IT i stikkontakten

Harry himself(Kommentar i PC World Norge nummer 7/2006, her representert ved bladets virtuelle medarbeider Harry Hurt….)

Når får vi IT i stikkontakten?
Espen Andersen, mai 2006

Hvis programvare blir mer tilgjengelig nå, spøker det vel for IT-avdelingen?

Jeg har hatt egen webside siden 1994, stort sett med samme leverandør, men nå var det tid for et bytte. Og gjett hva jeg fant: En leverandør som ga meg 10Gb lagringsplass (som øker med 180MB i måneden), 1 terabyte kommunikasjon i måneden, streaming og bloggtjenester, SQL, online og POP e-post, så mange domenenavn jeg vil, og 600 epostadresser.

Alt dette for ca. 50 kroner i måneden.

Og det slo meg: Med denslags infrastruktur kan jeg faktisk drive nettjenester for et (i hvert fall i norsk sammenheng) nokså stort firma.

Men det er jo klart – man trenger jo ikke bare en webside og muligheten for at ansatte kan kommunisere. Man må jo kunne selge også, ta betalt og transportere varer.

Det er, om mulig, enda enklere: Man kan opprette en ”nettbutikk” på auksjonsstedet eBay, hvor man kan avertere sine varer, ha kunderegister og ta imot ordre. De har tett integrasjon med PayPal, som lar folk betale og motta betaling over Internett direkte, linket til sitt kredittkort. Og man kan integrere hele greia med verdens nest største transportfirma UPS, som får beskjed om en ordre så fort den er effektuert og kommer og henter den, med alle detaljer rett fra eBay (og som dessuten håndterer reklamasjoner og returer). Et avansert kunderelasjonssystem finnes foreløpig ikke direkte, men det kan man kjøpe levert via en web-server for noen dollar i måneden fra Salesforce.com. En wiki fra pbwiki.com for samarbeid, en komplett kontorpakke (tekst, regneark og presentasjon i Microsoft-format) fra thinkfree.com, og dermed skulle alt være klart.

I USA, naturligvis. Man må ikke glemme at man bor i Norge, må vite, med norske regnskapsregler, Posten, butikker som stenger på søndager og Bankenes Betalingssentral.

Jeg vet ikke om noe firma i Norge som får alle sine systemer levert over nettet (her regner jeg ikke med folk som kjører Citrix og lignende) men trenden er nokså klar: Det er nå mulig å sette sammen nokså komplette, om enn enkle, løsninger rett fra nettet. De er billige og forbausende bra, fjerner hodepiner som oppdateringer, virus og behov for kraftige datamaskiner (siden det meste kjøres i en browser, muligens med endel AJAX i front). De introduserer endel andre hodepiner, som opplæring, oppetid og leverandøravhengighet, for ikke å snakke om en viss nervøsitet over spørsmålet om hvor ens dokumenter og kundedata egentlig befinner seg. Men dette er løsbart nå og blir mer løsbart over tid.

Med andre ord – det er grunn til å tro at mye mer funksjonalitet enn før vil bli levert rett inn via Internett. Men – hva betyr dette for IT-avdelingen? Blir den borte?

Det kan være fristende å se historisk på det: Da elektrisiteten kom, ble den tatt i bruk av kraftkrevende bedrifter – man kan faktisk si at Norges aluminiumseksport egentlig er eksport av elektrisk energi, siden vi må importere råstoffene til produksjonen – og etterhvert av andre bedrifter og husholdninger. I den tidlige fasen var det vanlig at man hadde egne eksperter på strøm – enkelte amerikanske bedrifter hadde visstnok til og med en Vice President of Electricity. Etterhvert som teknologien ble bedre og strøm kunne defineres med enkle parametre som strømstyrke, spenning og frekvens, ble den levert gjennom et standard grensensnitt (stikkontakt i veggen) og vedlikehold og utvidelser ble for langt de fleste bedrifters vedkommende satt bort til spesialistfirma. De største forbrukerne, aluminiumsverkene, f.eks., regner jeg med fremdeles har egen ekspertise.

Blir dette skjebnen til IT-avdelingene også?

På lengre sikt tror jeg svaret er ja. På kort sikt kommer alt som er annerledes (fordi bedriften trenger noe mer enn standard) og alt som er dynamisk (det vil si fremtidstenkning heller enn vedlikehold) til fortsatt å gjøres internt. For IT-sjefen bør utfordringen være klar: Siden brukerne nå kan skaffe seg det de trenger over nettet, bør man snarest bli god – bedre enn den voksende konkurranse – til alt som er spesielt for sin egen bedrift. Samt til å gjøre de spesielle tingene standardisert så fort som mulig.

Etterspørselen etter en ekspert er drevet av at teknologien ikke er god nok. Når teknologien blir god nok, bør eksperten bli god i det teknologien produserer – kunderelasjonsutvikling, produktutvikling eller prosessforbedring – i stedet for teknologien i seg selv.

Og for ordens skyld – denne lille epistel er skrevet med ThinkFree. Registrering og installasjon tok 5 minutter.

Lykke til med standardiseringen!

Advertisements

Trygve Nordby imponerer

Trygve NordbyJeg våknet til en god forside i Aftenposten idag: Trygve Nordby avviser kritikken fra Graver-utvalget og sier at den er preget av at kommisjonen "fremstiller en ordinær skjønnsutøvelse nærmest som resultat av konspirasjon" og opererer ut fra en konspirasjonsteori.

Etter å ha lest rapporten selv, må jeg si meg enig. Deltakerne tillegges meninger det er vanskelig å tillegge dem ut fra de skriftlige kommunikasjonene man tar utgangspunkt i. At Nordby har gitt beskjed om at man skal følge en liberal praksis ser jeg på som sunt, etter at UDI i flere år ble sett på som en fordomsfull og hensynsløs vaktbikkje. De rimelighetshensyn man har fulgt – at folk har vært syke, gamle, eller har hatt uforskyldte problemer på jobbmarkedet – synes meg rimelige, ikke unnasluntringer slik kommisjonen vil ha det til.

Jeg kan ikke fri meg fra at denne greia har blitt et problem for politikerne fordi den endrer deres rolle fra å være reddende engler i enkeltsaker til å være de som må bremse for mer innvandring. Det skal liksom være slik at politikere er snille og hjelper enkeltpersoner, og byråkrater er regelbundne, ufølsomme og vanskelige. Når det så kommer byråkrater som er fordomsfrie, effektive, uhyre kunnskapsrike og som svarer tilbake, rakner politikernes forenklede presseimage, og de må plutselig bli prinsippielle og og stå for upopulære vedtak. Det er uvant og vanskelig, ikke minst fordi Fremskrittspartiet med sin ekle fisking til folkedypet plutselig gjør det opportunt for både Ap- og Høyrepolitikere å ikle seg rollen som innvandringsbrems i stedet for barmhjertig samaritan.

At Trygve Nordby nekter å være huggestabbe for denne opportunismen tjener ham til ære.

I parentes bemerket – en av grunnene til at jeg er velvillig innstilt til Trygve Nordby er fordi han deltok på et PFIT-møte om kunnskapsinnvandring og der viste seg å være både svært kunnskapsrik og god til å kommunisere. Og han var kunnskapsrik basert på fakta, ikke synsing. Han imponerte meg – og det er det ikke often en byråkrat gjør. Med sin rakryggede fremtreden i Aftenposten – og sin gode forståelse for hvordan man kommuniserer et slikt budskap – imponerer han nå også.

PS: Hvis du vil ha den menneskelige siden av saken, les dette intervjuet med Rozgar Ahmad, en av de berømte MUF’erne. Er ikke dette en person vi trenger her i Norge?

Giftdeponi nok en gang

Kart indre oslofjordRambukk, i et innlegg som fortjener oppmerksomhet, viser ved effektiv bruk av Google Earth hvor hoppende galt giftdeponiet ved Malmøykalven. Han påpeker det utrolige i at det er miljøpartiet SV ved Helen Bjørnøy som "klippet snoren for giftdeponiet" og kaller dem "miljøpudler".

Som en nabo sa her forleden: "Dette stoffet er så giftig at det må fjernes. Og så graver man det ned igjen, uten behandling, så og si rett ved siden av."

Jeg har også møtt folk, med godt kjennskap til offentlig saksbehandling, som er svært skeptiske til målingene av forurensing rundt deponiet.

Jeg ringte til Oslo Havn for å spørre hvem som har ansvaret hvis noe går galt. Svaret var "Oslo Havn". Etter mitt syn har det gått galt allerede, det viser dette kartet. Så får vi vel vente noen år da, inntil lekkasjer, mangelfull tildekning, og uavklarte strømforhold (eller hva det nå blir) kommer i Brennpunkt. Og vi kommer til å se Oslo Havn henvise til målinger og til at Helen Bjørnøy skar igjennom og tillot dette.

Derfor har SAS problemer

Nok en kronikk i Aftenposten, denne gang med tittelen «Derfor har SAS problemer«. De årsakene jeg nevner er selvfølgelig ikke en uttømmende liste (det er vanskelig gitt plassen man har til rådighet), men det jeg ønsket å få frem var skillet i konkurranselogikken mellom nettverksflyselskaper og lavprisselskaper som bare flyr enkeltruter. Samt den noe uheldige kulturen i selskapet.

Det er mange andre aspekter ved saken også – for eksempel har SAS pådratt seg en masse dyr og unødvendig kompleksitet ved å ha altfor mange flytyper. Flyvere og mekanikere må sertifiseres for hver flytype, og vedlikeholdet blir svært dyrt på grunn av reservedelslagere og mange ulike vedlikeholdsrutiner, for ikke å snakke om at fleksibiliteten går ned siden man ikke kan bytte flytyper mellom ruter sånn helt uten videre. En annen årsak er en tungrodd beslutningsprosess, delvis på grunn av at selskapet eies av tre ulike land som alle skal ha sagt sitt. Det beste eksemplet på dette er websidene, som er uoversiktlige og vanskelige delvis fordi deler av selskapet har deler av skjermen, hvor utrolig det enn høres. En tredje årsak er at man ikke har vært flink til å integrere innkjøpte selskap, som Braathens og Linjeflyg.

Inne i det overkompliserte, litt livsfjerne og byråkratiske monsteret som heter SAS er det et mindre, mer fleksibelt og kundevennlig selskap som sliter med å komme seg ut. Jeg håper det får sjansen.

Oppdatering mai 2012: Teksten gjengitt «below the break»

Les videre

Amazons elektroniske papirbøker

Av og til kommer det ting som er fundamentalt gode ideer – og Amazons oppgraderingsprogram er virkelig en av disse. Tanken er at for en liten tilleggsavgift får du en elektronisk versjon av papirboken din – ikke som en fil til å laste ned, men liggende på Amazons server. Fordelene er mange:

  • Start reading the book online while you wait for your physical copy to arrive
  • Add highlights, bookmarks, notes, or tags to any page or section of text
  • Print pages, and even copy and paste text from the book
  • Read your book from any Internet-connected computer, meaning your book is always with you

Dette er noe jeg gjerne skulle hatt for lenge siden – både gjennom studietiden og etterpå. Bare fordelen med å kunne lese boken øyeblikkelig, særlig for ting som jeg trenger til forskningsprosjekter (hvor man gjerne vil ha svar med en gang.) Og å kunne klippe ut og kommentere avsnitt i stedet for å skrive dem av. Rett og slett en glimrende ide. Søk i boken via Google Booksearch, kjøp den på Amazon, lag ditt eget bibliotek med elektroniske notater i margen. For ikke å snakke om å bruke dette til undervisning – tenk om jeg kunne legge ut læreboken til mitt kurs i IT-ledelse med elektroniske kommentarer og lenker til oppfølgingsartikler, samt studiespørsmål…..

Og i tillegg får man jo en papirbok, som fungerer utmerket som sengelektyre eller til å sette i bokhyllen for å demonstrere hvor lærd man er.

Foreløpig er det ikke så mange bøker man tilbyr denne muligheten for. Jeg kunne godt tenke meg å kjøpe elektroniske tilleggsversjoner for mange av de jeg har. Men det endrer seg vel etterhvert som forlagene ser lyset. Så gjenstår det bare å se hvor lang tid det tar før denne muligheten kommer uten papirbok….

(Via John Battelle)

Gratulerer, Eirik!

Hvorfor dør vi (Eirik Newth)Eirik har gått bort og vunnet Nordisk Barnebokpris 2006 for boken "Hvorfor dør vi?", som jeg gjerne kan anbefale til alle som ønsker å gi barn – og sikkert også seg selv – en forståelse for hva døden er og hvilke forestillinger mennesker har om den.

Boken er interessant ikke minst som prosjekt – Eirik har klart å balansere mellom det vitenskaplige og det livssynspregede, uten å dette ned de mange hullene som dette temaet kan by på. Hovedinnstillingen er allikevel at døden er et naturfenomen og at den er naturlig – og diskuterer så ulike sider, ikke minst hvordan den føles å du, på en måte som er egnet til å skape kunnskap uten redsel, men også uten forskjønning.

Anbefales – og gratulerer!

Handel med utdanning

Kristin Clemet etterlyser en debatt om handel med utdanning i siste utgave av Morgenbladet. Stadig flere studenter fra Norge studerer i utlandet, og vi får stadig flere utenlandske studenter. Hun peker på to mulige problemer med en økende kommersiell utveksling av studenter: Hvordan sikre at vi i Norge ikke får dårlige studenter, og hvordan sikre at rike land ikke dumper dårlig utdannelse på fattige land som har enorm etterspørsel og dårlige muligheter til selv å levere.

Jeg vet ikke, jeg. Norge er så dyrt å bo i (og nordmenn så lite imøtekommende) at lav kvalitet på utenlandske studenter etter mitt skjønn ikke er noe stort problem. I hvert fall har jeg ikke opplevd annet enn at mine utenlandske studenter er like gode som norske – svært ofte er de også flinkere, og definitivt mer arbeidssomme. Det ser ikke ut for meg som om problemet er å få tak i dem, men å få dem til å bli her etter at de er ferdige – ikke fordi de ikke vil, men fordi vi ikke gir dem jobb. Jeg har sett litt for mange av mine utenlandske studenter slite med å få jobb i norske firma, og det er ikke fordi de ikke er flinke nok.

Når det gjelder å dumpe dårlig utdannng i u-land, så er dette et problem. Etterspørselen er stor, og det er lett å åpne B-utgaver av egne utdanningsinstitusjoner i utlandet, eller å lage dårlige skoler i Norge og få inn utenlandske studenter, slik det skjedde med kinesiske studenter for noen år siden (skolen het Norsk Instrument Akademi, og gikk etterhvert konkurs).

Jeg er litt usikker på hva slags debatt Clemet etterlyser, men etter mitt skjønn er den største effekten av utdanningsmarkedet at konkurranse mellom utdanningsinstitusjoner innenlands blir mindre viktig enn konkurranse om å beholde så mange som mulig av de beste studentene i landet (eller i alle fall å få dem tilbake etter et utenlandsopphold) og samtidig tiltrekke seg så mange gode studenter fra utlandet som mulig. Vi måler ikke det nå – utenlandsstudenter kommer gjerne inn på ulike ordninger eller som utveksling – men synlighet i søkerdata og ulike former for sammenligninger av skoler vil gjøre dette synlig (og vi vil få lange diskusjoner om dette er bra eller ikke. Det er bra.)

Hva gjelder fattige lands utdanningsbehov, så starter de med å sende sine studenter utenlands, og mange blir der. Samtidig inviterer de utenlandske læreinstitusjoner til å etablere seg lokalt, ofte i samarbeid med egen institusjoner. (BI har en skole i Littauen, for eksempel, og et langvarig samarbeid med Fudan-universitetet i Kina.) Ettersom tiden går, blir de lokale skolene bedre og mer selvstendige (egen forskning, rekruttering av utenlandsutdannete egne borgere). Dette skjer i Kina (som er i ferd med å frigjøre seg, i alle fall innen business) og India (som har hatt glimrende utdanningsinstitusjoner lenge, og nå begynner å få tilbake sin diaspora av vellykkete teknologer til den raskt voksende tjenesteindustrien.)

Ettersom tiden går og dette markedet blir globalt og frigjort, vil studenter flyte til skoler etter kvalitet og spesialkunnskaper. Kvalitetskontrollen gjøres ved synlighet og etterhvert ved en mer formalisert form for "collaborative filtering", sannsynligvis elektronisk.

Selv har jeg tenkt praktisere litt i det globale markedet – jeg har fått et forelesningsoppdrag ved Indian School of Business i Hyderabad til våren. Jeg er ganske oppglødd over det – skolen er kjempebra og det skal bli en utfordring med hardt arbeidende studenter og en knakende god medforeleser. Men jeg lurer på om ikke mange nordmenn vil se på det å forelese i India som en form for u-hjelp?