Min kronikk «Religion bør bli historie» avstedkom en rekke reaksjoner, i Aftenposten fra biskop Laila Riksaasen Dahl 11. januar og fra Hallvard Jørgensen og Silje Kvamme Bjørndal dagen etter. Begge setter spørsmålstegn ved om man kan drive etikk- og verdisynsundervisning uten å basere den på religion, fortrinnsvis den kristne. Riksaasen Dahl mener vi trenger mer enn vitenskap, Jørgensen og Kvamme Bjørndal at vår oppfatning av menneskeverd i dag er en arv fra den jødisk-kristne tradisjon.

For å ta det siste argumentet først: Å si at kristen tradisjon har æren for vårt moderne syn på menneskeverd krever en særdeles snever definisjon av begrepet «menneske». I 1814 hadde Grunnloven en paragraf om at «Jøder eier ikke adgang til riket», en paragraf jeg tviler på var innsatt der av forsamlingens ateister, om de fantes. Siden har kirken akseptert stadig større menneskegrupper som «verdige» – til og med kvinnelige biskoper. Denne utviklingen har ikke kommet innenfra, men fra et press fra samfunnet utenfor – og, hvis man skal se litt kynisk på det, fra et behov for å beholde kunde- og rekrutteringsgrunnlaget. Å fremstille denne langdryge motstand som drivkraften for et moderne menneskesyn er ikke troverdig.

Forskjellen på tro og vitenskap er at vitenskapen endrer mening i lys av nye observasjoner. Riksaasen Dahl fremstiller «tro» på vitenskapen som en egen religion, men vitenskap er kun en fremgangsmåte for å fremskaffe kunnskap som er så korrekt som det er mulig å få den. Den rasjonalitet den er bygget på kan også brukes for å formulere en etikk og et verdisyn som ikke er forankret i religion – FNs menneskerettserklæring, aktuell i disse dager, er et eksempel.

Skolen skal i dag integrere folk med mange livssyn. Skal man overbevise ikke-kristne innvandrere om det norske felleskaps fortreffelighet (ikke det at de fleste av dem trenger å overbevises) kan man ikke begrunne det med religion. Men man kan bruke rasjonalitet til å vise at det er best for alle parter at man oppfører seg skikkelig og respekterer hverandre og de felles regler vi har kommet frem til, håndhevet av ikke-religiøse autoriteter.

Ellers er det interessant – og bra – at selv ikke religiøse lenger henter argumenter fra religiøse skrifter, muligens fordi disse har mistet mye av sin autoritet i en verden der vi stadig vet mer. En annen mulighet er at de er for kronglete: Skal du skape en religion, er det viktig ikke å uttrykke seg for tydelig. Da skaper man behov for fortolkning – og makt til de som fortolker. Denne makten er liten i Norge i dag, men i faget RLE er den der fortsatt.

Den makten bør opphøre.

(Trykket i Aftenposten (minus de siste to avsnittene, noe som gjør tittelen litt underlig) 18. januar 2012. Aftenposten legger ikke ut “korte” innlegg på nettet, så derfor poster jeg denne her og på min Aftenposten-blogg.)