Fikk denne eposten i innkurven i morges:
La meg se: En epost fra «Nasjonal Sikkerhetsmåned» (som jeg ikke har hørt om) som ber meg klikke på en lenke (som går til en annen adresse på domenet «xtramile.no») som jeg ikke vet hva inneholder – for å lære meg at jeg ikke skal klikke på eposter jeg ikke vet hvor kommer fra?
Noen bør ta seg en tenker her – hvis det hele da ikke er hensikten. I så tilfelle: Smart. Omtrent som den gamle historien om at Unix og C egentlig var en spøk som ble trodd…
Dette fotografiet kommer stadig opp på Facebook, med en beskrivelse (gjerne med piler) av hvordan de tre første ulvene er syke og svake og derfor setter tempoet, og så videre, som en slags moraliserende liten epistel om hvordan ulver tar vare på hverandre og hva vi kan lære av det.
Det er hva min gamle sjef på BI kalte «en vakker tanke.» Det er imidlertid et lite problem: Hele greia er sprøyt fra ende til annen – sjekk Snopes.com (som alle bør vite om) for detaljene.
Det som er litt slitsomt, er at dette aldri tar slutt. Som akademiker er man vant til at når noen har tilbakevist en hypotese og publisert det, så kan man ikke fortsette som om ingenting har skjedd. Men myteskapingen innen sosiale medier tar aldri slutt – akkurat som konspirasjonteoretikere, fortsetter man å kverne i vei på de samme gamle tingene selv om de har blitt tilbakevist igjen og igjen.
Nesten som om de går i flokk. Med de sløveste foran…
Debatten går om Anders Behring Breiviks vitnemål bør sendes på TV – siden ekspertenes tolkninger om han er tilregnelig eller ikke spriker i alle retninger, også over tid. Redaktørforeningen ber om å få sende hans reaksjoner på andres vitnemål, og noen argumenterer for at vi ikke kan stole på kommentatorene, siden de er sinte. Det mest interessante intervjuet for meg var faktisk med Breiviks barndomsvenn, som sier at han kjenner igjen hans væremåte fra hans barndom og ungdom, at bare innholdet er annerledes – og at heller ikke han kan si noe som helst om hvorvidt Breivik er syk eller ikke. For selve straffeutmålingen er spørsmålet uinteressant – han slipper uansett aldri ut igjen, og vil friste en ensom og innesperret tilværelse resten av sitt liv.
Jeg synes ikke Breiviks forklaring eller opptreden i rettssaken bør kringkastes, verken i lyd eller bilde. En viktig årsak er at dette vil utnyttes av allverdens skrullinger, som vil kappes om å lage Riefenstahlske mashups med massemorderen i hovedrollen. En annen er at hvis hans hensikt var å kjøpe seg en talerstol for 77 liv, bør vi ikke akseptere tilbudet.
Men den viktigste årsaken for meg er at spørsmålet om Breivik tilregnelighet er et spørsmål om ekvivokalitet, ikke usikkerhet. Når man skal avgjøre et vanskelig spørsmål, et spørsmål der man innenfor et visst tidsrom må fatte en beslutning, står man overfor to typer fortolkningsproblemer: Dataene man har er usikre, eller de er ekvivokale (eller tvetydige, om du vil.)
I det første situasjonen, usikre data, hjelper det med mer informasjon. Med andre ord, å se Breivik ville hjelpe oss å forstå om han er tilregnelig eller ikke, fordi vi ville få mer data å støtte oss på. I den andre situasjonen, ekvivokalitet, hjelper ikke mer informasjon. I slike tilfelle fører mer informasjon ikke til mer sikkerhet – og i noen tilfelle kan den øke den, fordi mer data gjør det vanskeligere å bestemme seg for hva man skal legge vekt på. Likevel må en beslutning fattes – og da er det fristende å be om mer informasjon. I forretningslivet og politikk fører dette ofte til det som kalles “analysis paralysis” – endeløs fortolkning uten at beslutningen blir bedre, eller tatt.
Gitt hvordan eksperter og kommentatorer tolker og overtolker hvert eneste ansiktsuttrykk, tonefall, bruk og misbruk av fremmedord som fremkommer, samt hvor sprikende reaksjonene har vært fra folk som har sett Breiviks vitnemål så langt, så kan i alle fall ikke jeg si at jeg ville kunne forstå mer eller mindre av om Breivik er tilregnelig eller ikke hvis jeg hadde kunnet se ham i stedet for bare å lese om ham. Det gjelder omtrent uansett hva man legger i begrepet.
Siden økt informasjon i dette tilfelle vil øke faren for at den vil misbrukes i andre sammenhenger og dessuten gi massemorderen mer av den talerstolen han ønsker – tilregnelig eller ikke – er valget i grunnen enkelt.
Uten snev av ekvivokalitet, med andre ord.
Min kronikk «Religion bør bli historie» avstedkom en rekke reaksjoner, i Aftenposten fra biskop Laila Riksaasen Dahl 11. januar og fra Hallvard Jørgensen og Silje Kvamme Bjørndal dagen etter. Begge setter spørsmålstegn ved om man kan drive etikk- og verdisynsundervisning uten å basere den på religion, fortrinnsvis den kristne. Riksaasen Dahl mener vi trenger mer enn vitenskap, Jørgensen og Kvamme Bjørndal at vår oppfatning av menneskeverd i dag er en arv fra den jødisk-kristne tradisjon.
For å ta det siste argumentet først: Å si at kristen tradisjon har æren for vårt moderne syn på menneskeverd krever en særdeles snever definisjon av begrepet «menneske». I 1814 hadde Grunnloven en paragraf om at «Jøder eier ikke adgang til riket», en paragraf jeg tviler på var innsatt der av forsamlingens ateister, om de fantes. Siden har kirken akseptert stadig større menneskegrupper som «verdige» – til og med kvinnelige biskoper. Denne utviklingen har ikke kommet innenfra, men fra et press fra samfunnet utenfor – og, hvis man skal se litt kynisk på det, fra et behov for å beholde kunde- og rekrutteringsgrunnlaget. Å fremstille denne langdryge motstand som drivkraften for et moderne menneskesyn er ikke troverdig.
Forskjellen på tro og vitenskap er at vitenskapen endrer mening i lys av nye observasjoner. Riksaasen Dahl fremstiller «tro» på vitenskapen som en egen religion, men vitenskap er kun en fremgangsmåte for å fremskaffe kunnskap som er så korrekt som det er mulig å få den. Den rasjonalitet den er bygget på kan også brukes for å formulere en etikk og et verdisyn som ikke er forankret i religion – FNs menneskerettserklæring, aktuell i disse dager, er et eksempel.
Skolen skal i dag integrere folk med mange livssyn. Skal man overbevise ikke-kristne innvandrere om det norske felleskaps fortreffelighet (ikke det at de fleste av dem trenger å overbevises) kan man ikke begrunne det med religion. Men man kan bruke rasjonalitet til å vise at det er best for alle parter at man oppfører seg skikkelig og respekterer hverandre og de felles regler vi har kommet frem til, håndhevet av ikke-religiøse autoriteter.
Ellers er det interessant – og bra – at selv ikke religiøse lenger henter argumenter fra religiøse skrifter, muligens fordi disse har mistet mye av sin autoritet i en verden der vi stadig vet mer. En annen mulighet er at de er for kronglete: Skal du skape en religion, er det viktig ikke å uttrykke seg for tydelig. Da skaper man behov for fortolkning – og makt til de som fortolker. Denne makten er liten i Norge i dag, men i faget RLE er den der fortsatt.
Den makten bør opphøre.
(Trykket i Aftenposten (minus de siste to avsnittene, noe som gjør tittelen litt underlig) 18. januar 2012. Aftenposten legger ikke ut “korte” innlegg på nettet, så derfor poster jeg denne her og på min Aftenposten-blogg.)
Marius Lien har en artikkel i Morgenbladet der han klager over det stadige maset fra aggressive ateister, særlig nå i adventstiden. Jeg kan med hånden på hjertet ikke si at jeg har merket noe slikt, ei heller tror jeg de fleste ateister går aggressivt ut med sitt livssyn (eller, muligens, mangel på livssyn). Men også ateister har sine fanatikere (Dawkins, for eksempel, virker mer fanatisk enn Hitchens), og det er vel slike Lien har blitt utsatt for. Skjønt det er mulig det sier noe om Lien også – fanatikere av alle striper har en tendens til å legge merke til hverandre, en refleks vi tydeligvis bærer med oss fra primitive tider da kjapp oppdagelse av byttedyr ga fordeler for forplantningen.
Nuvel. Problemet med å være ateist er jo at man blir beskyldt for humørløshet (samt at man har et lukket sinn, men det er en annen diskusjon.) Hva blir igjen i livet hvis man ikke ganske enkelt kan glede seg til jul?
Jeg gleder meg til jul – det gjør jeg hvert år, men særlig i år, fordi nå er to av familien her i USA, to i Norge, og en datter i London. I desember en gang kommer vi alle sammen, og det er noe å glede seg til. Ateist eller ikke.
Dette er forøvrig noe amerikanerne har skjønt – de deler julefeiringen i to: Thanksgiving, i slutten av november, handler om å komme sammen som familie (og venner, amerikanerne er livredde for at noen skal sitte alene på Thanksgiving). Julen, mot slutten av desember, er mer kommersialisert enn i Norge. Så mange nordmenn klager over en hyperkommersialisert amerikansk julefeiring og glemmer at Thanksgiving for de fleste er viktigere – og den er ikke kommersialisert.
Her er Tim Minchins (australsk komiker, bor i London) nydelige sang for ateister og andre som gleder seg til jul:
Av en eller annen grunn dukket denne videoen – der et fjols ved navn Gro Helen Tørum går rett i baret – opp da jeg gikk inn på Youtube idag. Den er gammel, og jeg har muligens skrevet om det før, men den er rett og slett for bra til å ikke vise igjen, særlig når man kombinerer den med videoen fra QI som forklarer fenomenet:
Og her kommer forklaringen:
Må jeg få anbefale konferansen Kritisk masse — den første skeptikerkonferansen i Norge, såvidt jeg vet. I en tid der vi oversvømmes av vås som Snåsamannen, Mærtha Louises skamløse utnyttelse av sin kongelige status, og mesteparten av kanal Fem, er det på tide at litt oppmerksomhet skapes rundt det å ikke tro at alt vi ikke vet, kan erstattes med myter, eventyr og løst funderte samvariasjoner.
Hovedtaler er Simon Singh, som ble saksøkt for «libel» (injurier) av det britiske kiropraktorforbundet etter denne artikkelen. (I parentes bemerket: På tidlig 80-tall jobbet jeg som sykepasser på Rikshospitalets røntgen- og radiumavdeling. I løpet av det året jeg jobbet der, så jeg to pasienter som var lamme fra nakken og ned etter å ha vært hos kiropraktor.) En rekke andre interessante talere kommer også.
Konferansen varer fra 29. til 31. oktober i Chateau Neuf — detaljer her. Selv er jeg dessverre bortreist — men om du kan, ikke gå glipp av denne!
Super video med Dara O’Briain, som forklarer forskjellen på vitenskap og vås bedre enn de fleste:
(Via Boingboing via Derren Brown.)
PS: Her er en morsom liten snutt med Tim Minchin også.
Per Anders Madsen skriver i kommentaren «Forrådt av teknologien» om hvordan ulykker på fly er svært sjeldne. Men de skjer, slik som nå har skjedd med Air France 447.
Jeg aner selvsagt ikke hva som har skjedd, men hvis vi ser bort fra sabotasje heller jeg til en eller annen kompleks forklaring med mange sammenfallende faktorer. Flysikkerheten er nå så god at det er bare de svært kompliserte og sjeldent forekommende sammentreff igjen – det meste annet er tatt hånd om, i hvert fall hvis reglene følges (noe som ikke skjedde i Milano, for eksempel).
Her har jeg en glimrende artikkel å anbefale: William Langewiesches The Lessons of ValuJet 592, som viser hvordan tre-fire uheldige sammenfallende omstendigheter kan skape en katastrofe. Tre feil gjort samtidig – og hvis man bare prøver nok ganger, så vil dette skje nærmest automatisk, hva Charles Perrow kaller Normal Accidents.
Nå kan jeg nok statistikk til ikke å bekymre meg – den farligste delen av en flyreise er uten tvil bilturen til flyplassen. Men illusjonen om kontroll gjør at vi er mer nervøse i et fly enn en bil. Statistikk fungerer dessverre ikke mot følelser, selv om den burde gjøre det.
I følge flittig avskrevne avisoppslag får man inntrykk av at den norske IT-bransjen har for vane å invitere sine kunder med på horehus rundt omkring i verden. Per Morten Hoff er sjokkert og vil utarbeide etiske retningslinjer og Sissel Benneche Osvold kommenterer.
Vent litt nå…. her er det noe som ikke stemmer. Jeg har jobbet i internasjonal IKT-bransje, som konsulent, forsker og foredragsholder siden 1994. Dette har ført til at jeg har vært tilstede både under arrangering og planlegging av et utall kundeorienterte tilstelninger. Ikke en eneste gang – jo, når jeg tenker meg om, var det en kar i Hong Kong som engang fleipet med å kjøpe en prostituert til til en litt sur og innesluttet kunde, men det var åpenbart en fleip – har jeg hørt om noen som har tatt med seg kunder på bordell eller lignende.
Så la oss se litt på hva Sosioraster-undersøkelsen egentlig sier, i hvert fall i henhold til avisartiklene. Her er kjensgjerningene, slik jeg tolker dem:
Men dette er ikke mye å bygge en sensasjon på, enn si etiske retningslinjer. Inntil jeg får noen tall på bordet (hva betyr det å ha mer kunnskap om prostitusjon, f.eks., og hvor utbredt er det egentlig å ta med kunder på bordell?) velger jeg å se på dette som en vel sluppet pressemelding i et agurkpreget nyhetsmarked, et forsøk på å skape krusninger i et sommerstille vannglass.
Enten det, eller så finnes det sider av IT-bransjen jeg ikke har fått med meg.
Hjorthen skriver om "Jakten på diagnosene" og Morgenbladet har en artikkel om "Dysleksi som konstruksjon". Begge tar opp en debatt som har vært ført lenge i USA – om vi ikke overdiagnostiserer og tildels medisinerer (det er idag lange morgenkøer av gutter som skal ha Ritalin utenfor skolesøsters kontor på mange skoler i USA) oss unna manglende lærerautoritet, generelle lærevansker, for mye stillesitting for gutter i oppveksten og fremfor alt en dreining av samfunnet fra kroppsarbeid til hjernearbeid.
I gamle dager var arbeidergutten som aldri fikk utdannelse en stadig tilbakevendende klisjé. Nå begynner jeg snart å lure på om ikke neste versjon er vestkant-gutten som ikke får lov av sine velutdannede foreldre til å bli det han har evner til, nemlig snekker eller butikkekspeditør. En klassereise kan gå begge veier, men det er tydeligvis bare en vei som er sosialt akseptabel, og da kun i annen generasjon.
Femininisering av skolen er muligens et problem – jeg har sett at mannlige lærere med autoritet kan rette opp gutter som ikke følger med, rett og slett fordi de er et eksempel til etterfølgelse. Ikke for det – jeg har sett kvinnelige lærere med autoritet også: En av mine barns lærere var opp i kvinne, liten og nett, godt oppe i 60-årene, med sminke og fikse klær og absolutt kontroll i klasserommet. Hun trengte bare å vise seg, så ble det øyeblikkelig rolig. Jeg lurer på om ikke litt mer autoritet kombinert med daglig fysisk aktivitet (gym hver dag) vil redusere antallet ADHD-diagnoser en smule. Og dermed gi dyslektikerne litt mer arbeidsro.
En annen side er hjemmet – kan det være at i hvert fall endel dyslektikere eller ADHD-diagnostiserte kan være dårlig fulgt opp hjemmefra? Det er slitsomt å ha barn som ikke helt henger med, og hvis man selv ikke var noe skolelys eller har trøbbel med å få eller bruke autoritet konstruktivt – eller kanskje rett og slett har mye å gjøre på jobben – så kan det være enkelt å overlate poden til preparatene og ekspertisen. Særlig fordi man skal jo ha et liv selv også, med trening og venner og det hele…. Jeg har sett noen tilfelle hvor jeg lurer litt, og hvor kanskje foreldrene bør legge litt mer ansvar i de de har satt til verden enn sitt eget sosiale eller fysiske velvære.
Hva dyskalkuli gjelder, så har jeg litt vanskelig for å tro på den i det hele tatt. Når gjennomsnittslæreren ikke skjønner gjennomsnitt, blir det vanskelig å komme seg gjennom matematikkleksen med noe særlig veiledning. Koblet med et evindelig mas om hvor vanskelig matematikk er, en nærliggende kalkulator og lærere som ikke evner å koble matematikken til konkrete og interessante problemstillinger, er det ikke lett å motivere. Derav diagnose, så er det i alle fall ikke noens feil….
Anders Bratholms enkle men briljante slakt av Dagbladet, som tjener penger ikke bare på sex-annonser (som det i alle fall finnes et meget tynt forsvar for, ut fra et frisinnssynspunkt) men også på "kvalitetskontrollerte spåtjenester", har så langt vært møtt med en øredøvende stillhet fra Dagbladets side. Det skal bli spennende å se om det blir noen reaksjon, men antakelig kommer det ingenting, siden Dagbladet har lang erfaring i å skrive en ting i sine kulturelle og politiske artikler, og noe helt annet på forsiden og i sine annonsepolicies. Det faktum at de ikke bare tillater spåmenn, men også svindlere (Anders Bratholm finner at prisene er mye høyere enn oppgitt i annonsene) å bruke Dagbladet som markedsplass, gjør at redaksjonen kanskje må gripe fatt i sin schizofreni og gjøre et eller annet, som for eksempel å kutte ut annonser fra tjenester som først og fremst utnytter de svake, de usikre, de som ikke vet bedre. Nettopp de menneskene avisen så varmt og ofte taler for i sine nyhetssider.
I alle fall, takk til Anders Bratholm for en effektiv påpeking av ikke bare Dagbladets, men hele avisbransjens dobbeltmoral og unnfallenhet når det gjelder å kritisere sine egne. Når får vi en artikkelserie i en kjent norsk avis om Se og Hørs sannhetsgehalt og sjekkjournalisme?
Mens jeg er igang, og som Bratholm påpeker, hva med de mer proffe svindelfirmaene, som Alternativt Nettverk? Her selger man en masse humbug, som homøopati, "vibrapati", stener og krystaller og andre svindelprodukter. Dette pakkes inn i en ramme med passe doser miljøbevissthet ("økologiske juletrær") og tilbys til et subset av befolkningen som er ute av stand til å tenke kritisk og er sulteforet på mening med livet.
Jeg har sett svake personer med dårlig økonomi kaste bort pengene sine på krystaller og magnetsåler – hvor er offentlige kvalitetskontrollinstanser når man virkelig trenger dem? Hvordan klarte vi å få til et så totalt sammenbrudd i basal naturvitenskaplig opplæring? Når skal vi få like strenge krav til bevisføring for virkning for homøopater og krystaller og magneter og urtehumbug som vi har for vanlige medisiner? Når skal det gå opp for folk at svaret på utsagnet "du kan ikke bevise at dette ikke kan virke" er at det er den som hevder virkningen, som skal bevise den?
Arrgh. Jeg trenger tydeligvis mer kaffe…
Oppdatering: En liten økonomisk beregning: I følge Dagbladets priskalkulator koster en helside rubrikkannonser kr 83.220. Sex- og spåkoneannonsene tar to hele sider, la oss si 80000 kr. brutto pr. side x 2 sider x ca. 350 utgivelser, og du har 56 millioner kroner. Dette tilsvarer omtrent driftsresultatet for 3/4 av 2004. Integritet eller overskudd, med andre ord.
Edge.org, et nettsted for tanker om teknologi og fremtid (som av og til kan bli litt for intellektuelt snobbete for sitt eget beste) har publisert Daniel Dennetts «Show me the science«, et tilsvar til de som ønsker at skolebarn (akkurat nå i Kansas, men dette er i ferd med å spre seg til en rekke av de «røde» statene i USA) skal lære at Darwins utviklingslære er en teori det står mye strid om. Essayet er et glimrende innlegg mot kvakksalveri og mangel på vitenskaplighet i det hele tatt. Dennett har forøvrig skrevet en av de beste populærvitenskaplige bøkene om kognitiv vitenskap jeg har lest: Consciousness explained, hvor han går til rette med vår oppfatning om at bare fordi noe ser organisert ut, så må noen ha organisert det.
Et problem med dette er, som Dennett påpeker, at vitenskaplighet krever vitenskaplig metode, mens de som er for kreasjonisme (eller homøopati, magnetterapi eller for den saks skyld The Five Percent Community) ikke forholder seg til beviskrav i det hele tatt. Tvert imot sier de bare at «du kan ikke vite at dette ikke virker» og fortsetter som før, mens de skaffer seg institutter, utdannelser og lærebøker slik at de ser ut som det de forsøker å utkonkurrere.
Det ser ut til at vi mennesker trenger en oppfatning om at det er en hensikt med at vi er er til, og at ting vil bryte sammen i et umoralsk kaos uten en eller annen høyere autoriet, som holder oss i ørene og peker ut hvorfor. Det er greit nok på et personlig plan, men i samfunnsmessig perspektiv må vi kunne lære oss at statistikk ikke fungerer for enkeltpersoner. Og jeg har sett litt for mange mennesker med sykdommer bruke litt for mange penger på kvakksalvere til at jeg synes samfunnet bare kan la dette fortsette.
Jeg tror vitenskap og vitenskapeligheten må ta et blad av motstandernes bok – og gjøre slik som Pastafarianerne, som nå krever at i Kansas må skolebarna også lære om at det ikke er umulig at universet ble skapt av et Flying Spaghetti Monster, noe som har gitt seg utslag i utbredt spaghetti-spising overalt. Selv om dette er et klart parodisk fenomen, har de forsåvidt rett i at det er like vanskelig å motbevise dette som kreasjonisme.
Det er mange krav til vitenskaplighet, men et av hovedpoengene er at teorier skal fremsettes slik at de kan motbevises – falsifiseres – hvilket vil si at man ikke bare må påvise en sammenheng, man må også forklare hvorfor. Vitenskaplighet krever også at hvis teorien er motbevist, så forsvinner den. Problemet med religion forkledd som kvasi-vitenskap (som homøopati, kreasjonisme eller frenologi) er at uansett hvor mange ganger teorien er motbevist, fortsetter tilhengerne å hevde at teorien holder.
Når vitenskapsmenn har motbevist noe, er de ferdig med debatten. For kvakksalvere og religiøse fusentaster har den da såvidt begynt. Konsekvensene ser man i Kansas, og i godtroende menneskers helseutgifter og investeringsbudsjett. Kanskje på tide å starte en parodibehandling og søke Trygdekontoret om refusjonsrett?
Tversover 