Nordmenn betaler for mye for det meste

Jeg begynner etterhvert å forstå at en av årsakene til at ting er så mye dyrere i Norge enn de fleste andre steder er at vi nordmenn ikke er særlig prissensitive – vi er antagelig svimeslått av hva ting koster i Norge og betaler villig vekk hva som helst. Her er, f.eks. noe jeg rett og slett ikke forstår – nemlig at prisen for den elektroniske utgaven av The Economist er $110 i USA, og kr 1020 i Norge, en forskjell på ca. 420 kroner, dvs. et prispåslag til nordmenn på nesten 70%:

Jeg kan akseptere en viss forskjell, siden det er høyere moms i Norge enn i USA, men dette er faktisk noe som leveres helt elektronisk, der kostnadene ved leveransen er akkurat like. Den eneste årsak til prisforskjellen jeg kan komme på er at The Economist beregner prisen for den elektroniske utgaven som en prosent av prisen på papirutgaven. Men et års papirabonnement koster henholdsvis $126.99 og NOK1085, hvilket er et prispåslag på “bare” 56%.

Gitt at elektroniske tjenester stort sett prissettes ut fra hva markedet kan bære (siden marginal produksjonskostnad er nærmest null), betyr dette altså at vi nordmenn betaler hva det skal være. Det samme ser ut til å gjelde svenskene, som får et 68% påslag for den elektroniske utgaven.

Nuvel, jeg er i USA om dagen, og har dessuten adgang aldeles gratis fra et utmerket bibliotek. Resten av dere får ha det så godt, eller skaffe et amerikansk kredittkort… Og jeg lurer på om ikke jeg har funnet en ny versjon av BigMacindeksen….

Oppdatering 28.11: Det ser ut til av vi tvert i mot får rabatt

Advertisements

Thinfilm med prosessor fra printeren

PARC/Thinfilm addressable memory computer circuit

Enten leser jeg ikke norske aviser (får dem bare på nett) nøye nok, eller så har de sovet i timen; Her er i alle fall hva jeg tror er den viktigste norske teknologinyheten i år: Thinfilm Electronics, listed på Oslo Børs og en avlegger av FAST, demonstrerte hos Xerox PARC i den 24. en CMOS memory chip produsert på plast. Behørig registrert av Extremetech, The Register, Engadget og EETimes, men altså ikke i Norge, der de eneste nyhetene man finner om firmaet handler om hvem som har begynt å jobbe der eller hvem som har investert.

Det er som å høre FAST enda en gang. Vent, Jon Markus er involvert i Thinfilm også. Akkja.

Vl jeg mener i alle fall denne annonseringen er uhyre viktig,  fordi denne teknologien representerer en mulig disrupsjon vis-a-vis tradisjonell prosessorteknologi. Selv om denne chip’en ikke har på langt nær samme ytelse som en tradisjonell memory chip, er produksjonsteknologien svært lite kapitalkrevende – den minner mest om en blekkskriver som skriver på en plastrull av samme type som man før hadde på overheadprosjektorer Den trenger heller ikke operere i et dyrt “clean room”-mijljø, fritt for støv og andre kontaminasjoner. Den er enkel, robust, og svært billig. Og, foreløpig, ikke mye å skryte av i ytelsesveien heller. Men, tekniske detaljer til side, sammenligne den gjerne med 4004-prosessoren til Intel, den første mikroprosessoren. Dit er det ikke så langt. Og for Thinfilm er veien opp dit lønnsom for hvert skritt, men for den tradisjonelle prosessorindustrien er kampen om dette markedet en distraksjon fra kampen om å beholde eller øke markedsandeler i et stadig voksende tradisjonelt marked.

Dette produktet er første skritt mot å kunne legge inn elektronisk prosessering i nesten alle produkter. Til å begynne med går dette inn i ting som leketøy, men gitt at krav om om RFID-merking begynner å gjøre seg gjeldende i stadig flere distribusjonskjeder – og RFID-tags koster relativt mye penger – kan dette gjøre at man kan få gjennomslag for RFID på enkeltproduktnivå, i stedet for på palle- og kassenivå slik det stort sett er i dag. Et annet marked er NFC (near field communication) – der man enkelt kan få ting til å kommunisere, i første omgang antakelig med mobiltelefoner som kommuniserende ledd.

I en ikke altfor fjern fremtid kan vi altså få datamaskiner – om enn svært små og med begrenset kapasitet – til en stykkpris på noen få øre. Tenk deg produkter som vet hvem eieren er (og vet om de er gitt eller solgt til noen andre, eller om de er ekte eller piratkopier). Eller bagasje som kan kommunisere med deg og flyselskapet, slik at du til enhver tid vet hvor kofferten er og hvor den vil.

I følge The Register er dette første skritt mot et “Internet of things”. Synd det ikke registreres i det landet det kommer fra.

Norsk IT-bransje: Næring og enzym

(Dette er en oversettelse og bearbeiding av sammendraget av min rapport for Et Kunnskapsbasert Norge).

I motsetning til Norges klassiske kunnskapsnæringer – petroleum, maritim, sjømat – ser den norske IT-næringen, selv om den er stor, lønnsom og kunnskapsbasert, ikke på seg selv som en kunnskapsklynge, ei heller oppfører den seg som en. Den er svært sentralisert – med noen få unntak (Horten, Trondheim) er norsk IT-næring for det meste lokalisert i Oslo-området: Langs Akerselven, I Oslo sentrum, på Skøyen, Lysaker og Fornebu. Få norske IT-selskaper konkurrerer globalt, og de som gjør det blir stort sett kjøpt opp av multinasjonale selskaper så snart de har nådd en viss størrelse og modenhet. De vokser rett og slett ut av Norge. I noen tilfelle fortsetter selskapene å vokse og trives der de er, vanligvis fordi de oppfyller et spesifikt globalt (GE Vingmed) eller lokalt (Visma) behov, ellers forsvinner de gradvis inn i den oppkjøpende organisasjonen (FAST blir Microsoft Development Center Norway, Tandberg blir en del av Cisco, Trolltech blir en del av Nokia for så å bli solgt til et finsk softwareselskap).

imageIT-næringens to største samfunnsbidrag er:

  • Bransjen tilbyr, gjennom IT-tjenestetilbydere og konsulentselskaper, kunnskap om utvikling og bruk av informasjonsteknologi, som øker landets produktivitet gjennom smart bruk av administrative og kunderettede systemer. Landets relativt store konsulentbransje og utstrakte bruk av konsulenter både i offentlig og privat sektor sikrer at knapp kunnskap om IT-utvikling og implementering både kan bli utviklet og belønnet som en hovedaktivitet innenfor spesialiserte organisasjoner, men gjør også denne kunnskapen tilgjengelig i en mer fleksibel form enn hva norsk arbeidslivs relativt stivbente ansettelseordninger tillater.
  • Teknologien i seg selv, som primært skapes av store og internasjonale teknologiselskaper; av åpen-kildekode miljøet, og av lokale utviklere av administrativ programvare, tilbyr en tilgjengelig infrastruktur for gründere i nesten enhver bransje. Nesten alle oppstartbedrifter i Norge idag bruker tid og ressurser på å utvikle systemer. Tilgjengeligheten til digitale nettverk og grensesnitt gjør det lettere å starte firma, både hva gjelder forhold til det offentlige, mobilisering av ressurers, og aksess til markeder.

IT er både en kompetitiv arena og en strategisk ressurs – en bransje såvel som et ensym – for å øke Norges innovasjonskraft, produktivitiet og konkurranseevne.

Kunnskapsskapning og – distribusjon

Kunnskap kommer til IT-næringen fra tre hovedkilder: Fra utenlandske teknologiselskaper, fra norske IT-selskapers eget utviklingsarbeid, og fra norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Hovedforbindelsen er utdanning – universiteter og høyskoler produserer studenter innen informatikk og ulike ingeniørfag – næringens knappeste ressurs, nevnt av praktisk talt hver eneste person vi intervjuet. Selve den akademiske forskningen, med enkelte velkjente unntak som objektorientering (Simula, Norsk Regnesentral og UiO) og søketeknologi (hovedsaklig NTNU) er ikke tett koblet mot næringslivet. Selskaper startes ofte av studenter fra ingeniørfag og informatikk, men faglig personale er i liten grad involvert – med noen unntak – etter at selskapene er startet. Dette er delvis fordi involvering i entreprenørskap strider med endel universitetskulturer – akademisk personale blir nå engang ikke rekruttert på grunn av sin hang til entreprenørskap – og delvis fordi selskapsspesifikk kunnskap raskt går ifra mer generisk akademisk kunnskap såsnart selskapene videreutvikler sin teknologi.

Næringens utfordringer

Et stort problem for IT-næringen er at den tilbyr en generell teknologi (Basu and Fernald 2008) – og det vil si at verdien teknologien skaper er mye mer synlig i næringer som bruker den enn i IT-næringen selv. Næringen er den mest innovative av samtlige næringer undersøkt av Et Kunnskapsbasert Norge, og finansierer sin forskning og utvikling stort sett ut fra egne midler eller fra generelle støtteordninger, men får i liten grad del i mer langsiktige forskningsmidler. Næringen preges i liten grad av faste samarbeidskonstellasjoner – alle konkurrerer og samarbeider med alle. Næringen scorer lavt på mange klyngedimensjoner, særlig på kunnskapsdynamikk.

Næringens hovedutfordring ligger å få synliggjort sin rolle i samfunnet. Per i dag gjøres det mange forsøkt på å dokumentere og eksemplifisere verdiskapning, men det skjer på vegne av det enkelte firma. En felles innsats for synliggjøring – der de enkelte aktørene spiller hverandre gode – ville ikke bare gjøre rekruttering enklere, men også øke teknologiens profil og legitimitet som verdiskaper. I særlig grad trenger næringen å tiltrekke seg arbeidskraft utenom den tradisjonelt mannsdominerte ingeniørpoolen. Dette kan gjøres ved å portrettere bransjen nettopp som en urban og spennende kilde til jobb og personlig utvikling – et karrierevalg ikke bare for den som er interessert i teknologi men også den som er miljøbevisst, ambisiøs og kulturelt begavet.

Eller, i kortform: Hvem som helst kan sitte på kafe på Grünerløkka med en MacBook Air og være kul. Jobber du med IT, kan få betalt for det også.

Næringens hovedoppgave i årene fremover vil være å øke produktivitieten – spesielt beslutningshastighet og –kvalitet i offentlig sektor såsom helsevesen og offentlig velferdsadministrasjon. For å gjøre det, må næringen kollektivt ta initiativ ikke bare hva gjelder teknologiutforming, men også påvirke til organisasjons- og prosessendringer for å fremme produktivitet og økt servicenivå.

Eller, i kortform: Næringen må, kollektikvt, rett og slett slutte å selge kundene det de vil ha og heller få dem til å gjøre det de burde gjøre.

Det offentliges rolle

Offentlige tiltak innen IT deles opp i tiltak rettet mot næringen, og i tiltak rettet mot bruk av informasjonsteknologi i offentlig administrasjon og offentlige tjenestetilbydere.

IT-næringen i Norge har – tilsynelatende heldigvis – hittil ikke vært gjenstand for mye oppmerksomhet fra offentlige myndigheter. Næringen har ikke blitt tilbudt spesiell offentlig assistance, og har heller ikke vært utsatt for mye spesiell regulering. Dette er i seg selv noe problem: Dette er en næring som er vant til rask teknologisk utvikling og forlengst har lært seg å omstille seg i forhold til endring i stedet for å forsøke å bevare det bestående.

Offentlig politikk i forhold til IT vil trenge å ta inn over seg at verdiskapning med IT i hovedsak skjer utenfor selve IT-næringen; at Norge er et svært lite land som ikke nødvendigvis trenger store, tunge systemer, men kan vinne mye på forenkling av prosesser og strukturer. Selve næringen støttes best gjennom å adressere de direkte behov næringen uttrykker – særlig mangelen på kandidater med riktig utdannelse – fremfor å tvinge næringen til å forholde seg til relativt kortsiktig politisk styring som krav om spesiell teknologi eller geografisk tilknytning.

Den største potensialet for verdiskapning ved hjelp av IT i Norge idag ligger i produktivitetsøkning innen offentlig administrasjon og tjenesteyting (helse, utdanning og sosiale tjenester). Her er prosesser og strukturer fremdeles i stor grad basert papir som medium og geografisk avstand som en hindring. Det har vært stor fremgang rundt forbedring av grensesnittet mellom publikum og myndighetene, men det er fremdeles mye å gjøre innen inforamsjonsutveksling og koordinering mellom de ulike organisasjonsenhetene.

Norges utfordring ligger i å omsette den entusiasme med hvilken landets innbyggere tar i bruk individuell ny teknologi til en like stor entusiasme innen både offentlig og privat virksomhet for å tilpasse sine rutiner og tjenester til den nye teknologien. Vår siste anbefaling vil derfor være at det opprettes en stilling som IT-minister, med mandat og myndighet til å reorganisere, automatisere og digitalisere alle sider av offentlig tjenesteyting, med det for øye å gjøre livet bedre for landets borgere. En effekt av en tung satsing her vil være at norske IT-selskaper vil kunne eksportere den resulterende kunnskap og teknologi til andre land som ikke har den sterke økonomi og teknologisk tilpasningsdyktige befolkning som Norge har.

Inntrykk fra Brookline High School

Utdanning i USA er annerledes enn i Norge – noe er bedre, noe er dårligere. Gitt at Norges befolkning utgjør 1.57% av USAs, er naturlignok variansen i alle dimensjoner betraktelig større – men det går an å gjøre lokale sammenligninger.

Brookline High School (sett gjennom Bings Bird's Eye view)For tiden er datter nummer tre senior (avgangsstudent, første år college tilsvarer omtrent siste år videregående i Norge, i hvert fall i aldersklasse) på Brookline High School, den syvende beste high school i Massachussetts. Siden staten Massachussetts har omtrent 6,5 millioner innbyggere skulle altså Brookline High (som er offentlig) være sammenlignbar med en god norsk videregående skole – byen er relativt velstående uten å være søkkrik, og har innbyggere i alle inntektsklasser og samfunnslag.

Les videre

Maskinene tar over. Dessverre/heldigvis.

For etpar uker siden var jeg på et seminar med Erik Brynjolfsson og Andy McAfee, som har skrevet boken Race Against the Machine som nettopp kom ut (se denne anmeldelsen i New York Times.) Og ja, boken kommer kun ut elektronisk, hvilket i seg selv er interessant, siden hovedtemaet nettopp er at datamaskiner og nettverk nå virkelig begynner å konkurrere om arbeidsplasser i de store servicenæringene.

Jeg kjøpte forøvrig boken på under 10 sekunder, ved å søke den opp og deretter trykke på en knapp, den kostet ca. 40 kroner og blir levert trådløst og øyeblikkelig til min Kindle, eller jeg kan lese den rett på nettet uten engang å installere software på PCen min. Hører dere, norsk forlagsbransje?

I alle fall, hovedpoenget i boken er at datamaskiner nå i større og større grad kan gjøre ting mennesker kan – ikke bare enkle ting som å skrive ut lønnsslipper eller bestillinger, men kompliserte ting man for kun kort tid siden mente ikke kunne gjøres av maskiner i det hele tatt – kjøre bil, oversette språk, eller være personlige sekretærer. Den økonomiske effekten av dette er dramatisk økt produktivitet og bedre tjenester, men også at store deler av befolkningen ikke lenger vil ha kunnskaper og evner som er relevante i et stadig mer globalt utsatt arbeidsmarked. USA står nå overfor et paradoks – landet er på den ene siden verdensmester i integrering av innvandrere (altså svært inkluderende) samtidig som økonomisk ulikhet – avstanden mellom de fattige og rike – blir større og større. Medianinntekten til en familie i USA har ikke gått opp på 10 år, men gjennomsnittet har økt – og det er de rikeste som har stukket av med 60% av inntektsøkningen. Det er noe av bakgrunnen til de mange “Occupy Wall Street”-protestene den siste måneden.

Erik og Andy tilbyr ingen løsninger i sin bok – skjønt de har et 19-punkts handlingsprogram for USA jeg langt på vei er enig i – utover troen på at vi må fortsette å innovere, å bruke teknologien til å løse problemet heller enn å begrense utviklingen.

Selv er jeg av natur teknologioptimist og har stor tro på at ut av denne omveltningen – den tredje industrielle revolusjonen, de to første basert på dampkraft og elektrisitet, denne på informasjons- og kommunikasjonsteknologi – vil føre til økt velstand. Men det kommer til å være en hel del telehiv på veien – og det gamle svaret utdanning er løsningen holder kanskje ikke lenger, i alle fall ikke for alle slags utdanning.

Uansett, neste mandag skal jeg se på en Jeopardy-konkurranse, der to student-team fra henholdsvis MIT og Harvard Business School skal konkurrere mot IBMs Watson, en superdatamaskin som slo to Jeopardy-mestre i våres. Watson er interessant fordi maskinen har lært seg mesteparten av det den kan ved å lese ting selv, ikke ved at noen har programmert inn hierarkier av kunnskap og regler for å aksessere dem.

Jeg regner med at maskinen vinner – spørsmålet er hva vi skal gjøre med det. Vi har i alle fall en god kandidat til den neste store eksistensielle problemstillingen vi alle vil bli nødt til å forholde oss til.

Høst i New England

En av attraksjonene med å være i USA er at man har sjansen til å få med seg høstfargene i New England. Skal man virkelig se de mest dramatiske fargene, bør man kjøre oppover i skogene i Maine eller fjellene i New Hampshire. Det ble litt for avansert for oss, men vi leide i alle fall en kano og tok en tur på Concord River – behørig rapportert (med flere bilder) av fotografen selv her. Det var ikke fullt så fargerikt som postkortene – men absolutt å anbefale!

Digitalt personvern i praksis

Her er to videoer som burde skremme noen og enhver som er opptatt av Digitalt Personvern. Først en video fra ACLU, en klassiker som viser konsekvensen av alment tilgjengelige opplysninger:

Deretter et tysk innlegg fra 2009 om hva som implisitt skjer når man lagrer hva du gjør på nettet i tilfelle du skulle ha gjort noe galt:

Denne videoen går lenger enn Datalagringsdirektivet gjør – adgang til lokale filer på PCen er fortsatt noe som krever rettslig kjennelse – men en EU-politiker har allerede foreslått påbud om fysiske installasjoner for å filtrere informasjon i datamaskiner.

Som Woody Allen engang sa: Bare fordi du er paranoid betyr det ikke at de ikke er ute etter deg. Jeg er ikke så veldig paranoid, men jeg vet også – særlig i disse Wikileaks-tider – at informasjon har en tendens til å komme ut. Har man først all denne informasjonen – for å ta terrorister og barnepornokonsumenter – er det fristende å bruke den til å finne tyver, folk som har lastet ned musikk, og folk som mener noe annet enn det man bør mene. Og da er det litt sent å begynne å bli paranoid…