Lesemengde og sosial intelligens

Hvorfor har nordmenn slike fordommer mot intellektuelle prestasjoner?

En av kommentarene til Frode Saugestads kronikk i Aftenposten (som jeg tidligere har kommentert) sier i et nøtteskall noe om "folk flests" fordommer mot lærdom og ambisjoner. Signaturen kathrinem (det er ca. kommentar nummer 46 i denne diskusjonen) skriver:

Frode Saugstad, jeg gir deg en utfordring: Du som mener Harvardstudenter leser ett års "norsk pensum" på en måned, kan du da ta medisinstudiet mitt på et halvt år? Dette gleder jeg meg til å se! Jeg har kilo på kilo med bøker ventende på deg. Også lurer jeg på: harvardstudenter som leser ett år på en måned, har de sosial intelligens? Hvordan fungerer de egentlig sånn utenom Harvard?

Her er det to påstander som fremkommer:

  1. Vedkommende tviler på om det egentlig er mulig å lese et års norsk pensum på en måned.
  2. Folk som er i stand til denslags (om de finnes), kan i hvert fall ikke ha sosial intelligens.

Dette kan imøtegåes ganske kort:

  1. Det er ikke bare fullt mulig, men ganske enkelt, å lese et norsk pensum på en måned, i hvert fall nok til å stå til eksamen. Medisinerstudiet er ikke et gjennomsnittlig norsk universitetsstudium hva arbeidsmengde angår, men det finnes helt sikkert folk som klarer det på en måned også.
  2. Studenter ved eliteuniversiteter er etter min oppfatning mer sosialt intelligente enn gjennomsnittstudenten. Men siden jeg ikke har sett studier av dette, kan jeg jo gi et eksempel: Barack Obama – førstemann i sitt kull ved Harvard Law School. Han bør vel kunne sies å fungere brukbart også utenfor Harvard.

Jeg skal utdype begge svar med egen erfaring, siden jeg nå engang har studert der borte.

Dette at man rett og slett ikke tror det er mulig å ta til seg så mye kunnskap på så kort tid er kanskje det minste problemet. La meg ta en analogi: Jeg er en gjennomsnittlig norsk langrennsskiløper – habil på tur, har teknikken, men har aldri gått aktivt. For noen år siden, mens jeg så Holmenkollens 50-kilometer ute i Marka, gjorde jeg meg den refleksjonen at eliteskiløperne ikke bare holdt et høyere tempo enn jeg kunne klare å komme opp i, men at de holdt det tempoet i 50 km. De var altså mange ganger bedre enn meg – noe som kunne være vanskelig å tro, men det er jo lett å måle fysiske prestasjoner.

Det er mye større relative forskjeller på mentale prestasjoner enn fysiske – men de er mindre synlige. For å ta arbeidsmengde først: I det første semesteret på DBA-studiet på Harvard Business School, høsten 1990, hadde jeg fem kurs, alle obligatoriske. Kursene gikk over 13-15 uker. Tre av kursene var "lesekurs" for å lese seg opp på et fagområde, de andre var kvantitative (statistikk og mikroøkonomi). I et av lesekursene (strategi) hadde vi to bøker å lese og sammenligne stort sett hver uke, totalt 22 bøker. I det andre (MIS) hadde vi stort sett en bok hver uke. I det tredje (organisasjonspsykologi, som ble forelest for bachelor, master og doktorgradsstudenter samtidig) hadde vi 80 akademiske artikler + 40 ekstra for doktorgradsstudentene. Disse lesemengdene er på ingen måte uvanlige for den typen eliteuniversiteter Harvard tilhører.

Jeg kom meg gjennom alt sammen unntatt mikroøkonomien, tildels med gode karakterer. Det samme gjorde 10 av mine 11 medstudenter. Det skyldtes hurtiglesningsteknikk, gode notater (jeg hadde lært meg touch og tok alt på PC, går stadig tilbake til disse notatene), svært lange arbeidsdager og godt samarbeid studentene i mellom (vi laget kollokviegrupper for å diskutere og hjelpe hverandre med notater og oppgaver.) Jeg hadde også fordelen av å kunne statistikk fra før, så jeg kunne slappe litt av i det faget.

Hva gjelder sosial intelligens – mine studiekolleger (fra USA, Guatemala, Japan, Canada og altså Norge) var noen av de mest interessante mennesker jeg noensinne har møtt. En hadde startet et kontorutstyrsfirma, en annen hadde vært konsulent over hele verden, en tredje hadde jobbet med sultproblemer for FNs matvareprogram i Latin-Amerika, en fjerde med utvikling av språkgjenkjenningssystemer for IBM, bare for å nevne noen. Stimulerende diskusjoner om samfunnsspørsmål, litteratur og sport (jeg lærte mye om amerikanske idrettsgrener) i alle lunsjpauser. Noen var, på amerikaneres vis, svært opptatt av ulike former for veldedig arbeid. Noen trente hardt ved siden av studiene. En av dem holdt bryllup for sin eldste datter sommeren etter. To av mine kolleger giftet seg etterhvert – de bor nå i Singapore. Vi hadde en litt innesluttet og eksentrisk kar, og en meget taus kvinne – men de var absolutt med og ga sitt bidrag til samarbeidet. Gruppen var humørfylt, støttet hverandre, og jeg regner dem stadig som gode venner og fortrolige – nettopp fordi vi gikk gjennom et så hardt studium sammen.

Jeg vet ikke hva en "gjennomsnittlig" lesemengde er på et norsk universitetsstudium, men ut fra et kurs på BI eller hva min eldste datter studerte på Blindern vil jeg si det er omtrent fire kurs pr. semester, 1-3 bøker, gjerne sammenfattende, til hvert kurs, samt toppen 15-20 artikler i tillegg. Med andre ord, for en som er vant til Harvards lesepress, er det ikke er noe om helst problem å klare et gjennomsnittlig norsk pensum på en måned. Og la meg si det med en gang – jeg jobbet svært hardt med mitt studium, men noen av mine medstudenter virket som det tok det hele nokså enkelt. To av dem hadde faktisk begynt på et doktorgradsstudium for å trappe litt ned på arbeidspresset…

Det er klart min erfaring ikke utgjør noe forskningsmessig datagrunnlag, men jeg har altså observasjoner der de fleste bare har fordommer. Jeg har ikke noe problem med å akseptere at mennesker kan gå på ski eller løpe maraton på nivåer høyt over meg – uten at det gjør dem til monstre uten sosial intelligens. Min erfaring tilsier at det samme gjelder for mentale prestasjoner.

Så hvorfor har vi den fordommen at folk som kan lære mye fort må være sosialt uintelligente?

Jeg tror det ligger en underforstått Kalvinisme i den norske folkesjel – "hver gledesstund du fikk på jord, betales må med sorg", for å sitere Bjørnson. Det skal liksom være balanse i regnskapet. Rike folk er sikkert ikke lykkelige. Skolelys har nok en mørk side og kan i hvert fall ikke være gode i idrett. Så ser man ikke Jo Nesbø, som var fotballspiller i landslagsklasse, musiker, siviløkonom (han bygget opp DnBs valutatrading) og krimforfatter.

Det går nok til helsike for ham også, skal du se. Ellers hadde det jo ikke vært rettferdighet i verden.

Oppdatering 6. januar 2010: Jeg krysspostet denne til min blogg i Aftenposten – og der begynner det å bli endel bra kommentarer!

8 thoughts on “Lesemengde og sosial intelligens

  1. Jeg kan vel bare underbygge Espens antagelser om til tider store forskjeller mellom landene, selv om det kan være store forskjeller mellom norske universiteter, og for den saks skyld fakulteter på samme universitet.
    Noen merkbare forskjeller har med bøker å gjøre. I Norge virker det som svært mange studenter kjøper all pensumlitteratur. Det legger en økonomisk begrensning på hvor mange bøker en foreleser kan hente pensumstoff fra uten at studenter og andre protesterer. Da blir overgangen stor til de universitet som legger opp til at studentene i mange fag egentlig ikke behøver å kjøpe en eneste bok, for alt skal være tilgjengelig på biblioteket.
    For ordens skyld, det blir litt for teoretisk å sammenligne forskjellige studier kun på grunnlag av antall sider pensumlitteratur.

  2. *applaus*
    Min erfaring er også at kolleger med brakgrunn fra eliteuniversiteter er særdeles interessante, og som regel veldig hyggelige og lette å arbeide sammen med.

  3. Bra innlegg. Folk er forskjellige og skoler er forskjellige. Man kan tilegne seg enorme mengder kunnskap både på Harvard og på Høyskolen i Agder.

  4. Dette kan du mer enn jeg Espen, men er ikke Harvard egentlig en nettverksbedrift? Det er vel slik at studentenes betalingsvilje for å gå på Harvard og andre eliteskoler ikke først og fremst kommer fra den kunnskapen man erverer men fra det nettverket man bygger? Og verdien av dette nettverket øker jo høyere sosial intelligens den enkelte student har.

  5. Eric,
    universiteter er ikke nettverksbedrifter, men verdiverksteder (hvis du bruker Stabell og Fjeldstads verdikonfigurasjoner.) Det betyr ikke at nettverkseffekter ikke kan gjøre seg gjeldende (og være et konkurransefortrinn for universitetet), men de er ikke hovedårsaken til at man søker seg dit som student.
    Effekten er forøvrig liten på bachelor-nivå, mer uttalt for enkelte graduate-nivårer (særlig på business og law), og, vil jeg si, litt mindre for executive/continued learning programmer. Effekten av å være fra et «ivy league» (dvs. gammelt eliteuniversitet, ikke et spesifikt) er viktigere, men gjelder i liten grad utenfor USA.

  6. Hei Espen,
    interessant kommentar, og jeg er enig i det meste av det du skriver. Flinke folk er ofte flinke til mye. Det er langt mellom geniene som kun kan matematikk og stryker i alle andre fag, inkludert friminuttene (dvs sosial evne).
    Imidlertid må jeg få arrestere deg på et punkt ang lesemengde: jeg går medisin, og vi har (som du ganske riktig nevnte) relativt mye å lese sammenlignet med andre studenter jeg treffer. For meg er allikevel den største forskjellen at for meg og mine medstudenter holder det ikke å «bare» lese pensumet. Det må i mange tilfeller pugges ned til minste detalj. Det kommer detajerte spørsmål om kanal ditt og reseptor datt og interaksjoner mellom sånn og sånn. Det å ha overblikk og forståelse i f. eks farmakologi- eller patologifaget hjelper meg fint lite på eksamen, hvis jeg ikke i tilegg har stålkontroll på smådetaljene. Jeg kan lett bruke en time på å lese EN side, særlig hvis det er en tabell som må pugges eller kompliserte figurer jeg må kunne gjengi/tegne og forklare på eksamen.
    Da kan man ikke måle arbeidsmengden og lesepresset i antall sider, bøker og artikler lest. Man må se på arbeidsmengden i timer på lesesalen for å tilegne seg adekvat kunnskap.

  7. @Marie: Enig med deg i at medisinlesing er annerledes – men jeg fastholder: Det finnes folk som leser dette og skjønner/husker det med en gang….

Kommentarer er stengt.