Christopher Hitchens in memoriam

Christopher Hitchens, super-essayist og polemiker i særklasse, døde i går, 15. desember 2011. Selv om det ikke på noen måter er uventet, gitt hans ett år gamle kreftdiagnose, er det trist. Hitchens var en kommentator og debattant ingen andre kunne måle seg med. Han kunne dele ut verbale innertiere med stilett – såkalte “Hitchslaps”, en evne han beholdt til det siste, som da han knuste Tony Blair i en debatt om religionens rolle. Han kunne kommentere med utsøkt presisjon og utrolig bredde i assosiasjoner og referanser temaer som religion, politikk, kunst, litteratur, kosmetikk, humor, og, for den saks skyld, de plagene kreften påførte ham. Han opprettholdt sin knivskarpe observasjonsevne til det siste, og publiserte, en uke før sin død, et essay der han diskuterer Nietzsches påstand om at det som ikke tar livet av deg gjør deg sterkere, sett i lys av sine egne erfaringer.

Jeg har beundret Hitchens lenge – for hans skrivekunst, for hans kunnskapsbredde, for hans vidd, men kanskje først og fremst for hans ureddhet: Han kritiserte alt og alle, og hans brudd med sin nokså dogmatiske venstreorientering – som jeg, mer enn noe annet, tror skyldtes feigheten mange viste da Salman Rushdie ble lyst i bann – skaffet ham mange uvenner. Hans bitende kamp mot religion i alle former, som han så på som farlig overtro, var mer kunnskapsbasert og bredere enn Richard Dawkins’ nokså kjedelige dogmatisme, men hadde også en brodd som støtte mange fra seg (noe Stephen Fry påpekte i en debatt om den katolske kirke som burde være pensum i ethvert religionsstudium.) Men så hadde han jo selv blitt tatt for å være en gud en gang, på en biltur i de ikke altfor opplyste deler av Tyrkia.

Hitchens skrev og skrev og skrev, utrettelig, om alt som falt ham inn – og det var mye. Han drakk som en svamp, røyket som en skorstein og fikk betale for det. Men han etterlater et minne om en polemiker i en helt egen divisjon – en inspirasjon til alle som mener noe og aspirerer til å fremstille det i en kortfattet (om ikke i ord, så i klarhet) og lesverdig form.

Oppdatering 17.12: Per Egil Hegge skriver om Hitchens her. Morsomt (og det gjelder mange skribenter) at de ikke klarer å få tittelen på Hitchens’ bestselger «god is not great» (gud er ikke stor) riktig – muligens har avisenes korrekturlesere (hvis noe slikt fortsatt finnes) litt skyld her. Noen av de engelskspråklige kommer unna ved å kapitalisere hele tittelen (God is Not Great) som man gjør i USA, men vanligvis ikke i britisk engelsk. Enten det er egen gudstro eller språkpirk, så er det interessant – Hitchens gjør et poeng av å skrive gud med liten g gjennom hele boken, nettopp fordi han ikke angriper en enkelt religion, men alle (organiserte) religioner.

(Krysspostet til Aftenpostens blogg.)

Kommenter

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s