Marius Lien har en artikkel i Morgenbladet der han klager over det stadige maset fra aggressive ateister, særlig nå i adventstiden. Jeg kan med hånden på hjertet ikke si at jeg har merket noe slikt, ei heller tror jeg de fleste ateister går aggressivt ut med sitt livssyn (eller, muligens, mangel på livssyn). Men også ateister har sine fanatikere (Dawkins, for eksempel, virker mer fanatisk enn Hitchens), og det er vel slike Lien har blitt utsatt for. Skjønt det er mulig det sier noe om Lien også – fanatikere av alle striper har en tendens til å legge merke til hverandre, en refleks vi tydeligvis bærer med oss fra primitive tider da kjapp oppdagelse av byttedyr ga fordeler for forplantningen.

Nuvel. Problemet med å være ateist er jo at man blir beskyldt for humørløshet (samt at man har et lukket sinn, men det er en annen diskusjon.) Hva blir igjen i livet hvis man ikke ganske enkelt kan glede seg til jul?

Jeg gleder meg til jul – det gjør jeg hvert år, men særlig i år, fordi nå er to av familien her i USA, to i Norge, og en datter i London. I desember en gang kommer vi alle sammen, og det er noe å glede seg til. Ateist eller ikke.

Dette er forøvrig noe amerikanerne har skjønt – de deler julefeiringen i to: Thanksgiving, i slutten av november, handler om å komme sammen som familie (og venner, amerikanerne er livredde for at noen skal sitte alene på Thanksgiving). Julen, mot slutten av desember, er mer kommersialisert enn i Norge. Så mange nordmenn klager over en hyperkommersialisert amerikansk julefeiring og glemmer at Thanksgiving for de fleste er viktigere – og den er ikke kommersialisert.

Her er Tim Minchins (australsk komiker, bor i London) nydelige sang for ateister og andre som gleder seg til jul: