Etter å ha lest denne artikkelen – vel, egentlig holdt det med å se Mattis Sandblads eminente foto – var det klart for undertegnede at elsykkel var det som skulle til for å kunne sykle til jobben og dermed komme i form, men under forutsetning av at dette kunne gjøres uten noen form for perspirasjon, og i dress. Det er ikke det at jeg har noe imot kondomdresser og sykkelsko – jeg bor sånn til at jeg ligger an til å får en ivrig nabo liggende på panseret hver gang jeg gjører ut av oppkjørselen – men jeg liker ikke å ankomme jobben drivende våt, med dårlige skiftemuligheter. Og siden BI ligger i Nydalen og min reisevei går gjennom Oslo sentrum, blir det litt for mye oppover, særlig om man får dårlig tid.

Familien liker å ta en uke på Bornholm en gang i året, på forsommeren (før tyske turister komplett invaderer øya). I fjor tok vi ikke med sykler, men ringte i stedet Boss Cykler litt syd for Nexø og bestilte fra Kildemoes katalog – hvite fruesykler uten motor til to av familiens jenter og altså en adstadig herresykkel med elektromotor til pater familias. Da Boss fikk leveringsproblemer den første dagen av ferien ordnet de øyeblikkelig med leiesykler, og etter en bedagelig tur over øya var det tid for å overta vidundrene.

I Danmark har man et annet forhold til sykler enn i Norge – der er de et fremkomstmiddel, ikke et mosjonsinstrument. Ergo kommer de med pedalbrems, 7-trinns gir som man kan vri på når som helst (i motsetning til racergir der man må tråkke giret inn), flate hvilehåndtak, skikkelig bagasjebrett, skvettskjermer, dobbelt støtte av gammeldags «kladunk» type, lys foran og bak, og lås montert på sykkelen. I tillegg finnes det fantastiske mengder ekstrautstyr (praktiske kurver, trip computers, etc.) til en meget billig penge, samt, altså, elektrisk motor. Det siste kan nok komme godt med, for min elsykkel veier 22 kg og er nokså tung å trå på om man har gått tom for batteri.

Elsykkelen har et batteri under bagasjebrettet og en motor på navet på forhjulet. En sensor i pedalnavet måler hvor hardt du tråkker, og gir assistanse. Hvis du sykler fortere enn 25 km/t (i praksis 26,5 km/t) kutter elektromotoren ut – dette er visstnok et EU-krav. Når man slutter å trå, kutter motoren ut etter et sekund eller så. Batteriet fungerer greit – på Bornholm holdt det i tre dager – men jeg har hatt litt ladevansker de første gangene etter vinteren. Det holder frem og tilbake til BI, men ikke lenger, og har en tendens til å kutte ut litt tidlig.

Effekten er brukbar – jeg veier over hundre kilo, men opplever motoren som en betydelig hjelp, den flater ut oppoverbakker og på flatmark føles det som å sykle i svak nedoverbakke. Det er særlig i to situasjoner – lange, slake oppoverbakker og når man skal igang igjen etter å ha stoppet – at man setter pris på motor. Bysyklister liker som kjent ikke å stoppe på rødt lys, siden det er slitsomt å komme igang igjen,men et lett tråkk gir umiddelbar effekt og man er i fart nesten uten å bruke krefter. Derimot fungerer det ikke å tråkke opp svært bratte bakker, som for eksempel langs Akerselven ved Mølla. Det blir for tungt, og man må gi seg, særlig ettersom de 7 girene ikke går like langt ned som en tradisjonell 18 girs sykkel.

Jeg har utstyrt vidunderet med en plastkasse bak, der stresskuffert og en pent sammenbrettet dressjakke i plastpose får plass, og bruker nå sykkelen til egentransport – ikke hver dag, men innimellom. Datter nummer to, derimot, bruker sin til byturer, trass i Oslos mildt sagt elendige tilrettelegging for tohjulinger. Datter nummer tre har brukt sykkelen mest lokalt, men i dag syklet vi inn til skolen hennes i byen.

Som Olav Torvund har påpekt utallige ganger er det rett og slett uforståelig hvordan man skal ta seg frem per pedal i Oslo, uten å måtte bryte trafikkregler og ta nokså stor personlig risiko. Annerledes er det i Danmark – for 30 år siden hadde fruen og undertegnede vår første sykkelferie der, og da måtte vi kjøre over to – 2 – fortauskanter i løpet av fjorten dager. Riktignok er Danmark flatere og har et mildere klima, men forskjellen er likevel himmelvid – i Danmark går alle sykkelfelt tvers i gjennom kryss, mens i Norge slutter de for sikkerhets skyld 50 meter før, uten at noen kan forklare hvorfor.

Og perspirasjonen? Jeg har lært meg å finne lange, slake bakker i stedet for de korte bratte (med andre ord, Uelands gate i stedet for sykkelstien ved Akerselven) og ankommer nå jobben ulastelig antrukket og med relativt tørt ytre, i hvert fall når det ikke regner. Sykkelhjelm er noe herk, men nødvendig, og huller og hopp i Osloasfalten et stadig irritasjonsmoment (Det er Oslo Sporveier som er ansvarlig for asfalten rundt trikkeskinnene, for eksempel, noe som er et utmerket eksempel på perverse incentiver). Men det er deilig å sitte høyt til hest og trille hjemover/nedover, og hvis man dessuten en gang i blant kan tråkke stilfullt og uanstrengt forbi en Birkebeiner med gul jakke og sorte, korte pølseskinn, setter det jo en spiss på tilværelsen. Så får man heller holde ut at det regner litt en gang i mellom og at enkelte bilister ikke setter pris på å bli fortalt at parkering i sykkelveien ikke er ønsket…

PS: Hvis noen har noen linker eller ideer til å hacke vidunderet (f.eks kunne jeg tenke meg et batteri til, og dessuten at sperren lå litt høyere enn 25 km/t) er jeg lutter øre…