Konsultativ-akademisk kognitiv dissonans

image image Det er morsomt å lese oppstyret rundt McKinsey’s analyse av Universitetet i Oslo. Rapporten, som er to år gammel og stort sett levert som powerpoint-slides, er etter mitt skjønn ikke dårlig i sin metode og sine resultater. Den sammenligner UiO med 4 "modell-universiteter" (universiteter som ligner UiO i struktur og størrelse, men som kommer høyere opp i internasjonale rangeringer: Uppsala, Helsinki, København, og Edinburgh) og henter dessuten inn ideer og "best practices" fra "innsikts-universiteter" (verdensledende universiteter). Sammenligning av det som er sammenlignbart, og innspill fra verdensmestrene – slett ikke så galt, med andre ord.

Der det går galt, er i hvordan dette presenteres – ikke i hovedsaken (sammenligningene er detaljerte og gode nok) men i ordvalget. I akademiske diskusjoner er det nemlig viktigere hvordan ting blir sagt enn hva som blir sagt. Det er helt typisk at kritikerne henger seg opp i en formulering som "organisert anarki" og "uten lojalitet" – noe som er riktig, men ikke nødvendigvis en mangel – da slipper man nemlig å forholde seg til den mer solide kritikken om rekrutteringsmessig innavl, mangel på vurdering på tvers av fagmiljøer og manglende differensiering i belønningssystemer. (Personlig synes jeg den største svakheten ved rapporten er dens underforståtte likhetstegn mellom mer (formell) styring og bedre styring – universiteter må nødvendigvis være noe mindre fokusert enn andre, mer spissede kunnskapsbedrifter.)

Hans Petter Graver og andre som har kommentert med at McKinsey totalt har misforstått og mener at universiteter og andre kunnskapsbedrifter er totalt forskjellig fra "syltetøyfabrikker" glemmer noen små detaljer, som at McKinsey selv er en kunnskapsbedrift, at to av rapportens produsenter har doktorgrad og dermed presumptivt en viss forskningsforståelse, samt at UiO til syvende og sist er en organisasjon som alle andre. De virker mest fornærmet over den formastelige tanke at et eksternt konsulentfirma, av alle ting, skal få uttale seg om noe så ukrenkelig som et universitet. At det kan være noe i rapporten, trass i dens klare konklusjoner og mangel på problematisering, får så heller være.

Jeg har latt meg fortelle at en ekstern evalueringskomite av UiO for noen år siden mente de ikke kunne være et skikkelig universitet siden de ikke hadde en "business school", noe som kom litt overraskende på universitetsledelsen. Det viser i alle fall at det finnes mange oppfatninger av hva et universitet er. Kanskje diskusjonen burde gå mer i retning av hva slags universitet man skal være (og hvilken rolle UiO skal spille i Norge og internasjonalt) enn hvem som har rett til å uttale seg? Foreløpig må jeg si at invitasjonen til høring ser svært lite konkret ut – hva er det egentlig man diskuterer? Skal UiO være både et bredde- og eliteuniversitet? Og finnes det konkrete eksempler på noen universiteter som har fått dette til?

(I samme retning (og samme grad av fornøyelighet), se Tore Stubberuds fornøyelige kritikk av dannelsesutvalget og se deretter om du kan dechiffrere svaret.)

4 thoughts on “Konsultativ-akademisk kognitiv dissonans

  1. Eg har ikkje satt meg godt nok inn i saka, men eg er slett ikkje sikker på om McKinsey har gjordt ein god nok jobb når eg les kva Øyvind Østerud skreiv i Uniforum om denne rapporten:
    Det hadde vore 17 forskarar frå UiO for å vurdere Uppsala, så dei hadde kanskje utgreiingskompetanse som langt oversteig McKinsey i utgangspunktet. Vidare:
    «Vårt andre poeng er at Uppsala universitet og UiO ikke er særlig sammenlignbare som forskningsuniversiteter, i motsetning til hva McKinsey forutsetter.»
    «En middels norsk høgskole har betydelig større forskningspotensial i sin stab enn Uppsala universitet.»
    http://www.uniforum.uio.no/leserbrev/2009/nar-forskningsuniversitetet-uio-skal-vurdere-seg-selv.html

  2. Pål,
    det kommer alltid opp at universiteter er så spesielle, og at internasjonale konsulentfirma ikke forstår dem. Det viser som regel at det er like mange myter om internasjonale konsulentfirma som det er om universiteter…..

  3. Dette er vel så mye en kamp om definisjonsmakt.
    Målt etter de strenge metodekriteriene forskere anvender på hverandres artikler, er svært mye av hva konsulentbransjen leverer av analyser bare møl(*) (selv McKinsey). Samme gjelder mange av Forskningsrådets fagevalueringer som forskningsbyråkratiet etterspør. (av andre grunner).
    Konsulentselskapene ville mislikt om de ble avskilta fordi deres rapporter hadde blitt bedømt som dårlige i følge samfunnsvitenskaplige kriterier, på samme måte som universitetsforskere misliker det de oppfatter som lettvint synsing fra konsulentselskaper som ikke følger deres metodekrav til analyser.
    (*) Svart svane-forbehold: Har bare lest et par titalls slike konsulentrapporter. At alle jeg har lest er dårlige, betyr ikke at alle konsulentselskaper gjør en dårlig jobb…

  4. Litt merkeleg at Dan Cohen, Rufus Pollock Michael Nielsen (fysikaren), Ethan Zuckerman, Paul Romer er representantar for ei gruppe forskarar som på den eine sida verkeleg har klassisk danning og inngåande kjennskap til etiske og vitskapsteoretiske problemstillinga som dei klarar å bruke i praksis til å forandre og smelte saman fagfelt, og på den andre sida ligg i fremste rekkje med produksjon og bruk av web 2.0 verkty i akademia. Desse folka skapar verkty og resultater som er uhyre gjennomtenkt.
    Det er umogleg å levere mange av desse nye resultata utan å kjenne vitskapshistoria, ha ein utruleg fagleg breidde og mogenheit. Ein kan merke korleis dei kjenner til viktige teoriar og prinsipper utanfor sitt eiga fagområde, og nokre gonger så henvisar dei til dei mest overraskande verker.
    Eg vil seie at Hagtvet og dannelsesutvalget har levert ein kjempebra rapport sjølv om eg berre har lest litt av den. Det er likevel eit kjempestort problem: Desse folka sitt forhold til teknologi er at dei brukar datamaskina si som ei skrivemaskin, og e-post som Postverket på steroider. Microsoft elskar slike kundar, fordi det er slik 80-90-talskultur i Microsoft sjølve og dei er veldig enterprise-fokuserte. Når it-avdelinga skaffar MS office og Windows, for knappar og glansbilete for å få fri reklameplass for framtidas leiarar og byråkratar, og held ein bråte med kurs i dette så er ferdige med teknologien. Internett er knapt ein del av vokabularet til alt for mange.
    Problemet er at UiO ligg opptil ti år etter på teknologiforståing. Når ein set ein propp i den kanalen så tyt det ut på veldig mange snåle måtar andre stader i systemet, som feilrekruttering og byråkratisering.
    Fint at McKinsey forstyrrar, kanskje slik at UiO kan få kombinert bruk av klassisk danning i utdanning og forskning med innovativ bruk av teknologi og internett. Då kan ein verkeleg skape resultater. Ein annan ting er at ein må også skjære ned på den distriktspolitiske målsetjinga om å bruke universitetet til å finne ut korleis ein skal sikre sysselsetjinga her på berget. Slutt med å skrote gode internasjonal forskningsprosjekter til fordel for dårlege nasjonale forskningsprosjekter.
    Eit godt ex phil studium, eller betre, liberal arts program, vil vere veldig bra trur eg, men berre saman med ein radikal omleggjing av it-organiseringa. For å gje to døme så er MIT og Berkeley to krystallklare døme på korleis tinga bør gjerast på teknologifronten. Innfør liberal arts eller gjeninnfør eit skikkeleg robust ex phil studium.
    http://www.uniforum.uio.no/leserbrev/2009/nytte-og-danning.html

Kommentarer er stengt.