Foredrag i virusets tid

Det er mulig å holde skikkelige foredrag og konferanser over video, men det krever mye forberedelse, spisset problemstilling, og disiplin og struktur både fra konferansier, foredragsholder(e) og deltakerne.

Denne uken holdt jeg et foredrag (over video) for Utenrikstjenesten, som er medlem av Partnerforum og bruker foredragsholdere til sine «fagprater» en gang i mellom. Jeg liker ikke å holde foredrag der jeg snakker til publikum og bare det, men vil ha diskusjon og spørsmål og interaksjon, helst mellom deltakerne. Hvordan få til det med knapp tid og med et publikum som ikke kjenner meg?

Jeg valgte å gjøre tre ting: Spisse problemstillingen, lage en video med selve foredraget, og legge mye struktur på diskusjonen.

Spisset problemstilling
I stedet for å holde et foredrag om «Hva er disruptive innovasjoner» eller lignende, diskuterte jeg med oppdragsgiver og endte opp med «Den digitaliserte utenrikstjenesten – disrupsjon eller tradisjon?». Jeg regnet med at dette ville trekke mer folk enn et mer tradisjonelt foredrag, og det var oppdragsgiver (entusiastisk) enig i.

Video om problemstillingen
Disrupsjon er et begrep som kommer fra forretningslivet og som er nokså upresist for mange, så det kreves en utdyping av begrepet før man kan diskutere det innenfor sin egen situasjon. Etter min mening kan en videokonferanse brukes enten til diskusjon eller til presentasjon – begge deler er vanskelig, så derfor derfor laget jeg denne 23 minutters videoen som introduserer disrupsjonsbegrepet og delvis setter det inn i Utenrikstjenestens sammenheng.

Videoen er nokså personlig – jeg bruker tid på å kjøre motorsykkel og snakke om meg selv. Hensikten med dette er å etablere en relasjon med publikum og gi folk anledning til å huske den – det kommer til å bli mange videoer og mange foredrag for folk fremover, og jeg har lang erfaring for at «han med tversoveren» er en grei referanse – så dette er «den videoen med varemopeden foran UD.» Denne videoen signaliserer nokså klart at det er diskusjon som skal foregå på møtet, så folk er forberedt på det når de kommer.

Strukturert møtegjennomføring
Jeg valgte å kjøre et svært strukturert opplegg gjennom møtet. Møtet varte i 90 minutter med ca. 30 deltakere over Zoom (Utenrikstjenesten kan ikke selv kjøre Zoom, men kan delta på møter med produktet, så vi kjørte på min lisens). Jeg førsøkte å kjøre mesteparten i Gallery View, og ba deltakerne om det samme ved å ha et skjermbilde med noen instruksjoner ved oppstart.

Som synes var det endel deltakere som ikke slo på videokameraet, delvis fordi de satt med dårlig forbindelse rundt omkring i verden. (Det var etpar deltakere som ikke klarte å komme seg på av tekniske årsaker, men jeg tok opp seminaret lokalt og sendte ut en redigert versjon etterpå.)

Strukturen var slik:

  • Oppstart (tar alltid litt tid å starte et videomøte), kort intro fra oppdragsgiver, kort repetisjon av to foiler fra videoen. Jeg valgte å gjøre dette fordi man aldri kan være sikker på at folk faktisk har fått tid til å se videoen, litt usikker på om det var nødvendig her – det virket som folk hadde både sett og tenkt gjennom videoen. (Sånn sett hadde det vært greit å kunne tracke hvem som har sett, og derfor vurderer jeg nå å flytte hele greia over i Kajabi.) Dette genererte noen spørsmål om bruk av begrepet i Utenrikstjenestens sammenheng (de skal jo ikke selge noe for penger).
  • En kort spørreundersøkelse «Er den tradisjonelle utenrikstjenesten i fare for å blir «utkonkurrert» av digitale kommunikasjons- og informasjonskanaler?») der resultatet ble delt – det var svært forskjellige oppfatninger i forsamlingen, noe som jo borget for god diskusjon.
  • Deretter sendte jeg deltakerne ut i «breakout rooms» der de kunne diskutere seg imellom. Dette er folk som kjenner hverandre og har erfaring med videokonferanse, så jeg regnet med at de kunne håndtere 6 personer per rom ganske bra. Jeg la ganske strenge føringer på hva de skulle snakke om: Gi en person ansvar for å notere, uansett hva dere mener må dere grunngi hvorfor, absolutt 15 minutters grense, klipp svarene inn i chat’en når dere er tilbake i plenum. Jeg rådet dem også til ikke å diskutere spørsmålet direkte, men fokusere på om de kunne se tegn til disrupsjon: Kundesett de ikke bryr seg om, konkurrerende tjenester de oppfatter som dårligere og som de ikke kan eller vil opprette selv, for eksempel.
  • Når folk kom tilbake klippet de inn notatene (svært bra notater, forresten) til Chat’en. Jeg tok utgangspunkt i noen av dem (det tok litt tid før alle dukket opp, trolig forsinkelser i Zoom), ba folk fra gruppen utdype det, og kommenterte selv.
  • Etterhvert gikk jeg videre til neste punkt: Kort om hva som danner kultur i en organisasjon, deretter en poll om hvilken av de fire faktorene som vil være mest vanskelig å endre, deretter diskusjon i grupper og plenum igjen.
  • Ettter plenumsdiskusjonen kjørte jeg en poll til om hvordan møtet hadde vært, med spørsmål om emnet og formatet. Resultatet var svært positivt for begge deler, særlig formatet, der én svarte middels og de fleste «Topp!» Jeg tilskriver dette muligheten for diskusjon og involvering. Jeg gikk ikke inn og fulgte diskusjonen i breakout’ene (det er teknisk mulig) fordi jeg ikke kjenner deltakerne (for studentgrupper jeg har et forhold til har jeg ikke slike skrupler.)

Etter at møtet var over, tok jeg opptaket (av en eller annen grunn fungerte ikke Zoom’s opptaksfunksjon, antakelig fingertrøbbel fra min side, men jeg tok det også opp fra min egen skjerm), redigerte det, og sendte det til oppdragsgiver.

Erfaringer og konklusjoner
Jeg vet jo ikke i detalj hvordan dette fungerte for deltakerne, selv om tilbakemeldingene under og etter seminaret var gode. I ettertid skulle jeg ønsket at jeg hadde brukt litt mindre tid innledningsvis (gikk litt tid med til å forklare verktøyet – disse folkene kan videokonferanse, men ikke med Zoom.) Skulle ønsket litt mer tid til diskusjon mellom breakout’ene, og at jeg hadde snakket mindre selv (ikke noe nytt der). Videokonferanser tar mer tid enn vanlige møter, og man må være mye mer eksplisitt på hva man ønsker å få ut av et element.), men jeg tror temaet fenget og at diskusjonen var god i gruppene.

Et problem for meg er at min oppfatning av kvaliteten på videotjenesten er preget av at jeg har bra videoutstyr og fiberoptisk Internett. Dette gjør at jeg kan være kjapp og dynamisk i diskusjonen, noe som er vanskeligere for de deltakerne som sitter på dårligere forbindelser. Forsinket forbindelse gjør det vanskelig å komme inn i samtalen. Løsningen ligger i å eksplisitt spørre folk eller å bruke «participants»-panelet og be folk rekke opp hånden. I andre sammenhenger (jeg har nå kjørt fire casediskusjoner over Zoom) har jeg etterhvert skjønt at jeg skal be folk sette på «live» video hvis de kan – det skjerper oppmerksomhetskravet og gir mindre inntrykk av at man snakker til et tomt rom.

Jeg har lang erfaring med videokonferanse, men selv med mye trening og et gjennomtenkt opplegg var det svært intenst å være både administrator og diskusjonsleder. Jeg var helt vaskefille etter møtet, og så ikke frem til to timers casediskusjon i samme format, samme ettermiddag. Når jeg underviser sammen med Ragnvald Sannes er den ene av oss admin/konferansier og den andre snakker (selv om vi begge deltar i diskusjonen.) Sånn sett skulle jeg gjerne hatt en assistent, men det går sikkert bedre med trening.

Mange tror at videokonferanser er kostnadsbesparende, men for meg som foredragsholder er dette mye mer jobb enn et vanlig foredrag. Skulle jeg holdt dette som vanlig, ville jeg brukt en-to timer til forberedelser (inkludert samtale med oppdragsgiver), kanskje en time til reising, og kanskje to timer til selve møtet. Denne gangen brukte jeg over en dag på videoen (en time forberedelse, to timer filming, fem timer redigering), ca. tre timer på selve møtet (inkludert oppsett og forberedelse), og fire timer på å redigere opptaket. I tillegg har jeg nok brukt noen timer på å tenke ut hvordan jeg skal lage hele opplegget. Noe av dette kan jeg nok effektivisere (gjenbruk av opplegg, faste klipp i videoen, at jeg blir flinkere til å redigere), men skal dette bli regningssvarende vil nok prisene mine minst ligge på samme nivå som et fysisk møte. På den annen side: Oppdragsgiver trenger ikke betale for møterom og lunsj.

Det hadde vært interessant å forsøke å arrangere en heldagskonferanse der man la det opp skikkelig med videoer, diskusjonsstruktur og (hvorfor ikke) lunsj sendt hjem til deltakerne med en eller annen takeout-leverandør. Problemet med videokonferanse er ikke møtene, men å få til det som kanskje er mest viktig med en konferanse: Alle de menneskene man treffer og snakker med mellom sesjonene. Det er jo mulig at bruk av breakout rooms mellom felles sesjoner, der folk ble satt sammen random, eller at man hadde en eller annen form for påmelding, kunne fungert. Man kunne hatt tre foredrag, deretter breakoutrooms med hver sin foredragsholder som svarte på spørsmål, for eksempel. Folk har allerede luftet muligheten for videokonferansesystemer der man kan gå rundt i grupper og lyden blir sterkere jo nærmere man kommer (som i et rom med mange mennesker.)

Vi får se. I mellomtiden kommer jeg til å holde mine foredrag på denne måten, og ser sesongen fortrøstningsfullt i møte….

Når prisalgoritmer får styre…

For noen år siden skrev jeg, sammen med min gode venn Bill Schiano, en bok om caseundervisning. Den har blitt populær (fikk nylig beskjed om at salget har passert 6000 eksemplarer, som jo ikke er helt elendig når det er snakk om et nokså spesialisert emne). Men den er ikke lenger tilgjengelig som fysisk bok, bare som PDF.

Og det er her det blir morsomt. Amazon har en automatisk prisalgoritme som foreslår priser for bøker og andre produkter. Som synes er et brukt eksemplar av denne boken nå opp i den nette sum av $860 for et prikkfritt eksemplar (med dagens miserable dollarkurs, nesten 9200 kroner).

Her er mitt tilbud (siden jeg har noen prikkfrie eksemplarer liggende): Send meg en epost, og jeg skal selge deg et eksemplar med 50% rabatt. Og jeg skal ikke signere den, siden den da sikkert går ned i verdi. Betaling med Vipps…

Hvem sa at forfatterskap ikke lønner seg?

Finansielle sider ved coronakrisen

Harvard Business School har en serie om kriseledelse for alumni, opptak gjøres tilgjengelige for alle. Akkurat nå sitter jeg og hører Fritz Foley og Malcolm Baker snakke om de finansielle sidene av krisen – hva skal bedrifter gjøre for å håndtere mangelen på kontanter. Baker innledet med å si at hovedpunktene i situasjonen nå er et svært skarpt fall i etterspørsel etter det meste, sterk økning i etterspørsel av enkelte produkter (som for eksempel hjemmetreningsutstyr) og en økonomisk situasjon som er nokså solid, selv om gjeldsgraden i en rekke selskaper er litt for stor og av litt for dårlig kvalitet. Men vi er på ingen måte i nærheten av noe bank-kollaps foreløpig, i hvert fall ikke i USA.

Man har tatt inn noen gjester fra ulike bedrifter:

  • Jed Webber driver en liten restaurantkjeder i Massachussetts, han har kontanter igjen for omtrent to uker hvis han hadde fortsatt som før. Har reforhandlet husleie og fått avdragsutsettelse på lån, forhandler med leverandører, men noen av dem kan man ikke unngå, som kredittkortprosessering og strøm/gass.
  • Amanda Cox er CFO, et fotballag (Aussie rules) fra Perth i Australia. Har permittert 90% av staben i 2 måneder, bransjen forsøker å gjøre ting samtidig og samarbeid, noen av klubbene er finansielt svake og bransjen forsøker å hjelpe – problemet er at hvis dette fortsetter i seks måneder blir hele sesongen avlyst, da blir det vanskelig.
  • Baker leste opp en rekke andre, tilsvarende historier fra deltakere

Sentralt rammeverk: Hvordan få tak i kontanter (detaljert, se opptak fra presentasjonen). Et vanskelig punkt er at dette treffer alle på likt, så markedene for eiendom og firmaer kollapser.

Fra Jaime Zobel de Ayala II, driver et 200 år gammelt firma på Filipinene innen eiendom, bygg, bank og annet. En vanskelighet er mangelen på sikkerhetsnett på steder som Filipinene (sammenlignet med USA (noe som høres rart ut for en nordmann), noe som fører til at man forsøker å holde på de ansatte så lenge man kan, bruke av egenkapitalen for å holde samfunnet gående. Eksternalitetene av en stopp i økonomien i et land som Filipinene er svært store. I mangel av offentlig innsats har forretninger laget et kupongsystem for Manilas fattige – men private kan ikke holde dette gående lenge.

Shirley MIlls er CFO for et startup telemedisinselskap, fokusert på kronisk syke og med lange kunderelasjoner. Sliter nå med stor etterspørsel og kontantmangel for ekspansjon, av alle ting. Tar perspektivet at alle firma er nå i en startupposisjon – tenk tilbake til entreprenørskapskursene dine og tenk over hva du gjorde da. Ikke ha en plan, men flere, og vær fleksibel, kjøp det handlingsfrihet. De opererer med fem scenarier og ser etter tegn på hva som kommer til å inntreffe.

L.E. Simmons: Olje har gått fra $140/barrel til en utgift for de oljeproduserende selskapene. Hans firma tar som utgangspunkt at oppgaven deres er å håndtere denne typen hendelser (om enn litt større skala enn vanlig), og at det ikke hjelper å bli deprimert. Har satt alle firmaene på en 13-ukers kontantstrømsanalyse og en to års kostnadsanalyse – det å ha et fast format for å gjøre dette hjelper, heller enn at man lurer på hva man skal gjøre. Snakker med banken om å utnytte kreditt til å betale renter og holde bedriftene nær 0 i EBITDA i en viss tid.

Angela Hobart, strømdistributør i UK, kredittpresset fordi folk betaler fast for strøm der og de er i den fasen av året hvor kundene har størst kreditt hos dem. Forbruk går opp (folk er mer hjemme) men folk har mindre evne til å betale for det. Forsøker å finne løsninger innen forsyningskjeden.

Interessant kommentar fra chat’en: When we get through this, there will be the equivalent of simultaneous explosive growth across many industris and markets as we restart. Cash demands and competition for it will likely be greater. Surviving the restart will require just as much skill and cash management as surviving the crisis. Do you expect liquid to be tighter?

Jaime Zobel de Ayala II: Er ikke dette en situasjon der firmaer er nødt til å se sin virksomhet i lys av hele samfunnet, i stedet for individuell overlevelse og/eller profitt. Warren Buffett investerte i Goldman Sachs for å redde finansmarkedet, for eksempel.

Leif Hoegh: Et viktig samfunnsbidrag er å skaffe tilveie informasjon for banker og andre. Viktig å sette av reserver slik at man kan håndtere både nedturen og de krav til likviditet som oppturen etterpå vil stille.

Oppsummering: I usikre situasjoner med ukjent tidshorisont og utfall må man stole på problemløsningsprosessen, ta beslutninger, og være fleksibel på at ting kan endre seg kontinuerlig. (se forrige notat om kriseløsning). Dette er på mange måter det samme som kontinuerlig å drive case-analyse, som jo er det man lærer på Harvard Business School…

Om å lage dialog i en videoforelesning

Jeg holdt en videoforelesning med diskusjon basert på den undervisningsvideoen jeg laget for et par dager siden. Erfaringene er notert i dette blogginnlegget, som jeg ikke gidder oversette til norsk, men hovedpoenget er i alle fall at videosesjoner må legges opp med et mål for øye: Presentasjon eller dialog, og at det er vanskelig å få til begge deler.

Det er i alle fall fullt mulig å få til dialog og diskusjon i en videoforelesning, men det krever et stramt opplegg og god planlegging. Og da går det bra!

En video om teknologiutvikling – og hva jeg lærte av å lage den

Forrige torsdag skulle jeg forelese på IFI, men den forelesningen er utsatt og (naturligvis) flyttet til nettet. Jeg tenkte først jeg skulle gjøre den som en videokonferanse, men så fant jeg ut av jeg kunne jo lage en video studentene kunne se på forhånd, og så ta diskusjonen i et forum som tillater interaksjon begge veier. Det å lage video er endel arbeid, men den kan brukes i mange sammenhenger (noe som er grunnen til at jeg laget den på engelsk. Her er resultatet:

Til mine foreleserkolleger: Det faglige innholdet her er antakelig ikke så interessant for de fleste, men det er noen tips og erfaringer i de første to minuttene og de siste fem.

For andre, her er en innholdsfortegnelse med omtrentlige tider:

  • 0:00 – 2:00 Intro, some details about recording the video etc.
  • 2:00 – 27:30 Why technology evolution is important, and an overview of technology innovation/evolution processes
    • 6:00 – 9:45 Standard engineering
    • 9:45 – 12:50 Invention
    • 12:50 – 15:50 Structural deepening
    • 15:50 – 17:00  Emerging (general) technology
      • 17:00 – 19:45 Substitution
      • 19:45 – 25:00 Expansion, including dominant design
      • 25:00 – 27:30 Structuration
  • 27:30 – 31:30 Architectural innovation (technology phases)
  • 31:30 –  31:45 BREAK! (Stop the video and get some coffee…)
  • 31:45 – 49:40 Disruption
    • 31:45 – 38:05 Introduction and theory
    • 38:05 – 44:00 Excavator example
    • 44:00 – 46:00 Hairdresser example
    • 47:00 – 47:35 Characteristics of disruptive innovations
    • 47:35 – 49:40 Defensive strategies
  • 49:40 – 53:00 Things take time – production and teaching…
  • 53:00 – 54:30 Fun stuff

Dette er ikke første gangen jeg har laget videoer, men det er første gangen jeg har laget en såpass lang video selv, og med en fremtidig forelesning som hensikt. Noen refleksjoner:

  • Dette er en forelesning jeg har holdt mange ganger, så det tok meg ikke lang tid å lage innholdet – for det meste handlet det om å ta vekk ting. Normalt ville den første delen ha tatt 2-3 timer, den siste det samme (men ville inkludert et case i tillegg.) Presentasjonsformatet er mye strammere og jeg må utelate mye som ikke går direkte til budskapet (og jeg er glad i å fortelle historier). Det er en begrensning som jeg vil synes er vanskelig i fremtiden, hvis dette blir vanlig.
  • Jeg sier mye feil, glemmer å si ting, hopper over ting jeg ikke burde hoppet over. Det er irriterende å se i etterkant, men jeg gjør det i vanlige forelesninger også (det er bare at jeg ikke husker det etterpå.) Men dette er et opptak av en forelesning (riktignok ved kjøkkenbordet hjemme), ikke en dokumentar – skulle jeg laget noe mer profesjonelt, måtte jeg ha utviklet et storyboard og filmet alt som korte snutter, kanskje med lyden lagt på separat. Jeg ønsket å gjøre dette fort, og da kan man ikke henge seg opp i alle detaljer.
  • Når det er sagt – dette tar tid. Videoen er omtrent 55 minutter lang. Opptaket tok omtrent to timer (inkludert fikling og endel avbrytelser). Å redigere de første 30 minuttene tok to timer, resten (av den rene forelesningen) tok halvannen. Så ble jeg ambisiøs, begynte å ta vekk alt som var av kremting og pauser, flytte på rekkefølgen på noen punkter, legge på tekst og annet, inkludert alle klippene på slutten. Det tok antakelig omtrent fem timer til. På den annen side – jeg begynner å få Camtasia i fingrene, og dette er jo en læreprosess for meg også.
  • Å bruke en iPad til å tegne og styre presentasjonen var å overkomplisere ting litt for mye – jeg kunne like gjerne brukt tastaturet, eventuelt tegnet med en mus. Apples SideCar (forbindelse til iPad’en) er fortsatt litt for fersk software som tok endel oppmerksomhet og systemressurser.
  • Å ha datteren min som publikum var hyggelig og gjorde det hele mer levende, men det er begrenset hvor lenge hun orker det. Å tape et bilde av henne eller et annet familiemedlem til kameraet vil antakelig fungere i det lange løp.
  • Når du bruker en smarttelefon til å filme, sett den i flymodus så du ikke blir avbrutt. Det finnes visst apper der ute som lar deg koble iPhone som et kamera direkte, men jeg har ikke testet dem.
  • Lyden ble tatt opp av to mikrofoner – iPhone og en Røde trådløs mikrofon. Jeg syntes lyden ble “fetere” hvis jeg brukte begge lydsporene, så da gjorde jeg det, men dette gir større filer og noe mer kompleksitet når man redigerer i Camtasia (som også får litt synkroniseringsproblemer i blant og forskyver lydbildet.) To mikrofoner gir også «publikum» en sjanse til å være med.
  • En fin ting med video er at du kan fikse feil. Du kan ta vekk ting, legge tekst på skjermen for å rette på ting du sier feil (som årstallet på en Chrysler Airflow), og rette på foiler.Men dette tar tid, og man bør har et bevisst forhold til bytteforholdet kvalitet og tidsbruk – mistenker at grensenytten er sterkt fallende på et tidligere tidspunkt enn man selv tror.

Min eminente kollega Ragnvald Sannes påpekte i en telefonsamtale i morges at dette har konsekvenser for hvordan vi organiserer og belønner forelesning. Vi kommer til å bruke mye mer tid på å lage innhold og mye mindre tid på å stå og gjenta det. Det betyr at vi ikke lenger kan betale folk ut fra undervisningstimer – eller i det minste at vi redefinerer hva begrepet betyr.

Å flytte kurset ditt til video: Fem ting å ta med seg

Nok en video (den første finner du her). Denne gangen handler det om de tingene du må tenke på og planlegge for at overgangen skal bli så enkel som mulig for deg – og opplevelsen så god som mulig for studentene.

Fra teksten på Youtube:

Mange forelesere må nå flytte kursene sine over i en digital verden, og bekymrer seg for hvordan dette skal gå. Det å undervise over nett er annerledes enn i et klasserom, men ikke så annerledes at det er grunn til å få panikk: Det viktigste er fortsatt at man kan de tingene man underviser og bryr seg om hvorvidt de i den andre enden lærer seg det.

Noen ting er imidlertid annerledes, og her er fem tips som du bør tenke på når du skal flytte kurset ditt over til nett:

1. Snakke til en student, ikke mange.
2. Struktur, struktur, struktur: Å planlegge stegene i undervisningen blir mye viktigere enn i et klasserom.
3. Interaksjon er viktig, men må planlegges.
4. Ikke gjør dette alene første gange – ta med deg en kollega som bisitter og assistent.
5. Bruk opptaket som et verktøy til forbedring.

Lykke til – dette kommer til å gå bra!

Fem tips for bedre videoforelesninger

I disse Corona-tider er det mange som må gjøre videokonferanser og særlig videoforelesninger for første gang. Her er noen enkle tips om ting du må gjøre før du setter i gang, ikke noe teknisk men ting du må tenke på for at det skal bli nogenlunde brukbart. (Og ja, denne videoen er laget fort. Men budskapet er viktig.)

Her er en kort oppsummering:

1. Lyd er viktigere enn bilde – finn den beste mikrofonen og bli kvitt bakgrunnsstøy.
2. Se inn i kamera, ikke på bildet av deltakerne.
3. Ikke gjør opplagte bommerter med bakgrunn, lys, eller hva du har på deg.
4. Vær livlig og kommunikativ. Mediet konsumerer energi, og du må kompensere.
5. Lær deg verktøyet skikkelig.

Om å utvikle en forretning

Jeg har etterhvert lært meg at det ikke finnes kjedelige bransjer – man finner alltid noe interessant i selv det som ser nokså dagligdags ut. Og det er det en fordel at studenter lærer også.

Andrew Camarata er en ung mann som driver for seg selv med gravemaskiner, bulldozere, stein- og jordarbeid og så videre. Han bor og driver sin forretning i Hudson Valley litt sør for Albany, New York og om vinteren driver han, blant mye annet, med snømåking.

I denne videoen forteller han alt man trenger å vite om hvordan man skal måke snø kommersielt i USA og tjene penger på det.

Det interessant med denne videoen (og en hel del andre videoer han har laget, han har en stor følgeskare på Youtube) er at hvis man skal forstå hvordan man skal gjøre noe som en forretning, så demonstrerer han her hvordan man må tenke om ressurser (utstyr og kunnskaper), kunder (noen er lette, andre vanskelige), administrasjon og budsjettering, og risikoreduksjon (legg de mest kompliserte jobbene med størst risiko for å ødelegge utstyr sist i jobbkøen, for å redusere konsekvensene av at ting går i stykker.)

For en business-student er ikke dette noen dårlig introduksjon til forretningslivet, og Camarata er så absolutt en kompetent forretningsmann. Jeg ser faktisk ingenting her som ikke er anvendbart i en hvilket som helst bransje. (At han i tillegg er suveren på videoredigering og -filming, skader helst sikkert ikke forretningen.)

Når det i tillegg er glimrende pedagogisk pakket inn, er det jo bare å glede seg.

Kurs i case-undervisning

De siste to dagene har jeg holdt kurs i case-undervisning for ansatte ved Hotellhøgskolen, Universitetet i Stavanger, etter initiativ og invitasjon fra Håvard Hansen. Det er interessant å snakke om caseundervisning og demonstrere det i andre kontekster enn jeg er vant til. Jeg mener case-undervisning (og diskusjonsbasert undervisning rent generelt) har et svært bredt bruksområde, men hvordan man gjør det må naturligvis tilpasses studenter, emner og læringsmål.

Det er første gang jeg holder et slikt kurs på norsk, og jeg lærte en hel del om tilpasning til norske forhold og til undervisningssituasjoner utenfor en (privat) handelshøyskole som jeg er vant til. En interessant vinkling er at caseundervisning kan tilby relevans og teoriapplisering – rett og slett en måte å gjøre studier mer praksisorientert gjennom å demonstrere bruk av reell teori, samtidig som man kan forberede studentene for reelle arbeidssituasjoner.

Jeg henvIste til endel materiale i kurset, de er samlet her for deltakerne og, vel, for alle andre som er interessert i case-undervisning. (Og jeg er klar over hvor lite av dette som er norskspråklig – se på det som en mulighet til å bidra!):

  • En nyttig artikkel: Christensen, Clayton C. and Michael Raynor (2003) «Why hard-nosed executives should care about management theory«, Harvard Business Review. Velskrevet artikkel om hvordan man lager teori – og hvorfor det er viktig å forstå hva som fungerer i noen sammenhenger ikke fungerer i andre. Jeg bruker denne artikkelen som begrunnelse for å bruke caseundervisning til å teste teori en (simulert) praksis – caseundervisning er simulering av beslutningssituasjoner, og er utmerket for å finne ut om teorier er teorier eller bare oppfatninger og buzzwords.
  • Kilder til cases: Jeg bruker stort sett Harvard Business Press case-samling. Der har alle som underviser ved «degree-granting institutions» tilgang (man må registrere seg med en epostadresse tilhørende en institusjon og kunne vise til en tilknytning, f.eks. en personlig webside på institusjonen.) Det finnes andre case-kilder også – her er en liste.
  • Materiale til studenter som skal forberede seg: Også her finnes det masse materiale ved ulike universiteteter. Jeg liker Bill Ellets Case Study Handbook, som nettopp er kommet i ny utgave, men den kan kanskje bli litt mye for mindre kurs og når man bruker cases bare som en del av undervisningen. HBSP tilbyr å bruke bare noen kapitler av boken, så man kan jo prøve det. Sammen med Hanno Roberts har jeg laget en videoserie for studenter, opprinnelig for BIs studium i Kina. Den er litt langdryg, men man kan jo lage sin egen. For kompliserte cases har jeg et lite notat om hvordan man kan analysere caset gjennom å sette opp en strukturert tidslinje.
  • Kursopplegg: Man kan finne mye på nettet, jeg stjeler med stolthet. Her er i alle fall noen av mine egne kursopplegg: GRA6834 Business Development and Innovation Management (M.-Sc., over et semester, ukentlige forelesninger), GRA68175 Technology Management and Disruptive Technology (todagers modulbasert casekurs, EMBA), og mitt memo til studenter i Kina (firedagers kurs, mer strukturert og instrumentelt enn vanlige case-kurs.)
  • Egen caseproduksjon: En bloggpost om hvordan man lager egne case, men man kan også bruke annet materiale – avisartikler, bloggposter, videosnutter – som diskusjonsgrunnlag. Det viktige er at det er rom for diskusjon – at det finnes nok detaljer, og at materialet illustrerer det man ønsker å undervise på en måte som ikke er opplagt og som gir rom for tolkninger og kompleksitet.

Send oss ditt digitaliseringscase!

econa-logo-magma-bannerSammen med Ragnvald Sannes, Bendik Bygstad og Jon Iden er jeg fagredaktør for et spesialnummer av Magma om erfaringer med digitalisering i Norge. Hensikten er å lage en samling med gode eksempler på digitalisering – vellykket eller ikke – til undervisnings- og forskningsbruk. Hensikten er ikke å belyse spesifikk teori eller gjøre for mye tolkning, ei heller å lage en samling pressemeldinger om hvor fantastisk smart bedrifter og organisasjoner har vært. I stedet vil vi ha dype eksempler på ting som er gjort eller er i ferd med å gjøres – med nok detaljer til at man kan lære av det.

Så – hvis du (bedrift, organisasjon, offentlig institusjon, enkeltperson) vil gjøre en innsats for digitalisering i Norge – ta kontakt med redaksjonen med forslag til bedrifter og organisasjoner som har erfaringer (gode og/eller dårlige) med digitalisering. Resultatet kan bli den samlingen med dype eksempler man kan henvise til å diskutere på ledermøter, forskermøter og fagdager om digitalisering rundt omkring i landet.

For vi mennesker lærer av historier og eksempler, ikke av teori alene. Og vi trenger litt kjøtt på teoribenene.

Ta kontakt hvis du har noe!

Hvordan skrive et undervisningscase

Siden jeg av og til underviser i undervisningsteknikk (særlig case-undervisning) og har skrevet en bok om dette med Bill Schiano, blir jeg av og til spurt om hvordan man skal skrive et undervisningscase. Det følgende er en kjapp oppsummering av hva jeg mener er viktig (i hovedsak en oversettelse av denne bloggposten.)

Hva er hensikten med caset?
For det første: Et case skrives i en spesifikk undervisningshensikt. (På Harvard Business School får man faktisk ikke skrive et nytt case uten at det er satt inn i en spesifikk undervisningssituasjon. Det holder ikke at man har en interessant bedrift som har gjort noe spennende – selv den mest spennende og nyskapende historie trenger å ha et pedagogisk poeng, en teori eller et dilemma å illustrere.

Standard disposisjon
Cases – særlig de som skrives på Harvard – følger en disposisjon som nok er en klisjé, men som er svært effektiv. Den ser omtrent slik ut:

  • 0.5 side: Introduksjon: Casets hovedperson introduseres, vanligvis en leder eller mellomleder som lurer på hva han eller hun skal gjøre i et viktig spørsmål. Tanken er å fortelle studentene fra hvis perspektiv caset er skrevet, sette scenen, kanskje si noe om analysenivået – og det er det hele. Det at det er personlig skrevet, hjelper studentene å identifisere seg med personen og føle det litt som om de har den samme utfordringen selv.
  • 1 – 1.5 sider: Beskrivelse av firmaet eller organisasjonen – ikke hele histoiren, men relevante detaljer. Man må forklare hva bedriften eller organisasjonen gjør, hvordan den tjener penger, hva den produserer, hvordan den har kommet til den situasjonen som beskrives. Bedrifter og organisasjoner er i stor grad formet av sin historie, så i alle fall jeg mener at man heller bør ha for mye enn for lite detaljer her.
  • 1 – 1.5 sider: Bransje/omgivelsesbeskrivelse. Bedrifter og organisasjoner eksisterer innenfor en kontekst, og du må beskrive den. Beskrive bransjen, dens utvikling, og bedriftens plass innenfor den. Vær kortfattet, men presis, og legg gjerne inn mer detaljer enn strengt tatt nødvendig.
  • 1 – 5 sider: Problem. Dette er casets tema – beskriv det utførlig og nøytralt, få med kompleksiteten i situasjonen. Et undervisningscase skal skrives slik at flere alternative løsninger er mulige, så man har noe å diskutere.
  • 0.5 side: Avslutning, typisk at casets hovedperson(er) oppsummerer spørsmplet og lurer på hva de skal gjøre – ofte i form av en eller annen form for hendelse (et styremøte, for eksempel) der de skal legge frem en anbefaling til løsning.

De fleste case er et enkeltcase, men man kan ha B-case (som deles ut til studentene etter at man har diskutert det første caset) og til og med et C-case. Det er viktig at B og C cases er kortfattet, siden de skal leses i klasserommet. B-caset sier typisk noe om hva bedriften eller organisasjonen gjorde og introduserer kanskje et problem som oppsto på grunn av avgjørelsen. C-caset, hvis det er nødvendig, bør bringe en slags avslutning. Etter min erfaring er vanskelig å generere noe særlig diskusjon etter et C-case – studentene blir slitne. En fersk caseforfatter som skrive rom et firma med en lang historie kan nok bli fristet til å lage en lang rekke med korte case, men i praksis fungerer ofte dette dårlig – ikke minst fordi det gjør diskusjonen svært forutsigbar.

Det man ikke skal gjøre
Jeg har sett en hel del nybegynnerfeil som kommer når man skal skrive et case for første gang. Her er noen av de tingene man bør unngå:

Ikke teori. Et godt case skal være en beskrivelse av en interessant situasjon, ofte en avgjørelse som må tas – og ikke noe annet. Det betyr at det skal ikke være teori og ikke diskusjon i selve caseteksten. Spar teori og diskusjon til en eventuell «teaching note» eller skriv en separat akademisk artikkel. Ikke bare gjør dette caset mer realistisk, det åpner også for at man kan bruke caset innenfor kurs og undervisningssituasjoner det ikke opprinnelig var ment for. Å holde teori utenfor kan være vanskelig hvis du bare er vant til å skrive akademiske artikler – men det er god praksis å legge frem «just the facts». (Hvilke fakta du velger å legge frem er naturligvis også en form for diskusjon og tolkning, men vi lar den ligge i denne omgang.)

Ingen helter, ingen skurker. Når jeg lærer studenter å analysere et case (og når jeg hjelper organisasjoner å forstå komplekse situasjoner) pleier jeg å si at for de fleste situasjoner innenfor ledelse og forretningsdrift et det god praksis å gå ut fra at folk ikke er dumme og ikke onde. Så – når du skriver et case, pass på at det har ingen helter og no ingen skurker. Hvis et case hare en klar helt eller en klar skurk, er det et tegn på at du ikke har lagt inn nok detaljer. Skriv det så studentene kan se situasjonen fra flere sider.

Ingen vurderinger. Et vanlig problem er at man finner karakteristikker og vurderinger fra forfatteren i et case – særlig hvis caset er skrevet av en firma som skriver om seg selv. Et case (også et kundecase man bruker i reklame) er mest troverdig hvis det er skrevet i en nøytral og beskrivende tone. Ikke skriv at et firma er «ledende» – beskriv hva firmaet gjør og hvilke resultater de har oppnådd, og la leseren selv vurdere hvor ledende firmaet er eller hvor vellykket hovedpersonen er. For eksempel: «Nilsen var en dyktig leder, med ansvar for et stort og vellykket prosjekt.» Legg til opplysninger som forteller noe, og skriv. «29 år gammel ble Nilsen forfremmet til den yngste direktøren i firmaets historie, etter å ha utviklet og innført bransjens første maskinlæringsplattform.»

Ikke noe konsulentspråk. Vær svært forsiktig med motepreget språk og konsulentuttrykk. For eksempel: Er firmaet i ferd med å inngå en strategisk allianse eller samarbeider man bare med et annet firma i den hensikt å oppnå noe spesifikt? (Som en britisk venn av meg pleier å si: Jeg kjøper alle sokkene mine på Marks & Spencer – det betyr ikke at jeg har inngått en strategisk allianse med dem.) Unngå uttrykk som ikke er veldefinert, og vær presis i din språkbruk. Husk at et undervisningscase har lengst holdbarhet når det beskriver en situasjon som involverer mennesker og dilemmaer, ikke spesifikke situasjoner eller teknologier (som Fabritek-eksempelet nedenfor).  Jeg bruker ofte eldre case om teknologi, og hvis studentene klager over at casene er gamle og datamaskiner er mye raskere nå, så ber jeg dem bare ta en penn og endre alle årstallene og oppdatere datamaskinenes ytelse – og se om noe annet endrer seg.

Dramatisk struktur
Et virkelig velskrevet case har en dramatisk struktur – det er en begynnelse, en midtseksjon som bygger opp historien, og et virkelig interessant dilemma til slutt. De beste casene er som detektivhistorier, hvor du må grave deg langt ned i detaljene for å der du finner overraskende og ofte kontraintuitive konklusjoner. Et eksempel på en skikkelig «detektivhistorie» er Fabritek 1992, et gammelt (først publisert 1967, oppdatert 1992 av Jan Hammond) case om et kvalitetskontrollproblem i et mekanisk verksted. (Takk til Robert D. Austin, glimrende caseunderviser, for å ha gjort meg oppmerksom på dette caset og lært meg hvordan det skal undervises.) Fabritek er glimrende fordi det starter med en beskrivelse av bedriften (strategisk nivå), beskriver arbeidsprosessen og aktørene (organisasjonsnivå/forretningslogikknivå) og deretter problemet (operasjonelt nivå). En detaljert analyse av de operasjonelle detaljene leder til en noe overraskende konklusjon, som så kan diskuteres på organisasjons- eller prosessnivå, og deretter plasseres i en strategisk kontekst. Caset er glimrende fordi det tillater studentene å trekke linjer mellom disse nivåene, lærer dem at djevelen virkelig er i detaljene, og at du som leder bør ha en dyp, operasjonell forståelse for hvordan bedriften din faktisk gjør ting og faktisk tjener penger.

iPremier-front-pageEt annet case som viser kvalitet og innovasjon er iPremier, skrevet av Robert D. Austin og Jeremy C. Short. Det er det første og eneste tegneseriecaset jeg kjenner til. Historien handler om et lite, nettbasert firma som selger gaveartikler, og hvis webside og systemer blir angrepet av hackere. Angrepet avslører store sikkerhetshull og manglende beredskapsrutiner, og tvinger ledere på mange nivåer og innen mange spesialiteter til å ta vanskelige beslutninger. Det grafiske formatet gjør figurene levende og bygger opp historien (selv om jeg tviler litt på om de ansatte i et slikt firma i gjennomsnitt er like vakre, veltrente go velkledde som tegnerne fremstiller dem.) Caset illustrerer nokså innfløkte tekniske problemer på en forståelig måte (også for ikke-tekniske studenter) og har et glimrende plot med et B- og et C-case. Jeg liker å bruke endel tekniske case i mine kurs fordi, vel, en av mine kjepphester er at det ikke er nok teknologi på handelshøyskoler, og et case som iPremier illustrerer med all ønskelig tydelighet hva som kan skje hvis ledere neglisjerer teknologi og betrakter det som noe de kan overlate til teknologer i et hjørne. Det grafiske formatet (det finnes filmbaserte case også) gir studentene en liten pause fra vanlig tekst – standard case-tekster kan bli litt ensformige i lengden.

Detaljer, detaljer, detaljer!
Forskningscases – slike som publiseres i akademiske tidsskrifter – tenderer til å være skrevet for å passe i en spesifikk sammenheng, noe som betyr at bare opplysninger som er relevant for den sammenhengen blir tatt med – ofte nokså abstrahert. Et undervisningscase er det stikk motsatte: Det trenger masse opplysninger, gjerne tilgjengeliggjort som appendikser (grafer, bilder, tabeller, dokumenter, etc.) bakerst i caset, etter hovedteksten. En caseforfatter, når han eller hun besøker et firma eller en organisasjon for å lage et case, må legge merke til de små detaljene og legge dem inn, omtrent slik en god journalist gjør. I et av mine kurs lar jeg studentene skrive case som fagoppgave, og sier til dem at de skal skrive caset så detaljert at når du har lest det føles det litt som om du har jobbet der. For å få til det, må du få tak i nødvendige opplysninger. (Det kan av og til være nødvendig å maskere opplysninger for å kunne publisere dem, men hvordan man gjør det får jeg heller ta i en annen bloggpost.) Studentene klager av og til over at det er for mange detaljer i et typisk Harvard-case, og at ikke alle av dem er relevante (i hvert fall ikke i alle kurs). Men slik er det jo i den vanlige verden også – og det å finne ut hva som er relevant og hva du ikke skal legge vekt på er en egenskap det er svært viktig å oppøve hos prospektive ledere.

Lesing – og jobb.
grandongillJeg kjenner ikke til så mange gode bøker om hvordan man skal skrive et godt undervisningscase, kanskje med et unntak: Grandon Gill (bildet), professor ved University of South Florida og en glimrende caseforeleser har skrevet Informing with the case method, gratis nedlastbar i PDF, MOBI og EPUB format fra hans webside. Den har masse detaljer, tips og tricks, ikke bare om caseskriving, men også om caseundervisning og kursplanlegging. (Og, ahem, for de siste to er jeg vel nærmest forpliktet til å anbefale Bill Schianos og min bok Teaching with Cases: A Practical Guide.)

Sist men definitivt ikke minst: Ikke underestimer hvor mye jobb det er å skrive et skikkelig undervisningscase. Å få detaljene riktige, beskrive dramatis personae, og å utvikle en skikkelig historie er litt av en utfordring, forskjellig (i mange dimensjoner) fra å skrive en akademisk artikkel. På den annen side: Får du det til, har du et meget effektivt læringshjelpemiddel i mange år fremover.

Lykke til!

Noen poenger om karakterer og poengsummer

1ec8969

Alternativ karaktersettingsmetode (Solove, 2006 & 2014)

Det deles ut for mange A og B-karakterer på BI og NHH, men nå skal noe gjøres med det. Utmerket, på tide med en oppstrammer.

Men så setter byråkratiet i gang…

På BI (og sikkert mange andre steder også, slike pålegg kommer gjerne fra sentrale og litt virkelighetsfjerne skrivebord) skal vi bruke følgende oppsett for karakterer i kurs med såkalt mappeevaluering (evaluering basert på mange faktorer i stedet for en enkelt eksamen eller oppgave) som jeg stort sett bruker: Enkeltevalueringer (innleveringer, deltakelse i klasserommet, gruppearbeider og lignende) av studenter skal karaktersettes med poeng fra 0-100. Disse poengene kan man velge om man vil publisere til studentene underveis eller ikke. Mot slutten skal poengene regnes sammen, og studentene få en bokstavkarakter.

Greit nok – dette er i praksis det opplegget jeg har fulgt selv i årevis, fungerer utmerket, og jeg anbefaler det i boken min om undervisningsteknikk: Gi poeng underveis, legg sammen, og bruk deretter skjønn for å bestemme hvor en A, B, og så videre bør ligge (slik at ikke studenter med nesten like poengsummer havner på hver sin side av en B og en C, for eksempel). Jeg presiserer alltid overfor studentene at jeg reserverer meg retten til å ta en samlet vurdering til slutt. Og jeg bedømmer studenter på masternivå ikke bare ut fra deres enkeltprestasjoner, men også ut i fra i hvilken grad de bidrar til sine medstudenters læring gjennom deltakelse i diskusjoner, presentasjoner og lignende.

Helt greit.

Men så blir det vanskelig: Vi blir nemlig ikke bare pålagt å sette poeng, men også hvilke poengsummer som skal gi hvilke karakterer: En A krever en gjennomsnittssum på 75 eller over, for eksempel, B 65-74, C 55-64, D 45-54, E 35-44, og F 0-34. Samtidig pålegges man å opprettholde en «riktig» fordeling av de samlede karaktererene, uten at det spesifiseres hva den skal være.

Ser du problemet? Rent bortsett fra det meningsløse presisjonsnivået og det at studentene kan legge sammen sine poeng underveis og beregne sin karakter (noe som kan gjøre at studenten kan optimalisere innsats i kurs gjennom finregning), så er det et lite, rent matematisk problem her: Man kan ikke bruke én fordeling på delresultater og forvente å få den samme fordelingen på et samlet resultat, i hvert fall ikke medmindre alle studentene får akkurat den samme evalueringen hver gang. Det finnes faktisk visse matematiske (eller rettere sagt statistiske) fenomener og lover som «regression to the mean» og sentralgrenseteoremet som man ganske enkelt ikke kan vedta seg ut av.

Skal man få gjort noe med karakterinflasjon, er det enkleste å gjøre som man gjør på Harvard Business School: Sett faste kvoter for karakterer. På HBS har man 90 studenter i hver klasse (10 klasser pr. årskull) og karaktersettingen er slik: 15% får beste karakter («Category 1»), 10% får dårligste bestått-karakter («Category III»), og resten får den i midten. Får man litt for mange III’ere setter skolen in ekstra innsats. (Det finnes også en «Category IV» som er en strykkarakter, men gitt inntakskravene til HBS blir ikke den brukt så ofte.) Dette fungerer hvis inntakskravene er de samme fra år til år, kvaliteten er god nok, og man kan ta forutsetninger om normalfordeling av studentene innenfor en klasse, noe som tilsier at det bør være mer enn 20-30 studenter i hver klasse.) Det hadde løst problemet med karakterinflasjon, men hadde ikke gjort karaktersettingen noe lettere for forelesere: For store deler av klassen blir karaktersettingen lett, men så bruker man masse tid på finvurdering av grensetilfellene.

En slik fordeling hadde vært å adressere problemet direkte, men kommer ikke til å skje, dertil er man for redd for studentenes reaksjon og i for stor tvil om inntaksnivået. Studenter ønsker svært detaljerte tilbakemeldinger, og det er fristende å pålegge dette. Men jo mer spesifisering som kreves, jo mer er læreren nødt til å manipulere resultatene for å tilfredstille krav til en konsistens som rett og slett ikke er mulig i fag som nødvendigvis må være vurderingsbaserte og skjønnsmessige.

Karakterer og målinger er nødvendig for instrumentelt å tvinge studenter til innsats, men ofte en distraksjon fra læring og kvalitet, særlig i modningsfag. De virkelig gode studentene trenger dem ikke. En av de beste MBA-studentene jeg noensinne har hatt åpnet ikke konvoluttene med karakterer som kom hver tredje måned. Som han sa – hvis han gjorde det virkelig dårlig, regnet han med at BI ville fortalt ham det, og han ville ikke la karakterer ødelegge hans læringsopplevelse. Han ble beste student det året.

Men det kunne vært verre – i Danmark var det inntil nylig, ved lov, forbudt å evaluere studenters deltakelse i klasserommet eller å pålegge studenter å være tilstede, noe som sterkt vanskeliggjør case- og annen diskusjonsbasert undervisning. Hvordan noen skal lære seg strategisk forretningsutvikling og lederskap ved å lese på egenhånd og ikke diskutere med sine medstudenter og lærere er for meg en gåte, men jeg slutter aldri å forundre meg over hva sentralt plasserte utdanningsbyråkrater kan finne på.

Problemet (i alle institusjoner, ikke bare BI) er at kvaliteten på forelesere varierer. Ledelsen ønsker bedre (og i alle fall mer konsistent) undervisningskvalitet, men kvier seg for å sparke dårlige forelesere fordi undervisning ikke er viktig i et universitetssystem. Dermed innfører man i stedet en masse prosesskrav, som nok kan ha den effekten at de trekker de aller dårligste foreleserne litt oppover mot middels, men samtidig pålegges de gode foreleserne et masse ekstraarbeid, tvinger dem mot «sikre» og lite inspirerende undervisningsmetoder, og hindrer innovasjon.

Så her er min oppskrift: Slipp foreleserne fri, bli kvitt dem som ikke får det til, og få studentene til å bruke mer energi på faget og mindre energi på å finlese poengsummer. BI (og alle andre høyskoler) er ikke et solarium, men et helsestudio, man får ikke mer ut av det enn man legger inn selv…

(Ellers finnes det jo mer arbeidsbesparende måter å sette karakterer på…)

Et praktisk veiledning i case-undervisning

Og dermed er boken publisert!
bookcover2Bill Schiano og undertegnede har skrevet en bok, Teaching with Cases: A Practical Guide, publisert av Harvard Business Publishing, tilgjengelig som PDF og paperback (304 sider).

Bill og jeg er opptatt av case-undervisning og bruker det når vi kan. Boken er ment for forelesere som vil bruke case-undervisning, men er ved institusjoner der caseundervisning ikke er en dominerende (eller engang vanlig) undervisningsform. (Arbeidstittelen for verket var faktisk Case teaching when you are not at Harvard, men det ble altså en mer generisk tittel.)

Det finnes flere bøker om hvordan man skal gjøre case-undervisning, men felles for dem er at de er a) nokså filosofiske og abstrakte i sine råd, og b) tar omgivelsene for gitt – de forutsetter implisitt at du er ved en skole, som Harvard Business School, Wharton, INSEAD eller University of Western Ontario hvor case-undervisning er normen, studentene er kjempesmarte og ivrige etter å diskutere, klasserommene er bygget for case-undervisning og, ikke minst, hvor god undervisning er akseptert som viktig av administrasjon og bedømmelseskomiteer

Vi har villet skrive en svært praktisk bok, og det er det blitt. Du vil finne råd om hvordan kle deg for undervisning, hvordan forholde seg til urolige studenter, hvordan få studenter til å komme forberedt, hvordan evaluere muntlig deltakelse. Du vil også finne råd om hvordan du skal skape den nødvendige infrastrukturen for case-undervisning når du ikke har et støtteapparat, ned til detaljer om hvordan lage navneskilt ((la studentene gjøre det selv, eller bruk et regneark med mail-merge) og klassekart (ta et bilde av klassen mens de holder opp navneskiltene, skriv ut i gråskala så du kan skrive notater rett på kartet etter hver forelesning.)

Bokens hoveddel har tre byggestener (basert på Forventninger, flyt og feedback, men totalt skrevet om): Foundations (hvordan bygge opp et kurs, inngå en kontrakt med studentene, og sette opp infrastrukturen); Flow (hvordan lede diskusjonen i klasserommet, styre tid og tavler, stille spørsmål, og avslutte diskusjoner); og Feedback (hvordan legge opp karaktersetting og tilbakemeldinger, spesielt hva gjelder klasseromsdeltakelse). Vi har også kapitler om hvordan man skal forholde seg til ulike vanskeligheter som måtte dukke opp (mye basert på spørsmål vi har fått fra deltakere på Harvard Business Schools caseundervisningskurs); hvordan undervise kvantitative og tekniske emner; hvordan håndtere forskjeller i språk og kultur (både for studenter og foreleser); hvordan forberede neste kurs ut fra det kurset du holder nå; hvordan legge opp for caseundervisning på skolenivå (mange business schools ser nå på bedre undervisning, også caseundervisning, som en differensierende faktor); og til slutt et langt og detaljert kapittel om bruk av teknologi i klasseromomet, inkludert hvordan man kan gjøre caseundervisning over Internett.

Med boken følger endel digitale ressuser (eksempler på kursopplegg, notater til foreberedelse, og annet) tilgjengelig på teachingwithcases.hbsp.harvard.edu. Vi håper denne samlingen vil vokse etterhvert som vi hører fra lesere og lager mer materiale selv.

Casekurs–på BI

I overimorgen kommer et kurs jeg har gledet meg til – sammen med min gode venn Bill Schiano skal jeg undervise et todagers kurs i case-undervisning, arrangert av Harvard Business School Publishing. Dette er fjerde gangen jeg underviser et slikt kurs (det første blogget jeg om i mars i fjor), men denne gangen er det altså hjemme, og 29 av de 55 studentene er kolleger. Resten er fra norske (6) og utenlandske (17) utdanningsinstitusjoner – Tsjekkia, Chile, Danmark, Sverige og Storbritannia, blant annet.

Om dette er det mye å si, men akkurat nå har jeg ikke tid – så jeg henviser til tidligere blogginnlegg om case-undervisningens betydning for handelshøyskoler i fremtiden. Kommer tilbake med mye mer – jeg har jobbet ganske intenst med å utvikle endel saker og ting, sammen med Bill – og i mellomtiden har jeg et kurs å forberede…

Hva er egentlig case-basert undervisning?

Jill hadde en henvisning til min tegning av et case-klasserom, hvor det går frem at hun ikke er helt sikker på hva case-undervisning er. Siden Jill er en meget våken person, så tipper jeg at det gjelder mange. Så derfor – en kort forklaring:

Case-undervisning tar utgangspunkt i et case, dvs. en beskrivelse av en spesifikk situasjon. Metoden kommer fra jus-undervisning, men er utbredt innen MBA-programmer. Studentene forbereder seg til en diskusjon, får karakterer basert på sin deltakelse, etter ganske strukturerte regler. Metoden er svært arbeidskrevende både for studenter og foreleser, men gir stort utbytte i form av evne til å analysere kompliserte situasjoner og bestemme seg for hva man skal gjøre – med andre ord, en slags simulering av problemstillinger ledere stilles overfor i mange sammenhenger. Et viktig element er disiplin: Det blir ikke bra diskusjoner hvis ikke studentene (og foreleser) er grundig forberedt, og at de deltar. Derfor fungerer den best med studenter som har arbeidserfaring, gjerne i lederposisjoner.

Jeg bruker case-basert undervisning i mine MBA-kurs, og delvis i vanlige kurs også. Reaksjonene fra studentene er meget positive, etter at det verste sjokket har gitt seg. Det er tre ting som er vanskelig for nybegynnere innen case-diskusjoner: Mengden forberedelse (det holder ikke å lese gjennom, man skal foreberede seg så godt at det føles som om man har arbeidet i den bedriften man diskuterer), kravet til deltakelse (alle forventes å si noe, og studenter blir kalt til å delta selv om de ikke rekker opp hånden) og forvirringen over at det ikke finnes noe riktig svar (i mange tilfelle vet i alle fall ikke jeg hvordan det gikk med case-firmaet, og det er heller ikke hensikten.) Case-undervisning bringer frem kompleksitet og setter studentene i stand til å finne alternative løsninger, men gir ikke svar på hva man skulle ha gjort. Det gjør som regel ikke forretningslivet heller.

David Garvin har skrevet en artikkel om case-undervisningens historie, hvor han blant annet beskriver hvordan en case-diskusjon gjennomføres. Noen utdrag:

Les videre