Akkurat nå sitter jeg i sete 8A på SAS’ flight til Düsseldorf, på vei til et møte for å fremlegge resultatene av et forskningsprosjekt om IT-outsourcing for en gruppe europeiske firma. Jeg har min laptop fremme, og jeg lytter til Grieg’s A-moll konsert på høretelefoner jeg kjøpte for 99 kroner i tax-free-butikken på Gardermoen.
Dette er for meg en dag for nye opplevelser – for det første hører jeg på (egen) musikk som flypassasjer for første gang (jeg kjøpte meg høretelefoner fordi jeg skulle høre på et opptak av et foredrag, men det ble musikk i stedet), og for det andre har det utrolige skjedd at jeg faktisk er enig med Valgjerd Svarstad Haugland i noe.
Svarstad Haugland har i en uttalelse til Dagbladet vist hun at hun har kontakt med markedet, om ikke helt med sin rolle som politiker, idet hun oppfordrer folk til å boikotte CDer med kopibeskyttelse. Hun bruker som argument at hennes sønn har fått iPod, og at hun synes han skal få lov til å lytte til de CDene han har kjøpt på det utstyret han har valgt å kjøpe uten innblanding av plateselskapene.
Hun blir naturligvis imøtegått av EMIs direktør Per Eirik Johansen, som er «kraftig provosert» av et «latterlig utspill» og sier «hva skal bransjen gjøre. Vi må da ha rett til å få betalt for produktene våre.» Her er han på linje med Sæmund Fiskvik, eks-AKP(m-l) og direktør i plategrossistenes forening, som ikke har gitt slipp på sine totalitære tilbøyeligheter og hevder at kopisperrer er det samme som å sette lås på døren til varelageret, og det skal man værsågod få lov til å gjøre.
Hvis jeg hadde vært direktør i et plateselskap, ville jeg blitt alvorlig betenkt over at en så verdensfjern og anakronistisk – rett og slett lite kul – politiker som Svarstad Haugland er betydelig mer på bølgelengde med markedet enn bransjen er. Platebransjen i Norge (og i resten av verden) er i denne sammenhengen strategiske og teknologiske dinosaurer, som desperat forsøker å opprettholde sine store og dyre organisasjoner i et marked hvor distribusjonskostnadene – og dermed behovet for store plateselskaper – er blitt kraftig redusert. Platebransjen vil gjerne fortsette å selge CD-er, som er billige å lage, men dyre å distribuere, til blodpriser. Samtidig viser uavhengig forskning at distribusjon over Internett reduserer kostnadene med inntil 57 prosent. Det logiske ville selvfølgelig være å selge musikken over Internett med 57 prosent rabatt, men det vil ikke platebransjen – for da klarer de ikke å finansiere det eksisterende, fremdeles lønnsomme CD-maskineriet.
Teknisk sett er dette det glade vanvidd. En liten iPod Mini, som min datter nylig kjøpte seg, kan romme ca. 1000 låter. Og platebransjen vil altså at hun skal bruke ca. 30 kroner pr. låt for å fylle den. Ifølge Peter Cochrane, tidligere forskningssjef i British Telecom, vil vi etterhvert komme til å ha iPods (eller lignende bærbare spillere) som kan lagre all musikk som noensinne er laget. Lykke til med å selge sanger på plastskiver, 10 av gangen, for 189 kroner…..
For en gangs skyld har altså Svarstad Haugland rett – det er ikke tilbyderne, men kundene, som bestemmer hvordan et marked skal utformes. Og det platebransjen burde gjøre, er å slutte med gammeldags markedstenkning, som går ut på å dele inn markedet i segmenter som man selger til (dette kalles markedsorientering) eller å sammenligne seg med andre tilbydere og tilby tilsvarende produkter (dette kalles produktorienterting). I stedet burde man begynne å tenke slik Harvard-professor Clayton Christensen, i sin bestselger «The Innovator’s Solution«, sier: Still spørsmålet «Hvilken jobb er det min kunde ansetter mitt produkt for å gjøre?»
Personlig har jeg nettopp ansatt Edvard Grieg (eller i alle fall Oslos Filharmoniske Orkester med Jens Harald Bratlie på piano) til å gi meg 23 minutters pause fra flystøy, trange seter og kjedsomhet. Det fungerer utmerket. CDen jeg har kopiert fra har jeg arvet fra mine foreldre, som en gang i tiden kjøpte den og dermed betalte Oslo Filharmoniske for jobben.
EMI-direktør Per Eirik Johansen vil ikke tillate meg å ansette hans produkt for denne jobben – eller mer presist, han vil bestemme hvordan jeg skal bruke den musikken han selger. Jeg har ikke CD-spiller på min laptop, og ønsker ikke å ha det. Harddisken har masse plass, og CDene har jeg kjøpt. Og den nye loven ville tillate meg å spille CDen hvis jeg koblet en CD-spiller til laptop’en, men ikke hvis jeg trekker ut ledningen. Logisk.
Som en venn av meg, til daglig mellomleder i et stort og svært profilert softwarefirma sier: Problemet er ikke teknologien DRM (som faktisk har mange legitime bruksområder). Problemet er at vi tillater at en markedsaktør skal kunne pålegge kundene sine å bruke produktet på en bestemt måte, og at myndighetene tillater disse aktørene (som ikke på noen måte har gjort seg fortjent til spesiell beskyttelse) å ture frem med å definere hvordan verden skal se ut, basert på deres kart.
Månedlige arkiver: februar 2005
Endelig fred å få?
Som THH (Technical Head of Household) i denne familien må jeg si at Network Magic både ser lovende ut og adresserer et behov jeg lenge har hatt. Betaversjonen skal lastes ned ved første anledning.
Konkurranse i platemarkedet?
I Techdirt (som jeg anbefaler alle å legge inn i sin bloggliste) finnes en flott samling lenker til en diskusjon om konkurranse innen platemarkedet og hva den vil gjøre med kopisperrer og andre mekanismer.
Jeg heller til at fri konkurranse vil virke – eller sagt på en annen måte, at platekartellet vil brytes opp. Først til å bryte: Sony Music, siden morsselskapet er i problemer og trenger et teknologisalgpush for å ikke bli kjøpt opp.
Kopisperrer igjen
Predikerbare uttalelser i Stavanger Aftenblad. Jeg registrerer at Gisle og jeg er uenige om vi kommer til å få alt med kopisperre eller intet – la meg nyansere og si at vi antakelig vil få en periode med kopisperre inntil markedet tvinger dem til å forsvinne.
Ellers er det interessant at departementet her signaliserer en aktiv holdning overfor platebransjen – har ikke hørt den uttalt så eksplisitt før.
Plagiat og teknologi
Diskusjonen rundt Karsten Alnæs’ plagiat i Historien om Norge (se Ottar Grepstads artikkel i Samtiden for en grundig oppsummering) ser ikke ut til å gi seg.
Som teknolog litt fra sidelinjen må jeg si at egentlig er ikke dette så vanskelig. Vi har idag utmerket teknologi som øyeblikkelig avslører plagiering. På BI bruker vi et verktøy kalt SafeAssignment, som fungerer slik: Studentene leverer sine fagoppgaver elektronisk. Oppgavene sammenlignes elektronisk med alt som finnes på Internett, samt alle tidligere oppgaver levert inn til SafeAssignment både ved BI og ved andre universiteter. Systemet beregner et prosenttall for hvor mye av en tekst som finnes andre steder, og markerer også innenfor teksten hvor sitatet er hentet fra.
SafeAssignment fungerer ypperlig – jeg har testet det nøye og har nå begynt å bruke det for alle studentinnleveringer. Det er robust overfor forsøk på å gjøre små endringer i teksten for å lure søkemaskinen (en student som vil fuske blir tatt selv om han eller hun har testet teksten sin i Google eller en annen søkemotor). Den gir faglærer et kjapt og greit bilde av hvor mye en student har gjort selv. Og den virker selvfølgelig preventivt, siden studentene vet at de blir tatt hvis de plagierer – og de må levere elektronisk.
Det bør understrekes at systemet ikke feller folk for plagiat – en tekst kan godt inneholde sitater fra andre tekster, men disse skal markeres som sitater. For en typisk fagoppgave – 15-20 sider – vil plagiat-score komme opp i 5%, uten at det trenger å være noe mer enn at referanselisten slår inn, eller at studentene har klippet inn et sitat – riktig markert – for siden å diskutere det. Men hvis en score kommer over 10-15%, er det som regel grunn til å se nærmere på oppgaven fra faglærers side.
Hovedeffekten av systemet er at det automatiserer plagiatkontrollen – det er lett for en faglærer å finne plagiat, og meget lett å dokumentere det (systemet fargekoder plagiert tekst, og man kan skrive ut den fargekodede teksten, samt de tekster det er kopiert fra.) Selve vurderingen av om noe er plagiat eller bare mye sitering er opp til faglærer, men man har i alle fall et godt grunnlag å starte fra.
Hvilket leder meg tilbake til utgangspunktet – hvis Gyldendal hadde hatt et slikt verktøy, og brukt det, hadde aldri diskusjonen om plagiat kommet opp. Verktøyet er selvfølgelig avhengig av at plagierbare tekster finnes elektronisk, men det er egentlig bare et tidsspørsmål – og noe forlagsbransjen snarest burde begynne å samarbeide om. Vi er i ferd med å få en situasjon hvor nesten alt er tilgjengelig i søkbar form – Google skal scanne inn all litteratur som er ute av copyright, og Amazon har allerede en masse bøker hvor ikke bare metadata, men også innholdet er søkbart.
I fremtiden vil altså plagiatskontroll, i hvert fall innenfor hvert språk, bli enkelt. Er man i tvil om noe er plagiat eller ikke, send det inn til den elektroniske kontrollen, og studer fargekodene i etterkant. Dette vil ikke håndtere den plagiering som foregår ved at f.eks. Aftenposten skriver av utenlandske artikler (noe som i det minste krever at man oversetter dem), men vil i alle fall hindre direkte klipp og banale omskrivninger.
For Geir Mork burde i alle fall saken være enkel: Innstaller elektronisk plagiatskontroll, scann inn referanselitteraturen og teksten til Historien om Norge, og offentliggjør resultatet. I farger.
Dårlig åndsverk
Det er mye å si om den nye åndsverkloven – men det er ikke lett å finne ord om den monumentale teknologiske og markedsstrategiske inkompetanse som ligger bak et slikt forslag. Jeg har litt sans for Jills fremstilling av hvordan dette kommer til å slå ut. Olav Torvund hadde et innlegg i Aftenposten som forsåvidt oppsummerer noe lignende: Det er greit nok at man ikke tillater kopiering hvis man vet at det eksemplaret man kopierer er stjålet – det har i alle fall et visst juridisk og moralsk grunnlag – men når department og platebransje (hvor inkompetanse og særinteresser møtes) sammen skal forsøke å finne ut hva som er «relevant teknologi» sklir det hele ut i tåpeligheter. Som Håkon Styri sier: En MP3-spiller er ikke relevant, men en CD-spiller er det. Hva da med en MP3-CD-spiller?
Det er alltid slik at først kommer teknologien, så kommer bruken av den, deretter kommer reguleringen. Det er faktisk derfor vi har en relativt informert debatt her i Norge – den kom aldri igang i EU, men siden vi ligger etpar år etter, kan vi ha en reell diskusjon (selv om vi altså må stå med lua i hånden og innføre EU-direktivet åkke som). Uansett, av og til klarer noen å få inn reguleringen før bruken tar av, og dette er som regel ikke en god ting. I dette tilfellet er det nærmest latterlig.
Vi får en lov som ikke kan håndheves. Tenk deg en politimann – som allerede er ute og vurderer om loven skal brukes eller ikke siden fartsbøtene er blitt så høye – som nå i hvert fall i teorien skal sjekke at du ikke har ulovlig materiale i din BMW med iPod? Det vil i alle fall lære ungdommen at lover er relative og formet av særinteresser, noe ingen politikere eller jurister ser ut til å bekymre seg over.
Det morsomste er jo når Sæmund Fiskvik i en radiodebatt sist fredag sier at dette ikke kommer til å ha så mye å si, siden kopibeskyttelse «nærmest er forhistorie» nå (antakelig fordi hans medlemmer har sett at markedet ikke vil ha det.) Hvis så er tilfelle – hvorfor skal vi da ha en lov som beskytter denne teknologien?
Jeg står ved min konklusjon – uansett teknologi, det er tåpelig å innføre lover som ikke kan håndheves og hvor folk kan bli lovbrytere uten egentlig å mene det. Når loven i tillegg er innført for å hjelpe en bransje som er så teknologistrategisk inkompetent at de heller kriminaliserer kundene sine enn å bruke teknologien til å gjøre sine tilbud bedre, begynner det hele å få et tilsnitt av absurditet.
Det har aldri vært god strategi å gå til krig mot kundene sine. Det eneste plateselskapene oppnår med dette er å sikre at deres merkenavn – som i hvert fall for noen av dem, som Sony og Virgin, har hatt en vis merkevarekapitalverdi – skades slik at kundene vil gjøre alt for ikke å kjøpe fra den tradisjonelle bransjen.
Jeg venter fremdeles på at et selskap skal bryte ut og markere seg som det «sperrefrie» selskapet: Sony/BMG har allerede sagt, nokså diskret, at de vil slutte med kopisperrer, tydeligvis fordi Sony er i ferd med å tape teknologimarkedet. Artistene vil ikke ha kopisperrer. Kundene vil ikke ha det. Teknologiprodusentene vil ikke ha det. Men i platebransjen hersker museumsvoktere og maktmennesker.
Og i mellomtiden fortsetter Apple – som ikke er plaget av en gammel forretningsmodell som skal beskyttes – å ta markedsandeler. Med proprietær teknologi, og med hjelp av Rød Ungdom, som tydeligvis tror at Valgjerd Svarstad Haugland har noe med saken å gjøre.
Absurd.
PFIT: Medlemsmøte Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek
Tordag 17 februar kl. 1800: Norsk Lyd og Blindeskriftsbibliotek – det digitale fremtidsbiblioteket
Sted: Bibliotekets lokaler i Rosenborggaten 19 (rett ved Suhms gate på Majorstua)
Ansvarlig: Arne Kyrkjebø, koordinator, NLB
Vel møtt!!! (kanskje en anledning til å bli kjent med Polyteknisk Forenings Gruppe for Informasjonsteknologi?)
Her er en melding fra Eirik Newth om dette:
Har nettopp vært innom teknisk avdeling i Norsk Lyd- og Blindeskriftbibliotek – http://www.nlb.no/ . Der holder man på med et spennende prosjekt: i praksis digitaliseres nå omtrent all nyere norsk litteratur for utlån til blinde og svaksynte brukere. Standarden er Daisy som er åpen og XML- og MP3-basert. Innsparingen ved å gå over fra kassett til CD er betydelig (tenk minsteporto ved utsendelse til lånerne), og åpner for digitalt utlån via nettet. Innen utgangen av neste år må alle analoge medier erstattes av digitale: da flytter biblioteket, og man er kommet til at det er enklere å ta med seg et par servere med noen terabyte diskplass enn rom på rom med kassetter.
Det mest interessante prosjektet akkurat nå er bruk av talesyntese på faglitteratur, kompendier og tidsskrifter. Folkens: nå fungerer det faktisk så bra at det går an å høre på! Om ting går i boks, vil faktisk et bransjetidsskrift i nær fremtid komme ut med en lyd-CD med innholdet vedlagt. Praktisk for folk som kjører mye, eller som er lesesvake. I det hele tatt representerer NLB spisskompetansen på digital publisering i Norge, og arbeidet deres kan få stor betydning for det som skjer fremover. Arne Kyrkjebø på biblioteket er direkte ansvarlig for digitaliseringen, og er en entusiastisk og kyndig kontaktperson.
Dette blir en glimrende anledning til å se hvordan digitalisering foregår i praksis – for eksempel er Google, sammen med kjente universiteter som Harvard og Oxford, i ferd med å digitalisere alt materiale hvor den opphavsrettsbeskyttede perioden er utløpt. Her får du se hvordan dette foregår, og kan kanskje selv gjøre deg noen tanker om hvordan papir-basert informasjon vil presenteres i fremtiden.
Bloggen som meningsdanner
Skulle sjekke en Lotto-kupong, og tenkte at den står i søndagsutgaven av Aftenposten. Det slo meg at det er faktisk første gang på lenge jeg «slår opp» informasjon i et papirmedium (fant heller ikke avisen og fikk tallene fra Norsk Tippings websider).
Man bruker avisen til scanning og til å lese drøftinger, dvs. til underholdning. Den er ikke lenger opplysningskilde i samme grad. Leser ikke avisen for å finne en film, men derimot for filmanmeldelse – som jeg leser på et fast tid heller enn når jeg er på jakt etter en film. Avisen er noe jeg griper til når jeg trenger en pause og litt avkobling – nyheter (hvis noe viktig skjer) kommer via CNN eller ekstrasendinger, ellers finner man dem på nettet.
Blogging er et økende problem (eller i alle fall en konkurrent) for avisene i USA (og sikkert også i Norge etterhvert) fordi de er kilde til meningsdannelse, og fordi deres distribuerte natur er like kjapp til å oppdatere som avisene er. Samt at man får både bredde og dybde ved at noen spesialiserer seg og andre refererer og syntetiserer.
Denne spesialiseringen og tematiseringen er muligens Norge litt lite for. Hittil har vi manglet en samlende blogg – en linkblogg med meninger, som f.eks. Brad DeLong eller kanskje Boing Boing. Norge er litt for lite til å få noe penger ut av det – eller kanskje ikke?
Min heltinne
For endel år siden ble jeg fortalt følgende anekdote, som klargjorde for meg hva det gode liv består i:
Annemarta Borgen, Johan Borgens kone og selv forfatter, ble etter sin manns død boende på Knatten, det hus (på en øy på Sørlandet Hvaler i Østfold) hun og Johan hadde delt i mange år. På et tidspunkt ble det oppdaget at hun og Johan hadde over 20 000 bøker. Da hun ble spurt om det, sa hun:
«Jeg leser en bok hver dag. Gjør ikke alle det?»
Ed Felten på video
Enda et bra foredrag fra Princetons foredragsserie er Ed Feltens foredrag «Rip, Mix, Burn, Sue: Technology, Politics, and the Fight to Control Digital Media» (350K WinMedia) – dette burde vises på fjernsyn og til alle stortingsrepresentanter. Dette foredraget (eller i alle fall det han sier) ligger uten tvil til grunn for Cory Doctorow’s foredrag for Microsoft Research (norsk versjon). Viktig bakgrunn i den pågående debatten om kopieringsbeskyttelse.
Magisk realisme
Via håkank fant jeg en video med et foredrag av James Randi på Princeton (på denne siden, søk lokalt etter «Randi»). Etter å ha plugget inn en høytaler i PCen hadde jeg en meget hyggelig time med å lytte til en av verdens fremste vitenskapsmenn. I en tid hvor magisk tenking og «vitenskaplig basert» overtro griper om seg i stadig større grad, er det oppmuntrende at noen ser det som sin livsoppgave å avsløre sludderet. Det er adskillig mer enn 55.000 idioter der ute, for å si det slik. Spesielt liker jeg hans fremstilling av homeopati – «jo mer utblandet medisinen er, jo sterkere er den». For ikke å snakke om hvordan vitenskapsmenn ved Lawrence Livermore Laboratory ble lurt av et enkelt trick – og konkluderer med at «education doesn’t make you smart, it only makes you educated….»
En liten bonus er at det er mange andre bra foredrag på Princetons foredragsside også. Supert tiltak – ressursene til et topp universitet rett inn i stua.
DRM-seminar på IFI
Jeg skal holde et innlegg på et seminar om DRM på Ifi onsdag 9. februar 2005 kl 18:00-20:00. Kommer til å snakke om at DRM ikke er særlig smart sett fra et konkurransestandpunkt, med bakgrunn i teorien om «disruptive technologies». Jeg har vel samme innstilling til DRM (i hvert fall brukt i konsumentsammenheng, ikke som teknologi) som resten av foredragsholderne, men kanskje en noe annen begrunnelse.
Programmet finner du nedenfor – vel møtt.
Og dermed skulle ting være i orden igjen
Har hatt endel problemer med MT, som nevnt, men nå er bloggen reconfigurert, MT Blacklist er reinnstallert, og kommentarer skulle fungere. Det står igjen litt utforming av arkiv- og kommentar skjemaer (av en eller annen grunn fungerer ikke de skikkelig) og jeg lurer på om jeg ikke har funnet en bug i MTs «preview» funksjon (den kutter av innlegg hvis det er en URL i dem), men med litt fikling skulle det være i orden.
Et lite problem er at alle linker hit ikke lenger er oppdatert. Den mest refererte er min oversettelse av Cory Doctorow’s foredrag hos Microsoft, så den har jeg herved flyttet til en fast fil. Anders Jacobsen sendte over en oppskrift for hvordan å stramme opp link- og referansestruktur, men jeg er redd jeg må vente litt med det.
Tversover 