(Dette er en oversettelse og bearbeiding av sammendraget av min rapport for Et Kunnskapsbasert Norge).

I motsetning til Norges klassiske kunnskapsnæringer – petroleum, maritim, sjømat – ser den norske IT-næringen, selv om den er stor, lønnsom og kunnskapsbasert, ikke på seg selv som en kunnskapsklynge, ei heller oppfører den seg som en. Den er svært sentralisert – med noen få unntak (Horten, Trondheim) er norsk IT-næring for det meste lokalisert i Oslo-området: Langs Akerselven, I Oslo sentrum, på Skøyen, Lysaker og Fornebu. Få norske IT-selskaper konkurrerer globalt, og de som gjør det blir stort sett kjøpt opp av multinasjonale selskaper så snart de har nådd en viss størrelse og modenhet. De vokser rett og slett ut av Norge. I noen tilfelle fortsetter selskapene å vokse og trives der de er, vanligvis fordi de oppfyller et spesifikt globalt (GE Vingmed) eller lokalt (Visma) behov, ellers forsvinner de gradvis inn i den oppkjøpende organisasjonen (FAST blir Microsoft Development Center Norway, Tandberg blir en del av Cisco, Trolltech blir en del av Nokia for så å bli solgt til et finsk softwareselskap).

IT-næringens to største samfunnsbidrag er:

• Bransjen tilbyr, gjennom IT-tjenestetilbydere og konsulentselskaper, kunnskap om utvikling og bruk av informasjonsteknologi, som øker landets produktivitet gjennom smart bruk av administrative og kunderettede systemer. Landets relativt store konsulentbransje og utstrakte bruk av konsulenter både i offentlig og privat sektor sikrer at knapp kunnskap om IT-utvikling og implementering både kan bli utviklet og belønnet som en hovedaktivitet innenfor spesialiserte organisasjoner, men gjør også denne kunnskapen tilgjengelig i en mer fleksibel form enn hva norsk arbeidslivs relativt stivbente ansettelseordninger tillater.
• Teknologien i seg selv, som primært skapes av store og internasjonale teknologiselskaper; av åpen-kildekode miljøet, og av lokale utviklere av administrativ programvare, tilbyr en tilgjengelig infrastruktur for gründere i nesten enhver bransje. Nesten alle oppstartbedrifter i Norge idag bruker tid og ressurser på å utvikle systemer. Tilgjengeligheten til digitale nettverk og grensesnitt gjør det lettere å starte firma, både hva gjelder forhold til det offentlige, mobilisering av ressurers, og aksess til markeder.

IT er både en kompetitiv arena og en strategisk ressurs – en bransje såvel som et ensym – for å øke Norges innovasjonskraft, produktivitiet og konkurranseevne.

Kunnskapsskapning og – distribusjon

Kunnskap kommer til IT-næringen fra tre hovedkilder: Fra utenlandske teknologiselskaper, fra norske IT-selskapers eget utviklingsarbeid, og fra norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Hovedforbindelsen er utdanning – universiteter og høyskoler produserer studenter innen informatikk og ulike ingeniørfag – næringens knappeste ressurs, nevnt av praktisk talt hver eneste person vi intervjuet. Selve den akademiske forskningen, med enkelte velkjente unntak som objektorientering (Simula, Norsk Regnesentral og UiO) og søketeknologi (hovedsaklig NTNU) er ikke tett koblet mot næringslivet. Selskaper startes ofte av studenter fra ingeniørfag og informatikk, men faglig personale er i liten grad involvert – med noen unntak – etter at selskapene er startet. Dette er delvis fordi involvering i entreprenørskap strider med endel universitetskulturer – akademisk personale blir nå engang ikke rekruttert på grunn av sin hang til entreprenørskap – og delvis fordi selskapsspesifikk kunnskap raskt går ifra mer generisk akademisk kunnskap såsnart selskapene videreutvikler sin teknologi.

Næringens utfordringer

Et stort problem for IT-næringen er at den tilbyr en generell teknologi (Basu and Fernald 2008) – og det vil si at verdien teknologien skaper er mye mer synlig i næringer som bruker den enn i IT-næringen selv. Næringen er den mest innovative av samtlige næringer undersøkt av Et Kunnskapsbasert Norge, og finansierer sin forskning og utvikling stort sett ut fra egne midler eller fra generelle støtteordninger, men får i liten grad del i mer langsiktige forskningsmidler. Næringen preges i liten grad av faste samarbeidskonstellasjoner – alle konkurrerer og samarbeider med alle. Næringen scorer lavt på mange klyngedimensjoner, særlig på kunnskapsdynamikk.

Næringens hovedutfordring ligger å få synliggjort sin rolle i samfunnet. Per i dag gjøres det mange forsøkt på å dokumentere og eksemplifisere verdiskapning, men det skjer på vegne av det enkelte firma. En felles innsats for synliggjøring – der de enkelte aktørene spiller hverandre gode – ville ikke bare gjøre rekruttering enklere, men også øke teknologiens profil og legitimitet som verdiskaper. I særlig grad trenger næringen å tiltrekke seg arbeidskraft utenom den tradisjonelt mannsdominerte ingeniørpoolen. Dette kan gjøres ved å portrettere bransjen nettopp som en urban og spennende kilde til jobb og personlig utvikling – et karrierevalg ikke bare for den som er interessert i teknologi men også den som er miljøbevisst, ambisiøs og kulturelt begavet.

Eller, i kortform: Hvem som helst kan sitte på kafe på Grünerløkka med en MacBook Air og være kul. Jobber du med IT, kan få betalt for det også.

Næringens hovedoppgave i årene fremover vil være å øke produktivitieten – spesielt beslutningshastighet og –kvalitet i offentlig sektor såsom helsevesen og offentlig velferdsadministrasjon. For å gjøre det, må næringen kollektivt ta initiativ ikke bare hva gjelder teknologiutforming, men også påvirke til organisasjons- og prosessendringer for å fremme produktivitet og økt servicenivå.

Eller, i kortform: Næringen må, kollektikvt, rett og slett slutte å selge kundene det de vil ha og heller få dem til å gjøre det de burde gjøre.

Det offentliges rolle

Offentlige tiltak innen IT deles opp i tiltak rettet mot næringen, og i tiltak rettet mot bruk av informasjonsteknologi i offentlig administrasjon og offentlige tjenestetilbydere.

IT-næringen i Norge har – tilsynelatende heldigvis – hittil ikke vært gjenstand for mye oppmerksomhet fra offentlige myndigheter. Næringen har ikke blitt tilbudt spesiell offentlig assistance, og har heller ikke vært utsatt for mye spesiell regulering. Dette er i seg selv noe problem: Dette er en næring som er vant til rask teknologisk utvikling og forlengst har lært seg å omstille seg i forhold til endring i stedet for å forsøke å bevare det bestående.

Offentlig politikk i forhold til IT vil trenge å ta inn over seg at verdiskapning med IT i hovedsak skjer utenfor selve IT-næringen; at Norge er et svært lite land som ikke nødvendigvis trenger store, tunge systemer, men kan vinne mye på forenkling av prosesser og strukturer. Selve næringen støttes best gjennom å adressere de direkte behov næringen uttrykker – særlig mangelen på kandidater med riktig utdannelse – fremfor å tvinge næringen til å forholde seg til relativt kortsiktig politisk styring som krav om spesiell teknologi eller geografisk tilknytning.

Den største potensialet for verdiskapning ved hjelp av IT i Norge idag ligger i produktivitetsøkning innen offentlig administrasjon og tjenesteyting (helse, utdanning og sosiale tjenester). Her er prosesser og strukturer fremdeles i stor grad basert papir som medium og geografisk avstand som en hindring. Det har vært stor fremgang rundt forbedring av grensesnittet mellom publikum og myndighetene, men det er fremdeles mye å gjøre innen inforamsjonsutveksling og koordinering mellom de ulike organisasjonsenhetene.

Norges utfordring ligger i å omsette den entusiasme med hvilken landets innbyggere tar i bruk individuell ny teknologi til en like stor entusiasme innen både offentlig og privat virksomhet for å tilpasse sine rutiner og tjenester til den nye teknologien. Vår siste anbefaling vil derfor være at det opprettes en stilling som IT-minister, med mandat og myndighet til å reorganisere, automatisere og digitalisere alle sider av offentlig tjenesteyting, med det for øye å gjøre livet bedre for landets borgere. En effekt av en tung satsing her vil være at norske IT-selskaper vil kunne eksportere den resulterende kunnskap og teknologi til andre land som ikke har den sterke økonomi og teknologisk tilpasningsdyktige befolkning som Norge har.