Månedlige arkiver: januar 2010

iPad som økosystem

Postet den av

imageDermed var iPad‘en lansert, med sedvanlig seremoni fra Steve Jobs og med alle de vanlige forventningene til enda en "insanely great" greie. For min egen del medførte lanseringen en mengde telefoner fra ulike deler av NRK, som gjerne ville ha meg til å kommentere fra et "Apple-skeptisk" eller i alle fall nøytralt perspektiv. Resultatet ble en bra diskusjon i Kulturnytt og et kort innslag i Morgennytt – og forhåpentligvis fikk jeg frem mitt poeng, nemlig at denne platformen er mer interessant som inngangsporten til et økosystem enn som "dings" i seg selv. (Forøvrig et poeng også tatt av Jan Omdahl i Dagbladet.)

Først og fremst er iPad’en (med programmet iBooks) en utfordring for Amazon. Riktignok er en Kindle leseplate bedre å lese på og har bedre batteritid, men iPad’en har farger, video, lyd og kan surfe direkte på Internett. Den blir inngangsporten til massevis av digital informasjon og underholdning, selv om jeg synes det er litt tidlig å avslutte PC-perioden helt, slik Nick Carr gjør. Den vil i liten grad konkurrere med PCen fordi den er et typisk mannlig stykke teknologi, som bare kan gjøre en ting av gangen (og kvinner liker ikke navnet heller.) Derimot kan den bli en glimrende bærbar TV/surfbrett for alle de situasjonene der du trenger litt tidtrøyte, og en fjernkontroll på steroider for sofakroken.

iPad’en kommer heller ikke til å være redningen for avisene, som ser ut til å tro at tannpasta er noe som kan trykkes tilbake på tuben. For det første fungerer betalingsinnhold bare for relativt dype spesialpublikasjoner som The Economist, Vanity Fair, Sports Illustrated og, her hjemme, Morgenbladet (samt, til en viss grad, for publikasjoner som fungerer som informasjonskilder for folk som er villige til å betale ekstra for å vite noe før andre, som Wall Street Journal eller Bloomberg). For mer generelle publikasjoner som det stadig mer schizofrene Dagbladet vil ikke iPad’en være en Jesus-tablet, som sikrer et liv etter døden. For det andre – skulle man mot all formodning klare å få til en brukbar markedsandel i et digitalt marked vil likevel inntekten være lavere enn den er for papiravisen, siden priser over tid nærmer seg marginalkostnad, som det så fint heter.

Dette er ikke en ting du har bruk for. Men vi hadde ikke bruk for iPod heller. Ei heller mobiltelefon (det var det jo bare direktører og selgere som brukte), PC (hvem vil ha en datamaskin hjemme?), eller egentransport i form av biler. Men med alle sine feil (lukket system, ikke kamera, manglende tilkoblingsmuligheter) er iPad’en den første brukbare sammensettingen av mange små teknologienheter i en smidig og tiltalende pakke – og så får vi se om pakken faller i smak. I løpet av et år eller to vil mer åpne og modulære kopier, med tilgang også for pirater, dukke opp. Dermed er det klart for salg over hele verden, også til de som ikke trenger Apple-logoen for å signalisere hvor hippe de er.

Stay tuned.

(Krysspostet til Aftenposten.)

Ringer i vann – og forskjeller i norsk skole

Postet den av

Nettopp tilbake etter å ha holdt et foredrag for Ringer i vann-konferansen 2010, for omtrent 250 skoleledere (tror jeg). Syntes det gikk bra, morsomt å ha med min kone Lena, som faktisk sto nesten like mye bak dette foredraget som jeg har gjort (og som kan mer om reell praksis i norsk skole enn de fleste politikere og en hel del skolepersonell.)

Her er presentasjonen online:

2010 01 25 Ringer I Vannhttp://static.slidesharecdn.com/swf/ssplayer2.swf?doc=2010-01-25ringerivann-100125063106-phpapp01&stripped_title=2010-01-25-ringer-i-vann

..og en litt mer oppdatert PDF finnes også.

Hvordan ta enkel backup….

Postet den av

Mange ser ut til å ha problemer med å sette opp en enkel løsning for å ta backup i husholdningen. Her er min egen løsning:

Jeg bruker Windows Live Sync, (tidligere kalt Foldershare), som er et lite program som synkroniserer innholdet i foldere mellom forskjellige PC-er – det mest vanlige bruksområdet var nok opprinnelig for folk som hadde en bærbar PC og en stasjonær, og gjerne ville ha de samme filene begge steder.

Hjemme hos oss har vi ca. 7 bærbare totalt (fem forskjellige brukere) samt en stor (nå 5 år gammel) stasjonær PC. Den stasjonære PCen står stort sett alltid koblet opp mot Internett. Jeg har kjøpt en 1Tb ekstern harddisk til den. På jobben har jeg en gammel og sliten stasjonær PC, også tilnærmet konstant oppkoblet, med samme type harddisk. (Disse diskene er billige – 999 kroner for ca. et år siden).

Windows Live Sync innstalleres på alle bærbare PCer, og på de to stasjonære. Deretter er det bare et spørsmål om å lage navn på de ulike PC-ene, og å synkronisere dem. Selv har jeg to bærbare, og bruker også den stasjonære maskinen hjemme. Hvis jeg gjør en endring på noen av dem (redigerer en presentasjon, f.eks.) kopieres denne endringen øyeblikkelig til de andre maskinene. Min kone og tre barn er inne på det samme systemet. Siden jeg har backup-PCer på to fysisk ulike steder er jeg sikret også om huset skulle brenne ned eller lignende.

Denne løsningen har vist seg nesten livsviktig. I tillegg til å synkronisere diskene lar Live Sync deg også hente filer til andre PCer over Internett. Dette reddet meg da jeg holdt et foredrag på Open Nordic for halvannet år siden, og min bærbare maskin tok kvelden (brent hovedkort) rett før jeg skulle på talerstolen. Da fikk jeg låne en annen bærbar PC (Linux-basert, til og med), gikk til sync.live.com, hentet ned presentasjonen (som hadde alle de siste endringene) fra en av backup-PCene, og dermed var det bare å holde foredraget. Suverent….

En annen nyttig side er når jeg kjøper en ny PC – da innstallerer jeg bare Live Sync, gir den beskjed om å synkronisere, og dermed kommer alle filene ruslende ned til den nye PCen uten at jeg trenger å løfte en finger. Avhengig av Internett-forbindelsen kan det ta litt tid, siden det er nogle tusen filer, men det er jo bare å la maskinen stå der og surre.

Forøvrig kjører jeg nogenlunde samme oppsett med Thunderbird for mail-filer (flere kopier, synkronisering ved å sende kopier av mailer til meg selv.) Til notater og annet bruker jeg Evernote, som har en lignende synkroniseringsløsning. Jeg liker å ha filene lagret lokalt (raskere tilgang) samtidig som de er sikret og tilgjengelige hvor som helst fra.

Live Sync er ikke et backup-system i den forstand at det ligger noen kopier av filene på nettet eller hos Microsoft – de ligger bare på en eller flere av de PC-ene som brukes. Sentralt har Live Sync en representasjon av filstrukturen – navn, foldere og endringer deri. Hvis du skulle komme til å slette en fil, forsvinner den fra de andre maskinene også – men du finner den igjen i Trash-folderen, også om du skulle komme til å slette den lokalt.

Live Sync fungerer på Windows og Mac, vet ikke om det finnes en Linux-versjon (betviles, siden det er et Microsoft-produkt.) Det finnes sikkert andre, lignende løsninger, men jeg er fornøyd med Live Sync. Den eneste begrensningen er at man ikke kan synkronisere foldere med mer enn 20.000 dokumenter, så jeg har måttet splitte min "My documents"-folder i to. En annen begrensning er at det kan være litt vanskelig å holde kontrollen på hvilke dokumenter som ligger hvor hvis man kjører mange maskiner (og brukere) med XP, Vista og Win7 samtidig – fikser seg hvis man bare holder tungen rett i munnen og vet hvor filene ligger på den enkelte maskin.

Dett var dett. Funker for meg. Caveat emptor. Back to work….

(Inspirert av Twitter-exchange med HvaHunSa.)

Konsultativ-akademisk kognitiv dissonans

Postet den av

image image Det er morsomt å lese oppstyret rundt McKinsey’s analyse av Universitetet i Oslo. Rapporten, som er to år gammel og stort sett levert som powerpoint-slides, er etter mitt skjønn ikke dårlig i sin metode og sine resultater. Den sammenligner UiO med 4 "modell-universiteter" (universiteter som ligner UiO i struktur og størrelse, men som kommer høyere opp i internasjonale rangeringer: Uppsala, Helsinki, København, og Edinburgh) og henter dessuten inn ideer og "best practices" fra "innsikts-universiteter" (verdensledende universiteter). Sammenligning av det som er sammenlignbart, og innspill fra verdensmestrene – slett ikke så galt, med andre ord.

Der det går galt, er i hvordan dette presenteres – ikke i hovedsaken (sammenligningene er detaljerte og gode nok) men i ordvalget. I akademiske diskusjoner er det nemlig viktigere hvordan ting blir sagt enn hva som blir sagt. Det er helt typisk at kritikerne henger seg opp i en formulering som "organisert anarki" og "uten lojalitet" – noe som er riktig, men ikke nødvendigvis en mangel – da slipper man nemlig å forholde seg til den mer solide kritikken om rekrutteringsmessig innavl, mangel på vurdering på tvers av fagmiljøer og manglende differensiering i belønningssystemer. (Personlig synes jeg den største svakheten ved rapporten er dens underforståtte likhetstegn mellom mer (formell) styring og bedre styring – universiteter må nødvendigvis være noe mindre fokusert enn andre, mer spissede kunnskapsbedrifter.)

Hans Petter Graver og andre som har kommentert med at McKinsey totalt har misforstått og mener at universiteter og andre kunnskapsbedrifter er totalt forskjellig fra "syltetøyfabrikker" glemmer noen små detaljer, som at McKinsey selv er en kunnskapsbedrift, at to av rapportens produsenter har doktorgrad og dermed presumptivt en viss forskningsforståelse, samt at UiO til syvende og sist er en organisasjon som alle andre. De virker mest fornærmet over den formastelige tanke at et eksternt konsulentfirma, av alle ting, skal få uttale seg om noe så ukrenkelig som et universitet. At det kan være noe i rapporten, trass i dens klare konklusjoner og mangel på problematisering, får så heller være.

Jeg har latt meg fortelle at en ekstern evalueringskomite av UiO for noen år siden mente de ikke kunne være et skikkelig universitet siden de ikke hadde en "business school", noe som kom litt overraskende på universitetsledelsen. Det viser i alle fall at det finnes mange oppfatninger av hva et universitet er. Kanskje diskusjonen burde gå mer i retning av hva slags universitet man skal være (og hvilken rolle UiO skal spille i Norge og internasjonalt) enn hvem som har rett til å uttale seg? Foreløpig må jeg si at invitasjonen til høring ser svært lite konkret ut – hva er det egentlig man diskuterer? Skal UiO være både et bredde- og eliteuniversitet? Og finnes det konkrete eksempler på noen universiteter som har fått dette til?

(I samme retning (og samme grad av fornøyelighet), se Tore Stubberuds fornøyelige kritikk av dannelsesutvalget og se deretter om du kan dechiffrere svaret.)

Forestillinger om norsk IT-bransje

Postet den av

Som tidligere nevnt, starter BI et stort prosjekt kalt Et kunnskapsbasert Norge, der BIs Senter for Teknologistrategi skal ha ansvaret for å kartlegge norsk IT-bransje.

Når man starter et slikt prosjekt, skjer det ikke fra et nullpunkt – det finnes tidligere forskning, og man har tidligere kunnskaper og erfaringer å bygge på. Ikke minst har man forestillinger om hvordan norsk IT-bransje egentlig er. Slike forestillinger kan danne basis for hypoteser, som alltid er kjekt å ha før man går igang med et forskningsarbeid.

Her er noen av mine forestillinger om norsk IT-bransje og norsk IT generelt – et slags utgangpunkt. Jeg sier ikke at det som står her stemmer, men det er i alle fall et utgangspunkt, enten for forskning i seg selv, eller som noe å bygge hypoteser på.

Og, ikke minst, så er det et utgangspunkt for diskusjon: Har du noe å legge til denne listen? Har du tilgang til data eller kjennskap til noen som har det? Har du synspunkter på noen av påstandene, meninger som taler for eller imot? Folk jeg bør snakke med?

Kommentarer mottas med takk, enten i kommentarfeltet til denne bloggpostingen eller i dette Google Docs-dokumentet.

Norsk IT-bransje har, historisk sett, mest drevet med tilpasning av utenlandsk teknologi til norske forhold, men dette er i endring

Bakgrunn: Mitt inntrykk er at mesteparten av norsk IT-bransje enten er lokale salgsavdelinger av internasjonale softwarefirma (Microsoft (med unntak av søkedelen), IBM, Oracle, osv.) eller konsulentselskaper (Accenture, Cap Gemini, EDB Business Partner, Ergo, Atea) opptatt med å tilpasse software fra den første gruppen. Unntakene har vært softwareselskaper som er bygget opp med basis i særnorske administrative regler (Mamut, Visma, Agresso, Software Innovation, Superoffice). Et av problemene med dette fokuset har vært at for folk med skikkelig computer science-utdannelse har det ikke vært "cutting edge" selskaper å gå til. Dette har endret seg de siste 10 årene, med fremveksten av selskaper som henvender seg direkte til et verdensmarked med svært avansert teknologi, som trekløveret Opera, FAST (nå Microsoft ESG), Trolltech (nå en del av Nokia) og mindre og mer spesialiserte selskaper som Hue. Dette at man kan lykkes med avansert teknologi for et verdensmarked rett fra Norge er nytt – det gikk ikke bra den gangen SIMULA prøvde med objektorientert programmering – selv om man altså må satse på å bli kjøpt opp for å overleve.

Norsk IT-bransje er i stor grad konsulentselskaper – delvis fordi de kan tilby en fleksibilitet det vanlige arbeidsmarkedet mangler.

Bakgrunn: (Mer om dette her.) Jeg tror det er relativt mye konsulentvirksomhet i norsk IT-bransje (det vil si, at i forhold til andre land blir mer IT gjort av konsulenter i stedet for ansatte.) Årsaken til dette er Norges flate lønnsstruktur og relativt rigide arbeidsmarked, som gjør at bedrifter er villige til hyre inn konsulenter (fleksibilitet) og folk er villige til å jobbe som konsulenter (bedre betaling i bytte for mer risiko.)

Norsk IT-bransje er i stor grad fokusert mot det offentlige marked, men spydspissene er rettet mot spesifikke nisjer innen privat næringsliv

Bakgrunn: Dette er en forestilling jeg gjerne skulle se endret – og den er kanskje i ferd med å endres. Jeg tror at selv om en stor del av volumet innen norsk IT-bransje er rettet mot offentlige kunder, skjer mye av innovasjonen andre steder. Offentlige kunder er stø men gjerrige, alt skjer på anbud (som ikke egner seg til innovative prosjekter, med driver kunden mot current best practice), og beslutningstakerne har liten evne eller vilje til å strekke seg. Unntaket er enkelte offentlige innovasjonstiltak, som Friprogsenteret og desslike, men deres innovasjon er som regel basert på å ta teknologi i bruk fremfor innovativ bruk av eksisterende teknologi eller fremskaffelse av genuint ny teknologi. Avansert innovasjon drives fremover av private, ofte utenlandske aktører.

Jo mer teknologisk avansert firmaet er, jo større andel utlendinger.

Bakgrunn: Burde egentlig ikke være så vanskelig – jo mer avansert kunnskap man trenger, jo mer må man jakte på ansatte også utenfor Norge. Og svært avanserte selskaper selger internasjonalt, slik at man også derfor trenger flere utlendinger internt. Men det hadde vært fint å få noen tall på bordet, og også noen sammenhenger.

Norsk IT-bransje er større enn vi tror, men usynlig – delvis fordi bransjen er ung og mangler selvfølelse, delvis fordi teknologien forsvinner inn i andre bransjer.

Bakgrunn: IT er en generell teknologi – når en sykepleier leser av en blodprøve via en PC, bruker hun eller han både informasjonsteknologi og sykepleieteknologi. Dette at IT-bransjen er så innvevet i andre bransjer gjør at den er vanskelig å måle. Dette kan slå begge veier, men den største målefeilen er nok at man undervurderer bransjens – og teknologikunnskapens – betydning for verdiskapning i Norge.

Norsk IT-bransje ligger etter engelsktalende land med offshoring, men er relativt aggressive i forhold til andre europeiske land.

Bakgrunn: I den grad offshoring benyttes innen norsk IT, er den teknisk basert (det vil si, relativt lite tjenesteutsetting, heller teknisk IT-støtte og systemutvikling), svært diskret, gjøres med tradisjonelle konsulentselskaper/outsourcers som mellommenn, og skjer mer til nærliggende regioner (Baltikum, Sverige, Irland) enn til India. Årsaken er delvis at det norske markedet er lite og derfor under radaren for de store utenlandske selskapene (med unntak av Accenture), at alt som krever norsk språk er vanskelig å outsource. På den annen side har vi flatere lønnstruktur og større mangel på arbeidskraft enn de fleste europeiske land, noe som trekker i retning av mer outsourcing.

IKT i skolen – paradokser og poenger

Postet den av

Jeg har, på kort varsel (i forigårs, faktisk), blitt bedt om å holde et foredrag ved åpningen av Statens Senter for IKT i utdanningen i Tromsø 20. januar. Siden jeg har jobbet med IKT-bruk i undervisning siden ca. 1982 og har mange meninger om saken, er det ikke noe problem å fylle tiden – men på den annen side har jeg aldri sammenfattet mine synspunkter systematisk.

Så jeg tenkte jeg skulle slå to fluer i et smekk – demonstrere bruk av teknologi for kunnskapsforedling, samt få testet ut noen av mine poenger med et krevende og kunnskapsrikt publikum. Herved inviteres du til å kommentere disse utsagnene, enten her i bloggen eller i dette Google Docs-dokumentet (og ja, jeg kommer til å vise frem et Google Docs-dokument under foredraget, se pkt. 2 herunder):

  1. IKT-bruk i skolen bør legges på elevenes nivå, ikke på lærernes. Hvilket vil si at den bør være uredd, kreativ, utforskende, og ikke bundet til hvordan vi har gjort ting før. Bredt konsumert teknologi går gjennom tre faser: Substitusjon (vi bruker teknologien til å automatisere det vi gjorde før), ekspansjon (teknologien spres til mange områder) og til slutt innovasjon (eller strukturering) der teknologien brukes til å gjøre ting vi ikke kunne gjøre før. Bruk av IKT i vanlig skole er i fase to hva gjelder tilgjengelighet og fase en hva gjelder bruk.
  2. De lette og avanserte verktøyene finnes der ute allerede. De klumsete og begrensede verktøyene holder vi på å utvikle. På anbud. Eller sagt på en annen måte: ClassFronter, Blackboard og It’s Learning var avansert teknologi i 1998. Moderne undervisningsteknologi i dag er egen blogg, Twitter, Skype og Google Docs, fordi de fungerer på alle plattformer og støtter undervisning i stedet for administrasjon. I likhet med Olav Torvund er jeg i ferd med å slutte å bruke de sentralt tilbudte verktøyene her på BI (vi flytter nå fra Blackboard til It’s Learning) for de verktøyene gir support som flytter en dårlig lærer opp til en middels lærer. Helt greit til sitt bruk, men jeg blir ikke motivert av å kunne være middels.
  3. Samarbeidsløsninger må være åpne. I dag er den mest vanlige samarbeidsformen at folk sender hverandre Word-dokumenter med e-post. Dette er ikke fordi Word over e-post er så bra, men fordi det er minste felles multiplum – den løsningen du kan være sikker på at alle kan håndtere. Hvis du tar mål av deg til å bygge et verktøy alle kan samarbeide over, må du sikre at dette verktøyet kan kommunisere med minste felles multiplum. Eller sagt på en annen måte: Ikke forlang at foreldrene skal sjekke ClassFronter regelmessig – implementer heller en e-postløsning som informerer om viktige endringer automatisk.
  4. Åpen kildekode (og andre moteløsninger) er ikke alltid løsninger. I debatten om bruk av IKT-løsninger i skolen henger man seg opp i moteretninger – ideer som er gode i utgangspunktet, men som så tilkjennes løsningsevner langt utover sitt opprinnelige område. Åpen kildekode er en slik løsning, der halvparten av de som forfekter den innenfor skolen ikke vet hva de mener – betyr det gratis programmer, tilgang til kildekode, eller åpne dataformater? Åpen kildekode fungerer best der sluttbrukerne er svært avanserte og trenger teknologien for å bygge videre på den heller enn å bruke den direkte. Det er ikke norsk skole, dessverre. Det betyr ikke at åpen kildekode ikke har en plass innen IKT-bruk i skolen, men at man må bruke fornuft.
    (Jeg er klar over at jeg inviterer til masse rasende innlegg her, men inkluderer punktet likevel. Men før du setter i gang og forteller at Linux er løsningen på alle problemer, les gjennom denne paragrafen men bytt ut "åpen kildekode" med LAMP, wiki, iPhone, Android, Google docs, LMS, SOA, etc. etc. etc.)
  5. Ikke gi teknologien ansvaret for å løse organisatoriske problemer. (Mer om dette siden)
  6. Lær elevene ting som er nyttige og som bare kan læres på skolen. Den viktigste dataferdighet man kan gi elevene er å lære dem å skrive touch. Deretter rettskrivning og vokabular. Deretter personlige informasjonshåndteringsstrategier. Teknologiferdigheten i seg selv (hvordan rotere et bilde i PowerPoint) lærer de best fra hverandre.
  7. Ikke gi teknologien skylden for dårlig pedagogikk. Hvis elevene surfer i stedet for å høre på deg som lærer, har du ikke et teknologisk problem
  8. IKT er ikke ny teknologi, og dagens løsninger er ikke avanserte. Jeg sendte min første internasjonale e-post i september 1985, samme år som BI innførte e-post med kalenderfunksjon for alle ansatte. Det er 25 år siden. PC, Internett og mobiltelefoner er ikke ny teknologi, noe elevene vet (for en ungdomsskoleelev i dag har Internett alltid eksistert.) Teknologi er ikke morsomt når det ikke lenger er nytt, og bør derfor ikke fremstilles som verken nytt eller morsomt (det verste jeg vet er lærere som sier "vi skal ikke gjøre dette kjedelig, med bøker og sånn") og derved implisere at det å jobbe med PC er en belønning i seg selv. IKT i skolen handler om innhold, tilgang, og bruksmuligheter. Teknologien er der, den.
  9. Staten skal ikke være motoren i IKT-bruken. Et senter av denne typen bør heller være en katalysator, en lyttepost for innovativ bruk som oppstår ute i klasserom og lærerværelser. Det ligger i sakens natur at man da heller ikke skal legge begrensninger på bruksområder (hva med elektroniske lærebøker, matematikkundervisning over videokonferanse med lærere fra utlandet, undervisning med tusenvis av elever i klasserommet?) eller på hva slags teknologi som skal tas i bruk.
  10. Læring, skole og skoleledelse kommer til å endres som følge av teknologibruk – sannsynligvis mer enn vi tror, uten av vi vet hvordan. Man overvurderer alltid teknologiens utvikling, og undervurderer dens effekt. Vi vet ennå ikke hvordan skolen vil se ut når vi virkelig begynner å ta i bruk de muligheter teknologien gir. Og det er helt greit. Den viktigste oppgaven sentrale myndigheter har når det gjelder teknologibruk i skolen, er å sørge for at innovasjon frigjøres fra institusjonelle og kulturelle rammebetingelser.

Det transparente stetoskopet

Postet den av

image Paul Chaffey har et glimrende innlegg om Vscan, et ultralett ultralydapparat fra GE Vingmed og vinneren av årets ingeniørbragd fra Teknisk Ukeblad. Paul påpeker, og det er jeg helt enig i, at Vscan kan være en viktig faktor for å få ned helseutgiftene, siden produktivitetsøkninger i problemløsende bransjer ikke kommer gjennom raskere prosesser, men gjennom bedre diagnostisk informasjon og mer distribuerbar behandling.

Jeg er ikke i tvil om at Vscan kommer til å være en disruptiv innovasjon, slik Paul skisserer. Men jeg tror ikke han går langt nok. Etterhvert som teknologien blir enda enklere, billigere, bedre og kjappere å ta i bruk, tror jeg Vscan-lignende apparater kan bli et substitutt for stetoskopet.

En ting er å høre hjerteslag og lungesurkling, en annen ting er å se forstørrede blodårer, hjerteklaffanomalier og bronkiale væskeansamlinger med en gang – ved første gangs undersøkelse. Og moderne ultralydapparater tar ikke bare bilder, de kan også måle blodgjennomstrømning og andre ting som finnes under huden, kjapt og enkelt.

I et case om det amerikanske selskapet Sonosite (en konkurrent av GE Vingmed) som jeg av og til bruker i undervisningen, finnes det en rekke eksempler på at leger som gjør ultralyd til en del av den første, raske undersøkelsen av en pasient – fordi det er billig og de kan gjøre det – i mange tilfelle oppdager aneurismer eller kreftsvulster fordi de kan se dem. Viktigst av alt: De kan stille diagnosen billig, raskt, og på et tidspunkt der problemet relativt lett lar seg behandle.

Selv om GE Vingmed uten tvil kommer til å forbedre sitt produkt, håper jeg nesten at de også satser på å lage det billigere, ikke bedre – og at de lar seg inspirere av Apples iPhone, ikke bare iPod. Det finnes et kjempemarked for ultralette ultralydapparater for legesentre og ambulanser, men begynn å tell opp antall stetoskoper i verden, og har muligheten til å lage noe som ikke bare ser ut som en iPhone, men som selger like bra som den. Legg til kommunikasjonsteknologi, og du kan utstyre hjemmehjelper, pasienter og andre med Vscans og la legen fjerndiagnostisere over Internett… En hel del av dagens ultralydeksperter vil si at dette er dårlig teknologi og man trenger spesialkunnskaper som bare de har – men det er jo kjennetegnet på all teknologi.

Mange bedrifter som lager disruptiv teknologi markedsfører den på en måte som gjør at de disruptive egenskapene ikke utnyttes. La oss håpe at GE ikke går i den fellen!

PS: Horten-miljøet er et eksempel på en kunnskapsklynge – en gruppe bedrifter med ekspertise i miniatyrisering og prosessordesign. Bare så det er sagt.

Et kunnskapsbasert Norge – IT og software

Postet den av

BI er i ferd med å dra igang et stort forskningsprosjekt kalt Et kunnskapsbasert Norge, ledet av Torger Reve og Amir Sasson. Dette prosjektet er av samme type som to tidligere, store forskningsprosjekter: Et konkurransedyktig Norge og Et verdiskapende Norge. Det første tok for seg faktorbaserte konkurransefortrinn, det andre så på næringsklynger og hvordan de oppstår og utvikles. Denne gangen skal vi kartlegge kunnskapsflyt innenfor næringsklynger – hvordan oppstår og spres kunnskapen som skaper næringsklynger, og hva skal til for at man skal kunne danne flere og sterkere kunnskapsbaserte næringklynger. Gitt at Norges økonomi i stor grad er basert på naturressurser og at vi over tid må bli mer kunnskapsbasert (hvis vi skal opprettholde velferden) er dette temaet hyperaktuelt.

Oppdatering 11. januar: Følg dette prosjektet som #norskIT på Twitter

Prosjektet tar for seg ti næringsklynger. Metodikken er ikke helt lagt ennå, men tanken er å kartlegge hvordan innovasjon og kunnskapsutvikling foregår innenfor hver av klyngene, basert på denne modellen:

 

image

Min oppgave innenfor dette prosjektet blir å kartlegge næringsklyngen IT og software, og til det vil jeg trenge hjelp – spesifikt bedrifter som er interessert i problemstillingen. Vi kommer til å begynne med å kartlegge hvem de ulike aktørene er, og deretter gå inn på enkeltselskaper (og konstellasjoner av selskaper som samhandler) og se på deres relasjoner til kunnskapsmiljøer, kunder, leverandører, forskningsinstitusjoner og investorer. Tanken er å komme opp med et statistikkgrunnlag og en rekke case-beskrivelser som gir forståelse og forhåpentligvis gode beslutningsunderlag både for aktørene innen hver klynge og for myndigheter.

Ta gjerne kontakt med undertegnede om du er interessert i mer informasjon eller har noe å bidra med!

Lesemengde og sosial intelligens

Postet den av

Hvorfor har nordmenn slike fordommer mot intellektuelle prestasjoner?

En av kommentarene til Frode Saugestads kronikk i Aftenposten (som jeg tidligere har kommentert) sier i et nøtteskall noe om "folk flests" fordommer mot lærdom og ambisjoner. Signaturen kathrinem (det er ca. kommentar nummer 46 i denne diskusjonen) skriver:

Frode Saugstad, jeg gir deg en utfordring: Du som mener Harvardstudenter leser ett års "norsk pensum" på en måned, kan du da ta medisinstudiet mitt på et halvt år? Dette gleder jeg meg til å se! Jeg har kilo på kilo med bøker ventende på deg. Også lurer jeg på: harvardstudenter som leser ett år på en måned, har de sosial intelligens? Hvordan fungerer de egentlig sånn utenom Harvard?

Her er det to påstander som fremkommer:

  1. Vedkommende tviler på om det egentlig er mulig å lese et års norsk pensum på en måned.
  2. Folk som er i stand til denslags (om de finnes), kan i hvert fall ikke ha sosial intelligens.

Dette kan imøtegåes ganske kort:

  1. Det er ikke bare fullt mulig, men ganske enkelt, å lese et norsk pensum på en måned, i hvert fall nok til å stå til eksamen. Medisinerstudiet er ikke et gjennomsnittlig norsk universitetsstudium hva arbeidsmengde angår, men det finnes helt sikkert folk som klarer det på en måned også.
  2. Studenter ved eliteuniversiteter er etter min oppfatning mer sosialt intelligente enn gjennomsnittstudenten. Men siden jeg ikke har sett studier av dette, kan jeg jo gi et eksempel: Barack Obama – førstemann i sitt kull ved Harvard Law School. Han bør vel kunne sies å fungere brukbart også utenfor Harvard.

Jeg skal utdype begge svar med egen erfaring, siden jeg nå engang har studert der borte.

Dette at man rett og slett ikke tror det er mulig å ta til seg så mye kunnskap på så kort tid er kanskje det minste problemet. La meg ta en analogi: Jeg er en gjennomsnittlig norsk langrennsskiløper – habil på tur, har teknikken, men har aldri gått aktivt. For noen år siden, mens jeg så Holmenkollens 50-kilometer ute i Marka, gjorde jeg meg den refleksjonen at eliteskiløperne ikke bare holdt et høyere tempo enn jeg kunne klare å komme opp i, men at de holdt det tempoet i 50 km. De var altså mange ganger bedre enn meg – noe som kunne være vanskelig å tro, men det er jo lett å måle fysiske prestasjoner.

Det er mye større relative forskjeller på mentale prestasjoner enn fysiske – men de er mindre synlige. For å ta arbeidsmengde først: I det første semesteret på DBA-studiet på Harvard Business School, høsten 1990, hadde jeg fem kurs, alle obligatoriske. Kursene gikk over 13-15 uker. Tre av kursene var "lesekurs" for å lese seg opp på et fagområde, de andre var kvantitative (statistikk og mikroøkonomi). I et av lesekursene (strategi) hadde vi to bøker å lese og sammenligne stort sett hver uke, totalt 22 bøker. I det andre (MIS) hadde vi stort sett en bok hver uke. I det tredje (organisasjonspsykologi, som ble forelest for bachelor, master og doktorgradsstudenter samtidig) hadde vi 80 akademiske artikler + 40 ekstra for doktorgradsstudentene. Disse lesemengdene er på ingen måte uvanlige for den typen eliteuniversiteter Harvard tilhører.

Jeg kom meg gjennom alt sammen unntatt mikroøkonomien, tildels med gode karakterer. Det samme gjorde 10 av mine 11 medstudenter. Det skyldtes hurtiglesningsteknikk, gode notater (jeg hadde lært meg touch og tok alt på PC, går stadig tilbake til disse notatene), svært lange arbeidsdager og godt samarbeid studentene i mellom (vi laget kollokviegrupper for å diskutere og hjelpe hverandre med notater og oppgaver.) Jeg hadde også fordelen av å kunne statistikk fra før, så jeg kunne slappe litt av i det faget.

Hva gjelder sosial intelligens – mine studiekolleger (fra USA, Guatemala, Japan, Canada og altså Norge) var noen av de mest interessante mennesker jeg noensinne har møtt. En hadde startet et kontorutstyrsfirma, en annen hadde vært konsulent over hele verden, en tredje hadde jobbet med sultproblemer for FNs matvareprogram i Latin-Amerika, en fjerde med utvikling av språkgjenkjenningssystemer for IBM, bare for å nevne noen. Stimulerende diskusjoner om samfunnsspørsmål, litteratur og sport (jeg lærte mye om amerikanske idrettsgrener) i alle lunsjpauser. Noen var, på amerikaneres vis, svært opptatt av ulike former for veldedig arbeid. Noen trente hardt ved siden av studiene. En av dem holdt bryllup for sin eldste datter sommeren etter. To av mine kolleger giftet seg etterhvert – de bor nå i Singapore. Vi hadde en litt innesluttet og eksentrisk kar, og en meget taus kvinne – men de var absolutt med og ga sitt bidrag til samarbeidet. Gruppen var humørfylt, støttet hverandre, og jeg regner dem stadig som gode venner og fortrolige – nettopp fordi vi gikk gjennom et så hardt studium sammen.

Jeg vet ikke hva en "gjennomsnittlig" lesemengde er på et norsk universitetsstudium, men ut fra et kurs på BI eller hva min eldste datter studerte på Blindern vil jeg si det er omtrent fire kurs pr. semester, 1-3 bøker, gjerne sammenfattende, til hvert kurs, samt toppen 15-20 artikler i tillegg. Med andre ord, for en som er vant til Harvards lesepress, er det ikke er noe om helst problem å klare et gjennomsnittlig norsk pensum på en måned. Og la meg si det med en gang – jeg jobbet svært hardt med mitt studium, men noen av mine medstudenter virket som det tok det hele nokså enkelt. To av dem hadde faktisk begynt på et doktorgradsstudium for å trappe litt ned på arbeidspresset…

Det er klart min erfaring ikke utgjør noe forskningsmessig datagrunnlag, men jeg har altså observasjoner der de fleste bare har fordommer. Jeg har ikke noe problem med å akseptere at mennesker kan gå på ski eller løpe maraton på nivåer høyt over meg – uten at det gjør dem til monstre uten sosial intelligens. Min erfaring tilsier at det samme gjelder for mentale prestasjoner.

Så hvorfor har vi den fordommen at folk som kan lære mye fort må være sosialt uintelligente?

Jeg tror det ligger en underforstått Kalvinisme i den norske folkesjel – "hver gledesstund du fikk på jord, betales må med sorg", for å sitere Bjørnson. Det skal liksom være balanse i regnskapet. Rike folk er sikkert ikke lykkelige. Skolelys har nok en mørk side og kan i hvert fall ikke være gode i idrett. Så ser man ikke Jo Nesbø, som var fotballspiller i landslagsklasse, musiker, siviløkonom (han bygget opp DnBs valutatrading) og krimforfatter.

Det går nok til helsike for ham også, skal du se. Ellers hadde det jo ikke vært rettferdighet i verden.

Oppdatering 6. januar 2010: Jeg krysspostet denne til min blogg i Aftenposten – og der begynner det å bli endel bra kommentarer!