Jeg leser for tiden Jeff Jarvis’ Public Parts, og der fant jeg et sitat fra Douglas Adams’ How to Stop Worrying and Learn to Love the Internet (publisert Sunday Times i 1999). Fritt oversatt:

Jeg regner med at tidligere generasjoner også måtte høre all denne sytingen og klagingen [om hvor skummel ny teknologi er], etter oppfinnelsen av TV, telefonen, kameraet, kinoen, radioen, bilen, sykkelen, trykkekunsten, hjulet og så videre. Man skulle jo tro at vi etterhvert ville lære hvordan denne utviklingen fungerer, nemlig slik:

1) alt som allerede fantes i verden da du ble født er helt normalt;

2) alt som er blitt oppfunnet fra da du ble født til du fylte tretti er utrolig spennende, kreativt og med litt flaks kan du skape deg en karriere ut av det;

3) alt som er blitt oppfunnet etter at du fylte tretti er i mot naturens orden og begynnelsen til slutten for sivilisasjonen slik vi kjenner den, inntil det har funnets i omtrent ti år og gradvis viser seg å være OK.

Dette er en forbausende god forklaring på det meste, fra hvorfor helsevesenet ikke vil bruke delte databaser til hvorfor norsk bokbransje oppfører seg som klovner i kamp. Om ikke noe annet, så burde det gi endel politikere grunn til ikke å få panikk og innføre lover og regler som krenker enkeltmenneskers integritet og hindrer innovasjon.

Douglas Adams døde dessverre så altfor ung. Vi kunne trengt mer av hans barberbladskarpe analyser forkledd som avslappet insidehumor.