Heromdagen ble jeg bedt om å kikke litt på en kjøkkenvifte som plutselig hadde sluttet å virke. Etter å ha satt i stikkontakten kom jeg i tanker om at dette hadde jeg opplevd før – mange ganger til og med, men at ting egentlig ikke har endret seg selv om vi nå har 92% Internett-bruk, en PC i hvert hjem og et blomstrende appmarked.
Så, herved en epistel fra arkivet, fra 1988 da jeg var leder for brukerstøtte på BIs IT-avdeling og fikk endel telefoner. Her gjengitt i opprinnelig form, språklige krumspring inkludert:
Fingertrøbbel: Fra en eksperts memoarer
Fingertrøbbel er navnet eksperter (en EDB-ekspert er pr. definisjon en person som vet hvor av/på- knappen sitter) setter på problemer uvante brukere kommer ut for. Etter en kjapp test av utstyret finner eksperten ut at det er i orden – og diagnosen "fingertrøbbel" svever over vannene. Er det ikke fingertrøbbel, er det teknisk feil. Det mest alminnelige tekniske feil jeg har sett så langt, er at man har glemt å sette i støpselet.
Reparasjoner av denne type er del av alle tekniske ressurspersoners hverdag. De begynner forbausende likt: En forsiktig henvendelse over telefonen; en bruker har problemer med printeren sin – og lurer på om eksperten har anledning til å ta en tur (og for all del, bare vent til etter lunsj, det haster ikke, vi kan sitte her og tvinne tommeltotter og bruke firmaets penger, så bare ta den tiden du trenger etc.). En forsiktig hentydning til at man kanskje burde sjekke om støpselet var i, om boksen var slått på og hadde forbindelse med PC’en blir, lettere indignert, tilbakevist med at selvfølgelig er dette sjekket, vi er ikke helt utenfor osv.
Scenen 10 minutter etter: Man ankommer den uhelbredelig syke printers oppholdssted, og mottas omtrent som distriktslegen må ha blitt mottatt i gamle dager på avsidesliggende bondegårder. Fra alle kanter strømmer kontorpersonalet til for å bivåne en spesialist i arbeid (leseren må unnskylde om jeg lar meg rive noe med her). Med spesialistens trenede øye betrakter man boksen, og konstaterer at her er det printerkabel – og boksen er faktisk slått på også. Allikevel er den død som en harddisk etter en FORMAT C:
Med et raskt håndgrep fatter spesialisten tak i strømkabelen på baksiden av printeren og begynner å hale inn. Et villnis av ledninger åpenbarer seg (huset ble bygget før elektronikken gjorde sitt glade inntog i arbeidslivet). Inne i kabelklysen skimtes ett støpsel som avgjort er løsnet. Spesialisten fatter dette og holder det opp omtrent som krigskirurgen som nettopp har funnet og løsnet kulen i den tapre soldatens innvoller på amerikanske 50-talls filmer.
Publikums reaksjoner på dette tidspunkt avhenger noe av plass i stillingshierarkiet. Det er hovedsaklig to reaksjoner som er typiske: "Hvem er det som har tatt ut støpselet"-reaksjonen og "At jeg ikke oppdaget det" reaksjonen. Hvis det er mange tilstede, tenderer reaksjonen mer i retning av sterkt stigende interesse for alt annet enn teknikkens vidundere – hektisk diskusjon akkompagnert av ditto temperaturstigning ovenfor 6. nakkevirvel.
Spesialistens reaksjon avhenger hovedsaklig av tonen på telefonhenvendelsen som innledet det hele, den distansen han eller hun har tilbakelagt for å innfinne seg, samt hva han eller hun kunne ha gjort i stedet. Behovet for sarkastiske bemerkninger melder seg hos mange. (Antall ganger scenen har utspilt seg tidligere, med de samme rolleinnehavere, vil også ha betydning. Imidlertid er denne variabel forbundet med usikkerhet, da de fleste brukere utrolig raskt oppfatter det behagelige ved å konsultere en annen ekspert neste gang).
Personlig har jeg etter noen års praksis funnet at det mest effektfulle er å legge fra seg støpselet og forsvinne inn i solnedgangen – den ensomme tekniker har nok en gang vist hvem som er sjefen. Han har vunnet igjen – men han vet med seg selv at dette kan ikke vare evig. Det vil komme en dag da brukerne har sjekket støpselet – og da kan ingen effektfulle fisketurer opprettholde hans rennomé som teknologisk overmenneske.
Da er det på tide å lære seg å skifte papir.
Akk ja, plus ça change… Bortsett fra at ingen lenger vet hva “Format C:” står for, er denne forbausende gyldig 23 år senere…
Tversover 
Et velkjent fenomen for oss lærere!
Elevene lirker støpselet til projektoren akkurat så langt ut at den ikke får strøm, men samtidig ser ut som om den sitter i kontakten.
Læreren fordømmer «nymotens teknologi» og sverger evig troskap til tavle og kritt (til nøds en overhodekaster, men det varer bare til noen legger en plastfoil i kopimaskinen som ikke tåler varmen og smelter inni maskinen).
«Data-mannen» må tilkalles, og skoletimen ebber ut i sanden.
Kaoset er fullkomment – og elevene lener seg fornøyd tilbake i stolen – mission accomplished!
All in a day’s work…
Hmmm… burde egentlig lage en liste over pranks man kan lure teknofobe lærere med….
Som for eksempel å snike seg opp til PC en og trykke AltGr + venstre piltast (i windows 7), og se læreren vri seg for å forsøke å navigere sidelengs…
Den verste læreren jeg har hatt var samtidig den mest teknofobe, men jeg tror ikke det var noen direkte sammenheng mellom disse egenskapene. Vi hadde henne i et språkfag, og til lærerpermen hørte det to av disse nymotens cd-platene med sang og tale på det aktuelle språket.
Vi var så heldige å oppleve at hun skulle bytte fra cd 1 til cd 2 i en av timene. Åpner høytidelig lokket på cd-spilleren, legger sakte og forsiktig cd 2 oppi, lukker lokket og trykker play. Stor er forundringen når helt feil spor spilles av. Ikke overraskende for oss elever tatt i betraktning at hun ikke fjernet cd 1 før hun la på cd 2, men reaksjonen hennes på feil lyd var å rykke ut støpselet etter kabelen, skjelle ut klassen for å ha ødelagt spilleren i friminuttet (til tross for at den tidligere samme time hadde fungert tilfredsstillende) og deretter storme ut døren uten å komme tilbake resten av dagen.
Gitt tilstrekkelig grad av udugelighet fra læreren er det rett og slett ikke nødvendig med pranks.
Hvis man absolutt skal være uskikkelig hadde en kamerat en fin en som handler om noe så gammeldags og idiotsikkert som lysrør. Hvis man vet at man i påfølgende time skal se film (eller annet som fordrer at taklyset slukkes) benytter man lærerens fravær i friminuttet til å rotere lysrørenes startere akkurat så mye at de mister kontakten, dette mens lysrøret er påslått. Læreren kommer til et opplyst klasserom, slår av lysene, viser filmen, deretter full forundring når lysene ikke vil på igjen. Kameraten min opplevde at en mer teknisk anlagt lærer stilte seg oppå en pult for å inspisere to startere på kloss hold samtidig som en lydig elev betjente lysbryteren frem og tilbake. Læreren kjente ikke på starterne med fingrene (de satt omtrent så løst som Ingar beskriver), men tolket den universelle lyssvikten dit hen at selve lysbryteren måtte være død. Den stakkars vaktmesteren brukte et kvarter på å skru opp og måle rundt inni bryteren, men prøvde heldigvis ikke starterne før han ga opp for dagen. Pga et brått anfall av samvittighet fra elevenes side ved skoledagens slutt var lysene uforklarlig tilbake i funksjon neste morgen.