Send oss ditt digitaliseringscase!

econa-logo-magma-bannerSammen med Ragnvald Sannes, Bendik Bygstad og Jon Iden er jeg fagredaktør for et spesialnummer av Magma om erfaringer med digitalisering i Norge. Hensikten er å lage en samling med gode eksempler på digitalisering – vellykket eller ikke – til undervisnings- og forskningsbruk. Hensikten er ikke å belyse spesifikk teori eller gjøre for mye tolkning, ei heller å lage en samling pressemeldinger om hvor fantastisk smart bedrifter og organisasjoner har vært. I stedet vil vi ha dype eksempler på ting som er gjort eller er i ferd med å gjøres – med nok detaljer til at man kan lære av det.

Så – hvis du (bedrift, organisasjon, offentlig institusjon, enkeltperson) vil gjøre en innsats for digitalisering i Norge – ta kontakt med redaksjonen med forslag til bedrifter og organisasjoner som har erfaringer (gode og/eller dårlige) med digitalisering. Resultatet kan bli den samlingen med dype eksempler man kan henvise til å diskutere på ledermøter, forskermøter og fagdager om digitalisering rundt omkring i landet.

For vi mennesker lærer av historier og eksempler, ikke av teori alene. Og vi trenger litt kjøtt på teoribenene.

Ta kontakt hvis du har noe!

Hvordan skrive et undervisningscase

Siden jeg av og til underviser i undervisningsteknikk (særlig case-undervisning) og har skrevet en bok om dette med Bill Schiano, blir jeg av og til spurt om hvordan man skal skrive et undervisningscase. Det følgende er en kjapp oppsummering av hva jeg mener er viktig (i hovedsak en oversettelse av denne bloggposten.)

Hva er hensikten med caset?
For det første: Et case skrives i en spesifikk undervisningshensikt. (På Harvard Business School får man faktisk ikke skrive et nytt case uten at det er satt inn i en spesifikk undervisningssituasjon. Det holder ikke at man har en interessant bedrift som har gjort noe spennende – selv den mest spennende og nyskapende historie trenger å ha et pedagogisk poeng, en teori eller et dilemma å illustrere.

Standard disposisjon
Cases – særlig de som skrives på Harvard – følger en disposisjon som nok er en klisjé, men som er svært effektiv. Den ser omtrent slik ut:

  • 0.5 side: Introduksjon: Casets hovedperson introduseres, vanligvis en leder eller mellomleder som lurer på hva han eller hun skal gjøre i et viktig spørsmål. Tanken er å fortelle studentene fra hvis perspektiv caset er skrevet, sette scenen, kanskje si noe om analysenivået – og det er det hele. Det at det er personlig skrevet, hjelper studentene å identifisere seg med personen og føle det litt som om de har den samme utfordringen selv.
  • 1 – 1.5 sider: Beskrivelse av firmaet eller organisasjonen – ikke hele histoiren, men relevante detaljer. Man må forklare hva bedriften eller organisasjonen gjør, hvordan den tjener penger, hva den produserer, hvordan den har kommet til den situasjonen som beskrives. Bedrifter og organisasjoner er i stor grad formet av sin historie, så i alle fall jeg mener at man heller bør ha for mye enn for lite detaljer her.
  • 1 – 1.5 sider: Bransje/omgivelsesbeskrivelse. Bedrifter og organisasjoner eksisterer innenfor en kontekst, og du må beskrive den. Beskrive bransjen, dens utvikling, og bedriftens plass innenfor den. Vær kortfattet, men presis, og legg gjerne inn mer detaljer enn strengt tatt nødvendig.
  • 1 – 5 sider: Problem. Dette er casets tema – beskriv det utførlig og nøytralt, få med kompleksiteten i situasjonen. Et undervisningscase skal skrives slik at flere alternative løsninger er mulige, så man har noe å diskutere.
  • 0.5 side: Avslutning, typisk at casets hovedperson(er) oppsummerer spørsmplet og lurer på hva de skal gjøre – ofte i form av en eller annen form for hendelse (et styremøte, for eksempel) der de skal legge frem en anbefaling til løsning.

De fleste case er et enkeltcase, men man kan ha B-case (som deles ut til studentene etter at man har diskutert det første caset) og til og med et C-case. Det er viktig at B og C cases er kortfattet, siden de skal leses i klasserommet. B-caset sier typisk noe om hva bedriften eller organisasjonen gjorde og introduserer kanskje et problem som oppsto på grunn av avgjørelsen. C-caset, hvis det er nødvendig, bør bringe en slags avslutning. Etter min erfaring er vanskelig å generere noe særlig diskusjon etter et C-case – studentene blir slitne. En fersk caseforfatter som skrive rom et firma med en lang historie kan nok bli fristet til å lage en lang rekke med korte case, men i praksis fungerer ofte dette dårlig – ikke minst fordi det gjør diskusjonen svært forutsigbar.

Det man ikke skal gjøre
Jeg har sett en hel del nybegynnerfeil som kommer når man skal skrive et case for første gang. Her er noen av de tingene man bør unngå:

Ikke teori. Et godt case skal være en beskrivelse av en interessant situasjon, ofte en avgjørelse som må tas – og ikke noe annet. Det betyr at det skal ikke være teori og ikke diskusjon i selve caseteksten. Spar teori og diskusjon til en eventuell «teaching note» eller skriv en separat akademisk artikkel. Ikke bare gjør dette caset mer realistisk, det åpner også for at man kan bruke caset innenfor kurs og undervisningssituasjoner det ikke opprinnelig var ment for. Å holde teori utenfor kan være vanskelig hvis du bare er vant til å skrive akademiske artikler – men det er god praksis å legge frem «just the facts». (Hvilke fakta du velger å legge frem er naturligvis også en form for diskusjon og tolkning, men vi lar den ligge i denne omgang.)

Ingen helter, ingen skurker. Når jeg lærer studenter å analysere et case (og når jeg hjelper organisasjoner å forstå komplekse situasjoner) pleier jeg å si at for de fleste situasjoner innenfor ledelse og forretningsdrift et det god praksis å gå ut fra at folk ikke er dumme og ikke onde. Så – når du skriver et case, pass på at det har ingen helter og no ingen skurker. Hvis et case hare en klar helt eller en klar skurk, er det et tegn på at du ikke har lagt inn nok detaljer. Skriv det så studentene kan se situasjonen fra flere sider.

Ingen vurderinger. Et vanlig problem er at man finner karakteristikker og vurderinger fra forfatteren i et case – særlig hvis caset er skrevet av en firma som skriver om seg selv. Et case (også et kundecase man bruker i reklame) er mest troverdig hvis det er skrevet i en nøytral og beskrivende tone. Ikke skriv at et firma er «ledende» – beskriv hva firmaet gjør og hvilke resultater de har oppnådd, og la leseren selv vurdere hvor ledende firmaet er eller hvor vellykket hovedpersonen er. For eksempel: «Nilsen var en dyktig leder, med ansvar for et stort og vellykket prosjekt.» Legg til opplysninger som forteller noe, og skriv. «29 år gammel ble Nilsen forfremmet til den yngste direktøren i firmaets historie, etter å ha utviklet og innført bransjens første maskinlæringsplattform.»

Ikke noe konsulentspråk. Vær svært forsiktig med motepreget språk og konsulentuttrykk. For eksempel: Er firmaet i ferd med å inngå en strategisk allianse eller samarbeider man bare med et annet firma i den hensikt å oppnå noe spesifikt? (Som en britisk venn av meg pleier å si: Jeg kjøper alle sokkene mine på Marks & Spencer – det betyr ikke at jeg har inngått en strategisk allianse med dem.) Unngå uttrykk som ikke er veldefinert, og vær presis i din språkbruk. Husk at et undervisningscase har lengst holdbarhet når det beskriver en situasjon som involverer mennesker og dilemmaer, ikke spesifikke situasjoner eller teknologier (som Fabritek-eksempelet nedenfor).  Jeg bruker ofte eldre case om teknologi, og hvis studentene klager over at casene er gamle og datamaskiner er mye raskere nå, så ber jeg dem bare ta en penn og endre alle årstallene og oppdatere datamaskinenes ytelse – og se om noe annet endrer seg.

Dramatisk struktur
Et virkelig velskrevet case har en dramatisk struktur – det er en begynnelse, en midtseksjon som bygger opp historien, og et virkelig interessant dilemma til slutt. De beste casene er som detektivhistorier, hvor du må grave deg langt ned i detaljene for å der du finner overraskende og ofte kontraintuitive konklusjoner. Et eksempel på en skikkelig «detektivhistorie» er Fabritek 1992, et gammelt (først publisert 1967, oppdatert 1992 av Jan Hammond) case om et kvalitetskontrollproblem i et mekanisk verksted. (Takk til Robert D. Austin, glimrende caseunderviser, for å ha gjort meg oppmerksom på dette caset og lært meg hvordan det skal undervises.) Fabritek er glimrende fordi det starter med en beskrivelse av bedriften (strategisk nivå), beskriver arbeidsprosessen og aktørene (organisasjonsnivå/forretningslogikknivå) og deretter problemet (operasjonelt nivå). En detaljert analyse av de operasjonelle detaljene leder til en noe overraskende konklusjon, som så kan diskuteres på organisasjons- eller prosessnivå, og deretter plasseres i en strategisk kontekst. Caset er glimrende fordi det tillater studentene å trekke linjer mellom disse nivåene, lærer dem at djevelen virkelig er i detaljene, og at du som leder bør ha en dyp, operasjonell forståelse for hvordan bedriften din faktisk gjør ting og faktisk tjener penger.

iPremier-front-pageEt annet case som viser kvalitet og innovasjon er iPremier, skrevet av Robert D. Austin og Jeremy C. Short. Det er det første og eneste tegneseriecaset jeg kjenner til. Historien handler om et lite, nettbasert firma som selger gaveartikler, og hvis webside og systemer blir angrepet av hackere. Angrepet avslører store sikkerhetshull og manglende beredskapsrutiner, og tvinger ledere på mange nivåer og innen mange spesialiteter til å ta vanskelige beslutninger. Det grafiske formatet gjør figurene levende og bygger opp historien (selv om jeg tviler litt på om de ansatte i et slikt firma i gjennomsnitt er like vakre, veltrente go velkledde som tegnerne fremstiller dem.) Caset illustrerer nokså innfløkte tekniske problemer på en forståelig måte (også for ikke-tekniske studenter) og har et glimrende plot med et B- og et C-case. Jeg liker å bruke endel tekniske case i mine kurs fordi, vel, en av mine kjepphester er at det ikke er nok teknologi på handelshøyskoler, og et case som iPremier illustrerer med all ønskelig tydelighet hva som kan skje hvis ledere neglisjerer teknologi og betrakter det som noe de kan overlate til teknologer i et hjørne. Det grafiske formatet (det finnes filmbaserte case også) gir studentene en liten pause fra vanlig tekst – standard case-tekster kan bli litt ensformige i lengden.

Detaljer, detaljer, detaljer!
Forskningscases – slike som publiseres i akademiske tidsskrifter – tenderer til å være skrevet for å passe i en spesifikk sammenheng, noe som betyr at bare opplysninger som er relevant for den sammenhengen blir tatt med – ofte nokså abstrahert. Et undervisningscase er det stikk motsatte: Det trenger masse opplysninger, gjerne tilgjengeliggjort som appendikser (grafer, bilder, tabeller, dokumenter, etc.) bakerst i caset, etter hovedteksten. En caseforfatter, når han eller hun besøker et firma eller en organisasjon for å lage et case, må legge merke til de små detaljene og legge dem inn, omtrent slik en god journalist gjør. I et av mine kurs lar jeg studentene skrive case som fagoppgave, og sier til dem at de skal skrive caset så detaljert at når du har lest det føles det litt som om du har jobbet der. For å få til det, må du få tak i nødvendige opplysninger. (Det kan av og til være nødvendig å maskere opplysninger for å kunne publisere dem, men hvordan man gjør det får jeg heller ta i en annen bloggpost.) Studentene klager av og til over at det er for mange detaljer i et typisk Harvard-case, og at ikke alle av dem er relevante (i hvert fall ikke i alle kurs). Men slik er det jo i den vanlige verden også – og det å finne ut hva som er relevant og hva du ikke skal legge vekt på er en egenskap det er svært viktig å oppøve hos prospektive ledere.

Lesing – og jobb.
grandongillJeg kjenner ikke til så mange gode bøker om hvordan man skal skrive et godt undervisningscase, kanskje med et unntak: Grandon Gill (bildet), professor ved University of South Florida og en glimrende caseforeleser har skrevet Informing with the case method, gratis nedlastbar i PDF, MOBI og EPUB format fra hans webside. Den har masse detaljer, tips og tricks, ikke bare om caseskriving, men også om caseundervisning og kursplanlegging. (Og, ahem, for de siste to er jeg vel nærmest forpliktet til å anbefale Bill Schianos og min bok Teaching with Cases: A Practical Guide.)

Sist men definitivt ikke minst: Ikke underestimer hvor mye jobb det er å skrive et skikkelig undervisningscase. Å få detaljene riktige, beskrive dramatis personae, og å utvikle en skikkelig historie er litt av en utfordring, forskjellig (i mange dimensjoner) fra å skrive en akademisk artikkel. På den annen side: Får du det til, har du et meget effektivt læringshjelpemiddel i mange år fremover.

Lykke til!

Noen poenger om karakterer og poengsummer

1ec8969

Alternativ karaktersettingsmetode (Solove, 2006 & 2014)

Det deles ut for mange A og B-karakterer på BI og NHH, men nå skal noe gjøres med det. Utmerket, på tide med en oppstrammer.

Men så setter byråkratiet i gang…

På BI (og sikkert mange andre steder også, slike pålegg kommer gjerne fra sentrale og litt virkelighetsfjerne skrivebord) skal vi bruke følgende oppsett for karakterer i kurs med såkalt mappeevaluering (evaluering basert på mange faktorer i stedet for en enkelt eksamen eller oppgave) som jeg stort sett bruker: Enkeltevalueringer (innleveringer, deltakelse i klasserommet, gruppearbeider og lignende) av studenter skal karaktersettes med poeng fra 0-100. Disse poengene kan man velge om man vil publisere til studentene underveis eller ikke. Mot slutten skal poengene regnes sammen, og studentene få en bokstavkarakter.

Greit nok – dette er i praksis det opplegget jeg har fulgt selv i årevis, fungerer utmerket, og jeg anbefaler det i boken min om undervisningsteknikk: Gi poeng underveis, legg sammen, og bruk deretter skjønn for å bestemme hvor en A, B, og så videre bør ligge (slik at ikke studenter med nesten like poengsummer havner på hver sin side av en B og en C, for eksempel). Jeg presiserer alltid overfor studentene at jeg reserverer meg retten til å ta en samlet vurdering til slutt. Og jeg bedømmer studenter på masternivå ikke bare ut fra deres enkeltprestasjoner, men også ut i fra i hvilken grad de bidrar til sine medstudenters læring gjennom deltakelse i diskusjoner, presentasjoner og lignende.

Helt greit.

Men så blir det vanskelig: Vi blir nemlig ikke bare pålagt å sette poeng, men også hvilke poengsummer som skal gi hvilke karakterer: En A krever en gjennomsnittssum på 75 eller over, for eksempel, B 65-74, C 55-64, D 45-54, E 35-44, og F 0-34. Samtidig pålegges man å opprettholde en «riktig» fordeling av de samlede karaktererene, uten at det spesifiseres hva den skal være.

Ser du problemet? Rent bortsett fra det meningsløse presisjonsnivået og det at studentene kan legge sammen sine poeng underveis og beregne sin karakter (noe som kan gjøre at studenten kan optimalisere innsats i kurs gjennom finregning), så er det et lite, rent matematisk problem her: Man kan ikke bruke én fordeling på delresultater og forvente å få den samme fordelingen på et samlet resultat, i hvert fall ikke medmindre alle studentene får akkurat den samme evalueringen hver gang. Det finnes faktisk visse matematiske (eller rettere sagt statistiske) fenomener og lover som «regression to the mean» og sentralgrenseteoremet som man ganske enkelt ikke kan vedta seg ut av.

Skal man få gjort noe med karakterinflasjon, er det enkleste å gjøre som man gjør på Harvard Business School: Sett faste kvoter for karakterer. På HBS har man 90 studenter i hver klasse (10 klasser pr. årskull) og karaktersettingen er slik: 15% får beste karakter («Category 1»), 10% får dårligste bestått-karakter («Category III»), og resten får den i midten. Får man litt for mange III’ere setter skolen in ekstra innsats. (Det finnes også en «Category IV» som er en strykkarakter, men gitt inntakskravene til HBS blir ikke den brukt så ofte.) Dette fungerer hvis inntakskravene er de samme fra år til år, kvaliteten er god nok, og man kan ta forutsetninger om normalfordeling av studentene innenfor en klasse, noe som tilsier at det bør være mer enn 20-30 studenter i hver klasse.) Det hadde løst problemet med karakterinflasjon, men hadde ikke gjort karaktersettingen noe lettere for forelesere: For store deler av klassen blir karaktersettingen lett, men så bruker man masse tid på finvurdering av grensetilfellene.

En slik fordeling hadde vært å adressere problemet direkte, men kommer ikke til å skje, dertil er man for redd for studentenes reaksjon og i for stor tvil om inntaksnivået. Studenter ønsker svært detaljerte tilbakemeldinger, og det er fristende å pålegge dette. Men jo mer spesifisering som kreves, jo mer er læreren nødt til å manipulere resultatene for å tilfredstille krav til en konsistens som rett og slett ikke er mulig i fag som nødvendigvis må være vurderingsbaserte og skjønnsmessige.

Karakterer og målinger er nødvendig for instrumentelt å tvinge studenter til innsats, men ofte en distraksjon fra læring og kvalitet, særlig i modningsfag. De virkelig gode studentene trenger dem ikke. En av de beste MBA-studentene jeg noensinne har hatt åpnet ikke konvoluttene med karakterer som kom hver tredje måned. Som han sa – hvis han gjorde det virkelig dårlig, regnet han med at BI ville fortalt ham det, og han ville ikke la karakterer ødelegge hans læringsopplevelse. Han ble beste student det året.

Men det kunne vært verre – i Danmark var det inntil nylig, ved lov, forbudt å evaluere studenters deltakelse i klasserommet eller å pålegge studenter å være tilstede, noe som sterkt vanskeliggjør case- og annen diskusjonsbasert undervisning. Hvordan noen skal lære seg strategisk forretningsutvikling og lederskap ved å lese på egenhånd og ikke diskutere med sine medstudenter og lærere er for meg en gåte, men jeg slutter aldri å forundre meg over hva sentralt plasserte utdanningsbyråkrater kan finne på.

Problemet (i alle institusjoner, ikke bare BI) er at kvaliteten på forelesere varierer. Ledelsen ønsker bedre (og i alle fall mer konsistent) undervisningskvalitet, men kvier seg for å sparke dårlige forelesere fordi undervisning ikke er viktig i et universitetssystem. Dermed innfører man i stedet en masse prosesskrav, som nok kan ha den effekten at de trekker de aller dårligste foreleserne litt oppover mot middels, men samtidig pålegges de gode foreleserne et masse ekstraarbeid, tvinger dem mot «sikre» og lite inspirerende undervisningsmetoder, og hindrer innovasjon.

Så her er min oppskrift: Slipp foreleserne fri, bli kvitt dem som ikke får det til, og få studentene til å bruke mer energi på faget og mindre energi på å finlese poengsummer. BI (og alle andre høyskoler) er ikke et solarium, men et helsestudio, man får ikke mer ut av det enn man legger inn selv…

(Ellers finnes det jo mer arbeidsbesparende måter å sette karakterer på…)

Et praktisk veiledning i case-undervisning

Og dermed er boken publisert!
bookcover2Bill Schiano og undertegnede har skrevet en bok, Teaching with Cases: A Practical Guide, publisert av Harvard Business Publishing, tilgjengelig som PDF og paperback (304 sider).

Bill og jeg er opptatt av case-undervisning og bruker det når vi kan. Boken er ment for forelesere som vil bruke case-undervisning, men er ved institusjoner der caseundervisning ikke er en dominerende (eller engang vanlig) undervisningsform. (Arbeidstittelen for verket var faktisk Case teaching when you are not at Harvard, men det ble altså en mer generisk tittel.)

Det finnes flere bøker om hvordan man skal gjøre case-undervisning, men felles for dem er at de er a) nokså filosofiske og abstrakte i sine råd, og b) tar omgivelsene for gitt – de forutsetter implisitt at du er ved en skole, som Harvard Business School, Wharton, INSEAD eller University of Western Ontario hvor case-undervisning er normen, studentene er kjempesmarte og ivrige etter å diskutere, klasserommene er bygget for case-undervisning og, ikke minst, hvor god undervisning er akseptert som viktig av administrasjon og bedømmelseskomiteer

Vi har villet skrive en svært praktisk bok, og det er det blitt. Du vil finne råd om hvordan kle deg for undervisning, hvordan forholde seg til urolige studenter, hvordan få studenter til å komme forberedt, hvordan evaluere muntlig deltakelse. Du vil også finne råd om hvordan du skal skape den nødvendige infrastrukturen for case-undervisning når du ikke har et støtteapparat, ned til detaljer om hvordan lage navneskilt ((la studentene gjøre det selv, eller bruk et regneark med mail-merge) og klassekart (ta et bilde av klassen mens de holder opp navneskiltene, skriv ut i gråskala så du kan skrive notater rett på kartet etter hver forelesning.)

Bokens hoveddel har tre byggestener (basert på Forventninger, flyt og feedback, men totalt skrevet om): Foundations (hvordan bygge opp et kurs, inngå en kontrakt med studentene, og sette opp infrastrukturen); Flow (hvordan lede diskusjonen i klasserommet, styre tid og tavler, stille spørsmål, og avslutte diskusjoner); og Feedback (hvordan legge opp karaktersetting og tilbakemeldinger, spesielt hva gjelder klasseromsdeltakelse). Vi har også kapitler om hvordan man skal forholde seg til ulike vanskeligheter som måtte dukke opp (mye basert på spørsmål vi har fått fra deltakere på Harvard Business Schools caseundervisningskurs); hvordan undervise kvantitative og tekniske emner; hvordan håndtere forskjeller i språk og kultur (både for studenter og foreleser); hvordan forberede neste kurs ut fra det kurset du holder nå; hvordan legge opp for caseundervisning på skolenivå (mange business schools ser nå på bedre undervisning, også caseundervisning, som en differensierende faktor); og til slutt et langt og detaljert kapittel om bruk av teknologi i klasseromomet, inkludert hvordan man kan gjøre caseundervisning over Internett.

Med boken følger endel digitale ressuser (eksempler på kursopplegg, notater til foreberedelse, og annet) tilgjengelig på teachingwithcases.hbsp.harvard.edu. Vi håper denne samlingen vil vokse etterhvert som vi hører fra lesere og lager mer materiale selv.

Casekurs–på BI

I overimorgen kommer et kurs jeg har gledet meg til – sammen med min gode venn Bill Schiano skal jeg undervise et todagers kurs i case-undervisning, arrangert av Harvard Business School Publishing. Dette er fjerde gangen jeg underviser et slikt kurs (det første blogget jeg om i mars i fjor), men denne gangen er det altså hjemme, og 29 av de 55 studentene er kolleger. Resten er fra norske (6) og utenlandske (17) utdanningsinstitusjoner – Tsjekkia, Chile, Danmark, Sverige og Storbritannia, blant annet.

Om dette er det mye å si, men akkurat nå har jeg ikke tid – så jeg henviser til tidligere blogginnlegg om case-undervisningens betydning for handelshøyskoler i fremtiden. Kommer tilbake med mye mer – jeg har jobbet ganske intenst med å utvikle endel saker og ting, sammen med Bill – og i mellomtiden har jeg et kurs å forberede…