Husarkitektur og systemarkitektur henger sammen – og her er hvorfor
Debatten som raser om utbygging i Oslo – der noen arkitekter vil ha mer modernitet og de fleste ser ut til å ønske seg noe mer tradisjonelt – mangler etter min mening et evolusjonært perspektiv. Selv om jeg er enig med Håkon Wium Lie i at vi ikke trenger høyhus i Oslo (og mye annet), er det ikke noe i veien med modernitet i litt mindre målestokk – som for eksempel huset nevnt i denne artikkelen. Men «folk flest» ser ut til å like småhus, treverk og klassisk smårutete vinduer. Hvordan kan det ha seg?
En årsak, tror jeg, er at mange moderne hus er så endelige i sin utforming – når det først er bygget, er gjerne helheten så fremtredende at man ikke kan gjøre endringer uten å ødelegge arkitektens visjon. Det skal meget sterk selvtillit til for å bygge ut verandaen på et Sverre Fehn-hus – medmindre man er Fehn selv. Så det er kanskje ingen tilfeldighet at mange modernistiske hus beboes av arkitekter – hvis noe skal endres, kjenner de helheten og tanken som ligger bak.
Et standard hus med smårutede vinduer og skråtak, derimot, kan vi boltre oss litt med – bygge på en terrasse til sommerkveldene, glasse den inn når det viser seg at det ikke er så varmt allikevel, isolere den fordi vi trenger et ekstra rom når det kommer en unge til. Hus, akkurat som datasystemer, er ikke monolittiske sluttløsninger – og jeg tror mange arkitekter ikke har tenkt på det. Halve moroa med å ha en enebolig med litt plass rundt er at man har fleksibilitet til å gjøre ting.
Dette perspektivet er ikke mitt, naturligvis – jeg har i mange år anbefalt mine studenter å lese Stewart Brands bok How Buildings Learn: What Happens After They’re Built. I denne glimrende boken skriver Brand om hvordan bygninger endrer seg over tid – og forsøker å finne ut hva det er som gjør at en bygning fungerer bra femti år etter at den har blitt bygget. Han peker på mange årsaker og gir mange eksempler – men det kanskje viktigste rent prinsippmessig ligger i fleksibilitet: At en bygning kan endres, og at de tingene som endres ofte (innredning, romindeling, utseende) kan endres uten at man må endre på ting som endres sjelden (tjenester (dvs. vann og strøm), og struktur).
Et tradisjonelt småhus i tre kan endres over tid. En helstøpt moderne bygning kan ofte ikke endres uten at hele dens uttrykk forandres.
Jeg skal ikke her raljere over skrivebordsarkitekter eller systemkonsulenter med ferdigpakkede løsninger, men bare konstatere at et godt, stort datasystem ikke så mye er en metode for å få en jobb gjort som det er skapingen av et miljø for å prøve nye løsninger og endre arbeidsmetoder etter behov. Jeg tror mange arkitekter kunne ha nytte av å vektlegge fremtidig fleksibilitet fremfor eleganse på overleveringsdagen – og tror faktisk at hvis man bare lar folk rote det til på egenhånd, så blir faktisk sluttresultatet som regel ganske bra allikevel. De utvekster man får fordi enkeltpersoner roter rundt er i alle fall lettere å fikse på enn prisbelønte uttrykk for arkitektoniske moteblaff.