Usikkerhet, ekvivokalitet og tilregnelighet

Debatten går om Anders Behring Breiviks vitnemål bør sendes på TV – siden ekspertenes tolkninger om han er tilregnelig eller ikke spriker i alle retninger, også over tid. Redaktørforeningen ber om å få sende hans reaksjoner på andres vitnemål, og noen argumenterer for at vi ikke kan stole på kommentatorene, siden de er sinte. Det mest interessante intervjuet for meg var faktisk med Breiviks barndomsvenn, som sier at han kjenner igjen hans væremåte fra hans barndom og ungdom, at bare innholdet er annerledes – og at heller ikke han kan si noe som helst om hvorvidt Breivik er syk eller ikke. For selve straffeutmålingen er spørsmålet uinteressant – han slipper uansett aldri ut igjen, og vil friste en ensom og innesperret tilværelse resten av sitt liv.

Jeg synes ikke Breiviks forklaring eller opptreden i rettssaken bør kringkastes, verken i lyd eller bilde. En viktig årsak er at dette vil utnyttes av allverdens skrullinger, som vil kappes om å lage Riefenstahlske mashups med massemorderen i hovedrollen. En annen er at hvis hans hensikt var å kjøpe seg en talerstol for 77 liv, bør vi ikke akseptere tilbudet.

Men den viktigste årsaken for meg er at spørsmålet om Breivik tilregnelighet er et spørsmål om ekvivokalitet, ikke usikkerhet. Når man skal avgjøre et vanskelig spørsmål, et spørsmål der man innenfor et visst tidsrom må fatte en beslutning, står man overfor to typer fortolkningsproblemer: Dataene man har er usikre, eller de er ekvivokale (eller tvetydige, om du vil.)

I det første situasjonen, usikre data, hjelper det med mer informasjon. Med andre ord, å se Breivik ville hjelpe oss å forstå om han er tilregnelig eller ikke, fordi vi ville få mer data å støtte oss på. I den andre situasjonen, ekvivokalitet, hjelper ikke mer informasjon. I slike tilfelle fører mer informasjon ikke til mer sikkerhet – og i noen tilfelle kan den øke den, fordi mer data gjør det vanskeligere å bestemme seg for hva man skal legge vekt på. Likevel må en beslutning fattes – og da er det fristende å be om mer informasjon. I forretningslivet og politikk fører dette ofte til det som kalles “analysis paralysis” – endeløs fortolkning uten at beslutningen blir bedre, eller tatt.

Gitt hvordan eksperter og kommentatorer tolker og overtolker hvert eneste ansiktsuttrykk, tonefall, bruk og misbruk av fremmedord som fremkommer, samt hvor sprikende reaksjonene har vært fra folk som har sett Breiviks vitnemål så langt, så kan i alle fall ikke jeg si at jeg ville kunne forstå mer eller mindre av om Breivik er tilregnelig eller ikke hvis jeg hadde kunnet se ham i stedet for bare å lese om ham. Det gjelder omtrent uansett hva man legger i begrepet.

Siden økt informasjon i dette tilfelle vil øke faren for at den vil misbrukes i andre sammenhenger og dessuten gi massemorderen mer av den talerstolen han ønsker – tilregnelig eller ikke – er valget i grunnen enkelt.

Uten snev av ekvivokalitet, med andre ord.

Advertisements

Rasjonell etikk og irrasjonell makt

Min kronikk «Religion bør bli historie» avstedkom en rekke reaksjoner, i Aftenposten fra biskop Laila Riksaasen Dahl 11. januar og fra Hallvard Jørgensen og Silje Kvamme Bjørndal dagen etter. Begge setter spørsmålstegn ved om man kan drive etikk- og verdisynsundervisning uten å basere den på religion, fortrinnsvis den kristne. Riksaasen Dahl mener vi trenger mer enn vitenskap, Jørgensen og Kvamme Bjørndal at vår oppfatning av menneskeverd i dag er en arv fra den jødisk-kristne tradisjon.

For å ta det siste argumentet først: Å si at kristen tradisjon har æren for vårt moderne syn på menneskeverd krever en særdeles snever definisjon av begrepet «menneske». I 1814 hadde Grunnloven en paragraf om at «Jøder eier ikke adgang til riket», en paragraf jeg tviler på var innsatt der av forsamlingens ateister, om de fantes. Siden har kirken akseptert stadig større menneskegrupper som «verdige» – til og med kvinnelige biskoper. Denne utviklingen har ikke kommet innenfra, men fra et press fra samfunnet utenfor – og, hvis man skal se litt kynisk på det, fra et behov for å beholde kunde- og rekrutteringsgrunnlaget. Å fremstille denne langdryge motstand som drivkraften for et moderne menneskesyn er ikke troverdig.

Forskjellen på tro og vitenskap er at vitenskapen endrer mening i lys av nye observasjoner. Riksaasen Dahl fremstiller «tro» på vitenskapen som en egen religion, men vitenskap er kun en fremgangsmåte for å fremskaffe kunnskap som er så korrekt som det er mulig å få den. Den rasjonalitet den er bygget på kan også brukes for å formulere en etikk og et verdisyn som ikke er forankret i religion – FNs menneskerettserklæring, aktuell i disse dager, er et eksempel.

Skolen skal i dag integrere folk med mange livssyn. Skal man overbevise ikke-kristne innvandrere om det norske felleskaps fortreffelighet (ikke det at de fleste av dem trenger å overbevises) kan man ikke begrunne det med religion. Men man kan bruke rasjonalitet til å vise at det er best for alle parter at man oppfører seg skikkelig og respekterer hverandre og de felles regler vi har kommet frem til, håndhevet av ikke-religiøse autoriteter.

Ellers er det interessant – og bra – at selv ikke religiøse lenger henter argumenter fra religiøse skrifter, muligens fordi disse har mistet mye av sin autoritet i en verden der vi stadig vet mer. En annen mulighet er at de er for kronglete: Skal du skape en religion, er det viktig ikke å uttrykke seg for tydelig. Da skaper man behov for fortolkning – og makt til de som fortolker. Denne makten er liten i Norge i dag, men i faget RLE er den der fortsatt.

Den makten bør opphøre.

(Trykket i Aftenposten (minus de siste to avsnittene, noe som gjør tittelen litt underlig) 18. januar 2012. Aftenposten legger ikke ut “korte” innlegg på nettet, så derfor poster jeg denne her og på min Aftenposten-blogg.)

Ateistisk advent

Marius Lien har en artikkel i Morgenbladet der han klager over det stadige maset fra aggressive ateister, særlig nå i adventstiden. Jeg kan med hånden på hjertet ikke si at jeg har merket noe slikt, ei heller tror jeg de fleste ateister går aggressivt ut med sitt livssyn (eller, muligens, mangel på livssyn). Men også ateister har sine fanatikere (Dawkins, for eksempel, virker mer fanatisk enn Hitchens), og det er vel slike Lien har blitt utsatt for. Skjønt det er mulig det sier noe om Lien også – fanatikere av alle striper har en tendens til å legge merke til hverandre, en refleks vi tydeligvis bærer med oss fra primitive tider da kjapp oppdagelse av byttedyr ga fordeler for forplantningen.

Nuvel. Problemet med å være ateist er jo at man blir beskyldt for humørløshet (samt at man har et lukket sinn, men det er en annen diskusjon.) Hva blir igjen i livet hvis man ikke ganske enkelt kan glede seg til jul?

Jeg gleder meg til jul – det gjør jeg hvert år, men særlig i år, fordi nå er to av familien her i USA, to i Norge, og en datter i London. I desember en gang kommer vi alle sammen, og det er noe å glede seg til. Ateist eller ikke.

Dette er forøvrig noe amerikanerne har skjønt – de deler julefeiringen i to: Thanksgiving, i slutten av november, handler om å komme sammen som familie (og venner, amerikanerne er livredde for at noen skal sitte alene på Thanksgiving). Julen, mot slutten av desember, er mer kommersialisert enn i Norge. Så mange nordmenn klager over en hyperkommersialisert amerikansk julefeiring og glemmer at Thanksgiving for de fleste er viktigere – og den er ikke kommersialisert.

Her er Tim Minchins (australsk komiker, bor i London) nydelige sang for ateister og andre som gleder seg til jul:

Medier og kornsirkler

Av en eller annen grunn dukket denne videoen – der et fjols ved navn Gro Helen Tørum går rett i baret – opp da jeg gikk inn på Youtube idag. Den er gammel, og jeg har muligens skrevet om det før, men den er rett og slett for bra til å ikke vise igjen, særlig når man kombinerer den med videoen fra QI som forklarer fenomenet:

Og her kommer forklaringen:

Kritisk masse – anbefales!

image Må jeg få anbefale konferansen Kritisk masse — den første skeptikerkonferansen i Norge, såvidt jeg vet. I en tid der vi oversvømmes av vås som Snåsamannen, Mærtha Louises skamløse utnyttelse av sin kongelige status, og mesteparten av kanal Fem, er det på tide at litt oppmerksomhet skapes rundt det å ikke tro at alt vi ikke vet, kan erstattes med myter, eventyr og løst funderte samvariasjoner.

Hovedtaler er Simon Singh, som ble saksøkt for «libel» (injurier) av det britiske kiropraktorforbundet etter denne artikkelen. (I parentes bemerket: På tidlig 80-tall jobbet jeg som sykepasser på Rikshospitalets røntgen- og radiumavdeling. I løpet av det året jeg jobbet der, så jeg to pasienter som var lamme fra nakken og ned etter å ha vært hos kiropraktor.) En rekke andre interessante talere kommer også.

Konferansen varer fra 29. til 31. oktober i Chateau Neuf — detaljer her. Selv er jeg dessverre bortreist — men om du kan, ikke gå glipp av denne!

Teknologi og risiko

Per Anders Madsen skriver i kommentaren «Forrådt av teknologien» om hvordan ulykker på fly er svært sjeldne. Men de skjer, slik som nå har skjedd med Air France 447.

Jeg aner selvsagt ikke hva som har skjedd, men hvis vi ser bort fra sabotasje heller jeg til en eller annen kompleks forklaring med mange sammenfallende faktorer. Flysikkerheten er nå så god at det er bare de svært kompliserte og sjeldent forekommende sammentreff igjen – det meste annet er tatt hånd om, i hvert fall hvis reglene følges (noe som ikke skjedde i Milano, for eksempel).

Her har jeg en glimrende artikkel å anbefale: William Langewiesches The Lessons of ValuJet 592, som viser hvordan tre-fire uheldige sammenfallende omstendigheter kan skape en katastrofe. Tre feil gjort samtidig – og hvis man bare prøver nok ganger, så vil dette skje nærmest automatisk, hva Charles Perrow kaller Normal Accidents.

Nå kan jeg nok statistikk til ikke å bekymre meg – den farligste delen av en flyreise er uten tvil bilturen til flyplassen. Men illusjonen om kontroll gjør at vi er mer nervøse i et fly enn en bil. Statistikk fungerer dessverre ikke mot følelser, selv om den burde gjøre det.