En telekonferanse til besvær

(En spalte i e24, gjengitt her i originalform.)

I fjor skrev Elin Ørjasæter om hvordan vulkanutbruddet på Island kanskje endelig kunne få folk til å begynne å bruke telekonferanse heller enn flyreiser. Nå, et år etter, har vi igjen hatt et lite vulkanutbrudd, men vi reiser ikke mindre for det. Jeg har aldri skjønt vår merkelige trang til å flytte 50-100 kilo kjøtt og blod for at noen få kilo hjernemasse skal få anledning til å påvirke hverandre. Hvorfor i all verden bruker vi ikke tele- og videokonferanser når kameraer er innebygget i laptop og mobil og Skype er tilnærmet gratis?

Jeg snakker med folk i mange firma, og forundrer meg stadig over det i noen organisasjoner er helt naturlig å bruke video- eller telekonferanser, mens man i andre organisasjoner (forbausende mange) blir møtt med flakkende øyekast og nervøse bortforklaringer når man lurer på om vi ikke kan ta dette møtet over telefonen i stedet.

Les videre

PEBKAC på norsk

Heromdagen ble jeg bedt om å kikke litt på en kjøkkenvifte som plutselig hadde sluttet å virke. Etter å ha satt i stikkontakten kom jeg i tanker om at dette hadde jeg opplevd før – mange ganger til og med, men at ting egentlig ikke har endret seg selv om vi nå har 92% Internett-bruk, en PC i hvert hjem og et blomstrende appmarked.

Så, herved en epistel fra arkivet, fra 1988 da jeg var leder for brukerstøtte på BIs IT-avdeling og fikk endel telefoner. Her gjengitt i opprinnelig form, språklige krumspring inkludert:

Fingertrøbbel: Fra en eksperts memoarer


Fingertrøbbel er navnet eksperter (en EDB-ekspert er pr. definisjon en person som vet hvor av/på- knappen sitter) setter på problemer uvante brukere kommer ut for. Etter en kjapp test av utstyret finner eksperten ut at det er i orden – og diagnosen "fingertrøbbel" svever over vannene. Er det ikke fingertrøbbel, er det teknisk feil. Det mest alminnelige tekniske feil jeg har sett så langt, er at man har glemt å sette i støpselet.

bomb1lin

Reparasjoner av denne type er del av alle tekniske ressurspersoners hverdag. De begynner forbausende likt: En forsiktig henvendelse over telefonen; en bruker har problemer med printeren sin – og lurer på om eksperten har anledning til å ta en tur (og for all del, bare vent til etter lunsj, det haster ikke, vi kan sitte her og tvinne tommeltotter og bruke firmaets penger, så bare ta den tiden du trenger etc.). En forsiktig hentydning til at man kanskje burde sjekke om støpselet var i, om boksen var slått på og hadde forbindelse med PC’en blir, lettere indignert, tilbakevist med at selvfølgelig er dette sjekket, vi er ikke helt utenfor osv.bomb2lin

Scenen 10 minutter etter: Man ankommer den uhelbredelig syke printers oppholdssted, og mottas omtrent som distriktslegen må ha blitt mottatt i gamle dager på avsidesliggende bondegårder. Fra alle kanter strømmer kontorpersonalet til for å bivåne en spesialist i arbeid (leseren må unnskylde om jeg lar meg rive noe med her). Med spesialistens trenede øye betrakter man boksen, og konstaterer at her er det printerkabel – og boksen er faktisk slått på også. Allikevel er den død som en harddisk etter en FORMAT C:

Med et raskt håndgrep fatter spesialisten tak i strømkabelen på baksiden av printeren og begynner å hale inn. Et villnis av ledninger åpenbarer seg (huset ble bygget før elektronikken gjorde sitt glade inntog i arbeidslivet). Inne i kabelklysen skimtes ett støpsel som avgjort er løsnet. Spesialisten fatter dette og holder det opp omtrent som krigskirurgen som nettopp har funnet og løsnet kulen i den tapre soldatens innvoller på amerikanske 50-talls filmer.

bomb3lin

Publikums reaksjoner på dette tidspunkt avhenger noe av plass i stillingshierarkiet. Det er hovedsaklig to reaksjoner som er typiske: "Hvem er det som har tatt ut støpselet"-reaksjonen og "At jeg ikke oppdaget det" reaksjonen. Hvis det er mange tilstede, tenderer reaksjonen mer i retning av sterkt stigende interesse for alt annet enn teknikkens vidundere – hektisk diskusjon akkompagnert av ditto temperaturstigning ovenfor 6. nakkevirvel.

Spesialistens reaksjon avhenger hovedsaklig av tonen på telefonhenvendelsen som innledet det hele, den distansen han eller hun har tilbakelagt for å innfinne seg, samt hva han eller hun kunne ha gjort i stedet. Behovet for sarkastiske bemerkninger melder seg hos mange. (Antall ganger scenen har utspilt seg tidligere, med de samme rolleinnehavere, vil også ha betydning. Imidlertid er denne variabel forbundet med usikkerhet, da de fleste brukere utrolig raskt oppfatter det behagelige ved å konsultere en annen ekspert neste gang).

bomb4lin

Personlig har jeg etter noen års praksis funnet at det mest effektfulle er å legge fra seg støpselet og forsvinne inn i solnedgangen – den ensomme tekniker har nok en gang vist hvem som er sjefen. Han har vunnet igjen – men han vet med seg selv at dette kan ikke vare evig. Det vil komme en dag da brukerne har sjekket støpselet – og da kan ingen effektfulle fisketurer opprettholde hans rennomé som teknologisk overmenneske.

Da er det på tide å lære seg å skifte papir.

bomb5lin

Akk ja, plus ça change… Bortsett fra at ingen lenger vet hva “Format C:” står for, er denne forbausende gyldig 23 år senere…

En dvaskeekte anbefaling

Bloggen Hjernedvask anbefales på det varmeste – saklig og morsom fremstilling av rasjonelle argumenter mot alternativ fantasi, som oftest i grafisk form.

Her er den beste fremstillingen av alternativ diskusjonsteknikk jeg har sett så langt, i innlegget “Så riktig at det ikke engang er feil”:

image

I går var jeg på apoteket, og der, rett bak informasjonsskranken, sto en hel reol med overpriset vann under betegnelsen “Homøopati”. Akk ja, verden vil bedras…

Microsoft + Skype: En instantanalyse

Per Valebrokk i e24 lurte på om jeg hadde noen kommentarer til at Microsoft kjøpte Skype, og jeg tenkte jeg skulle se hvor mye jeg klarte å si på en halvtime (og resultatet finner du også på e24.no):

Microsoft + Skype: En instantanalyse

Microsoft kjøper Skype – hva kommer til å skje? (Før vi begynner: Til alle dere Mac-elskere der ute – spar dere. Responstiden kommer ikke til å gå opp sammen med antall virus. Men jeg tipper brukerkontrakten blir betraktelig lenger. Slapp av.)

Oppkjøpet må sees i sammenheng med Windows Phone 7 (WP7), et etter sigende godt men foreløpig lite utbredt mobiloperativsystem som ligger an til å bli Nokias, og dermed en stor del av markedets, foretrukne plattform. Nokias hittil dominerende markedsandeler innen mobiltelefonmarkedet er truet – og alliansen med Microsoft er viktig for Nokia, men antakelig bare første byggesten i en overgang til mobile plattformer for Microsoft.

Per i dag er det hovedsakelig mobiloperatørene – de som eier mobilnettene – som tjener penger på mobiltrafikk. Skype har nok vært en konkurrent i markedet for telefonsamtaler, men det gjelder først og fremst fasttelefon, der tjenesten, som er gratis mellom PCer og praktisk talt gratis til fasttelefoner i USA og mange andre land har vært ”revenue killer number one”, for å sitere en leder innen et stort norsk telekomselskap. Med Skype som en integrert del av WP7 kan Microsoft tilby interessante muligheter også på mobile plattformer – for det første fordi man kan legge stemme- og videotelefoni som en integrert del av Office- og Outlook-pakken, for det andre fordi man reduserer sin avhengighet av mobilleverandørene. Med Skype kan Microsoft stå for hele den internasjonale switchingen (og dermed redusere prisen, siden de ikke trenger å forholde seg til interconnect- og roamingavtaler), og de kan tilby samme samtaletjeneste over Wi-Fi som gjennom mobilnettet, og de kan skape et ensartet bilde brukeropplevelse enten du sitter foran PCen eller bruker mobilen.

Mobiloperatørene må gremme seg, for de er slått av Skype på sitt eget marked: De siste to dagene har jeg blitt intervjuet tre ganger av NRK, gjennom Skype – ikke fordi det er billig, men fordi lydkvaliteten er bedre enn det mobiltelefonen kan tilby. At denne tjenesten nå skal integreres med den mest brukte plattformen på Internett må være en tankevekker. Den bør også være et tankekors for Apple, som nok har trofaste brukere som snakker mye sammen (og kan bruke FaceTime på iPad, iPhone og Mac) men som er i mindretall, uansett hvor mye det står om iPad i avisene.

Med andre ord: På et strategisk nivå er dette et meget interessant grep for Microsoft. Så gjenstår det operative: Kommer de til å få det til? Microsofts track record for oppkjøp er blandet – man sørger for en teknisk integrasjon (der har det tatt tid med FAST, men det kommer) og man lanserer etter hvert tunge markedskampanjer (slik de har gjort med Microsoft Dynamics, som opprinnelig het LawsonGreat Plains Software og Navision og er en ERP-pakke, administrativ software for selskaper.) Men i prosessen glemmer man ofte det opprinnelige markedet, de første kundene som skapte det som Microsoft kjøpte. I tillegg er Microsoft i mange sammenhenger en koloss på leirføtter – som en del frustrerte ansatte har sagt, i online fora og andre steder – ”it is still all about Windows:.”

Skype er et lynraskt selskap, som henvender seg direkte til sluttbrukere med en meget enkelt tjeneste – samtaler (audio og etter hvert video) med andre Skype-brukere, og etter hvert med vanlige telefoner. Brukerne er folk som vil snakke internasjonalt uten å betale for det – som meg for eksempel, som nettopp var ferdig med en samtale med min doktorgradsstudent i California da jeg satte meg til å forfatte denne epistel. Jeg betaler ikke stort for Skype – noen hundrelapper i året for å kunne ringe rundt omring i verden fra skrivebordet – og tjenesten konkurrerer ikke så mye på samtalepriser (jeg har nå telefonen betalt av jobben likevel) som med lydkvalitet. Skype via PC har bedre lyd enn mobilsamtaler med headset, ganske enkelt.

De vanligste kundene er imidlertid folk som ikke vil betale: utenlandsstudenter, au pairs, fremmedarbeidere, internasjonale kjærestepar, startup-bedrifter med tynt budsjett og programmerere i Venezuela, Ukraina eller India. De store teleselskapene liker ikke Skype, men de er vanskelige å få has på fordi de ikke har egen hardware – i stedet bruker de alle brukernes PCer til å sende lydpakkene sine rundt omkring i verden. Det er ikke så trafikktungt – som de fleste telefonselskaper har sagt i mange år – ”voice is noise”, tar så lite plass på datanettene at det neste ikke registreres.

Helt siden Microsoft forsøkte å kjøpe personlig økonomi-selskapet Intuit i 1995 har Bill Gates forstått viktigheten av å være det synlige ansikt, det første kunden får se. Med Skype har Microsoft en mulighet til å gjøre dette i mobilmarkedet. Det gjenstår å se om selskapet klarer å holde fart og fokus – å gjøre Skype til en del av Windows uten å gjøre Skype så langsomt, både teknisk og markedsmessig, at selskapet mister den lettbentheten som har tatt det dit det er i dag.

EU-kontroll-kontroll

mb69-forfra

Jeg har fått purrebrev på EU-kontroll på min gamle 6,9, monsterbilen fra 1977. Den er for sikkerhets skyld satt opp med at den skal ha EU-kontroll mellom november og april.

Problemet er selvfølgelig at bilen kun kjøres om sommeren, kun har sommerdekk, er 34 år gammel og såkalt verneverdig, og at jeg ikke vil utsette dens tandre karosseri for saltavleiringer og stålmark. Så derfor et meget enkelt spørsmål:

Hvorfor er det ikke slik at alle biler som er eldre enn 30 år (og dermed regnes som museumsgjenstander) får EU-kontrollfrist i sommerhalvåret?

Nuvel, den går som et uvær uansett, med takluken åpen og 8 sylindre brummende (særlig fin lyd gjennom tunnellene på Ring 3). Trekker til høyre hver  gang den ser en bensinstasjon, men man skal jo lide litt for moroa.

Elektrisk sykkel til begjær

imageEtter å ha lest denne artikkelen – vel, egentlig holdt det med å se Mattis Sandblads eminente foto – var det klart for undertegnede at elsykkel var det som skulle til for å kunne sykle til jobben og dermed komme i form, men under forutsetning av at dette kunne gjøres uten noen form for perspirasjon, og i dress. Det er ikke det at jeg har noe imot kondomdresser og sykkelsko – jeg bor sånn til at jeg ligger an til å får en ivrig nabo liggende på panseret hver gang jeg gjører ut av oppkjørselen – men jeg liker ikke å ankomme jobben drivende våt, med dårlige skiftemuligheter. Og siden BI ligger i Nydalen og min reisevei går gjennom Oslo sentrum, blir det litt for mye oppover, særlig om man får dårlig tid.

image Familien liker å ta en uke på Bornholm en gang i året, på forsommeren (før tyske turister komplett invaderer øya). I fjor tok vi ikke med sykler, men ringte i stedet Boss Cykler litt syd for Nexø og bestilte fra Kildemoes katalog – hvite fruesykler uten motor til to av familiens jenter og altså en adstadig herresykkel med elektromotor til pater familias. Da Boss fikk leveringsproblemer den første dagen av ferien ordnet de øyeblikkelig med leiesykler, og etter en bedagelig tur over øya var det tid for å overta vidundrene.

I Danmark har man et annet forhold til sykler enn i Norge – der er de et fremkomstmiddel, ikke et mosjonsinstrument. Ergo kommer de med pedalbrems, 7-trinns gir som man kan vri på når som helst (i motsetning til racergir der man må tråkke giret inn), flate hvilehåndtak, skikkelig bagasjebrett, skvettskjermer, dobbelt støtte av gammeldags «kladunk» type, lys foran og bak, og lås montert på sykkelen. I tillegg finnes det fantastiske mengder ekstrautstyr (praktiske kurver, trip computers, etc.) til en meget billig penge, samt, altså, elektrisk motor. Det siste kan nok komme godt med, for min elsykkel veier 22 kg og er nokså tung å trå på om man har gått tom for batteri.

Foto: Eirik Newth Elsykkelen har et batteri under bagasjebrettet og en motor på navet på forhjulet. En sensor i pedalnavet måler hvor hardt du tråkker, og gir assistanse. Hvis du sykler fortere enn 25 km/t (i praksis 26,5 km/t) kutter elektromotoren ut – dette er visstnok et EU-krav. Når man slutter å trå, kutter motoren ut etter et sekund eller så. Batteriet fungerer greit – på Bornholm holdt det i tre dager – men jeg har hatt litt ladevansker de første gangene etter vinteren. Det holder frem og tilbake til BI, men ikke lenger, og har en tendens til å kutte ut litt tidlig.

Foto: Eirik Newth Effekten er brukbar – jeg veier over hundre kilo, men opplever motoren som en betydelig hjelp, den flater ut oppoverbakker og på flatmark føles det som å sykle i svak nedoverbakke. Det er særlig i to situasjoner – lange, slake oppoverbakker og når man skal igang igjen etter å ha stoppet – at man setter pris på motor. Bysyklister liker som kjent ikke å stoppe på rødt lys, siden det er slitsomt å komme igang igjen,men et lett tråkk gir umiddelbar effekt og man er i fart nesten uten å bruke krefter. Derimot fungerer det ikke å tråkke opp svært bratte bakker, som for eksempel langs Akerselven ved Mølla. Det blir for tungt, og man må gi seg, særlig ettersom de 7 girene ikke går like langt ned som en tradisjonell 18 girs sykkel.

Foto: Knut Erik Solhaug/NRKJeg har utstyrt vidunderet med en plastkasse bak, der stresskuffert og en pent sammenbrettet dressjakke i plastpose får plass, og bruker nå sykkelen til egentransport – ikke hver dag, men innimellom. Datter nummer to, derimot, bruker sin til byturer, trass i Oslos mildt sagt elendige tilrettelegging for tohjulinger. Datter nummer tre har brukt sykkelen mest lokalt, men i dag syklet vi inn til skolen hennes i byen.

Som Olav Torvund har påpekt utallige ganger er det rett og slett uforståelig hvordan man skal ta seg frem per pedal i Oslo, uten å måtte bryte trafikkregler og ta nokså stor personlig risiko. Annerledes er det i Danmark – for 30 år siden hadde fruen og undertegnede vår første sykkelferie der, og da måtte vi kjøre over to – 2 – fortauskanter i løpet av fjorten dager. Riktignok er Danmark flatere og har et mildere klima, men forskjellen er likevel himmelvid – i Danmark går alle sykkelfelt tvers i gjennom kryss, mens i Norge slutter de for sikkerhets skyld 50 meter før, uten at noen kan forklare hvorfor.

Og perspirasjonen? Jeg har lært meg å finne lange, slake bakker i stedet for de korte bratte (med andre ord, Uelands gate i stedet for sykkelstien ved Akerselven) og ankommer nå jobben ulastelig antrukket og med relativt tørt ytre, i hvert fall når det ikke regner. Sykkelhjelm er noe herk, men nødvendig, og huller og hopp i Osloasfalten et stadig irritasjonsmoment (Det er Oslo Sporveier som er ansvarlig for asfalten rundt trikkeskinnene, for eksempel, noe som er et utmerket eksempel på perverse incentiver). Men det er deilig å sitte høyt til hest og trille hjemover/nedover, og hvis man dessuten en gang i blant kan tråkke stilfullt og uanstrengt forbi en Birkebeiner med gul jakke og sorte, korte pølseskinn, setter det jo en spiss på tilværelsen. Så får man heller holde ut at det regner litt en gang i mellom og at enkelte bilister ikke setter pris på å bli fortalt at parkering i sykkelveien ikke er ønsket…

PS: Hvis noen har noen linker eller ideer til å hacke vidunderet (f.eks kunne jeg tenke meg et batteri til, og dessuten at sperren lå litt høyere enn 25 km/t) er jeg lutter øre…

Produktivitet gir velstand

Hørt på seminar på Teknisk Museum i går, fra Dag Andreassen, historiker ved museet: Frem til i fjor ble det produsert like mange spiker i en liten fabrikk i Nydalen som da Christiania Spikerverk dekket hele stedet. Spikerproduksjonen ble lagt ned i fjor, men fremdeles produserer seks mann spader og snøskuffer og trillebårer i et tempo man før bare kunne drømme om.

Produktivitetsvekst skaper velstand, med andre ord. Produktivitetsvekst får vi ved to mekanismer: Teknologi og handel. Teknologi gir oss bedre måter å gjøre ting på, og utvikles ved at vi lærer av dem før oss og egen erfaring. Handel gjør at vi kan konsentrere oss om å gjøre en ting bra, og bytte til oss alt vi trenger fra andre spesialister.

For å sitere Matt Ridley i The rational optimist: Et selvberget liv er et fattig og kort liv.

I disse dager ber Tine om økte tollsatser på utenlandsk ost fordi kundene foretrekker den, og kjøper mindre melk. I stedet for å ta opp konkurransen (som går på kvalitet, ikke kostnad) vil man altså tvinge flere nordmenn til Strömstad. Norsk landbruk vedlikeholder en rekke myter (glimrende artikkel) for å sikre at alt er som før – og nekter å tilpasse seg ny teknologi (selv om dyrene deres klarer det.)

Vi trenger færre og mer produktive bønder, som lager spesialiserte høykvalitetsvarer de selger ute, uten subsidier. Bare slik kan bøndene overleve som bønder – for på et eller annet tidspunkt blir Tines anakronistiske krumspring rett og slett for rare for politikerne og velgerne. Da åpnes slusene, og en bondestand som ikke er vant til konkurranse får seg en ubehagelig overraskelse.