Aaarrrggghhhh! SAS!!!

Nå har jeg brukt 45 minutter og to telefonsamtaler for å bestille en enkel bonusreise fra SAS’ fjollete webtjeneste. Den er virkelig et eventyr i overkomplisering og total mangel på brukelighetstenking. Bare noen småting som at

  • siden ikke kan kjenne deg igjen når du kommer tilbake (du må taste inn brukerid/passord hver gang)
  • det er masse småfeil i AJAX-programmeringen (som at den ikke viser byer i Norge på retur-flight’en før du har trykket "refresh")
  • når du har valgt flight og trykker "Neste", hopper valget tilbake til den første flighten på hver liste (slik at man må ringe inn og få det fikset i etterkant)
  • kontekst mangler fullstendig (man får feilmelding om at mobilnummeret er for kort (på engelsk) men SAS vet utmerket vel at jeg bor i Norge og de vet også mitt mobilnummer)
  • du blir logget ut (uten melding) hvis du ikke gjør noe på en liten stund (den tiden det tar å stå sammen med sin kone for å bestemme seg for flight)
  • den blander norsk og engelsk språk hipp som happ ("da må du bruke My Tickets", som viser seg å hete "Mine bestillinger")
  • det er mange ulike, dårlig integrerte tjenester som ligger under en felles front, og at dette byråkratiet, teknisk eller organisatorisk, er synlig for kunden (for eksempel, når du trykker "Mine bestillinger" må du spesifisere referansenummer – og da finner den ikke flighten, fordi den er bestilt på Eurobonus. Hvorfor i langsvarte vises ikke alle mine bestillinger, Eurobonus eller ikke, i et oversiktsbilde i det øyeblikket jeg besøker siden?

Dette er pinlig dårlig. Det hjelper at folkene på 05400 er hyggelige og kompetente, men man skal ikke behøve å ringe to ganger for å fikse noe så enkelt som dette. Jeg har fremdeles ikke funnet ut hvordan jeg skal finne ut hvilke Eurobonus-reiser jeg har bestilt.

I det hele tatt er websidene til SAS et sjeldent godt eksempel på en organisasjon som ikke klarer å koordinere seg selv internt, og som eksporterer denne kompleksiteten til kundene. I farten kan jeg ikke komme på andre organisasjoner (med unntak av endel departementer) som til de grader ikke er villig til å ta jobben internt for å bedre servicen til kundene eksternt.

Oppdatering tre timer senere: Eposten med korrekt tid som vi ble lovet har fremdeles ikke kommet, så jeg ringte inn igjen. Riktig tid var registrert sentralt, men når jeg går inn via Eurobonus-systemet er det fremdeles ikke oppdatert (men den informative feilmeldingen "Error type -140000 has occurred. Please try again later." dukket opp.) Akkja.

Advertisements

To fluer i en smekk

CompianoI Engadget fant jeg dette pianoet, som virker som en morsom løsning dersom man skulle ha et gammelt piano av dette slaget stående hjemme.

Nå har jeg tilfeldigvis det – et gammelt (1896) Knabe-piano i rosentre jeg kjøpte i Boston for en slikk og ingenting for 17 år siden. Det har kostet en liten formue i flyttekostnader opp gjennom årene. Ikke spiller vi så ofte på det heller, men hele familien liker det godt likevel og vil gjerne ha det i stuen.

La meg se, det burde være plass til i alle fall en 24-tommer i midtfeltet….og dette burde jo være det perfekte medium for å lære seg å spille, bare man finner et eller annet pianolærerprogram….

Man får i alle fall siste ordet….

Eirik drøfter en en posting i New Scientist om aggressive og anonyme kommentarer. Jeg ble litt fascinert av en av kommentarene, som foreslår denne strategien overfor flames:

Might I suggest an experiment? Presumably your system logs the poster’s IP address.
As well as automating abuse flags (several posts in a row is a good one) manual flagging should be applied to the messages.
Now, do not remove abusive messages. Make them visible if they are ok or they come from the current IP address. The result – abusers can see their comments but others cannot.
Now watch what happens when, however hard they try, they are ignored.
I had a lot of fun with this one!
By Mike on November 20, 2007 9:05 AM

Dette er jo glimrende? Men vent litt – kanskje det er derfor ingen kommenterer mine kommentarer…?

Pandoriske musikkopplevelser…

…er tittelen på mitt siste innlegg på e24.no. Dessverre har de tatt vekk alle linkene – så her følger artikkelen slik jeg hadde ment den skulle se ut:

Pandora logoPandoriske musikkopplevelser

Espen Andersen, november 2007 

Hvis du blir bedt om å skrive noe for e24, blir du også bedt om å gi noen opplysninger om deg selv, som for eksempel hva du angrer på eller er avhengig av. I tillegg skal man altså hoste opp en favorittartist, og siden jeg aldri helt kan bestemme meg, valgte jeg ”pandora.com”.

Pandora er en genial musikktjeneste, en Internett-radio som lar deg velge den musikken du liker, ikke ut kategorier som rock, dance, techno eller cool jazz eller hva det nå heter alt sammen, men ved at du spesifiserer en sang eller en artist som du liker. Så spiller Pandora sanger som ligner på den sangen eller artisten du har spesifisert. Du kan spesifisere mange sanger – hver av dem får en kanal, omtrent som en radiokanal.

Tor logo(Hvis du nå har lyst til å prøve Pandora, så er den dessverre stengt utenfor USA, fordi platebransjen der er, om mulig, enda mindre fremtidsrettet enn i Norge. Men hvis du bruker Firefox som browser, kan du gå til tor.eff.org, laste ned programmet Tor, som skjuler din IP-adresse og etter noen forsøk får Pandora til å tro at du er i USA. Tor er også tingen for kinesere som gjerne vil lese Wikipedia eller andre sensurerte websider. Eller tingen for deg som sitter på jobben og ikke kommer til sider din arbeidsgiver ikke liker.) 

Jeg har ikke så svært avansert musikk-smak, men liker i alle fall ”I still haven’t found what I’m looking for” av U2 (spesielt den drivende bassgangen), og kalte kanalen ”U2 Radio”. Og nå sitter jeg og hører på The Police spille ”Every Breath You Take”, som altså minner ikke så lite om ”Still Haven’t Found What I’m Looking For”, med melodisk gitarsolo, tydelig rockerytme og balladisk sang.

Det interessante med Pandora er at programmet lar meg oppdage en hel masse musikere jeg ikke ante fantes – akkurat nå har jeg hørt sangen ”Hey Girl” med Delays (fra albumet ”Faded Seaside Glamour”), en gruppe jeg ikke hadde hørt før. Men akkurat den sangen lignet litt på ”Still Haven’t Found…” og det gjorde ”Pictures of You” med The Cure også (den spiller nå). 

Pandora er en tidlig versjon av noe vi kommer til å se mer og mer både på Internett og andre steder: Teknologi som bryter gjennom tidligere måter å kategorisere informasjon på (som for eksempel artist eller musikktype) og i stedet analyserer selve innholdet og prioriterer ut fra det. Pandora gjør dette manuelt – de har hatt en masse mennesker som har sittet og karakterisert hver sang med rundt 400 forskjellige karakteristika, som synkopering, tonalitet, vokalharmonier og andre detaljer jeg ikke har fjerneste anelse om. Dette er litt komplisert og dyrt, og et problem med Pandora er at det er ikke altfor mange sanger der.

Jeg er medlem av et forskningsprosjekt (som inkluderer FAST, Accenture, Schibsted og 6 ulike universiteter) som bl.a. jobber med å utvikle ny søketeknologi som kan analysere og kategorisere multimedieinnhold som musikk, bilder, film og TV direkte. Søketeknologi i dag finner og prioriterer innhold basert på enten beskrivende data (metadata) eller tidligere bruk (lenker, for eksempel, som er Googles hovedmåte å prioritere hvilke sider som skal komme opp først på). Å kunne analysere innhold direkte er både viktig og spennende, og bruksmulighetene er enorme. Tenk deg å kunne plukke ut alle målene i en samling fotballkamper direkte, uten å måtte se gjennom timevis med ørkesløs dribling, eller å finne alle bilder i fotosamlingen som viser deg sammen med en bestemt person, eller øyeblikkelig å få forevist alle nyhetsinnslag fra ditt hjemsted eller ditt firma. 

Dessverre er denne type teknologi nokså truende for enkeltpersoner og bedrifter som lever av kategorisering – som plate- eller filmselskaper, eller enkeltartister. Hvis jeg vil høre musikk som ligner på U2, har det hittil vært lettest for meg å kjøpe musikken deres. Men det finnes masse mindre kjente artister som ligner U2 (akkurat nå hører jeg ”Dear Diane” med Peter Droge & The Sinners”) og uten Pandora ville jeg aldri funnet den sangen eller artisten. Og stor var min forundring da Julio Iglesias, en sanger jeg aldri ville trodd kunne ligne U2, dukket opp med en enkeltsang for noen måneder siden. Dessuten har jeg funnet ut at U2 nok har hørt en hel del på Pink Floyd, for de dukker opp til stadighet.

Med andre ord, teknologi som gjør det lettere å finne ting gjør det mindre viktig med merkevare. På den annen side får flere og flere ukjente artister sjansen til å bli funnet, og det synes jeg U2 bør ha råd til. 

God jakt! (og skulle ikke Pandora fungere, kan du jo prøve last.fm, som bruker en litt mer primitiv søketeknologi. Eller du kan laste opp din egen musikk på ezmo.com.)

PS: Har du hørt Rodrigo y Gabriela? Jeg fant dem på nettet, fantastisk blanding av flamenco og heavy metal, spilt på kassegitar. Du finner dem på Myspace og på Youtube, blant annet med en hemningsløs video som demonstrerer deres teknikk.

Retro-retro-oversettelse

LynguttenDa jeg var liten var jeg mye hos mine besteforeldre, og brukte en hel del av min rikelige tid til å spa meg gjenom gamle utgaver av Det Beste, et magasin som, i hvert fall på den tiden, presenterte en oversatt, litt åndeløs og sterkt forkortet versjon av verden sett gjennom amerikansk middelsklasses øyne.

Å lese Bill Brysons Lyngutten: Livet og alt det andre minner meg sterkt om Det Beste fra 60-tallet: En fellesopplevelse av at ting går fremover og at verden er en pålitelig kilde til oppløftende og moderat spennende opplevelser, gjerne i form av produkter for et behov man ikke visste man hadde.

Jeg hadde faktisk lest mesteparten av denne boken på engelsk før, men lånte den norske versjonen fra BIs bibliotek (Dagens Næringsliv har donert en masse skjønnlitteratur i en samling kalt På Nattbordet) i et anfall av kjedsomhet. Og jammen er ikke den norske versjonen morsommere, hovedsaklig på grunn av oversettelsen.

Bill Bryson er ikke lett å oversette – han skriver amerikansk engelsk, men har 20 års journalisterfaring fra The Times, hvor han også skrev tre bøker om språk. Han er kunnskapsrik og ironisk. Resultatet er kompliserte setninger med mange detaljer og svært presis, liksom-sleivete formulering. Oversetteren (Øyvor Dalan Vik) har valgt å oversette teksten nokså direkte, og resultatet er en rekke anglisismer som i norsk språkdrakt kan virke noe klønete – men som er trofast mot Brysons fremstilling. Dermed blir det endel setninger som

Jeg tror fremdeles fast på at det vil bli nokså likt [en strippebule] om jeg noen sinne kommer [til himmelen]. Og ettersom jeg vet det, har det i alle de årene som er gått siden, knapt passert et øyeblikk uten at jeg har vært ekstremt snill.

Vanligvis ville dette irritert meg, men i dette tilfelle passer språk og innhold overens – og at minner meg altså om mine besteforeldres samling av Det Beste fra 60-tallet. Det hjelper også at oversetteren legger inn forklarende fotnoter her og der (for eksempel er det viktig ikke bare å forstå hva en "dugout" er, men også at den er nedgravet) og holder den samme ironiske tone som Bryson også her.

Ellers er boken en samling reminisenser fra en idyllisk barndom i en meget kjedelig by i en svært stabil stat nokså midt i USA. Som trofast Bryson-leser var det mye kjent – Bryson har lagt inn små historier fra barndom og tenårene i sine andre bøker også. Men den er artig tidtrøyte og har også et underliggende budskap om at man ikke skal stole på hva autoriteter sier – uansett om det har med livets hemmeligheter eller sprengkraften i en atombombe å gjøre. I kapitlene om McCartyismen og atomkappløpet er Bryson nemlig ikke Det Beste: I stedet klarer han med ironi og presise detaljer å tegne et bilde av en idyllisk og optimistisk verden som under overflaten er nokså innsnevret, intolerant og ikke så lite farlig.

Anbefales. Både i engelsk og norsk versjon.

Globalisert klipp og lim

Vampus skriver om den kubanske bloggeren Yoani Sánchez, som skriver bloggen Generación Y, og mener åpenhet og foto er beste forsvar for en blogger mot et geronotokratisk kommunistregime. Jeg kikket på artikkelen i Aftenposten, gikk deretter på Google og søkte på "Yoani Sanchez", og finner denne artikkelen fra International Herald Tribune. Som er skrevet av Reuters og deretter er gjengitt i all verdens aviser, inklusive Aftenposten.

Yoani Sánchez er beundringsverdig. Hun er også blitt kjent gjennom kun en avisartikkel (og sin blogg) – og søkeresultatet i Google sier noe om hvilke problemer pressen sliter med i en digital verden. Eller for å si det på en annen måte – spiller det egentlig noe rolle hvilken avis du får denne historien i? Kanskje det beste hadde vært å la Yoani Sánches fortelle sin historie direkte?

Og aviskonsolideringen går videre….