Jeg husker jo Stings «The Russians love their children too» fra dengang den først kom ut, men Sting sier jo, som det er, at han skulle ønske at denne sangen fortsatt var irrelevant (som han trodde den var.)
Men russerne elsker jo sine barn. Og akkurat nå er de barna i fare, enten de er i Ukraina eller i Russland:
Jeg har fått æren av å bli intervjuet av alltid like knivskarpe Silvija Seres i Oslo Business Forums podcastserie De som bygger Norge, og resultatet finnes her: http://obforum.no/digitalisering/05-fra-damp-til-digital-derfor-vinner-teknologioptimistene/.
Noen notater underveis:
Sitatet fra David Landes er fra hans bok The Wealth and Poverty of Nations (1998):
In this world the optimists have it, not because they are always right, but because they are positive. Even when wrong, they are positive, and that is the way of achievement, correction, improvement, and success. Educated, eyes-open optimism pays; pessimism can only offer the empty consolation of being right.
Historien om overgangen fra bruk av remmer og akslinger til strøm som energibærer er fra David, P. A. (1990). «The Dynamo and the Computer: An Historical Perspective on the Modern Productivity Paradox.» American Economic Review 80 (2): 355-361. En historie som til fulle illustrerer vanskelighetene med digitalisering: Vi gjør mer av det vi allerede gjør, i stedet for å gjøre ting annerledes.
Det lille firmaet jeg refererer til (om vanskelighetene med å bringe ny teknologi inn fordi den utfordrer organisasjonsgrenser og går på tvers av siloer) er selvfølgelig SmartHelp, som alle burde laste ned – og som burde finnes i alle redningssentraler i hele landet. Hvis de bare hadde hatt samme konkurransepress som drosjesentralene har…
“Invictus” er et dikt av William Ernest Henley, skrevet 1875. Diktet er i dag mest kjent fordi det var Nelson Mandelas inspirasjon da han satt fengslet på Robben Island.
Dette diktet betyr endel for meg – jeg har det hengende på veggen på hjemmekontoret. Heromdagen leste jeg i Aftenposten at Bjarte Hjelmeland hadde laget en norsk versjon. Vel, jeg syntes hans versjon var for komplisert og litt for langt fra originalen – så her er min versjon, en anelse mer á la Andre Bjerke, håper jeg:
Ut av det mørke som dekker meg
fra avgrunnens nattsvarthet
jeg takker de guder som måtte finnes
for min sjels uovervinnelighet
I tilfeldighetenes grep
har jeg verken ropt eller gispet
slag har mitt hode mottatt
men det er hevet, dog rispet
Bak dette vredens og tårenes sted
truer redslene, dypt i skyggen
likevel finner årenes ondskap
meg fryktløs og rak i ryggen
Intet betyr portens velde
Intet betyr anklagernes tegn
Jeg er min skjebnes mester
Jeg er min sjels kaptein
Richard Feynman er, som kjent, en av mine helter. Jeg sitter nå og skriver om hvordan man skal motivere studenter til å interessere seg for teknologi – og det å få dem til å lese Feynman eller høre ham fortelle om behovet for å være nysgjerrig og ikke gi seg før man skjønner hvordan teknologi og verden forøvrig fungerer er vel anvendt tid. Her er to tekststykker det er vel verdt å lese:
Jeg har alltid beundret Feynman for hans evne til å forklare ting kortfattet og greit, med klare eksempler som virkelig treffer – og forsøker å gjøre det når jeg selv foreleser eller holder foredrag. Gode forklaringer – og gode teorier – er kortfattet og enkle, men det er den typen enkelhet det krever dyp innsikt for å konstruere.
Så, hvis du trenger noe å kose deg med resten av dagen – det er søndag og surt og kaldt ute akkurat nå – kan jeg anbefale dette intervjuet med Richard Feynman, der han deler mange tanker om fysikk og hvordan verden fungerer, med eksempler som er geniale i sin enkelhet (hvis du ikke er interessert i elektromagnetisk effekt, hopp 31 minutter ut (31:40, for å være nøyaktig), der han snakker om hvordan ting fungerer og små teknologiske nøtter og “training for imagination”):
God fornøyelse!
Jeg så dette sitatet fra den amerikanske science fiction-forfatteren Robert Heinlein fra et Boingboing-innlegg. Det er så bra at jeg har oversatt det, med adresse til den norske forlagsbransjen og kulturlivet forøvrig:
Visse grupper i vårt land har fått for seg at hvis en person eller en organisasjon har tjent penger på borgerne i endel år, så er staten og domstolene forpliktet til å sørge for at denne inntjeningen garanteres, selv om omstendighetene har blitt endret og en slik garanti ikke er i offentlighetens interesse. Denne merkelige oppfatningen er ikke basert på lov eller sedvane. Verken individer eller organisasjoner har noen rett til å forlange at historiens klokke skal stoppes eller skrus tilbake.
Originalen nedenfor:
Christopher Hitchens, super-essayist og polemiker i særklasse, døde i går, 15. desember 2011. Selv om det ikke på noen måter er uventet, gitt hans ett år gamle kreftdiagnose, er det trist. Hitchens var en kommentator og debattant ingen andre kunne måle seg med. Han kunne dele ut verbale innertiere med stilett – såkalte “Hitchslaps”, en evne han beholdt til det siste, som da han knuste Tony Blair i en debatt om religionens rolle. Han kunne kommentere med utsøkt presisjon og utrolig bredde i assosiasjoner og referanser temaer som religion
Jeg har beundret Hitchens lenge – for hans skrivekunst, for hans kunnskapsbredde, for hans vidd, men kanskje først og fremst for hans ureddhet: Han kritiserte alt og alle, og hans brudd med sin nokså dogmatiske venstreorientering – som jeg, mer enn noe annet, tror skyldtes feigheten mange viste da Salman Rushdie ble lyst i bann – skaffet ham mange uvenner. Hans bitende kamp mot religion i alle former, som han så på som farlig overtro, var mer kunnskapsbasert og bredere enn Richard Dawkins’ nokså kjedelige dogmatisme, men hadde også en brodd som støtte mange fra seg (noe Stephen Fry påpekte i en debatt om den katolske kirke som burde være pensum i ethvert religionsstudium.) Men så hadde han jo selv blitt tatt for å være en gud en gang, på en biltur i de ikke altfor opplyste deler av Tyrkia.
Hitchens skrev og skrev og skrev, utrettelig, om alt som falt ham inn – og det var mye. Han drakk som en svamp, røyket som en skorstein og fikk betale for det. Men han etterlater et minne om en polemiker i en helt egen divisjon – en inspirasjon til alle som mener noe og aspirerer til å fremstille det i en kortfattet (om ikke i ord, så i klarhet) og lesverdig form.
Oppdatering 17.12: Per Egil Hegge skriver om Hitchens her. Morsomt (og det gjelder mange skribenter) at de ikke klarer å få tittelen på Hitchens’ bestselger «god is not great» (gud er ikke stor) riktig – muligens har avisenes korrekturlesere (hvis noe slikt fortsatt finnes) litt skyld her. Noen av de engelskspråklige kommer unna ved å kapitalisere hele tittelen (God is Not Great) som man gjør i USA, men vanligvis ikke i britisk engelsk. Enten det er egen gudstro eller språkpirk, så er det interessant – Hitchens gjør et poeng av å skrive gud med liten g gjennom hele boken, nettopp fordi han ikke angriper en enkelt religion, men alle (organiserte) religioner.
(Krysspostet til Aftenpostens blogg.)
Jeg leser for tiden Jeff Jarvis’ Public Parts, og der fant jeg et sitat fra Douglas Adams’ How to Stop Worrying and Learn to Love the Internet (publisert Sunday Times i 1999). Fritt oversatt:
Jeg regner med at tidligere generasjoner også måtte høre all denne sytingen og klagingen [om hvor skummel ny teknologi er], etter oppfinnelsen av TV, telefonen, kameraet, kinoen, radioen, bilen, sykkelen, trykkekunsten, hjulet og så videre. Man skulle jo tro at vi etterhvert ville lære hvordan denne utviklingen fungerer, nemlig slik:
1) alt som allerede fantes i verden da du ble født er helt normalt;
2) alt som er blitt oppfunnet fra da du ble født til du fylte tretti er utrolig spennende, kreativt og med litt flaks kan du skape deg en karriere ut av det;
3) alt som er blitt oppfunnet etter at du fylte tretti er i mot naturens orden og begynnelsen til slutten for sivilisasjonen slik vi kjenner den, inntil det har funnets i omtrent ti år og gradvis viser seg å være OK.
Dette er en forbausende god forklaring på det meste, fra hvorfor helsevesenet ikke vil bruke delte databaser til hvorfor norsk bokbransje oppfører seg som klovner i kamp. Om ikke noe annet, så burde det gi endel politikere grunn til ikke å få panikk og innføre lover og regler som krenker enkeltmenneskers integritet og hindrer innovasjon.
Douglas Adams døde dessverre så altfor ung. Vi kunne trengt mer av hans barberbladskarpe analyser forkledd som avslappet insidehumor.
Tversover 