Usikkerhet, ekvivokalitet og tilregnelighet

Debatten går om Anders Behring Breiviks vitnemål bør sendes på TV – siden ekspertenes tolkninger om han er tilregnelig eller ikke spriker i alle retninger, også over tid. Redaktørforeningen ber om å få sende hans reaksjoner på andres vitnemål, og noen argumenterer for at vi ikke kan stole på kommentatorene, siden de er sinte. Det mest interessante intervjuet for meg var faktisk med Breiviks barndomsvenn, som sier at han kjenner igjen hans væremåte fra hans barndom og ungdom, at bare innholdet er annerledes – og at heller ikke han kan si noe som helst om hvorvidt Breivik er syk eller ikke. For selve straffeutmålingen er spørsmålet uinteressant – han slipper uansett aldri ut igjen, og vil friste en ensom og innesperret tilværelse resten av sitt liv.

Jeg synes ikke Breiviks forklaring eller opptreden i rettssaken bør kringkastes, verken i lyd eller bilde. En viktig årsak er at dette vil utnyttes av allverdens skrullinger, som vil kappes om å lage Riefenstahlske mashups med massemorderen i hovedrollen. En annen er at hvis hans hensikt var å kjøpe seg en talerstol for 77 liv, bør vi ikke akseptere tilbudet.

Men den viktigste årsaken for meg er at spørsmålet om Breivik tilregnelighet er et spørsmål om ekvivokalitet, ikke usikkerhet. Når man skal avgjøre et vanskelig spørsmål, et spørsmål der man innenfor et visst tidsrom må fatte en beslutning, står man overfor to typer fortolkningsproblemer: Dataene man har er usikre, eller de er ekvivokale (eller tvetydige, om du vil.)

I det første situasjonen, usikre data, hjelper det med mer informasjon. Med andre ord, å se Breivik ville hjelpe oss å forstå om han er tilregnelig eller ikke, fordi vi ville få mer data å støtte oss på. I den andre situasjonen, ekvivokalitet, hjelper ikke mer informasjon. I slike tilfelle fører mer informasjon ikke til mer sikkerhet – og i noen tilfelle kan den øke den, fordi mer data gjør det vanskeligere å bestemme seg for hva man skal legge vekt på. Likevel må en beslutning fattes – og da er det fristende å be om mer informasjon. I forretningslivet og politikk fører dette ofte til det som kalles “analysis paralysis” – endeløs fortolkning uten at beslutningen blir bedre, eller tatt.

Gitt hvordan eksperter og kommentatorer tolker og overtolker hvert eneste ansiktsuttrykk, tonefall, bruk og misbruk av fremmedord som fremkommer, samt hvor sprikende reaksjonene har vært fra folk som har sett Breiviks vitnemål så langt, så kan i alle fall ikke jeg si at jeg ville kunne forstå mer eller mindre av om Breivik er tilregnelig eller ikke hvis jeg hadde kunnet se ham i stedet for bare å lese om ham. Det gjelder omtrent uansett hva man legger i begrepet.

Siden økt informasjon i dette tilfelle vil øke faren for at den vil misbrukes i andre sammenhenger og dessuten gi massemorderen mer av den talerstolen han ønsker – tilregnelig eller ikke – er valget i grunnen enkelt.

Uten snev av ekvivokalitet, med andre ord.

Kommenter

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s