Jeg har, på kort varsel (i forigårs, faktisk), blitt bedt om å holde et foredrag ved åpningen av Statens Senter for IKT i utdanningen i Tromsø 20. januar. Siden jeg har jobbet med IKT-bruk i undervisning siden ca. 1982 og har mange meninger om saken, er det ikke noe problem å fylle tiden – men på den annen side har jeg aldri sammenfattet mine synspunkter systematisk.
Så jeg tenkte jeg skulle slå to fluer i et smekk – demonstrere bruk av teknologi for kunnskapsforedling, samt få testet ut noen av mine poenger med et krevende og kunnskapsrikt publikum. Herved inviteres du til å kommentere disse utsagnene, enten her i bloggen eller i dette Google Docs-dokumentet (og ja, jeg kommer til å vise frem et Google Docs-dokument under foredraget, se pkt. 2 herunder):
- IKT-bruk i skolen bør legges på elevenes nivå, ikke på lærernes. Hvilket vil si at den bør være uredd, kreativ, utforskende, og ikke bundet til hvordan vi har gjort ting før. Bredt konsumert teknologi går gjennom tre faser: Substitusjon (vi bruker teknologien til å automatisere det vi gjorde før), ekspansjon (teknologien spres til mange områder) og til slutt innovasjon (eller strukturering) der teknologien brukes til å gjøre ting vi ikke kunne gjøre før. Bruk av IKT i vanlig skole er i fase to hva gjelder tilgjengelighet og fase en hva gjelder bruk.
- De lette og avanserte verktøyene finnes der ute allerede. De klumsete og begrensede verktøyene holder vi på å utvikle. På anbud. Eller sagt på en annen måte: ClassFronter, Blackboard og It’s Learning var avansert teknologi i 1998. Moderne undervisningsteknologi i dag er egen blogg, Twitter, Skype og Google Docs, fordi de fungerer på alle plattformer og støtter undervisning i stedet for administrasjon. I likhet med Olav Torvund er jeg i ferd med å slutte å bruke de sentralt tilbudte verktøyene her på BI (vi flytter nå fra Blackboard til It’s Learning) for de verktøyene gir support som flytter en dårlig lærer opp til en middels lærer. Helt greit til sitt bruk, men jeg blir ikke motivert av å kunne være middels.
- Samarbeidsløsninger må være åpne. I dag er den mest vanlige samarbeidsformen at folk sender hverandre Word-dokumenter med e-post. Dette er ikke fordi Word over e-post er så bra, men fordi det er minste felles multiplum – den løsningen du kan være sikker på at alle kan håndtere. Hvis du tar mål av deg til å bygge et verktøy alle kan samarbeide over, må du sikre at dette verktøyet kan kommunisere med minste felles multiplum. Eller sagt på en annen måte: Ikke forlang at foreldrene skal sjekke ClassFronter regelmessig – implementer heller en e-postløsning som informerer om viktige endringer automatisk.
- Åpen kildekode (og andre moteløsninger) er ikke alltid løsninger. I debatten om bruk av IKT-løsninger i skolen henger man seg opp i moteretninger – ideer som er gode i utgangspunktet, men som så tilkjennes løsningsevner langt utover sitt opprinnelige område. Åpen kildekode er en slik løsning, der halvparten av de som forfekter den innenfor skolen ikke vet hva de mener – betyr det gratis programmer, tilgang til kildekode, eller åpne dataformater? Åpen kildekode fungerer best der sluttbrukerne er svært avanserte og trenger teknologien for å bygge videre på den heller enn å bruke den direkte. Det er ikke norsk skole, dessverre. Det betyr ikke at åpen kildekode ikke har en plass innen IKT-bruk i skolen, men at man må bruke fornuft.
(Jeg er klar over at jeg inviterer til masse rasende innlegg her, men inkluderer punktet likevel. Men før du setter i gang og forteller at Linux er løsningen på alle problemer, les gjennom denne paragrafen men bytt ut "åpen kildekode" med LAMP, wiki, iPhone, Android, Google docs, LMS, SOA, etc. etc. etc.) - Ikke gi teknologien ansvaret for å løse organisatoriske problemer. (Mer om dette siden)
- Lær elevene ting som er nyttige og som bare kan læres på skolen. Den viktigste dataferdighet man kan gi elevene er å lære dem å skrive touch. Deretter rettskrivning og vokabular. Deretter personlige informasjonshåndteringsstrategier. Teknologiferdigheten i seg selv (hvordan rotere et bilde i PowerPoint) lærer de best fra hverandre.
- Ikke gi teknologien skylden for dårlig pedagogikk. Hvis elevene surfer i stedet for å høre på deg som lærer, har du ikke et teknologisk problem
- IKT er ikke ny teknologi, og dagens løsninger er ikke avanserte. Jeg sendte min første internasjonale e-post i september 1985, samme år som BI innførte e-post med kalenderfunksjon for alle ansatte. Det er 25 år siden. PC, Internett og mobiltelefoner er ikke ny teknologi, noe elevene vet (for en ungdomsskoleelev i dag har Internett alltid eksistert.) Teknologi er ikke morsomt når det ikke lenger er nytt, og bør derfor ikke fremstilles som verken nytt eller morsomt (det verste jeg vet er lærere som sier "vi skal ikke gjøre dette kjedelig, med bøker og sånn") og derved implisere at det å jobbe med PC er en belønning i seg selv. IKT i skolen handler om innhold, tilgang, og bruksmuligheter. Teknologien er der, den.
- Staten skal ikke være motoren i IKT-bruken. Et senter av denne typen bør heller være en katalysator, en lyttepost for innovativ bruk som oppstår ute i klasserom og lærerværelser. Det ligger i sakens natur at man da heller ikke skal legge begrensninger på bruksområder (hva med elektroniske lærebøker, matematikkundervisning over videokonferanse med lærere fra utlandet, undervisning med tusenvis av elever i klasserommet?) eller på hva slags teknologi som skal tas i bruk.
- Læring, skole og skoleledelse kommer til å endres som følge av teknologibruk – sannsynligvis mer enn vi tror, uten av vi vet hvordan. Man overvurderer alltid teknologiens utvikling, og undervurderer dens effekt. Vi vet ennå ikke hvordan skolen vil se ut når vi virkelig begynner å ta i bruk de muligheter teknologien gir. Og det er helt greit. Den viktigste oppgaven sentrale myndigheter har når det gjelder teknologibruk i skolen, er å sørge for at innovasjon frigjøres fra institusjonelle og kulturelle rammebetingelser.
Tversover 
En liten kommentar til punkt 4 før de «rasende» innleggene kommer ramlende inn:
Selv om jeg har vært varm tilhenger av åpen kildekode siden ~94/95, så har jeg flere ganger støtt på problemer som best har latt seg løse med proprietære løsninger. Årsakene har både vært funksjonalitet og brukeropplevelse, men noen få ganger har proprietære løsninger også vært billigere (når man regner timekostnader for installasjon og vedlikehold).
Viktigere enn åpen kildekode er åpne dataformater. Men det er vel en selvfølge. 🙂
En liten sidebemerkning: Jeg savner noe om å lære seg fremgangsmåter for å verifisere om informasjonen de leser er gjetninger eller beviselige fakta (eller en salig blanding). Mulig dette er utenom selve IKT-delen, selv om evnen er essensiell når man bruker nettet som informasjonskilde.
Man må skille mellom skoleadministrative systemer og de systemer/verktøy som brukes i faktisk undervisning.
Jeg ser det største problemet for IKT i skolen, at de som tilrettelegger, legger ut anbud og aksepterer anbudene er de som er lengst fra den faktiske bruken.
De har ingen anelse om hvordan det brukes, bare en lang «check»-liste med en god bråte «buzz-words». Eks. «Har platformen Blogg-funksjon?»
Og så blir den valgte platformen/softwaren valgt på bakgrunn av: «They ticked all the boxes.»
Jeg har — ikke overraskende — noen kommentarer til punkt 4, vedrørende åpen kildekode.
Åpen kildekode, eller fri programvare som det kalles i Norge, handler ikke om hvorvidt en løsning er bedre enn en annen, om Linux er bedre enn Mac og Windows, eller tilsvarende. Fri programvare er en forretningsmodell valgt av programvareleverandøren som utvikler programvaren, og Gartner fremholder fri programvare som en av de sterkeste innovasjonsstrategiene i IT-bransjen for årene som kommer [1].
IT og programvare handler om å løse oppgaver og dekke behov. Dekker ikke programvaren behovene eller løser den ikke oppgaven, feiler programvaren, enten den er fri eller lukket, som er motstykket til fri programvare. Fri programvare er programvare som gir mer frihet, eierskap og fleksibilitet enn annen programvare. Med fri programvare får man full kontroll over IT-investeringene. Det er ingen som dikterer hva man kan gjøre, hvor mange datamaskiner programvaren kan installeres på eller hvilken leverandør som må benyttes. Man kan gjøre endringer i programvaren etter eget ønske, og man kan dele programvaren med andre, om ønskelig.
Fri programvare er altså programvare som gir mer frihet enn lukket programvare, derav navnet. Derfor vil det, så langt det er praktisk mulig, være å foretrekke bruk av fri programvare, men det forutsetter som nevnt at den løser oppgavene og dekker behovene. Gjør den det har vi særdeles mange eksempler på hvordan fri programvare realiserer gevinster for brukerne. Det kan for eksempel være reduserte kostnader, økt sikkerhet eller bedre ytelse, for å nevne noen av argumentene vi i Friprogsenteret møter i det daglige. Friprogsenteret har også mange referanser fra utdanningssektoren, hvor fri programvare benyttes i stor skala.
Valg av programvare må altså være praktisk og pragmatisk begrunnet, ikke ideologisk, slik du også er inne på.
Med vennlig hilsen
Martin Bekkelund
Utviklingsleder
Friprogsenteret
[1] http://www.gartner.com/it/products/research/asset_129504_2395.jsp
Veldig bra, Espen!
…særlig punkt 2. Dette gjelder ikke bare undervisningssektoren. Det finnes et uendelig antall uendelig dyre eksempler på håpløse offentlige forsøk på skreddersydde elektronikkløsninger i Norge. Forsvaret, transportsektoren, helse- og sosialsektoren osv osv. Bruk heller teknologisk hyllevare som allerede funker. Vi er tross alt under fem millioner nordmenn. Og vi er ikke så spesielle som vi tror…
Her var det mykje bra. Alle elevane «mine» har berbare PC-ar.
Pkt 6: Elevane må lærast å organisere PC-en slik at dei finn att dokumenta og nyttige nettstader.
Pkt 4: Fri eller lukka programvare er av mindre interesse. Eg skal ikkje endre, men BRUKE programmet. Terskelen for å ta nye program i bruk må vera låg for både lærara og elevar. Dersom programvara er mest mogleg lik den elevane seinere, mest truleg, vil møte i arbeidslivet, er det ein fordel.
Pkt 1 og 7: Mykje av motstanden blant lærarar til å få PC-en inn i klasserommet trur eg grunnar seg i at dei sjølve er usikker på bruken. Elevane kan vera flinke i bruken av nokre sosiale medier, men er dårlegare på «nytteprogram». For lærarane er det til dels motsett.
Spennende lesing, Espen! I dag har jeg på meg foreldre hatten. Jeg synes at noe av det viktigste du trekker frem er pkt 1 og 8. Det handler om å forstå ungenes / ungdommenes forhold til teknologi og legge opp undervisningen i forhold til det. Og jeg er helt enig med deg i at innhold og «presentasjonen/måten det kan brukes på» er viktig!
Jeg støtter deg fullt ut på at du trekker frem det å skrive touch som en basis ferdighet som må læres i skolen på samme måte som å føre en penn. Det har både med effektivitet i arbeidet og med ergonomi å gjøre. Ungene skal sitte foran PCen kanskje et helt liv – i alle fall til det kommer nye input grensesnitt som vi ikke kan forestille oss i dag – og da må de ikke ødelegge kroppen sin.
Et tema du ikke nevner som jeg mener skolen også må ta på alvor er klok bruk av sosial medier og internett for å unngå mobbing, utnyttelse, ID tyveri og misbruk. Her opplever jeg at mange av de eldre lærerne som ikke bruker «sånn data» i livet sitt, ikke har begrep om hvilke utfordringer og problemer ungene kan utsette seg for. Alle lærere burde være på Facebook – og jeg berømmer en av de unge lærerne til en av ungene – han har profil på Facebook og er «friends» med alle ungene bl a for å følge med på at de ikke mobber og henger ut hverandre. Slike lærere trenger vi!
Og så et lite hjertesukk om Fronter. Jeg har to barn på to skoler der foreldre informasjon legges ut på Fronter tildels ofte – jeg vet ikke når for jeg kan ikke abonnere på oppdateringer, så jeg må sjekke begge et par ganger i uken. Av og til er det noe nytt – av og til ikke. Jeg misunner så den skolen (nå husker jeg ikke hvilken) der de har implementert all informasjon på SMS både til foreldre og barn. Det synes jeg du kan trekke frem som en eksempel til etterfølgelse! Ellers så hadde e-post vært bedre – der er jeg jo på hele dagen likevel…
Lykke til med foredraget!
100 prosent enig i alt du skriver Espen. Alle de viktigste aspektene er med på listen synes jeg.
Mange ser på internett og delingskulturen som en inntrenger i den skolefaglige hverdagen. Dette er grunnleggende feil, og faktisk fullstendig motsatt.
Delingskulturen har vært _selve_ bærebjelken i all vitenskapelig virksomhet siden 1665 da The Royal Society begynte med denne metoden. Open Access bevegelsen begynte i 1966 med å videreføre denne metoden for å få mest mulig effektiv spredning av forskningsresultater, med det målet for øyet å favne en størst mulig kvalifisert leserkrets. Selve World Wide Web ble også skapt for dette formålet. Et ganske tankevekkende aspekt ved internett for alle dem som ser på dette som en stor søppeldunk med informasjon.
«Lest we forget (and this is an easy thing to do from the vantage of the second the decade of the 21st century), the World Wide Web was not built for the dissemination of pornography, the sale of trade books, the illegal sharing of music files, dating, trading stocks, reading the news, telecommunications, or tracking down your high school girlfriend or boyfriend. As it turns out, the Web is particularly good for all these activities, but these were not its intended uses.
When Tim Berners-Lee created the Web in 1991, it was with the aim of better facilitating scientific communication and the dissemination of scientific research.»
Skolen trenger å ta internett og delingskultur _hjem igjen_, for denne kulturen og denne teknologien kommer fra selve vitenskapens høyborger opprinnelig, som The Royal Society og CERN.
En annen ting er at uansett hvor god teknologi man har, så er det ofte de sosiologiske problemene som er de største hindrene. Eksempelet fra telemedisin er illustrerende, og gjenstand for sosiologisk forskning for tiden:
http://www.idg.no/computerworld/helse/article153781.ece
http://www.earlham.edu/~peters/fos/2010/01/waiting-on-world-to-change.html
http://www.earlham.edu/~peters/fos/timeline.htm
Hei Espen,
Du har mange gode poeng og innspill, men jeg er ikke enig i at it’s learning skal bli satt i bås med Blackboard, at vår læringsplattform representerer utdatert teknologi og er til for middelmådige lærere og elever. Hvordan it’s learning er bedre enn Blackboard funksjon for funksjon kan være en diskusjon for et annet forum, men her er noen betraktninger som kanskje får deg til å i alle fall gi oss en sjanse 🙂
Kjernen i plattformen vår er ikke administrasjon men læringsprosesser. Vi jobber med å forstå hvordan moderne formidlings- og kommunikasjonsteknologi (som for eksempel, twitter, blogging og Google docs representer) kan knyttes inn i den tradisjonelle læringsprosessen, og hvordan teknologi kan hjelpe innovative lærere med å utvikle og endre pedagogikken sin. For å dra en parallell til et mer bedriftsøkonomisk eksempel; man får ikke en innovativ salgsorganisasjon om man implementerer Salesforce; innovasjonen skjer i de endringene man kan gjøre i salgsprosessene sine ved hjelp av de mulighetene et verktøy som Salesforce tilbyr.
Vi håper at vår plattform skal representere en «mellomvare» som knytter sammen de faste, tradisjonelle strukturene som finnes i utdanning og de nye formidlings og kommunikasjonsformene. Som et eksempel så jobber vi kontinuerlig med å utvikle API’er som gjør det mulig å utvikle egne eller integrere 3dje parts verktøy inn i vår plattform (se http://developer.itslearning.com/). Vi har allerede utviklet støtte for integrasjon mot Gmail og jobber sammen med Google for å finne innovative løsninger for hvordan andre verktøy kan knyttes inn i vår plattform. Vår plattform skal ikke være et lukket system (det er tross alt begrenset hva 40 utviklere kan få til kontra 4000).
Det er mange strukturelle, administrative og sikkerhetsmessige utfordringer (tør jeg nevne personvern) som utdanningsinstitusjoner opplever som hindre i møte med «Web 2.0». Vi jobber med å bryte ned slike barrièrer. Vi balanserer kanskje på stram linje i forhold til å ivareta våre kunder (organisasjonene) og brukere, men i en verden som riktig nok domineres av anbud og priskonkurranse så prøver vi både å ha en klar produkt og leveransestrategi (enterprise software-as-a-service) og et fokus på studenter og forelesere…
En siste betraktning; historien er full av dyre statlige initiativ innen for IKT og digitale læremidler som ikke har fått en bred tilslutning innenfor norsk utdanning. Læringsplattformene har, kanskje mer på tross av enn på grunn av slike initiativ, blitt «allemannseie» (over 10% av Norges befolkning logget på it’s learning minst en gang i 2009). Hvorfor?
– Enkelt å bruke, har oppfordret til selvadopsjon.
– Software as a Service – en fulldriftet tjeneste.
– Enterprise løsninger, men ikke enterprise priser.
– Skolestyrt utvikling/innkjøp, ikke statlig initiativ.
– Sluttbrukeren har kjøpt, IKKE it-avdelingen.
– Velfungerende markedsmekanisker
– Fokus på standardisering
– Vår inntektsmodell har vært tett knyttet til kundens suksess.
Mvh.
John Arthur
Til John Arthur
Kan du fortelle meg hvordan It’s Learning virker/vil virke på plattformer som iPhone, Android, kommende iSlate, Chrome OS, Maemo, Freescale, Mips, Cell, Marvell og en hel del andre prosessortyper i Smartbooks, Netbooks, Tablets, Smarttelefoner som skoleungdommer mest sansynlig kommer til å kjøpe de neste ti åra? Når kommer Microsoft til å lage versjoner for sine erkekonkurrenter som er akkurat (ikke 98 prosent) like bra som på Windows-plattformen med Microsoft Office? Jeg bare spør.
Mvh Pål Lykkja
Jon Arthur: Takk for godt innlegg, kommer tilbake til et svar nedenfor.
Pål: Synes du er litt urettferdig mot Jon Arthur her – det finnes alltid nye platformer man må utvikle mot, og jeg tror nok It’s Learning kommer til å komme med klienter på disse platformene også, etterhvert. Men de kommer til å ligge etter pionerene, naturligvis. Dette racet er viktig, men det er ikke det som er det viktige – og til en viss grad kan det løses ved at It’s Learning i seg selv er på en utviklingsplatform som kan operere på ny teknologi etterhvert som den kommer.
Tilbake til Jon Arthur: Problemet jeg har med læringsplatformer generelt ligger i at de sinker meg i min produktivitet og tvinger meg inn mot visse former for undervisning, fordi jeg i for liten grad kan forme den slik jeg vil. De begrenser meg til å gjøre det flertallet vil, i stedet for å øke mine muligheter.
Jeg skal innrømme at jeg ikke har mye erfaring med It’s Learning – jeg har testet den da det ble klart at BI skulle over, men aldri brukt den i undervisning. Platformen er helt klart en forbedring fra Blackboard, som er svært gammeldags, men representerer ikke en prinsipiell endring fra den. Det faktum at BI går over til dere fra Blackboard er et resultat av en grundig beslutningsprosess, men reflekterer også det faktum at mesteparten av BIs undervisning er tradisjonelle kurs med et relativt høyt antall deltakere.
Problemet med dagens digitale læringsplatfomrer er at de tar som utgangspunkt en rekke begrensninger som finnes innenfor undervisning idag fordi vi tenker rundt undervisning ut fra slik den var før teknologien kom. Et utgangspunkt er at undervisning foregår innenfor en organisasjon og med studenter som er offisielt medlemmer av denne organisasjonen. Det betyr at hvis du gir gjesteforelesninger eller -kurs utenfor organisasjonen, kan du ikke benytte platformen. Ei heller gir disse platformene (i hvert fall ikke så vidt jeg vet) muligheten til selektivt å kunne gjøre materiale tilgjengelig utenfor platformen – jeg ønsker f.eks. at alle mine kurs, i detalj, skal være synlige på Internett for alle som måtte ha lyst til å se dem, og at det eneste som ikke skal være tilgjengelig er studentenes arbeid og eventuelt copyrightet litteratur. La gå at dette er en problemstilling som ikke er aktuell for de fleste ennå – men den kommer etter hvert som vi slipper taket i tradisjonell undervisning.
Et viktigere ankepunkt er produktiviteten – alle læringsplatformer jeg har vært borte i har ett – og bare ett – standard brukergrensesnitt som alle brukere (i hvert fall instruktører) må forholde seg til. Det er en kjennsgjerning at etterhvert som man blir dyktigere til hva man holder på med ønsker man seg systemer som er mindre brukervennlige og mer brukelige (se Neal Stephenson’s upperlige essay «In the beginning was … the command line», tilgjengelig overalt på nettet, for en fabelaktig diskusjon av dette.) Med andre ord, jeg ønsker å gå ut av metaforen med klasserom, desktop, etc. og heller gjøre jobben min i et kjapt og effektivt grensesnitt.
Et eksempel på et slikt verktøy er Evernote (evernote.com), et informasjonsbehandlingsverktøy som tar funksjonen til notatblogg og huskelapper, som jeg bruker som lagringsplass, kladdeblokk, to-do-liste og generelt arkiv. Evernote har et tekstorientert klientgrensesnitt, men også et web-grensesnitt, der man kan logge seg på og få tilgang til det samme materialet man har på sin PC.
Jeg vet ikke hvilken form et slikt grensesnitt skal ta, men jeg skulle så gjerne kommet litt på baksiden av disse platformene og kunnet gi kjappe kommandoer (for kurs x, bruk materialepakke 2, 5 og 3 til leksjon 1, 2 og 3) uten å måtte treske meg gjennom enorme mengder brukervennlighet….
Akkurat som mange forlag er kritiske til at det offentlige legger ut på anbud å lage åpne e-lærebøker, siden det ses på som en trussel mot lukurativt eksemplarsalg av papirlærebøker, har muligens tilbydere av LMS-systemer en velbegrunnet engstelse for at utviklingen av frie webløsninger skal overflødiggjøre eller blottlegge begrensninger i LMSene. Siden det er økonomiske interesser på spill i LMSmarkedet, blir tonen fort hissig i diskusjonen om LMSers nytte og begrensninger.
Bokmerkede lenker om LMSer
http://delicious.com/search?p=lms&context=userposts|konghara1d|&lc=1
Latterlig NDLA-angrep
http://www.espen.com/norskblogg/archives/2007/12/latterlig_ndlaa.html
Hei Espen,
Mangel på mål er det jeg ser på som den største utfordringen i debatten om IT i skolen. Hva skal bør elevene kunne, hvilke ferdigheter skal de ha, hvem skal lære hva, hvordan skal de lære seg dette best mulig, etc. Som et resultat blir debatten og politiske tiltak fokuserer på virkemidler – hvilken teknologi / løsning er best, antall PC per elev osv. Dessverre er det i virkemiddeldebatten at teknologer melder seg på, eller skulle jeg si meler sin egen kake. Resultatet blir ofte religionsdebatter knyttet til egen teknologi eller leveranse. I verste fall skaper dette forvirring og kaos hos elever og lærere, og kan følges av feilinvesteringer og mangel på bruk.
Den delen av diskusjonen som ikke dreier seg om virkemidler sentreres ofte rundt temaet hvor gode/dårlige lærere er til selv å bruke IT og ikke minst til å lære bort. Om jeg hadde vært lærer vil jeg synes at denne debatten er med å skape den skape motivasjon og trygghet i læresituasjonen som lærerne og ikke minst våre barn fortjener.
Av punktene i listen mener jeg derfor at #6 er mest sentralt, og forslagene som har kommet opp som touch, kildekritikk, anti-mobbing, læreprosesser, sittestilling/ergonomi er gode.
John-Arthur,
Den nye skolehverdagen består bl.a. av at de aller fleste elever får undervisning innen flere skoler (en elev kan for eksempel velge norsk og gym og kunstneriske fag lokalt, historie regionalt, matematikk og naturfag med lærere i Øst-Europa eller Øst-Asia, og fremmedspråk med lærere som befinner seg i landene der språkene er morsmål). Hvordan håndterer It’s learning det? Elevene vil vel nødig ha sine arbeider innen «fagsiloer» som krever hvert sitt passord osv…
Erik
Opplever at moter (punkt 4) og prestisje heller er en bremse for åpen kildekode enn en moteløsning i seg selv. Har mange ganger opplevd at punkt 2 og punkt 4 er gjensidig forsterkende:
«Vår organisasjon må ha _____(pkt 4), derfor dekker ikke gratisløsningen ____(pkt 2) våre behov. Konsulentselskapet ____ vant anbudskonkurransen om å levere ____ med støtte for ____(pkt 4)».
Typisk svar fra offentlig organisasjon kan være
«Vårt nettsted måtte ha støtte for emnekart, derfor kan vi ikke bruke WordPress til å publiserer nyheter. Konsulentselskapet … vant anbudskonkurransen på 600 000 kr om spesialutvikle en nettpubliseringsløsning».
Uten å ha lest gjennom alle kommentarene her og derfor står i fare for å gjenta andre, så vil jeg fremme hypotesen om at det som hindrer utviklingen av IKT i skolen ikke er lærere manglende digitale kompetanse, men derimot skoleeiers diktatoriske styremøte hva angår tilgjengelighet av digital teknologi.
Eksempel: I mitt tilfelle gikk skoleeier til innkjøp av It’s learning som læringsplattform. YouTube er en del av det tilbudet en får med denne LMS’en. YouTube var sperret frem til dette ble oppdaget. Det er klart at det er litt kleint å betale mange penger for et produkt man så oppdager at man selv har laget restriksjoner for å kunne bruke fullt ut.
YouTube er nå åpnet, men Facebook og twitter er fortsatt sperret i tråd med en hel rekke andre «skumle» sosiale nettsteder. Så da er spørsmålet….hvor lenge skal man bruke energi på å kjempe mot diktaturet i kommunehuset?
Uten å ha lest gjennom alle kommentarene her og derfor står i fare for å gjenta andre, så vil jeg fremme hypotesen om at det som hindrer utviklingen av IKT i skolen ikke er læreres manglende digitale kompetanse, men derimot skoleeiers diktatoriske styremøte hva angår tilgjengelighet av digital teknologi.
Eksempel: I mitt tilfelle gikk skoleeier til innkjøp av It’s learning som læringsplattform. YouTube er en del av det tilbudet en får med denne LMS’en. YouTube var sperret frem til dette ble oppdaget. Det er klart at det er litt kleint å betale mange penger for et produkt man så oppdager at man selv har laget restriksjoner for å kunne bruke fullt ut.
YouTube er nå åpnet, men Facebook og twitter er fortsatt sperret i tråd med en hel rekke andre «skumle» sosiale nettsteder. Så da er spørsmålet….hvor lenge skal man bruke energi på å kjempe mot diktaturet i kommunehuset?
Leser denne debatten med interesse – og er en lærer som bare har noen år igjen i skolen.
Må det ene utelukke det andre? LMS-en – ITSL – jeg nå bruker sto stille i mange år virket det som – nå kommer den seg etter massiv kritikk fra studentene på NTNU, tror jeg.
Har man en LMS for elevene ligger linkene til googledocs, blogger, egne siter og forelesninger klare. Ja i dag embedded jeg inn Roald Dahls Rødhette rett i oppslagstavla fra You Tube.
Hva skulle jeg gjort uten LMS-en – laget den selv? Får man til bedre kommunikasjon til SkoleArena/Sats slik at karakterer og vurdering sklir rett inn, så er mye vunnet.
Ellers deler jeg en del av forelesernes frustrasjon over mine kolleger – 3 av 4 lærere bruker ikke data i undervisnignen. Det vil si at de IKKE underviser etter de nasjonale læreplanene med sine digitale mål. I gamle dager var det lovbrudd.
Og: Det virker ikke en gang som det er et problem for Dep. og Dir. De lager bare eksamensoppgaver fra 1980-tallet i norsk for å slippe å ta konflikten med lærerne. Svakt. Når man snakker om overstyring av lærerne – så ser jeg også avmakt.
Og den digitale kompetanse er omtrent fraværende i både Dep. og Dir (men bedre i fylkene), verst i kommunene, virker det som – men visjonene er det jo ikke noe i veien med! – og masseutkjøring av pc-er ut i klasserommene.
IKT-kompetansen finnes altså stort sett på grunnplanet – men er det mulig å styre eller påvirke et så overstyrt system som skolen? Jeg tviler.
Jeg skrev en artikkel om tidstyvene i skolen – eller skolen som digital søppelbøtte
http://www.utdanning.ws/templates/udf20____22393.aspx
– men når de som styrer skolen ikke en gang gidder delta i en debatt som angår deres egne mål, visjoner og ikt-føringer, viser det at pc i skolen kanskje ikke var alvorlig ment allikevel – men kan jo undre…
http://www.knutmichelsen.no
Veldig bra dette, særlig ditt punkt nummer 1. Jeg er også enig med en av kommentarene her om at det fra departementet også hersker en viss avmakt når det gjelder manglende bruk av IKT i skolen. Men skoleverket har alltid vært en konservativ struktur, der man er «spesialister» (for å overforenkle litt) på å unngå departementale krav. Dette gjelder også høgere utdanning og ikke minst lærerutdannerinstitusjonene. Men mangel på IKT i skoleverket er et mangesidig problem, som også Stortinget/Departementet må sin del av skylden for:
http://utdanningspolitikk.origo.no/-/bulletin/show/152055_daarlige-laerere-eller-daarlig-system
Tildels IKT-bruk-relatert/Status for grunnskolen i Norge når det gjelder disse punktene?
http://davidwarlick.com/2cents/?p=2203
11 Ways to Promote Learning Lifestyle in Your School
# Hire learners. Ask prospective employees, “Tell me about something that you have learned lately.” “How did you learn it?” “What are you seeking to learn more about right now?”
# Open your faculty meetings with something that you’ve just learned – and how you learned it. It does not have to be about school, instruction, education managements, or the latest theories of learning.
# Make frequent mention of your Twitter stream, RSS reader, specific bloggers you read. Again, this should not be limited to job specific topics.
# Share links to specific TED talks or other mini-lectures by interesting and smart people, then share and ask for reactions during faculty meetings, in the halls, or during casual conversations with employees and parents just before the PTO meeting.
# Include in the daily announcements, something new and interesting (Did you know that a California power utility has just gotten permission to start buying electricity from outer space?).
# Ask students in the halls what they’ve just learned. Ask them what their teachers have just learned.
# Ask teachers and other staff to write reports on their latest vacation, sharing what they learned – and publish them for public consumption.
# Ask teachers to devote one of their classroom bulletin boards to what they are learning, related or unrelated to the classroom.
# Include short articles in the schools newsletter and/or web site about research being conducted by the teachers – again, related or unrelated to the classroom.
# Learn what the parents of your students are passionately learning about, and ask them to report (text, video, Skype conversation, or in person to be recorded).
—————————————- added later ————————————–
# Find ways to be playful at your school — and perhaps feel less grown-up.