De som ikke kan la ting være som de er…

I går (ja, lørdag i 1. mai-helgen) var det siste kursdag i Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon, et kurs Ragnvald Sannes og jeg har holdt i ti år nå. Kurset er noe av de morsomste vi gjør, av mange årsaker. Siden studentene skal jobbe med reelle innovasjonsprosjekter, får vi innblikk i hva som foregår rundt omkring i norsk næringsliv. Vi får oppdateringer på ny teknologi og mange livlige diskusjoner om hvordan man teknologi og teori kan brukes for å få til endringer. Men fremfor alt møter vi mange interessante mennesker – folk som vil gjøre ting bedre, ikke fordi de må, men fordi de kan. Det gjør dem faktisk til hva jeg tror er et mindretall i befolkningen – så kurset blir en møteplass for likesinnede.

En av studentene snakket om dette: Hun jobber i en større bedrift som tjener penger, ting er greit, men hun mener ting kan gjøres bedre. Derfor har hun startet et innovasjonsprosjekt, og har klart å påpeke steder i verdikjeden der bedriften kan levere bedre kvalitet og få mer fornøyde kunder ved å ta i bruk teknologi og endre hvordan man måler hva folk gjør. Vel og vakkert, men holdningen fra de fleste i organisasjonen er «hvorfor gjør du ikke bare jobben din – du får jo lønnen din?»

De fleste mennesker liker ikke endringer, og synes at hvis noe er godt nok, så er det godt nok. Og så er det dem som hele tiden tror at ting kan gjøres bedre, mer elegant, billigere, med større effekt, og jobber for å gjøre ting bedre selv om det ikke er nødvendig.

Det er en sykdom. Og jeg er litt stolt av at jeg har den, og finner en masse interessante mennesker som har den også. Mest av alt finner jeg dem på Strategisk forretningsutvikling og innovasjon, blant nåværende og tidligere studenter.

Og er det en sykdom, ønsker jeg å spre smitten!

Og med det – her er en liste over årets prosjekter, som vanlig (av opplagte årsaker) anonymisert. Den forklarer kanskje hvorfor jeg har det så morsomt på dette kurset:

  • en strategi for videreutvikling av en betalingsapp med stor markedsandel
  • en utvikling av en tjeneste for reservasjon og forhåndsbetaling av parkeringsplasser
  • en digital reiseassistent for kinesiske turister
  • en digital plattform for lokalisering og internasjonal handel med medisiner som er vanskelige å finne
  • en digital plattform for eiendomsutvikling
  • en digital strategi for en eiendomsmeglerkjede
  • en plan for å etablere et coworking space for oppstartbedrifter innen matproduksjon og jordbruk
  • en strategi for å organisere innovasjon i en regional sparebank
  • en markedsplattform for profesjonelle tjenester
  • en digital plattform for et boligselskap
  • utvikling av ny forretningsmodell og digital opplevelse for en avis
  • en app for håndtering av alle dine bankkonti (også i ulike banker)
  • en markedsstrategi for et nyutviklet produkt fra Think Outside AS.
  • en effektiviseringsstrategi for et kundesenter i en transportbedrift
  • en analyse av effekten av PSD2 for et stort forsikringsselskap
  • en plan for å skape et nettverk for folk som har vanskelig med å få jobb
  • en innovasjonsstrategi for et internasjonalt plantefirma
  • en plan for hvordan skape en innovasjonskultur i et byggevarefirma
Advertisements

Maskinlæring og akademisk rutinearbeid

Undervisningssektoren er ikke særlig automatisert. Riktignok finnes all verdens datasystemer for å holde orden på studenter (karakterer, økonomi, studieprogresjon). Alle skoler har en eller annen form for LMS (Learning Management System) som gir tilgang til studiemateriale og til en viss grad fasiliterer studentinteraksjon. Noen har også digitalisert selve eksamen – i hvert fall om man kan kalle det å skrive eksamen på en PC for å digitialisere den.

Men jeg lurer på om vi ikke kan gå litt lenger.

JP Morgan, en amerikansk investeringsbank, har laget et system som heter COIN, som leser kontrakter og tolker dem. Programmet gjør 360.000 timer advokatarbeid i løpet av noen sekunder.

La meg se – finnes det innenfor undervisningssektoren noen prosesser der høyt gasjert personale sitter og leser massevis av sider med repetitivt innhold uten særlig utbytte?

phd120310s

Jepp, sensurering. Før man kan reise på ferie, må man (i alle fall om man underviser på massestudier, hvilket jeg heldigvis ikke gjør) forholde seg til en kjempebunke med oppgaver som skal leses og karaktersettes. Dette er en kjedelig prosess for alle involverte, selv om man kan gjøre mye ved å systematisere prosessen selv eller kanskje ty til kreative og litt desperate snarveier. Det er mange problemer med sensur, bortsett fra at det er kjedelig og repetitivt og dyrt. Et av dem er at man ikke alltid er like konsistent i sin karaktersetting. Jeg har aldri foretatt noen studier på det selv, men alle mulige studier av evalueringer i andre sammenhenger viser at saksbehandlere varierer i sine vurderinger før og etter lunsj, for eksempel. I tillegg er det norsk folkesport å klage på karakteren, i følge en utenforstående observatør.

Hva om vi brukte litt maskinlæring på sensuren? Det burde la seg gjøre å bruke tekstgjenkjenning av noe slag, slik at en sensor kunne lese et visst antall oppgaver, som deretter ble brukt til å trene opp en algoritme (f.eks. et nevralt nettverk) til å lese og karaktersette et større antall oppgaver. Ikke noe for alle studier, naturligvis, men store fag som «forberedende» på universitetet eller «ork & lede» på BI burde jo absolutt være kandidater, med sine tusenvis av oppgaver ingen egentlig orker å forholde seg til, aller minst kandidatene selv.

Riktignok vil dette ta vekk arbeid for endel sensorer, men for å være ærlig tror jeg ikke dette er noe man vil savne. Og det vil jo fri opp sensorene til å gjøre noe mer interessant.

«Never send a human to do a machine’s job,» for å sitere en av de dårligste filmene jeg vet. Så gjenstår det å se om studentene vil akseptere en klassifiseringsalgoritme som sensor – det skal i alle fall ikke stå på detaljeringsgraden i sensurbegrunnelsen…

Søkertall!

digøkskjermI går morges ringte Morten Dæhlen, Dekan for Mat-Nat på Universitetet i Oslo, med meget hyggelige nyheter: Studiet Informatikk: Digital Økonomi og Ledelse, som jeg er initiativtaker til og har jobbet med Institutt for Informatikk for å utvikle, har nettopp mottatt søkertallene fra Samordnet opptak: Til 27 studieplasser har vi fått 514 søkere med studiet som førsteprioritet, og over 3000 som har det som annen- eller tredjeprioritet.

Dette betyr at studiet har 19 førsteprioritetssøkere per studieplass, og dermed er det mest ettertraktede studiet i Norge.

Made my day. Og ser frem til å møte flinke og motiverte studenter til høsten!

Oppdatering: Nå også i Dagens Næringsliv. Og i Aftenposten.

Sykkeltur langs Alnaelven

Påskeferie i Oslo er en følelse av bakevje, og med lite sne i Marka må man se seg om etter alternativer. En artikkel i Aftenposten om hva man kan gjøre i Oslo i påsken fikk oss imidlertid på sykkelen – med reservehunden Perle (lånt i påsken) i kurven. Hun var ikke helt sikker på om dette var en god ide.

IMG_8167

IMG_2784

Inn til sentrum, T-banen til Ammerud, der det snedde og var en smule surere og kaldere enn vi egentlig var forberedt på, men langs elven ble det lunere etterhvert.

Oslo kommune har laget en sykkelsti langs Alna helt oppe fra Ammerud – stort sett en smal grussti gjennom et område som er forbausende urørt, gitt hvordan Oslo har voldtatt Groruddalen. Ved Grorud har man laget et imponerende badeanlegg – et skilt fortalte at Grorudparken har omtrent samme areal som Frognerparken. Nedover langs elven til Grorud stasjon finner man små idyller som denne broen over til Kalbakken:

IMG_2789

Hele tur- og sykkelstien langs en lenge neglisjert del av Oslo er litt av en perle og en glimrende ide, men som med så mye som Oslo Kommune gjør virker det litt uferdig og dårlig vedlikeholdt. Man har gjort litt rare (og nokså påkostede) ting, som å bygge 300 meter såpeglatt trebrygge langs en liten og ikke særlig interessant del av elven (vel, bekken) rett sør for Grorud stasjon:

IMG_2793

Fra Grorud stasjon til Alfaset er det fineste stykket, flere kilometer forbausende stille områder med hestehager…

IMG_8175

og spor etter bever:

IMG_2795

Så blir det, som så ofte med sykkelveier i Oslo, bråstopp. Man kommer seg fint til Alfaset gravlund, men skiltingen blir borte. Posten har laget en flott sykkelsti forbi den nye godsterminalen sin, men så blir det bråstopp. Skilter er det dårlig med, inntil man kommer helt til Plantasjen på Alnabru. De ulike kartene man finner på nett sier enten at man må sykle langs svært trafikkerte veier fra Alfaset til Alnabru, eller gir opplysninger som er direkte feil. Jeg forundrer meg litt over dette – for meg ser det ikke ut som om det ville vært så vanskelig å lage en sykkelsti nedover langs elven fra Postens Bring-terminal ned til broen over ved Hell’s Angels og direkte derfra til elven igjen. Jeg har forsøkt å tegne inn dette på kartet her, med en prikket blå linje:

alna

Nedenfor Helsfyr var dessverre den dramatiske veien ned til Svartdalsparken stengt på grunn av rasfare (Aftenpostens journalist har tydeligvis ikke vært på befaring) men det finnes mange veier til Kværnerbyen, der det er stille, sterilt og steinsatt.

Turen anbefales, men jeg gjør meg noen refleksjoner. Oslo Kommune bør gjøre jobben ferdig, og laget noe litt mer komplett, slik Akerselven etterhvert har blitt. Jeg kan ikke skjønne at det kan koste så mye – litt flere skilter, litt mer sammenheng, ville gjort denne turen mye enklere. Vi møtte ca. 5 turgåere og 3 syklister på hele turen. Og dette anlegget fortjener at flere bruker det.

Den andre refleksjonen er at Groruddalen fortjener så mye bedre – at hver gang Oslo skal plassere noe som er industrielt eller upopulært, så havner det i Groruddalen. Og det fortjener denne perlen ikke.

Er Vipps disruptivt?

IMG_2764(Sendte denne som et innlegg i Dagens Næringsliv, men har ikke hørt noe fra dem, så da havner den her på bloggen.)

Elisabeth Sørlie har et innlegg i DN 29. mars der hun diskuterer DnBs mobilbetalingstjeneste Vipps. Hun mener Vipps ikke er disruptiv, men kun en tjenesteinnovasjon – noe som forbedrer mobilbanktjenesten, som i seg selv er en versjon av nettbanken. Og det har hun jo rett i, i hvert fall så lenge man bare ser på Vipps i seg selv.

Disruptive innovasjoner er ikke disruptive i seg selv, men i forhold til noe som allerede eksisterer.

Jeg mener imidlertid at Vipps har disruptivt potensiale, men bildet er adskillig mer komplisert – man må se utenfor det norske markedet, og utenfor bankbransjen. Fra neste år av implementeres PSD2, en EU-direktiv som forplikter banker og finansinstitusjoner til å ha digitale grenseflater (APIer) mot tredjepartsleverandører. Bankene skal ikke lenger ha monopol på betalingstjenester – og står i fare for å reduseres til å bli digitale sparegriser uten transaksjoner, en rolle som egentlig kan fylles av hvem som helst.

Vipps ble haste-gjennomført av DnB som et forsvar; i første omgang mot MobilePay, eid av Danske Bank; på lengre sikt mot tunge nettverksaktører som Google, Facebook, Apple, WeChat (med Wechat Wallet) og AliBaba (med AliPay). Rune Bjerke presset gjennom Vipps (med utviklere fra det indiske selskapet Tata) og lanserte det med en kraftig markedskampanje. Det var svært vellykket, å «Vippse» har blitt et nytt uttrykk og plattformen har i praksis vunnet det norske markedet for vennebetalinger. Du vet du har fått det til når tiggere og musikere på Karl Johan har skilt med mobilnumre på.

Problemet er imidlertid at a) DnB tjener ikke penger på Vipps, og b) Vipps må fortsette å utvikles for ikke å dø. Den uunngåelige videreutviklingen går mot fakturabetaling, firmaVipps, kort sagt alle former for transaksjoner. Det er godt nytt for små firmaer som i dag blør gebyrer: Jeg har et lite firma selv, satte opp «direkte debitering» gjennom Nets uten å spørre om prisen, og fikk en regning på kroner 3000 – tre tusen – for å sette det opp, 200 kroner i måneden i avgift, og kr. 2 per transaksjon.

Hvis du har lurt på hvor storbankene tjener pengene sine, så vet du det nå.

Når Rune Bjerke sier at DnB vil gå fra 10000 ansatte til 5000 i løpet av de neste fem årene, så vil dette skje ved at konsumenttjenester (som Vipps) vil invadere forretningstransaksjonene – dels ved hjelp av PSD2, dels ved hjelp av nye transaksjonsmekanismer som Blockchain. Bankenes tjenester overfor forretningslivet er overpriset og overmodne for konkurranse fra lette og billige konsumenttjenester, som Vipps.

Og derfor er Vipps disruptiv – ikke i det markedet de begynner i, men i det markedet de kommer til å måtte invadere. DnB blir nødt til å kannibalisere sine tjenester før noen utenforstående gjør det. Får det det til, går de en fremtid i møte med tynnere marginer og færre ansatte. Forsøker de å opprettholde sine dyre tjenester, tar noen andre – sannsynligvis internasjonale nettverksaktører – over.

Og som småbedrifteier har jeg ikke det minste i mot det.