (slik de ser det), nemlig kildekoden.
Teknologisk utvikling, akkurat som biologisk utvikling, forutsetter farbare mellomstadier. «Features» som vinger og øyne sprang ikke frem ferdigutviklet, men krevet mellomstadier som alle var bedre enn den forgående generasjonen. Og hvordan de ble seende ut til slutt ble bestemt tidlig i prosessen: Idag finnes det i hovedsak to typer øyne, f.eks.: Øyne av den typen vi mennesker har, med en konkav flate med lysømfintlige celler, en justerbar og flyttbar linse, og stereoskopi. Den andre typen kalles fasettøyne, og består av en konveks utvekst med masse lysømfintlige celler. Vår øyne er best, og oppsto fordi man fikk lysømfintlige celler som, for å utvikle direksjonalitet, begynte å bule innover eller utover – og siden vi stammer fra den generasjonen som tilfeldigvis muterte med innoverøyne, har vi små øyne. Prosessen er ikke reverserbar, fordi innsekter ikke vil oppnå noen fordel av å begynne å forminske sine øyne – og fordi det ikke finnes en direkte vei fra fasett-øyne til vanlige øyne. (Se Richard Dawkins’ Climbing Mount Improbable for originalen til denne analogien.)
Denne analogien halter noe, siden teknologiutvikling selvfølgelig er styrbar i en helt annen grad. For det første er hele miljøet menneskeskapt, for det andre er det innenfor visse applikasjoner – som f.eks. elektroniske avstemninger – det enkelt og rasjonelt å fremtvinge open source og standard grensesnitt. Det en CIO som ønsker større spillerom overfor Microsoft må gjøre, er å insistere på et teknologisk miljø som tillater en komponentbasert konkurranse – standard grensesnitt – slik at man kan mikse og matche deler innenfor en arkitektur. Dette koster lite for vår CIO, er relativt lett å bli enig om, og store softwareleverandører kan ikke argumentere mot på rasjonelt grunnlag.
Hvis vi studerer teknologihistorie, vil vi se at kompleks teknologi utvikler seg i et vekselspill mellom proprietære og åpne løsninger, at proprietære løsninger ofte må til for å etablere et marked, og at åpne løsninger kan konkurrere når kundene begynner å etterspørre fleksibilitet. Som Neal Stephenson sier i sitt briljante essay In the beginning was the command line: Linux kunne ikke bli skapt uten Bill Gates, som skapte en platform som tillot rimelige PCer. På et eller annet tidspunkt begynner en stor leverandørs dominans å bli en hemsko – og kundene ser seg om etter alternativ, uten å måtte bytte ut all eksisterende teknologi. Der er Microsoft nå – og de som ønsker å konkurrere med dem, gjør klokt i ikke å insistere på ugjennomførlig revolusjon, men på farbar evolusjon. Teknologipurisme og demonisering av «fienden» gir masse mod-points på Slashdot, men det kan man ikke leve av. Og det konverterer heller ingen store kunder.
Faktisk er Open Source en perfekt «disruptive technology» overfor Microsoft: Den er i mange tilfelle dårligere (innenfor de dimensjoner man er vant til å tenke, i alle fall) enn ens egen teknologi, de beste kundene (store firma med mange naive brukere) vil ikke ha den, og hvis Microsoft gikk over til den, ville de tape mye penger. Skal man konkurrere mot en dominant teknologi med en disruptiv, bør man konsentrere seg om de markedene den dominante leverandøren ikke klarer å tjene penger i, bygge en base der, og så invadere eksisterende markeder uten å gi slipp på sine teknologi-baserte fordeler.
Så vær tålmodige, ikke forsøk religiøs konvertering, og lev lykkelig i skyggen av en dominant teknologi inntil «tipping point» kommer. Da blir Microsoft nødt til å konkurrere på likere vilkår, og vil tape noen markedsandeler. Og vinne noen. Så lenge kundene bryr seg nok om teknologien nok til at de gidder å velge en komponent fremfor en annen.

IT-politiske veivalg

Jeg er blitt invitert til å representere BI i en rundebordsdiskusjon med moderniseringsminister Morten Meyer om IT-politiske veivalg, neste mandag (23. august). Dette er et møte med ca. 40 bedrifter og organisasjoner – og temaet er hovedsaklig bruk av IT for forenkling og modernisering av statsadministrasjonen.
Hvilket får meg til å lure – hva er egentlig de viktigste politiske IT-veivalg i årene fremover? Jeg er opptatt av å tenke fremtidig teknologi, ikke mer av det som vi allerede har, og synes også at det er på tide at man går bort fra den offentlige tendensen til å utvikle egne norske løsninger (som f.eks. ClassFronter) til offentlig bruk. Hva gjelder spesifikke tema, er dette min kortfattede liste:

  • Bruk av IT til forenkling og effektivisering av offentlig virksomhet. Gevinstpotensialet ser ut til å være størst innen helse og skole – her er jeg opptatt av at man tar i bruk utradisjonelle løsninger som å lage skolebøker som wiki’er.
  • Åndsverksrettsproblematikk. For tiden står foregår en heftig debatt om hva opphavsrett til digital informasjon egentlig innebærer, en debatt som kommer til å forme markeder i mange år fremover (se f.eks. dette foredraget av Cory Doctorow). Her mener jeg det er viktig at staten ikke lar seg diktere av medieinteresser, særlig innen musikk, film og programvare, men tar seg tid til å vurdere langtidseffekter som innovasjonsevne og publikums interesser
  • Outsourcing og offshoring. India og Kina seiler opp som tjenesteleverandører for kundebetjening og IT-drift. Dette har allerede preget den amerikanske valgkampen, men kommer til Norge også – og her er det viktig at man aksepterer at dette kommer og tar det i bruk etter behov, uten å la seg skremme til proteksjonisme utfra kortsiktige særinteresser (artikkel her).
  • Forsknings- og infrastrukturinvesteringer. Her er det mye å si, men vi investerer for lite i teknologi grunnforskning og, kanskje enda viktigere, bruker ikke statens innkjøpsordninger og prosesser til å fremme ny teknologi (og har i stedet en tendens til å implementere på ting som er akseptert idag). Litt mer spenstighet her hadde vært en god ting – også for å tiltrekke seg gode teknologer.
  • Åpen kildekode er i økende grad en konkurrent til proprietære løsninger – og kanskje en som egner seg spesielt godt til offentlige applikasjoner, hvor pengebruken bør være liten, perspektivet langt og offentligheten nettopp offentlig. Jeg vil ikke gå så langt som å formalisere bruk av åpen kildekode i et visst antall prosent av statens innkjøp eller lignende, men en liten holdningskampanje er absolutt på sin plass, om ikke annet så for å skaffe et aldrende Microsoft litt konkurranse…

Det var min meget kjappe liste – har du tillegg/synspunkter?