Forestillinger om norsk IT-bransje

Postet den av

Som tidligere nevnt, starter BI et stort prosjekt kalt Et kunnskapsbasert Norge, der BIs Senter for Teknologistrategi skal ha ansvaret for å kartlegge norsk IT-bransje.

Når man starter et slikt prosjekt, skjer det ikke fra et nullpunkt – det finnes tidligere forskning, og man har tidligere kunnskaper og erfaringer å bygge på. Ikke minst har man forestillinger om hvordan norsk IT-bransje egentlig er. Slike forestillinger kan danne basis for hypoteser, som alltid er kjekt å ha før man går igang med et forskningsarbeid.

Her er noen av mine forestillinger om norsk IT-bransje og norsk IT generelt – et slags utgangpunkt. Jeg sier ikke at det som står her stemmer, men det er i alle fall et utgangspunkt, enten for forskning i seg selv, eller som noe å bygge hypoteser på.

Og, ikke minst, så er det et utgangspunkt for diskusjon: Har du noe å legge til denne listen? Har du tilgang til data eller kjennskap til noen som har det? Har du synspunkter på noen av påstandene, meninger som taler for eller imot? Folk jeg bør snakke med?

Kommentarer mottas med takk, enten i kommentarfeltet til denne bloggpostingen eller i dette Google Docs-dokumentet.

Norsk IT-bransje har, historisk sett, mest drevet med tilpasning av utenlandsk teknologi til norske forhold, men dette er i endring

Bakgrunn: Mitt inntrykk er at mesteparten av norsk IT-bransje enten er lokale salgsavdelinger av internasjonale softwarefirma (Microsoft (med unntak av søkedelen), IBM, Oracle, osv.) eller konsulentselskaper (Accenture, Cap Gemini, EDB Business Partner, Ergo, Atea) opptatt med å tilpasse software fra den første gruppen. Unntakene har vært softwareselskaper som er bygget opp med basis i særnorske administrative regler (Mamut, Visma, Agresso, Software Innovation, Superoffice). Et av problemene med dette fokuset har vært at for folk med skikkelig computer science-utdannelse har det ikke vært "cutting edge" selskaper å gå til. Dette har endret seg de siste 10 årene, med fremveksten av selskaper som henvender seg direkte til et verdensmarked med svært avansert teknologi, som trekløveret Opera, FAST (nå Microsoft ESG), Trolltech (nå en del av Nokia) og mindre og mer spesialiserte selskaper som Hue. Dette at man kan lykkes med avansert teknologi for et verdensmarked rett fra Norge er nytt – det gikk ikke bra den gangen SIMULA prøvde med objektorientert programmering – selv om man altså må satse på å bli kjøpt opp for å overleve.

Norsk IT-bransje er i stor grad konsulentselskaper – delvis fordi de kan tilby en fleksibilitet det vanlige arbeidsmarkedet mangler.

Bakgrunn: (Mer om dette her.) Jeg tror det er relativt mye konsulentvirksomhet i norsk IT-bransje (det vil si, at i forhold til andre land blir mer IT gjort av konsulenter i stedet for ansatte.) Årsaken til dette er Norges flate lønnsstruktur og relativt rigide arbeidsmarked, som gjør at bedrifter er villige til hyre inn konsulenter (fleksibilitet) og folk er villige til å jobbe som konsulenter (bedre betaling i bytte for mer risiko.)

Norsk IT-bransje er i stor grad fokusert mot det offentlige marked, men spydspissene er rettet mot spesifikke nisjer innen privat næringsliv

Bakgrunn: Dette er en forestilling jeg gjerne skulle se endret – og den er kanskje i ferd med å endres. Jeg tror at selv om en stor del av volumet innen norsk IT-bransje er rettet mot offentlige kunder, skjer mye av innovasjonen andre steder. Offentlige kunder er stø men gjerrige, alt skjer på anbud (som ikke egner seg til innovative prosjekter, med driver kunden mot current best practice), og beslutningstakerne har liten evne eller vilje til å strekke seg. Unntaket er enkelte offentlige innovasjonstiltak, som Friprogsenteret og desslike, men deres innovasjon er som regel basert på å ta teknologi i bruk fremfor innovativ bruk av eksisterende teknologi eller fremskaffelse av genuint ny teknologi. Avansert innovasjon drives fremover av private, ofte utenlandske aktører.

Jo mer teknologisk avansert firmaet er, jo større andel utlendinger.

Bakgrunn: Burde egentlig ikke være så vanskelig – jo mer avansert kunnskap man trenger, jo mer må man jakte på ansatte også utenfor Norge. Og svært avanserte selskaper selger internasjonalt, slik at man også derfor trenger flere utlendinger internt. Men det hadde vært fint å få noen tall på bordet, og også noen sammenhenger.

Norsk IT-bransje er større enn vi tror, men usynlig – delvis fordi bransjen er ung og mangler selvfølelse, delvis fordi teknologien forsvinner inn i andre bransjer.

Bakgrunn: IT er en generell teknologi – når en sykepleier leser av en blodprøve via en PC, bruker hun eller han både informasjonsteknologi og sykepleieteknologi. Dette at IT-bransjen er så innvevet i andre bransjer gjør at den er vanskelig å måle. Dette kan slå begge veier, men den største målefeilen er nok at man undervurderer bransjens – og teknologikunnskapens – betydning for verdiskapning i Norge.

Norsk IT-bransje ligger etter engelsktalende land med offshoring, men er relativt aggressive i forhold til andre europeiske land.

Bakgrunn: I den grad offshoring benyttes innen norsk IT, er den teknisk basert (det vil si, relativt lite tjenesteutsetting, heller teknisk IT-støtte og systemutvikling), svært diskret, gjøres med tradisjonelle konsulentselskaper/outsourcers som mellommenn, og skjer mer til nærliggende regioner (Baltikum, Sverige, Irland) enn til India. Årsaken er delvis at det norske markedet er lite og derfor under radaren for de store utenlandske selskapene (med unntak av Accenture), at alt som krever norsk språk er vanskelig å outsource. På den annen side har vi flatere lønnstruktur og større mangel på arbeidskraft enn de fleste europeiske land, noe som trekker i retning av mer outsourcing.

7 tanker på “Forestillinger om norsk IT-bransje”

  1. Hei. Dette var veldig interessant lesning, spesielt det som gjelder konsulentbransjen i Norge, men jeg lurer på hva du refererer til i bisetningen om Simula. Er det programmeringsspråket Simula? Jeg trodde betydningen som det første objekt-orienterte programmeringsspråket var relativt udiskutabel.

  2. Jeg bet meg merke i det med softwareprodusentene (ikke selgerne) i Norge. Hvis man ser kun på disse – og utelukker konsulenter og telecom m/TV o.l – hvor dominerende er egentlig produsentene av ERP-systemer? Sett i antall ansatte eller kroner, er det kun ERP (og søkemotorer) som lages av software i Norge?

  3. Jeg tror nok at betraktningene over er korrekte. Vi er blitt konsulenter. Norge hadde et tidlig et godt utgangspunkt innen IT (Simula, Mycron, FFI, Norsk Data, mobiltelefoni), men vi har mistet momentet. I dag studerer stadig færre IT (se «IT vekst og fall» på min hjemmeside eller i proc. fra Norsk Informatikk-konferanse), noe som heller ikke lover godt for framtiden. Kanskje vi har det for godt i Norge til å studere tunge fag eller å ta de løft som kreves for å etablere et teknologifirma?

  4. Hei Espen,
    Som pedagog i IKT bransjen vil jeg gjerne supplere noe av det du har skrevet.
    Når det legges til rette for at lærere skal kunne utføre sin jobb og en fokuserer på mulighetene som IKT skal bidra med; Ja, da blir IKT brukt i skolen! Men kun en svært liten del av det potensialet som ligger i teknologien blir brukt i dag (ITU monitor 2009). Mitt inntrykk er at fokuset er mer på teknologien og ikke på den enkeltes læring. IKT kan bidra til å differensiere opplæringen slik at den enkelte når sitt læringspotensial. For å få til dette mener jeg at det er to viktige faktorer som må tas tak i og som bør være en del av senterets hoved fokus.
    1. Profesjonelle tjenester: Hvis en skal kreve profesjonell bruk av IKT for å understøtte læring må enn forvente at IKT leveransen til undervisningspersonell, skoleledelse og elever er profesjonell.
    2. Digital inkludering er avhengig av søkende, åpne og profesjonell fagpersonell.
    Profesjonelle tjenester-Det må virke!
    For mange høres dette litt rart ut. Men jeg tror plunder og heft har ødelagt mye for IKT bruk i skolene. Skolepersonell må kunne kreve at de har rett utstyr for å gjøre rett jobb, og at det fungerer i hverdagen – akkurat som andre kunnskapsmedarbeidere. Mange lærere opplever enda i 2010 at utstyr ikke fungerer; mange har dårlig utstyr, programvaren ikke blir oppdatert, samt lite konstruktiv opplæring. Jeg forstår at det ikke er lett å gi profesjonelle driftstjenester samtidig som enn har stor fleksibilitet både i utstyr og programvare for den enkelte elev. Men dette er en forutsetning for at den enkelte elev skal få tilrettelagt opplæringen i forhold til sine muligheter. Vi må slutte å telle pcer som en styrke eller svakhet i forhold til IKT, og heller fokusere på den reelle pedagogiske bruken. Det nye Senter for IKT i utdanning kan sette fokus på hva som kreves av profesjonelle IKT tjenester og bidra til erfaringsdeling slik at en bruker de standardene og programmene som er best egnet til læring. Dog må en ikke tro at ”one size fits all”. Derfor må utdanningssektoren også være åpen for ny teknologi, samt bruke det når det kreves. Generelt bør Senter for IKT i utdanning bidra til et økt samarbeid med IKT bransjen slik at en sikrer at ulike løsninger med sikkerhet fungerer i liten skala før det rulles ut i stor skala, både pedagogisk og teknisk.
    Digital inkludering er et sentralt tema og krever pedagogisk profesjonalitet hos skoleledere og lærere for å lykkes. Det er viktig at pedagoger ser betydningen av IKT i samfunnet og som en sentral del av livet til brukerne. En lærer trenger ikke være ekspert på ulike produkter, dog må en lærer se potensialet av det eleven gjør uavhengig av type media. For eksempel kan elvene bruke video istedenfor tekst til å forklare løsningen på en problemstilling. Lærerens fleksibilitet og evne til å være veileder vil være avgjørende for å velge den teknologien som er mest hensiktsmessig for den enkeltes læring. Læreren trenger ikke å være en teknolog, men må evne til å skape entusiasme for teknologiens muligheter for å fremme elevenes læring. Jeg har hørt ordet egeninnovasjon – det tror jeg alle kunnskapsmedarbeider må ha i hverdagen – også skolepersonell. Min erfaring er at lærere som legger til rette for at elevene skal lykkes med læring og åpner opp for pedagogisk bruk av IKT, ikke bare lykkes med resultatene, de får også mer motiverte elever. Pedagogisk fleksibilitet blir da et nøkkelord og det igjen krever personell som har en viss oversikt over hva som finnes, hvordan det kan brukes og ikke minst hvor teknologien er lite hensiktsmessig. Her kan det nye senteret være en pådriver for deling av god praksis og utfordre vår eksisterende skolepraksis.
    Jeg er enig i at dine punkter er viktige, men det overordnede fokuset må være at IKT skal tilpasses den enkeltes læring og ikke motsatt. Hvis det nye senteret tør å sette agenda for den pedagogiske bruken av IKT, vise at de er dyktige på å dele gode erfaringer fra andre land, forske på bruk, og formidle de mulighetene teknologien gir, da tror jeg senter for IKT i utdanning kan bli en viktig aktør for utdannings Norge og dermed samfunnet.

  6. Hei Espen,
    Veldig mye bra her. Enig i at norsk IKT bransje er preget av konsulentvirksomhet der vi tilpasser eksisterende teknologi eller skreddersyr løsninger. Tipper at i tillegg til offentlig sektor så ligger et en betydelig omsetning på denne type tjenester innenfor finans og telekom. Du er inne på noe av grunnen til dette når du viser til fleksibilitet i et nokså rigid og «flatt» arbeidsmarket – men jeg har et par andre teorier om hvorfor det kan være slik.
    1. Risiko ved nyetablering. Både investorer og gründere i Norge er kanskje ikke mest kjent for å være glad i å ta store sjanser. Starter man et konsulentfirma kan man være i pluss fra første måned og behøver lite eller ingen startkapital. Hvis man skal bygge en produkt fra bunnen av krever det store investeringer før produktet i det hele tatt kan lanseres. (Dog – oppsiden er selvfølgelig at et konsulentselskap ikke kan skaleres like raskt, levere samme marginer eller vil noen gang verdsettes på samme måte som et programvarehus.)
    2. Det er for få mennesker i Norge som ser på teknologi i et forretningsperspektiv. Vi er flinke til å mene noe om en teknologi er bra eller dårlig og mange har nesten et religiøst forhold til det (når jeg var student var det java vs. C++, nå er det vel den store debatten open vs. closed source). Men det er for få teknologer som forstår hvordan trender innenfor teknologi kan være med på å skape nye inntektsmodeller og vice versa. Det har sikkert noe med hvordan vi utdanner folk i Norge, men jeg vet ikke nok om det til å være veldig kategorisk…
    3. Open Source fremveksten over de siste årene (og jeg tenker da på open source som en forretningsmodell ikke som et livssyn) vil nok bidra til at den norske konsulentbransjen styrkes, ikke svekkes. Også norske myndigheter legger til rette for dette igjennom diverse tiltak som fremhever, kanskje nesten favoritiserer, fri programvare og dermed firmaer som har fokus på leveranse av timer, ikke lisenser. Kunne sikkert dratt den videre og skyldt litt på manglende politisk forståelse på IT som en næring og dårlige rammevilkår, men det er en litt for åpenbar skyteskive…
    Mvh
    John Arthur

Det er stengt for kommentarer.