Tanker fra sete 8A

Akkurat nå sitter jeg i sete 8A på SAS’ flight til Düsseldorf, på vei til et møte for å fremlegge resultatene av et forskningsprosjekt om IT-outsourcing for en gruppe europeiske firma. Jeg har min laptop fremme, og jeg lytter til Grieg’s A-moll konsert på høretelefoner jeg kjøpte for 99 kroner i tax-free-butikken på Gardermoen.
Dette er for meg en dag for nye opplevelser – for det første hører jeg på (egen) musikk som flypassasjer for første gang (jeg kjøpte meg høretelefoner fordi jeg skulle høre på et opptak av et foredrag, men det ble musikk i stedet), og for det andre har det utrolige skjedd at jeg faktisk er enig med Valgjerd Svarstad Haugland i noe.
Svarstad Haugland har i en uttalelse til Dagbladet vist hun at hun har kontakt med markedet, om ikke helt med sin rolle som politiker, idet hun oppfordrer folk til å boikotte CDer med kopibeskyttelse. Hun bruker som argument at hennes sønn har fått iPod, og at hun synes han skal få lov til å lytte til de CDene han har kjøpt på det utstyret han har valgt å kjøpe uten innblanding av plateselskapene.
Hun blir naturligvis imøtegått av EMIs direktør Per Eirik Johansen, som er «kraftig provosert» av et «latterlig utspill» og sier «hva skal bransjen gjøre. Vi må da ha rett til å få betalt for produktene våre.» Her er han på linje med Sæmund Fiskvik, eks-AKP(m-l) og direktør i plategrossistenes forening, som ikke har gitt slipp på sine totalitære tilbøyeligheter og hevder at kopisperrer er det samme som å sette lås på døren til varelageret, og det skal man værsågod få lov til å gjøre.
Hvis jeg hadde vært direktør i et plateselskap, ville jeg blitt alvorlig betenkt over at en så verdensfjern og anakronistisk – rett og slett lite kul – politiker som Svarstad Haugland er betydelig mer på bølgelengde med markedet enn bransjen er. Platebransjen i Norge (og i resten av verden) er i denne sammenhengen strategiske og teknologiske dinosaurer, som desperat forsøker å opprettholde sine store og dyre organisasjoner i et marked hvor distribusjonskostnadene – og dermed behovet for store plateselskaper – er blitt kraftig redusert. Platebransjen vil gjerne fortsette å selge CD-er, som er billige å lage, men dyre å distribuere, til blodpriser. Samtidig viser uavhengig forskning at distribusjon over Internett reduserer kostnadene med inntil 57 prosent. Det logiske ville selvfølgelig være å selge musikken over Internett med 57 prosent rabatt, men det vil ikke platebransjen – for da klarer de ikke å finansiere det eksisterende, fremdeles lønnsomme CD-maskineriet.
Teknisk sett er dette det glade vanvidd. En liten iPod Mini, som min datter nylig kjøpte seg, kan romme ca. 1000 låter. Og platebransjen vil altså at hun skal bruke ca. 30 kroner pr. låt for å fylle den. Ifølge Peter Cochrane, tidligere forskningssjef i British Telecom, vil vi etterhvert komme til å ha iPods (eller lignende bærbare spillere) som kan lagre all musikk som noensinne er laget. Lykke til med å selge sanger på plastskiver, 10 av gangen, for 189 kroner…..
For en gangs skyld har altså Svarstad Haugland rett – det er ikke tilbyderne, men kundene, som bestemmer hvordan et marked skal utformes. Og det platebransjen burde gjøre, er å slutte med gammeldags markedstenkning, som går ut på å dele inn markedet i segmenter som man selger til (dette kalles markedsorientering) eller å sammenligne seg med andre tilbydere og tilby tilsvarende produkter (dette kalles produktorienterting). I stedet burde man begynne å tenke slik Harvard-professor Clayton Christensen, i sin bestselger «The Innovator’s Solution«, sier: Still spørsmålet «Hvilken jobb er det min kunde ansetter mitt produkt for å gjøre?»
Personlig har jeg nettopp ansatt Edvard Grieg (eller i alle fall Oslos Filharmoniske Orkester med Jens Harald Bratlie på piano) til å gi meg 23 minutters pause fra flystøy, trange seter og kjedsomhet. Det fungerer utmerket. CDen jeg har kopiert fra har jeg arvet fra mine foreldre, som en gang i tiden kjøpte den og dermed betalte Oslo Filharmoniske for jobben.
EMI-direktør Per Eirik Johansen vil ikke tillate meg å ansette hans produkt for denne jobben – eller mer presist, han vil bestemme hvordan jeg skal bruke den musikken han selger. Jeg har ikke CD-spiller på min laptop, og ønsker ikke å ha det. Harddisken har masse plass, og CDene har jeg kjøpt. Og den nye loven ville tillate meg å spille CDen hvis jeg koblet en CD-spiller til laptop’en, men ikke hvis jeg trekker ut ledningen. Logisk.
Som en venn av meg, til daglig mellomleder i et stort og svært profilert softwarefirma sier: Problemet er ikke teknologien DRM (som faktisk har mange legitime bruksområder). Problemet er at vi tillater at en markedsaktør skal kunne pålegge kundene sine å bruke produktet på en bestemt måte, og at myndighetene tillater disse aktørene (som ikke på noen måte har gjort seg fortjent til spesiell beskyttelse) å ture frem med å definere hvordan verden skal se ut, basert på deres kart.

Reklamer

Konkurranse i platemarkedet?

I Techdirt (som jeg anbefaler alle å legge inn i sin bloggliste) finnes en flott samling lenker til en diskusjon om konkurranse innen platemarkedet og hva den vil gjøre med kopisperrer og andre mekanismer.
Jeg heller til at fri konkurranse vil virke – eller sagt på en annen måte, at platekartellet vil brytes opp. Først til å bryte: Sony Music, siden morsselskapet er i problemer og trenger et teknologisalgpush for å ikke bli kjøpt opp.

Kopisperrer igjen

Predikerbare uttalelser i Stavanger Aftenblad. Jeg registrerer at Gisle og jeg er uenige om vi kommer til å få alt med kopisperre eller intet – la meg nyansere og si at vi antakelig vil få en periode med kopisperre inntil markedet tvinger dem til å forsvinne.
Ellers er det interessant at departementet her signaliserer en aktiv holdning overfor platebransjen – har ikke hørt den uttalt så eksplisitt før.

Plagiat og teknologi

Diskusjonen rundt Karsten Alnæs’ plagiat i Historien om Norge (se Ottar Grepstads artikkel i Samtiden for en grundig oppsummering) ser ikke ut til å gi seg.
Som teknolog litt fra sidelinjen må jeg si at egentlig er ikke dette så vanskelig. Vi har idag utmerket teknologi som øyeblikkelig avslører plagiering. På BI bruker vi et verktøy kalt SafeAssignment, som fungerer slik: Studentene leverer sine fagoppgaver elektronisk. Oppgavene sammenlignes elektronisk med alt som finnes på Internett, samt alle tidligere oppgaver levert inn til SafeAssignment både ved BI og ved andre universiteter. Systemet beregner et prosenttall for hvor mye av en tekst som finnes andre steder, og markerer også innenfor teksten hvor sitatet er hentet fra.
SafeAssignment fungerer ypperlig – jeg har testet det nøye og har nå begynt å bruke det for alle studentinnleveringer. Det er robust overfor forsøk på å gjøre små endringer i teksten for å lure søkemaskinen (en student som vil fuske blir tatt selv om han eller hun har testet teksten sin i Google eller en annen søkemotor). Den gir faglærer et kjapt og greit bilde av hvor mye en student har gjort selv. Og den virker selvfølgelig preventivt, siden studentene vet at de blir tatt hvis de plagierer – og de må levere elektronisk.
Det bør understrekes at systemet ikke feller folk for plagiat – en tekst kan godt inneholde sitater fra andre tekster, men disse skal markeres som sitater. For en typisk fagoppgave – 15-20 sider – vil plagiat-score komme opp i 5%, uten at det trenger å være noe mer enn at referanselisten slår inn, eller at studentene har klippet inn et sitat – riktig markert – for siden å diskutere det. Men hvis en score kommer over 10-15%, er det som regel grunn til å se nærmere på oppgaven fra faglærers side.
Hovedeffekten av systemet er at det automatiserer plagiatkontrollen – det er lett for en faglærer å finne plagiat, og meget lett å dokumentere det (systemet fargekoder plagiert tekst, og man kan skrive ut den fargekodede teksten, samt de tekster det er kopiert fra.) Selve vurderingen av om noe er plagiat eller bare mye sitering er opp til faglærer, men man har i alle fall et godt grunnlag å starte fra.
Hvilket leder meg tilbake til utgangspunktet – hvis Gyldendal hadde hatt et slikt verktøy, og brukt det, hadde aldri diskusjonen om plagiat kommet opp. Verktøyet er selvfølgelig avhengig av at plagierbare tekster finnes elektronisk, men det er egentlig bare et tidsspørsmål – og noe forlagsbransjen snarest burde begynne å samarbeide om. Vi er i ferd med å få en situasjon hvor nesten alt er tilgjengelig i søkbar form – Google skal scanne inn all litteratur som er ute av copyright, og Amazon har allerede en masse bøker hvor ikke bare metadata, men også innholdet er søkbart.
I fremtiden vil altså plagiatskontroll, i hvert fall innenfor hvert språk, bli enkelt. Er man i tvil om noe er plagiat eller ikke, send det inn til den elektroniske kontrollen, og studer fargekodene i etterkant. Dette vil ikke håndtere den plagiering som foregår ved at f.eks. Aftenposten skriver av utenlandske artikler (noe som i det minste krever at man oversetter dem), men vil i alle fall hindre direkte klipp og banale omskrivninger.
For Geir Mork burde i alle fall saken være enkel: Innstaller elektronisk plagiatskontroll, scann inn referanselitteraturen og teksten til Historien om Norge, og offentliggjør resultatet. I farger.

Dårlig åndsverk

Det er mye å si om den nye åndsverkloven – men det er ikke lett å finne ord om den monumentale teknologiske og markedsstrategiske inkompetanse som ligger bak et slikt forslag. Jeg har litt sans for Jills fremstilling av hvordan dette kommer til å slå ut. Olav Torvund hadde et innlegg i Aftenposten som forsåvidt oppsummerer noe lignende: Det er greit nok at man ikke tillater kopiering hvis man vet at det eksemplaret man kopierer er stjålet – det har i alle fall et visst juridisk og moralsk grunnlag – men når department og platebransje (hvor inkompetanse og særinteresser møtes) sammen skal forsøke å finne ut hva som er «relevant teknologi» sklir det hele ut i tåpeligheter. Som Håkon Styri sier: En MP3-spiller er ikke relevant, men en CD-spiller er det. Hva da med en MP3-CD-spiller?
Det er alltid slik at først kommer teknologien, så kommer bruken av den, deretter kommer reguleringen. Det er faktisk derfor vi har en relativt informert debatt her i Norge – den kom aldri igang i EU, men siden vi ligger etpar år etter, kan vi ha en reell diskusjon (selv om vi altså må stå med lua i hånden og innføre EU-direktivet åkke som). Uansett, av og til klarer noen å få inn reguleringen før bruken tar av, og dette er som regel ikke en god ting. I dette tilfellet er det nærmest latterlig.
Vi får en lov som ikke kan håndheves. Tenk deg en politimann – som allerede er ute og vurderer om loven skal brukes eller ikke siden fartsbøtene er blitt så høye – som nå i hvert fall i teorien skal sjekke at du ikke har ulovlig materiale i din BMW med iPod? Det vil i alle fall lære ungdommen at lover er relative og formet av særinteresser, noe ingen politikere eller jurister ser ut til å bekymre seg over.
Det morsomste er jo når Sæmund Fiskvik i en radiodebatt sist fredag sier at dette ikke kommer til å ha så mye å si, siden kopibeskyttelse «nærmest er forhistorie» nå (antakelig fordi hans medlemmer har sett at markedet ikke vil ha det.) Hvis så er tilfelle – hvorfor skal vi da ha en lov som beskytter denne teknologien?
Jeg står ved min konklusjon – uansett teknologi, det er tåpelig å innføre lover som ikke kan håndheves og hvor folk kan bli lovbrytere uten egentlig å mene det. Når loven i tillegg er innført for å hjelpe en bransje som er så teknologistrategisk inkompetent at de heller kriminaliserer kundene sine enn å bruke teknologien til å gjøre sine tilbud bedre, begynner det hele å få et tilsnitt av absurditet.
Det har aldri vært god strategi å gå til krig mot kundene sine. Det eneste plateselskapene oppnår med dette er å sikre at deres merkenavn – som i hvert fall for noen av dem, som Sony og Virgin, har hatt en vis merkevarekapitalverdi – skades slik at kundene vil gjøre alt for ikke å kjøpe fra den tradisjonelle bransjen.
Jeg venter fremdeles på at et selskap skal bryte ut og markere seg som det «sperrefrie» selskapet: Sony/BMG har allerede sagt, nokså diskret, at de vil slutte med kopisperrer, tydeligvis fordi Sony er i ferd med å tape teknologimarkedet. Artistene vil ikke ha kopisperrer. Kundene vil ikke ha det. Teknologiprodusentene vil ikke ha det. Men i platebransjen hersker museumsvoktere og maktmennesker.
Og i mellomtiden fortsetter Apple – som ikke er plaget av en gammel forretningsmodell som skal beskyttes – å ta markedsandeler. Med proprietær teknologi, og med hjelp av Rød Ungdom, som tydeligvis tror at Valgjerd Svarstad Haugland har noe med saken å gjøre.
Absurd.

PFIT: Medlemsmøte Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek

Tordag 17 februar kl. 1800: Norsk Lyd og Blindeskriftsbibliotek – det digitale fremtidsbiblioteket
Sted: Bibliotekets lokaler i Rosenborggaten 19 (rett ved Suhms gate på Majorstua)
Ansvarlig: Arne Kyrkjebø, koordinator, NLB
Vel møtt!!! (kanskje en anledning til å bli kjent med Polyteknisk Forenings Gruppe for Informasjonsteknologi?)
Her er en melding fra Eirik Newth om dette:

Har nettopp vært innom teknisk avdeling i Norsk Lyd- og Blindeskriftbibliotek – http://www.nlb.no/ . Der holder man på med et spennende prosjekt: i praksis digitaliseres nå omtrent all nyere norsk litteratur for utlån til blinde og svaksynte brukere. Standarden er Daisy som er åpen og XML- og MP3-basert. Innsparingen ved å gå over fra kassett til CD er betydelig (tenk minsteporto ved utsendelse til lånerne), og åpner for digitalt utlån via nettet. Innen utgangen av neste år må alle analoge medier erstattes av digitale: da flytter biblioteket, og man er kommet til at det er enklere å ta med seg et par servere med noen terabyte diskplass enn rom på rom med kassetter.
Det mest interessante prosjektet akkurat nå er bruk av talesyntese på faglitteratur, kompendier og tidsskrifter. Folkens: nå fungerer det faktisk så bra at det går an å høre på! Om ting går i boks, vil faktisk et bransjetidsskrift i nær fremtid komme ut med en lyd-CD med innholdet vedlagt. Praktisk for folk som kjører mye, eller som er lesesvake. I det hele tatt representerer NLB spisskompetansen på digital publisering i Norge, og arbeidet deres kan få stor betydning for det som skjer fremover. Arne Kyrkjebø på biblioteket er direkte ansvarlig for digitaliseringen, og er en entusiastisk og kyndig kontaktperson.

Dette blir en glimrende anledning til å se hvordan digitalisering foregår i praksis – for eksempel er Google, sammen med kjente universiteter som Harvard og Oxford, i ferd med å digitalisere alt materiale hvor den opphavsrettsbeskyttede perioden er utløpt. Her får du se hvordan dette foregår, og kan kanskje selv gjøre deg noen tanker om hvordan papir-basert informasjon vil presenteres i fremtiden.