I 1996 skulle familien flytte hjem til Norge fra Arlington, en forstad til Boston. Etter at møbler var sendt avgårde, sto vi igjen med en hel del mat i kjøleskap og fryser. Sånt er det jo synd å kaste, så vi ringte til en barnefamilie i huset ved siden av oss og lurte på om de ville ha maten. Det ville de gjerne, men siden ingen var hjemme for øyeblikket, foreslo de at vi rett og slett skulle gå inn i deres hus og putte tingene rett inn I kjøleskap og fryser. Da jeg lurte på hvor nøkkelen var, sa de at, neida, de låste aldri døren. Jeg ruslet over med endel bæreposer, og fant et ulåst hus med TV-apparater, datamaskiner og andre gjenstander en innbruddstyv helt sikkert ville tatt med seg. Arlington forholder seg i avstand og sosioøkonomiske indikatorer til Boston omtrent som Grefsenkollen eller kanskje Høybråten gjør til Oslo.

I går hadde jeg den samme opplevelsen her i Boston – i Brookline, et betydelig mer sentralt og bymessig område enn Arlington. Jeg kom i skade for å låse meg ute av leiligheten (og forsto hvorfor smekklåsen stod på “åpen” da vi flyttet inn.). Naboen under kunne da vise meg hvor husverten gjemte nøkkelen til sin leilighet, og gikk deretter inn og hentet en ekstranøkkel til vår leilighet. De låste ikke døren til sin leilighet (bortsett fra når de skulle være borte i flere dager), og anbefalte oss (som til og med låser døren når vi er inne i leiligheten) å gjøre det samme.

Jeg har tidligere skrevet om dette, oppdaget jeg, men opplevelsen var i alle fall en påminnelse om at man ikke skal ta stereotype oppfatninger om andre land og folk styre sin adferd. Og duverden hvor mye enklere verden er i fravær av alarmsystemer, kjellernøkler og mobilkoder…