Feigheten bak immigrasjonsfrykten

Leste dette innlegget (http://crookedtimber.org/2017/10/23/working-to-rule/) av Maria (Farrell?) og det gikk innpå meg. Jeg har vært immigrant (eller i alle fall bodd utenlands i noen lengre perioder av mitt liv, planen var vel aldri å bli boende) og kjenner igjen denne følelse av – ikke ofte for min del – å bli behandlet som noe annenrangs, å bli redusert til et tall og en kategori.

Anyone who thinks being an immigrant, even a deluxe EU three million-type immigrant, is easy, should try it. We compete on equal terms with all comers, but with no social or economic safety net and, for many, hustling like mad in second and third languages. No dole, no network of couches to sleep on, no contacts and no introductions; qualifications from institutions you’ve never heard of, references from employers you aren’t sure are real but can’t be bothered to check, acting as daily fodder for stereotypical jokes we laugh off to show we’re one of you. You don’t hear us complaining about it because it’s just part of the deal. But when the terms of the deal change, and you tell us we’re social welfare parasites who are also, somehow, taking all the jobs and are the reason the country is failing, then the deal is probably dead.

Dette handler om Brexit, men redsel for og fremmedgjøring av folk utenfra er ikke noe som er spesielt for Storbritannia eller Trumpismens USA. I Norge har vi massevis av skaprasister, små og redde og late folk som insisterer (vel, det gjør de ikke, de snakker ikke om det) på at mine utenlandske studenter med rare etternavn «ikke ville passe inn i denne organisasjonen». Heldigvis har mange av mine studenter teknologi- eller realfagsbakgrunn, så norske firma er nødt til å ansette dem.

Som denne rapporten fra Civita viser, er ikke immigrasjon noe stort problem, men i det store og hele en kilde til økonomisk vekst og nye ideer. Skal du lære noe nytt, må du gå inn i det du ikke kjenner og ikke kan, utsette deg selv for nye opplevelser, og forstå at du kan lære fra folk med annen bakgrunn og andre erfaringer enn deg.

Noe som forutsetter at du vil ha nye ideer, naturligvis.

Reklamer

Flinke «fremmede» flytter fort

Kapital-klippJeg hadde glemt at jeg ble intervuet av Kapital om en OECD-rapport som sier at Norge klarer ikke å rekruttere flinke arbeidsinnvandrere. Kapital legger ikke ut sine artikler på Internett, så jeg har skannet og lagt den her. Interessant, for meg i alle fall, hvordan konklusjonene i rapporten samsvarer med ting jeg tidligere har skrevet og sagt: Norge klarer ikke å rekruttere (og i hvert fall ikke beholde) høykvalifisert arbeidskraft, av mange årsaker. Jeg tror hovedproblemet er kravet om at utlendinger nærmest skal bli norske for å få lov til å bo her er en viktig årsak – samt manglede avansementsmuligheter (spør Statoil om det er aktuelt med en utlending som toppsjef…) og, for toppstillingene, for lav lønn i forhold til hva man kan få ute.

Frohåpentligis er ting i endring – Schibsted, for eksempel, rekrutterer bredt etter teknologer på høyt nivå og er villige til å betale dem skikkelig. Kombinasjonen av skikkelig teknologi og økonomisk-administrativ forståelse er svært attraktiv for arbeidsmarkedet – og jeg jobber med å få til noe i det området. Watch this space!

Trender i gangfart

Denne videoen var morsom å lage:


Min lille monolog fant sted i lokalene til Masterstudies Marketing Group, for å illustrere mitt poeng om at hvis et lite land som Norge (eller, for den saks skyld, en aldrende verdensdel som Europa) skal gjøre seg noe håp om å konkurrere i et stadig mer kompetansetungt internasjonalt marked, må man slutte å rekruttere folk etter om de snakker det lokale språket og passer inn i kulturen, og heller gå for kompetanse og konkurranseinnstinkt.

Masterstudies, bare så det er nevnt, ligger på Fornebu, vokser og tjener penger, og har omtrent 35 ansatte som tilsammen snakker mer enn 20 språk. Antall norske ansatte? To.

Hva skal man stemme?

I morgen er det valg, og jeg har sittet her og forsøkt å bestemme meg for hva jeg skal stemme. Stort sett har ikke det vært noe problem – jeg har stemt mye Høyre de siste valgene – men i år blir det litt mer komplisert. Men, etter endel tenking, har jeg i likhet med (og delvis som resultat av en lunsjsamtale med) Anita Krohn Traaseth, bestemt meg for å stemme Venstre i år.

Jeg har ikke tenkt å være like grundig som Anita i min begrunnelse, men her er den kjappe algoritmen:

  • Jeg vil ha en ny regjering, av mange grunner, ikke minst at en utlufting er sunt
  • Da er alternativet Venstre eller Høyre, siden jeg a) er ateist, og b) ikke liker Fremskrittspartiets puerile innvandrings- og fremmedfrykt.
  • Venstre er et taktisk valg – et sterkt Venstre styrker den borgerlige siden, og reprensenterer noe liberalistisk og tolerant, den beste siden av Høyre…
  • …men utslagsgivende har faktisk noe helt annet vært, nemlig dette bildet:

Høyre har alltid forfektet en respekt for individet – og derfor blir partiets støtte til Datalagringsdirektivet en nokså stor skuffelse. Det er mulig det har med Realpolitik å gjøre, men likevel – man kan ikke gå på akkord med kjerneverdier, og det har dessverre partiet gjort i den foregående stortingsperioden. (Jeg er faktisk nestleder i Digitalt Personvern, sånn i forbifarten.)

Så beklager, Høyre (og mine gode venner der), dere ville ha fått min stemme denne gangen, om det ikke hadde vært for den detaljen. Går man på akkord med sine verdier, skal det ha konsekvenser. At min stemme vil bidra til en Høyre-dominert regjering, forandrer ikke noe som helst – jeg vil gjerne ha Høyre i en dominerende posisjon, men det er faktisk noe som heter prinsipper…

PS: Bare for å være ekstra presis – jeg mener helseinformasjonsbiten i bildet over er feil – der bør man gå for helintegrering og deling av data, så lenge pasienten kan gi sitt (elektroniske) samtykke. Personverndiskusjonen i den sammenhengen er litt misforstått, litt for ideologisk. Men ellers…

Hvorfor Norge ikke tiltrekker seg lønnsomme innvandrere

Statistisk sentralbyrå har funnet ut at gjennomsnittsnordmannen, inkludert de innvandrerne som blir her, ikke lønner seg. Det kunne jeg tenke meg å si mye om, men Kristin Clemet har kommet meg i forkjøpet med et aldeles utmerket og svært lesverdig innlegg.

Et spørsmål står igjen – hvorfor tiltrekker vi oss ikke de virkelig lønnsomme innvandrerne? Hvis du er en supersmart teknolog fra India, for eksempel, er gjerne ditt mål å reise til USA eller Canada – de rekrutterer aktivt smartinger fra hele verden, og har gjort det systematisk i alle år.

Men vent litt – det har vi jo gjort her i Norge også! Vi har hatt kvoter for kunnskapsinnvandrere i årevis – det eneste problemet ser ut til å være at de ikke kommer i de mengder vi kunne tenke oss, omtrent uansett hvor enkelt vi gjør det.

Svaret (i hvert fall en del av det) er ganske enkelt – forskjellen mellom fattig og rik i Norge er ikke stor nok. Norge har verdens 4. laveste Gini-koeffisient (0.258). Gini-koeffisienten er et mål på hvor stor forskjellen er mellom fattig og rik – er den 0, tjener alle det samme, er den 1, er det kun en person som tjener alle pengene i landet.

Jeg bestemte meg for å leke litt med noen tall, for å se på forskjellene mellom ulike land og om vi kan si noe om Norge versus (bare for å ta noen) USA, India, Tyskland og Spania. USA fordi det er dit de smarte helst vil dra, India fordi mange av dem kommer derfra, Tyskland fordi det er et EU-land med god økonomi, Spania fordi det er et EU-land med dårlig økonomi.)

[her skulle det være masse pedagogisk tekst om hvordan vi kan regne ut hva dette betyr, men jeg orker rett og slett ikke. Regnearket finner du her, med kilder og det hele. Og dette er hastverksarbeid – det er godt mulig det er små variasjoner, at noen tall er fra forskjellige år, og så videre.]

Bruttonasjonalprodukt per person ser slik ut for disse landene, fordelt på fem grupper av 20%, fra topp til bunn:image

Her ser vi altså at i USA tjener gjennomsnittet innenfor de 20% med høyest inntekt 8.5 ganger så mye som de i de laveste 20%, i Norge er det 3.9. Vi ser også at for alle land og alle inntektsgrupper (jada, jeg er klar over at BNP/person ikke nødvendigvis er inntekt, men likevel) lønner det seg å komme til Norge, også fra USA.

Så hvorfor kommer de ikke? Vel, det er noe som heter kjøpekraft også. I Norge er ting dyrt, som kjent, i India varer pengene adskillig lenger – og årsaken ligger ikke bare i at vi har høy gjennomsnittsinntekt her til lands, men også fordi fordelingen av inntekten er så jevn. Heldigvis finnes det en faktor, kalt PPP (purchasing parity power) som man kan justere med.

Bruttonasjonalprodukt per person, justert for kjøpekraft, ser slik ut:

image

Her ser vi at for topp 20 i USA lønner det seg ikke å komme til Norge – de vil ha det bedre i USA enn noe annet sted. Det samme stemmer ikke for de med lavere inntekter – for dem lønner det seg å komme til Norge. Her er prosenttallene:

image

Med andre ord, skal vi få til lønnsom innvandring, må inntektene (og pengebruken) ned for den delen av befolkningen som ikke er lønnsom, slik at vi kan få opp inntekten for de innvandrerne vi virkelig trenger. Forskjellene må økes, ganske enkelt. (Jada, jeg er klar over jeg kun regner penger her, det finnes mange tilleggsmomenter som livskvalitet, språk (her kreves norsk, må vite), minstestørrelse for arbeidsmiljøer, sjansen for å få en ny jobb hvis den man har blir borte, kostnader i ulike livsfaser (for en amerikaner vil det lønne seg å sende ungene på universitet i Norge fremfor i USA, for eksempel) og så videre.)

Nå ønsker vi ikke å øke forskjellene i Norge – det er et valg vi har tatt, og et valg jeg stort sett er enig i.

Men jeg tror ikke alle ankelbiterne har fått med seg matematikken bak lønnsomheten, for å si det slik.