Svært riktig diagnose og gode anbefalinger fra Innovasjon Norge og Anita Krohn Traaseth. Så gjenstår bare litt gjennomføring.

Notater fra Innovasjonstalen 2017 (Standard advarsel: Notater mens jeg sitter og hører på. Misforståelser, forglemmelser, mangler og hopp i sekvens og innhold kan forekomme, forekommer sannsynligvis. Noen ganger mister jeg interessen og kommer med digresjoner og betraktninger.)

Innovasjon er hipt og blir hippere for hver dag som går (i ca. to år til, før dippen kommer, tipper jeg.) Er i alle fall her på Sentralen (nokså nytt og hipt) sammen med ca. 300 andre for å høre Anitas tale om innovasjon. Og lurer litt på: Om det nå er slik at alle disse menneskene driver med innovasjon (og de fleste av dem, ut fra dresskoden, i offentlig sektor) – hvorfor går det så tregt?

Det blir litt rart å sitte her og høre om innovasjon og samtidig lese om hvordan POD saboterer stortingsvedtak om samlokalisering av nødsentraler uten at det ser ut til at det får konsekvenser for noen. Jeg sitter i styret i et lite selskap som har utviklet en digital løsning for kommunikasjon mellom nødsentraler, som har vært i drift siden 2014. Den vil ikke politiet ha – for de vil heller lage sin egen løsning basert på SMS og 2G-nett…

Det er nemlig slik at det er 64 nødhjelpssentraler i Norge. Med moderne kommunikasjonshjelpemidler kunne vi klart oss med 2. Jeg må bite i meg min påstand om at offentlige småkonger ikke forstår teknologi. De forstår den bare så altfor godt.

I mellomtiden dør folk fordi politi, brannvesen og ambulanse kommer for sent. Men vi opprettholder gode arbeidsmiljøer i nødetatene, i alle fall.

Akk ja.

Over til innovasjonsagendaen:

Først en film som forteller om at Norge må drive med innovasjon – pensjonister vil utgjøre 30% av befolkningen i 2030, etc. etc. Vi har hørt det før. Anita introduserer, med sedvanlig entusiasme – beundringsverdig. Åpning ved Monica Mæland uten at jeg fikk den med meg. Over til Øystein Sjølie og Mona Skaret, fra Innovasjon Norge, som først gjennomgår perspektivmeldingen. Utgiftene stiger, helse- og omsorg særlig. Skatteinntektene kommer til å være som før, oljefondet bidrar mindre. Et poeng som stadig gjentas (og som ikke kan gjentas for ofte): Hvis vi øker produktiviteten i offentlig sektor med en halv prosent i året, er vi i mål. (Etter mitt skjønn er dette enkelt, se ovenfor…)

Så er det Ansgar Gabrielsen med litt humør, vitser om hvor kjedelige FDs rapporter er. Han har jobbet som konsulent mot helse og eiendom (sykehusprosjekter) i 12 år, og har lært at der ute har man løsninger men dårlig oppfatning av hva som er problemet. Lettere å jobbe i Sverige, der tar man faktisk beslutninger, men i Norge begynner bråket når beslutningen er tatt. Så hva er egentlig problemet med offentlig/privat innovasjon: Hovedproblemet ligger i hvordan offentlig sektor er organisert: Siloer med egne tildelingsbrev og svært detaljerte instruksjoner. Da blir det ikke mye kreativitet. Da kommer bare det som er bestilt, ikke det man kan gjøre. Strålende byråkrati uten et eneste incentiv til å gjøre fornuftige ting, men hvordan man skal unngå å gjøre noe galt, for da kommer Per Kristian Foss…

Det er så ufattelige mange siloer som sitter og styrer etter særlover. Det er bare noen få steder i Norge der ansvar samles – kommunestyre, fylkesstyre, storting. Men der gjøres det ikke offentlige vedtak. Alle problemene skyldes at vi beslutter i siloer mens livet leves på tvers.

(Ansgar Gabrielsen kunne nok få jobb utenfor politikken hvis han ville. Oops – han har jo gjort det….)

Anita: Der er problemet. Her er noen eksempler på innovasjon:

• Sunnaas bruker videokonferanse til hjemmebehandling av liggesår, sparer to milliarder.
• Utskifting av rør koster 200 mrd frem til 2050. NoDig-teknologi kan gjøre dette 40% billigere uten å grave opp gatene – man borer horisontalt.

Over til Muppet Show – kommentatorer som burde henge på veggen i en veranda – Gunnar Stavrum og Sigvart Sveinbjørnsson. Er det så ille som Ansgar sier?

Stavrum: Når det offentlige er den største kjøperen av varer og tjenester i Norge må man bruke dette strategisk, til langsiktig innovasjon og til å bygge ting som kan eksporteres. Sveingbjørnsson: Løsningen er at makt og myndighet flyttes ned til gulvet i sykehuset, til de som faktisk møter pasientene – men det motsatte har jo skjedd. Mer kontroll og mer struktur. Bergen fikk bysykler fra Sparebanken Vest, kjempegreier, men opposisjonen ville ha dette ut på anbud, masse bråk. Masse gnaging mellom aktørene.

Anita: Men hadde de ikke fulgt anbudsreglene, hadde de ikke havnet i avisen da:

Sv: Jo.

Stavrum: Pressen er verre enn Riksrevisjonen….

Anita: Kan noen tvitre det!

Over til økonomene: Jan Fagerberg og Einar Lie, begge UiO.

Per Koch, ordstyrer fra Innovasjon Norge: Er vi på vei inn mot en tid med mindre velstandsvekst?

Einar Lie: Fallende produktivitetsvekst i den vestlige verden, ja. Robert Gordon: Likhet i utvikling ,30-dobling av lønninger i industrien, produktivitetsdrevet, men en filharmonist har også hatt en lik lønnsøkning uten produktivitetsvekst. Overføring fra privat virksomhet til det offentlige. Med fallende produktivitetsvekst blir dette en vanskelig utfordring uten produktivitetsvekst i offentlig sektor.

Per Koch: Hvordan får vi til offentlig prod utv.?

Jan Fagerberg: Robert Gordon er pessimist – vi har mye bedre verktøy for å finne nye løsninger nå enn vi hadde før. Men det er noen områder hvor det er vanskeligere å få til produktivitetsvekst – undervisning, for eksempel.

Per Koch: Det hevdes at økonomer undervurderer offentlig sektors betydning for teknologisk utvikling. Noe å lære her for Norge?

Jan Fagerberg: Økonomene (Marianne Mozecato) har ofte ikke forstått det offentliges rolle. Innovasjon handler først og fremst om å ta ideene i bruk – nye løsninger dør. Den amerikanske staten, forsvaret og andre, har vært flinke til det.

Einar Lie: I Norge har vi hatt en ganske vellykket økonomisk og teknologisk utvikling. Offentlig sektor har gjort endel riktige ting, som norsk sokkel som teknologiutviklingsområde. Tett knyttet til konsesjonssystemet.

Per Koch: Mange samfunnsøkonomier skiller mellom innovasjon, offentlig og privat. Hvordan skal vi forstå samspillet? Er økonomifaget oppdatert?

Einar Lie: Man har vært litt for opptatt av makroøkonomi og ikke teknologi. Her trenger vi mer forskning…

Per Koch: Hvordan får du studentene til å forstå felles læringsarenaer?

Jan Fagerberg: Jobber i et tverrfaglig senter, der har du noe av svaret. Utsett dem for mange påvirkninger.

Tilbake til kommentatorene som fokuserer på at også undervisning kan digitaliseres. Så to nye eksempler på innovasjon: Automatisert søknadsbehandling fra Lånekassen, studenter som bor i gamlehjem eller asylmottak for å hjelpe til, mot billig husleie.

Over til ungdomspolitikerne, en lang stripe folk (mens vi snakker om siloer…)

[sonet litt ut, her, det blir mange innlegg og de følger stort sett papirprogrammene, skoleflinkt, opptatt av utdanning, miljøvennlig teknologi, samhandling, samle ansvar slik at man unngår overskridelser, etc.] Et bra poeng fra flere er at man må ha en tillitsreform – mindre sentral kontroll og mer ansvar og initiativ over til fagfolk.

Over til kommentatorene som ikke markerte seg nå heller. Nye innovasjonseksempler:

• Solceller og smarte bygg er lurt, Norge har teknologien, men må testes i stor skala.
• Utstyr forsvinner fra norske sykehus. OUS lager avansert sporing av traller.

Hadja Tajik introduseres, ønsker en hyperaktiv næringspolitikk, hva betyr det?

Tajik: I USA skrives det 20 mrd sjekker i året, ingen i Norge, så vi er langt fremme (mye å si om det argumentet og eksempelet, men jeg lar det ligge i denne omgangen). Digital selvangivelse, kartverk, etc. Skulle gjerne sett at Ruter Billett skjønte selv at den var på T-banen.

Snakker om digitalt løft i skolen, koding inn (hva skal ut?) og digital etterutdanning. Digitalisering mer om mennesker enn teknologi: Må få siloene til å snakke sammen – man må søke om foreldrepensjon selv om det offentlige vet at du har barn og hvor gamle de er. Kan bruke digitaliseringen til å skape arbeidsplasser i Norge – som Jonas (trenger ikke etternavn…) legger vekt på, papirjournaler går fortsatt i drosjer. Trenger myndigheter som har ambisjoner i lag med arbeidslivet, ikke bare en bestiller, og heller ikke bare overlate ting bare til private. Trenger også kunnskap på toppen, som president Obamas (?) teknologiråd.

Over til Anita og selve innovasjonstalen:

Mer radikal innovasjon i offentlig sektor. Må overbevise at det finnes et stort uforløst potensial, at det er mulig, og hvordan vi skal gjøre det. Bakgrunn: Ting er greit frem til 2030, så begynner det å bli vanskelig, gap mellom inntekter og utgifter.

Bare en løsning som virkelig monner: Må redusere utgiftene, ved kutt eller økt produktivitet, og Innovasjon Norge foretrekker det siste. Den må være radikal. Hvordan? Gå løs på de store kostnadspostene: Helse, omsorgene, infrastruktur, utdanning. Disse behovene representerer store muligheter for næringslivet. Vi må tørre å se etter innovasjonsmulighetene, i år er fokus på offentlig sektor.

Offentlig sektor er gode på stegvis innovasjon. Men altfor mye skal gjøres selv, alle skal lage sin egen versjon. Eksempel: Sporing av sykehusmateriale: Kan spare massevis ved spredning av små løsninger. Må verdsette de som rapper gode prosjektløsninger fra hverandre og tilpasser dem lokale behov. Norske kommuner kan kutte 50 mrd bare ved å lære av de beste. Trenger færre små piloter, trenger å lære oss å skalere pilotene til nasjonale løft. Rulles ut i stor skala fra landet vårt også.

Hva kan vi gjøre? Drømmeløftet, bruker lytteposter i hele landet og utland, lage rapport, kan lastes ned fra våre hjemmesider kl. 1600. Her er de tre største flaskehalsene:

1. Offentlig innovasjonskompetanse må styrkes. Ildsjelene gir ofte opp, fordi de mangler støtte og forankring, bremses av silotankegang og kultur. Stoppes av rapporteringslinjer, mangel på overordnet styring. Lederansvar, må læres. Vi har unntak, men de representerer ikke kritisk masse. Ikke nok å lære seg anskaffelsesreglementet eller gå på et IT-kurs – men ansvarliggjøring og initiativ.
2. Industri og næringsliv må lære seg det offentlige markedet. 500 mrd. i året, 100 kr i minuttet i 159 år… Mindre bedrifter må gå sammen for å tilby bedre løsninger. Offentlig sektor eier samfunnsoppdragene og sitter i førerstolen, men næringslivet skal drive dem frem.
3. Vi må legge mer vekt på organisatorisk innovasjon. Man kan ikke organisere seg til omstilling, sies det. Nuvel. Kan ikke skape radikale endringer uten å løse opp i siloer, prosesser og maktfordelinger. Må rydde i porteføljene i offentlig sektor, si nei til oppdrag som andre kan løse bedre enn oss.

De fleste digitaliseringsprosjektene i offentlig sektor har økt kvaliteten, men i fremtiden må man også senke kostnadene, slik Lånekassen har gjort. Dette er bare en forsmak på den digitale transformasjonen: Roboter kan gjøre 80% av byggesøknader – besparelser, men også krevende endringer. Trepartssamarbeidet avgjørende for organisatorisk innovasjon, må kunne diskutere krevende spørsmål som om det er ansiennitet som skal være førende ved reduksjon av tradisjonelt arbeid. Kun hvis vi løser organisatorisk innovasjon vil vi få det til.

Tre anbefalinger for mer offentlig/privat radikal innovasjon:

1. Må samle flere budsjettposter og lage nasjonale løft. Trenger en nasjonal pådriverrolle, lyse ut konkurranser på tvers av etater og kommuner.
2. Et fornyet trepartssamarbeid som setter behovet for organisatorisk omstilling i offentlig sektor høyt på agendaen, bane vei for kontroversielle dialoger og digitaliseringsprosjekter. Hva med en regulatorisk lekegrind der man kan eksperimentere uten at alt det juridiske er fastlagt.
3. Få offentlige ledere til å drive organisatorisk innovasjon, gjennom å endre og balansere oppdragsbrevene, gi endringsagentene nytt armslag.

Har tradisjoner for dette: Husbanken brøt regelverk så private utbyggere kunne bygge annerledes og raskere. Nordsjøen bygget ut på denne typen prinsipper.

Krevende å feile i det offentlige, for vi feiler i full offentlighet. Vi kommer til å gjøre feil – og da må politikerne si at vi må lære og gå videre.

Avslutning ved Monica Mæland, som siterer Oddvar Norli (av alle): Det holder ikke bare å si halleluja, man må gjøre det også…