Ut og voks, nå

En journalist fra Økonomisk Rapport ringte og spurte om hva jeg mente om at Norwegian har inngått kontrakt om kjøp av 42 nye fly. Levering 2009-2014, og det er snakk om kjøp, ikke leasing, hvilket sier noe om Kjos’ ambisjoner. Go get’em….

Advertisements

Nasjonale kunnskapsstrategier

Eilert Hanoa har et glimrende innlegg i Dagens IT: Tid for nasjonale strategier. Der argumenterer han for at vi må begynne (egentlig burde vi ha begynt for lenge siden) å ta forholdsregler for å sikre at vi får nok folk inn i høyere utdanning og arbeidsliv i fremtiden. I USA har denne debatten rast lenge, ikke minst drevet frem av mine kolleger i Concours Group, Tammy Erickson og Bob Morison, som fikk McKinsey-prisen for sin artikkel "It is time to retire retirement" i Harvard Business Review.

Norge har, delvis takket være god økonomi og delvis takket være gode velferdsordninger for småbarnsforeldre, mindre av et demografisk problem enn mange andre land (som Tyskland og Italia). Men vi har et større problem i at norske næringslivsledere ser ut til å rekruttere for bedriftidrettslaget heller enn den globale kunnskapskonkurransen.

Mer om dette senere. I mellomtiden: Les Eilerts innlegg.

Den nordiske modellen på Vestlandet

Jon Hustad har en glimrende analyse av "den nordiske modellen" i Dag og Tid (via den stadig like uunnværlige tjenesten Depesjer). Norge er sært i den forstand at samtidig som alle snakker om kunnskapsøkonomien og hvordan fremtiden ligger i den – og samtidig er det ikke noe land hvor kunnskap betales så (relativt) dårlig som her.

De som tjener penger er "Dei som er lite produktive, altså trygdeproletariatet, produktive industriarbeidarar og ikkje minst: dei som lever av avkasting av kapital." Kunnskapsbasert virksomhet som forskning, utvikling, og kultur glimrer med sitt fravær….

Særlig ille har situasjonen vært for undervisningspersonell i sekundærutdanning:

Av dei lærarane som vart tilsette på gymnasa i byrjinga av 1970-åra, hadde over 70 prosent hovudfag. I 1970-åra fekk allmenn­fagleg vidaregåande òg samfunnsfagleg line i tillegg til real- og språkline. Frå slutten av 1980-åra har tala på nye lærarar med hovudfag lege på drygt 20 prosent. Dei fleste med hovudfag har samfunnsfagleg hovudfag (den billegaste utdaninga for det offentlege å finansiera). I røynda har det knapt vorte rekruttert realistar med hovudfag dei seinaste 25 åra. No har ein lektor ei lægre livsløn enn ein person med treårig vidaregåande utdaning. I dag er det få som talar om den høge kvaliteten ved Volda vidaregåande.

Noen få kunnskapsorienterte grupper skiller seg ut: Finans, ledelse (Hydro-opsjonene igjen), og flere kommer til å bryte ut – som Hustad sier, den nordiske modellen bryter sammen på grunn av den nordiske modellen. Lønnsutviklingen er i ferd med å snu for en rekke kunnskapsgrupper. Og som Hustad sier:

Det er nok òg slik at dersom stendig fleire får ei god løn og stendig fleire verkeleg vert rike, slik utviklinga har vore dei siste åra, så kjem desse til å byrja å etterspørja kvalitetstenester det offentlege ikkje lenger gjev.

Skal ein som er godt betalt eller har mykje kapital, tryggja at borna hamnar i den same klassa som han sjølv, vil nok vedkomande at avkjømet skal gå på skular med godt utdana lærekrefter. Held den noverande løns­utviklinga i den offentlege skulen fram, ja, så seier det seg langt på veg sjølv at private alternativ tvingar seg fram.

Om dette er en ønsket utvikling eller ikke, har lite med saken å gjøre. Den kommer. Personlig synes jeg det er på tide. 

Skolen som ingenmannsland

Kaj SkagenKaj Skagen har et aldeles utmerket essay i Morgenbladet med tittelen Alene i ingenmannsland. Dessverre er det bak en betalingsvegg, noe som gjør at det blir mye mindre debattert enn det burde. Skjerp dere, Morgenblad! Eller lukk opp denne artikkelen slik at mine lesere (jeg har i hvertfall to, så jeg kan bruke flertall) får sjansen…..

Kaj Skagen kritiserer den akademiserte, selvstudieorienterte skolen, som krever at foreldre i praksis får ungene opp og frem ved hjemmeundervisning:

I tre år har jeg brukt deler av min fritid til å hope opp veldige lass av politisk og vitenskapelig korrekt kunnskap i matematikk og fysikk, biologi og religionslære, engelsk og norsk, historie og geografi. […]

Til min forbløffelse har jeg oppdaget at det på to døgn hjemme er mulig å formidle til en tenåring den samme stoffmengde som skolen bruker tre måneder på å gjennomgå, og med et bedre resultat.

Enda mer forbløffet er jeg blitt over å oppdage at min hjemmeundervisning på ingen måte har vært et unntak. Alle foreldre som er i stand til det, hjelper barna hjemme på denne måten. Det er litt av et paradoks at det offentlige norske skolevesenet, som betrakter hjemmeskole nærmest som et halvkriminelt overgrep, nå langt på vei baserer seg på hjemmeundervisning.

Skagen mener foreldrene gjør dette fordi ungene ikke skal falle ut faglig, og legger skylden på akademiseringen på fritt skolevalg (som jeg er sterk tilhenger av.) Bortsett fra denne årsakssammenhengen, er vi faktisk meget enige: Norsk skole er ikke i nærheten av å levere (eller å kunne levere) det den skal. Skagen sier videre:

Men hvis foreldrene ikke har forutsetninger for å gi den nødvendige faglige førstehjelp? Da er barna fortapt på skolen. De mange foreldre som selv var skoletapere eller middelhavsfarere, eller som tidlig fulgte et praktisk løp, dømmes til å se sine barn tape i en livskamp som strider mot alle prinsipper i et humanistisk dannelsesideal. Denne livskampen innebærer at det klasseskillet som hele det offentlige skoleverket ble skapt for å oppheve, nå vil bli gjeninnført i løpet av én eneste generasjon.

Her er jeg igjen enig, men fra den andre siden: Det å være flink på skolen kan være en vei ut av en sosialt uheldig plassering. Den akademiserte undervisningen passer ikke de som kan gjøre seg nytte av den heller, dels fordi det er for mye støy fra elever som ikke fikser den, dels fordi lærerne ikke har den tid – og dessverre ofte ikke heller de kunnskaper – som skal til for å gjennomføre den.

Så kommer vi til de delene av Skagens essay hvor jeg er helt enig:

Det er et av de største tankekorsene i nyere norsk politikk at staten i frihetens og effektivitetens navn har oppgitt styringen av alt fra oljesektoren til renovasjonsvesenet, samtidig som både røde og blå politikere tviholder på planøkonomiske styringsformer når det gjelder skolevesenet. Målt med pedagogiske og humanistiske mål er den offentlige skolen langt mer ineffektiv enn jernverket i Mo i Rana var før det ble nedlagt, og har en produksjon som er mindre imponerende enn den sovjetiske bilproduksjonen på 1980-tallet. Det behøver man ikke undre seg over, når man tenker på at skolevesenet styres på samme måte som kålproduksjonen i Sovjetsamveldet under Leonid Bresjnev.

Den politiske, byråkratiske styringen av skolevesenet svekker pedagogikkens sterkeste ressurser, nemlig lærernes frihet, foreldrepotensialet og elevenes engasjement.

Ingen venter eller ønsker at staten skal trekke seg helt vekk fra skolevesenet i et liberalt sosialdemokrati som det norske. Men staten må gis en rolle som er konstruktiv for pedagogikken. Staten må sette vide rammer for skolenes virksomhet, fordele tilstrekkelige fellesskapsmidler til driften og sørge for nødvendig tilsyn. Men først og fremst bør staten være en garantist for elevenes, lærernes og foreldrenes rettigheter, som for eksempel retten til skoleplass i nærmiljøet. Staten skal også hindre at skolevesenet blir en markedsplass hvor geskjeftige investorer kan slå mynt på den oppvoksende slekts personlige og faglige utvikling, eller at det utvikler seg systematiske nivåforskjeller innenfor lærerkollegiene fra skole til skole. Resten, det vil si pedagogikken, bør staten overlate til lærerne, på samme måte som den overlater rotfyllingen til tannlegene, romanskrivingen til forfatterne og vareproduksjonen til næringslivet.

Han fortsetter (dette er så bra at jeg får heller ta sjansen på bråk med Morgenbladet – men denne artikkelen verdt et abonnement i seg selv):

Slik frihet kunne muligens føre til at de virkelige pedagogiske behov lettere kunne bli møtt ut fra lokale forhold og muligheter. Man ville kanskje slippe lærere som underviste etter prinsipper de selv ikke tror på. Antageligvis ville mammutskolene bli brutt opp i mindre og mer overskuelige enheter, slik at det ville bli større nærhet mellom lærer og elev, og mellom skole og foreldre. Retten til en skoleplass i nærmiljøet ville dempe det karakterhysteriet som nå forgifter hele 10. klassetrinn. Man kunne håpe på at individualistiske lærere til alles fordel ville få større pedagogisk albuerom, mens inkompetente lærere lettere kunne bli skilt ut av systemet. Det ville helt sikkert oppstå et betydelig større pedagogisk mangfold. Skolens forstemmende preg av gammelkommunistisk kollektivbruk ville endelig vike for den individualisme man uten hell har forsøkt å tvinge igjennom med reform etter reform i over femti år.

Det offentlige skolebyråkratiet er blitt et rent parasittvesen som snarest må avvikles. Hver eneste offentlig skole bør omdefineres til offentlig friskole med organisatorisk og pedagogisk frihet. La de enkelte skoler reformere seg selv i sin egen takt, ut i fra de krefter som er for hånden hos lærere, elever og foreldre ved hver enkelt skole! Tiden for denne reform har vært inne siden 1980-tallet. Vi er minst et kvart århundre forsinket. Fordelen med denne tregheten er at det ikke lenger er noe argument mot frigjøringen av skolevesenet at så mye kan gå galt. Det meste har jo gått galt allerede. Burde ikke humanistisk orienterte politikere og rådgivere selv ta initiativet til og forestå oppløsningen av dette statsbruket, før rent kommersielle interesser blir bedt om å overta og slakte konkursboet?

Tiltredes! Med renter! Riktignok kommer jeg til denne debatten fra den andre siden, mer motivert av flinke barns vanskeligheter, men løsningen – et mer selvstendig, variert, fleksibelt og løsningsorientert skolevesen – vil hjelpe alle grupper, bortsett fra de politikere og ideologer som mener at alle er like bare man f&aring
;r gjentatt det ofte nok. Hvis vi i tillegg kunne sluppet fri lærerlønninger (som av en eller annen årsak skal være like i Oslo og Vadsø) og blitt kvitt noen av de elendige lærerne som opptar plass i skolen idag, ville vi kanskje fått litt skikkelig rekruttering til læreryrket også?

Drager i Kabul

Kire Runner coverKhaled Hosseini: The Kite Runner.

Glimrende bok. Kjøp den og les den. Miljø, bakgrunn, personer og handling stemmer.

Den eneste innvendningen jeg har er at bokens skurk er litt for opplagt og sjablonaktig, men det er en liten innvendning mot en bok som jeg vil tro gir en mye dypere forståelse av Afghanistan, Taliban, og eksilmiljøer enn Åsne Seierstads i og for seg utmerkede bok. Hennes bok opplyser, men Khaled Hosseini beveger. Han skriver fra innsiden, med en vestlig forståelse. Hun skriver fra utsiden, uten at vi forstår graden av hennes forståelse.