Shirky om hvor vi finner tid – og hvorfor den yngre generasjon ser etter musen

Dette foredraget av Clay Shirky sirkulerer rundt omkring i bloggosfæren, dels som avskrift, dels som video. Elegant holdt, dette er en språkføring mange engelsklærere burde studere. Shirky er kjent for sine mange elegante essays og for boken Here comes everybody.

Ifølge Shirky er TV bokstavlig talt opium for folket, og vi ser altså nok på det til at hvis vi i stedet hadde interagert over nettet, kunne vi laget 10.000 Wikipedia’er…. Med andre ord, skal du blogge, slutt å se på TV. Og gjør deg klar for en generasjon som forventer å kunne gjøre noe med sin underholdning, i stedet for bare passivt å konsumere den.

Her er en annen video om hva Internett kommer til å gjøre med samfunnet – hvor han sammenligner Internett med boktrykkerkunsten, så telegrafen, så opptaksmuligheter, så kringkasting – og hvor hovedeffekten ligger i å redusere behovet for hierarki som koordineringsmekanisme. Han gir mange gode eksempler på selv-organiserende grupper og kollektiv handling fasilitert av ulike former for nett-teknologi. Ettertenksomt.

(Via Making Light og Slashdot.)

Test Windows Live Writer bildeopplasting

Hawaii 071Her er et bilde der jeg har lagt teksten på venstre side av bildet….  Det ser ut til at det fungerer greit.

Så var det opplastingen…. den skal gå automatisk via FTP. Vi prøver….

To minutter senere: Det ser ut til at det fungerer, blir en noe merkelig URL på bildet, men dette er mye lettere enn manuell FTP og manuell lenkehacking. Windows Live Writer er produktivitetsøkende…

Bildet er forøvrig fra Hawaii North Shore, nærmere bestemt Turtle Bay.

Det rører seg innen skolevesenet også

Sitter på NHO Hordalands årskonferanse og hører på en presentasjon av Norwegian Talc, som i en årrekke har tatt inn skoleklasser for å lære dem om hva de holder på med – og lære dem litt matematikk. Blant annet er det mange elever som ikke helt har forståelse for hva en kubikkmeter er – så da blir de satt til å flytte en pall (kubikkmeter) med 25-kgs sekker fra et rom til et annet. Da vet de hva 25 kg er, og hva en kubikkmeter er. I tillegg lærer elevene noe om å regne ut hvor mye materiale det er i en silo, hvor mye det koster å lage det, hvor mye man kan selge det for, og hva effekten er hvis kronen styrker seg enda mer…

Realfag i praksis, med andre ord. Elevene som har vært der, går opp en karakter i gjennomsnitt i matematikk. Tenk det.

Deretter er det prisutdeling til BKK og Kirkvoll skole i Bergen, som får belønning for å ha laget et samarbeid rundt real- og teknologifag.

Deretter kom rektor Inge Alver fra Knarvik videregående skole, der man har et program som heter TAF – tekniske og almenne fag – og som kombinerer arbeid med studier, slik at elever etter en fireårig videregående skole kommer ut med både fagbrev og studiekompetanse. Hensikten er å rekruttere ressurssterk ungdom inn i yrkesskole, og det virker. Skolen ligger 40 minutter med buss fra Bergen, men er såpass populær at nesten halvparten av elevene kommer fra derfra. Mange av elevene begynner å studere i utlandet, særlig har de forsynt universitetet i Newcastle – og får ros for at de ikke trenger å forklares hvorfor de trenger å lære seg differensialligninger. Programmet er "eksportert" til 15 andres skoler, men er fremdeles et prøveprosjekt og ikke en del av det norske utdanningssystemet. Det burde det være.

Jeg vil til Bergen, vil til Bergen med det samme….

Det har vært litt opphold i bloggingen her i det siste, noe som skyldes dårlig tid og mange jern i ilden. Sitter akkurat og forbereder et foredrag jeg skal holde i Bergen, det er andre gang jeg skal dit denne uken. Mandag holdt jeg foredrag for kunder av EDB Business Partner sammen med Helge Skrivervik, som er ene halvparten av MyMayday.com, bor i Son, og ser ut til å ha fått til en digital livsstil. Han snakket om overgangen fra "en klient for alle tjenester" til "en tjeneste for alle klienter" og jeg fulgte opp med et foredrag kalt "Slipp brukerne fri" basert på denne artikkelen.

I dag er det NHO Hordaland’s årskonferanse som står for tur, med et foredrag kalt "Frykten for de beste", blant annet basert på denne og denne kronikken.

Forhåpentligvis blir det fint vær over fjellet…

Digitale journalister og ikke-digitale nyhetskanaler

Anders Brenna, redaktør i digi.no, har noen bra blogginnlegg om hvordan man skal sikre at noen kommer på pressekonferanser (ha noe nytt, ikke send ut pressemelding før noen timer senere, slik at det er vits i å komme). Likte særlig setningen "De som sier at det ikke finnes dumme spørsmål, har ikke vært på pressekonferanser."

Han har også skrevet et innlegg om datastøttet journalistikk som jeg har hatt liggende i min RSS-leser en stund. Det finnes en rekke eksempler på avisers bruk av søkemotorer for bokstavlig talt å grave frem stoff (et eksempel er jo Chicago Tribunes funn av mer enn 2600 CIA-agenter gjennom bruk av søkemotorer.) Det er ikke noen nytt, det som virkerlig forundrer meg er i hvor liten grad dette gjøres av aviser. Anders nevner her at generelle søkemotorer som Google o.l. kanskje ikke er særlig velegnet, og at avisene må bygge opp sine egne indekser. Det er kostbart og vanskelig, og bør i så fall gjøres automatisk. Jeg undrer meg litt over at aviser og nyhetsorganisasjoner ikke har vært mer aktive med å støtte sider som wikileaks og smoking gun – og hvorfor i all verden statlig informasjon i Norge holdes bak dårlig funderte betalingsvegger.

For meg ser det ut til at det gjøres mye graving, men ikke av journalister, og at pressekonferanser er mer konferanser enn presse. Hva med en gravende artikkel om hvem som går på pressekonferanser – er det et omvendt forhold mellom produktivitet og antall pressekonferanser, for eksempel?

Hva skjedde egentlig i OOXML vs. ODF-diskusjonen?

Det ser ut til at beslutningen om at Norge skulle stemme ja til OOXML som ISO-standard ble fattet på en svært merkelig måte – tvers i mot teknisk ekspertise og uten snev av demokrati.

Mitt spørsmål er: Hvem er denne direktøren fra Standard Norge – og kan vedkommende vennligst komme med en kommentar til denne artikkelen? Det finnes riktignok en kommentar her, men den er nokså lite utfyllende og forklarer f.eks. ikke hvorfor prosessen er så vinklet mot aksept. Heller ikke kommentaren om at en stor andel likelydende brev skal tillegges samme vekt som mer begrunnede svar hører hjemme i en standarddiskusjon – da kan man like gjerne kutte hele komitediskusjonen og ha en nasjonal avstemning.

Dette ser rett og slett ikke bra ut, uansett hva man måtte mene om filformatet i seg selv. For eksempel er det å insistere på en konsensus – at alle skal være enige – i praksis en fremgangsmåte som fører til at den som eier og foreslår standarden har en slags vetorett (eller i alle fall retten til å presse beslutningen fra komite til ledelse.)

Dette krever en mer utfyllende forklaring. Og hvorfor i all verden opptrer vedkommende direktør anonymt?

(Via Slashdot.)

The Wealth of Networks

Fant akkurat ut at Yochai Benklers  glimrende The Wealth of Networks er tilgjengelige i en søkbar versjon på UiOs server. (Benkler har lagt sin bestselger ut som en wiki og som mye annet også, men UiO har altså trådd til med egen versjon.) Så greit når man skal ha tak i et sitat….

Duverden så mye enklere verden blir bare man blir kvitt hindringene fra forrige versjons teknologi.

Nøgne Ø tar gull og sølv

VG melder at Nøgne Ø har tatt sølv og gull i World Beer Cup. Det er bare å gratulere – man er ikke akkurat overrasket, etter å ha smakt både Dark Horizon (som vant gull i klassen "Strong Ale" og Porter, et lettere, mørkt øl.

Det er bare å gratulere Tore, Kjetil, Cili og resten av bryggerigjengen med innsats og resultat! Velfortjent!

(Takk til en årvåken Øyvind Strømme for tipset.)

Aloha

Tilbake fra en kort uke på Hawai’i, fra en konferanse arrangert av AACSB, en organisasjon av primært amerikanske business schools. Jeg var der på vegne av Masterstudies.com, og vi hadde et meget vellykket resultat, med mange skoler interessert i vårt opplegg (inkludert noen direkte kontrakter) og mye trafikk (vi fikk stadig kommentarer fra de andre om at vi hadde så mange) på vår stand.

(For meg var det forøvrig interessant å stå på stand og promotere et produkt, noe jeg ikke har gjort før. Vanligvis pleier jeg å gå fort forbi utstillingsområdet på slike konferanser, siden jeg er sjenert av natur og ikke liker å snakke med selgere. Meget interessant å se andre reagere på den måten når de ser deg. Heretter skal jeg være hyggeligere mot selgere…..)

  I tillegg hadde jeg en dag fri etter at konferansen var over, noe som ble benyttet til en biltur opp til "North Shore" der alle de kjente surfeområdene er. Det ble også tid til et møte med en 3/4 meter lang havskilpadde og et besøk på Polynesian Culture Center. Bernt Blankholm, som jeg reiste sammen med, er ekspert (han har vært på det norske landslaget i vindsurfing i mange år) på surfing men hadde ikke vært på Hawaii før. Det ble tid til en runde med surfing på Waikiki Beach også (samt en tur eller to innom Duke‘s bar), så nå kan jeg si at jeg har surfet (eller, rettere sagt, forsøkt å surfe) to ganger – på Waikiki og Bondi. Hawai’i er forøvrig et meget interessant reisemål – det er en sydhavsøy og har en tydelig egenkultur, samtidig som det er USA med tilhørende bekvemmeligheter. Det eneste problemet er at det er langt dit: 12 timers tidsforskjell sitter i kroppen når man kommer hjem igjen, særlig når man reiser monkey class.

Nuvel, jeg kan i alle fall tenke meg å komme tilbake, særlig slik dollarkursen er nå. Da skal jeg melde meg (og kanskje hele familien) på en ukes surfeskole og faktisk komme lenger enn å ri en bølge på knærne.

From worst to first

Det var meget oppmuntrende å se denne artikkelen om Ullern videregående skole, som lå sist på listen over Oslos videregående skoler for syv år siden og var truet av nedleggelse. Man ansatte en rektor, Paal Riis (bildet), som faktisk oppfører seg som en leder (tenk det, han går i dress*) i stedet for en primus inter pares på lærerværelset. Nå har målrettet arbeid gitt resultater, skolen er trygg og rektor har skrevet bok om hvordan ting skal gjøres. Bra!

Jeg har i årevis hevdet (her, her, her og  her, for eksempel) at måling av skoler og offentliggjøring av søkeresultater og alle andre kvalitetskriterier ikke skaper taperskoler. Vi har alltid hatt gode og dårlige skoler, målinger forteller oss bare hvem de er. Ullern videregående er et eksempel på at det nytter*, og at resultatorientert styring av skoler er et svært viktig element på veien til å få skikk på norsk utdanning.

Så får det heller være at boken bruker moteordet coaching i tittelen – den skal i alle fall bestilles snarest.

*Jeg tar forbehold om karakterresultat her – søkermassen har i alle fall gått fra 9 til 180. Om noe av dette er et resultat av Oslos surrealistiske soneinndeling får så være.

PS: "From worst to first" kommer fra Gordon Bethune, som snudde Continental Airlines på slutten av 90-tallet.

Obligatorisk om Kina

Henning Kristoffersen: Det nye Kina. Universitetsforlaget 2008-02-27

Obligatorisk lesning for alle som skal til Kina i jobbsammenheng – en kortfattet, innholdsrik, og svært nyttig guide til et urbant Kina, uten orientalisme og turistattraksjoner, for den som vil lære mer enn tohånds visittkortføring.

Da jeg var i Kina på midten av 90-tallet var landet virkelig fremmed – ingen snakket engelsk, jeg ante ikke hva jeg spiste, og når jeg gikk i Beijings bakgater kom flokker av småbarn strømmende ut med snakketøyet i høygir og pekefingrene i bratt vinkel mot det lengste menneske de noensinne hadde sett.

Slik er det ikke lenger. Kina har gått fra kommunistisk isolasjon via frenetisk billigproduksjon til hypermoderne urbanisme i løpet av to tiår. I 1995 var fremdeles deler av veien fra Beijings flyplass til sentrum gruset. Nå er det fire filer i hver retning, men likevel trafikkork. Flytoget til Shanghais hovedflyplass kommer opp i 430 km/t – dobbelt så fort som i Oslo). Det er bygget 4000 bygninger over 20 etasjer i Shanghai siden 1992. Mao-dresser, rickshaws og fake-markeder er stadig vanskeligere å finne (prisene i kjøpesentrene i Shanghai er ofte høyere enn i Norge), og en nordmann på tur kan lett komme til å tenke at Kina er et moderne land, ikke noe utenom det vanlige.

Trass i hypermoderniseringen er Kina likevel annerledes. Folk har andre oppfatninger om avtaler, forhandlinger, karriere, familieforhold og økonomi. Skal man gjøre noe mer i Kina enn å være turist og handle ”Lolex”, trenger man å sette seg inn i Kinas historie, kultur, økonomi og skikker for å unngå dyre og pinlige feiltakelser.

Hittil har dette ikke vært så lett – man har vært henvist til å snakke med kolleger, lese turisthåndbøker eller, hvis man er skikkelig ambisiøs, amerikanske bøker om forretningsdrift i Kina. Men nå har min kollega Henning Kristoffersen, som snakker kinesisk og har hatt ansvaret for BIs Kina-aktiviteter i en årrekke, skrevet Det nye Kina, en innføring i kinesisk kultur og forretningsskikk som burde være obligatorisk lesning for alle nordmenn som tenker seg en tur nedover.

Boken er et funn for alle som skal til Kina på forretningsreise – den dekker de områdene du ikke finner i turistbøkene, som politikk, økonomi, forretningsskikk, og kanskje aller viktigst, den gir en god følelse av den moderne kinesers hverdag. Henning Kristoffersen har utstrakt erfaring med Kina – han snakker kinesisk, har drevet forretninger der, og har både undervist og administrert kinesiske studenter. Han har til og med spilt i en kinesisk såpeopera, i rollen som vestlig, kvalitetsfiksert produksjonssjef som til slutt får fabrikkeierens datter.

Boken tar for seg en rekke av de sidene av Kina som kan virke forvirrende på en provinsiell nordeuropeer: Hvorfor blir ikke Kina demokratisk og kvitter seg med partiet (fordi det representerer politisk og økonomisk stabilitet, og har legitimitet så lenge levestandarden øker), hvorfor maser Kina fremdeles om Taiwan og Tibet (av nasjonal stolthet og fordi Kina som enhet er noe relativt nytt og noe å kjempe for), hvorfor svarer ikke kinesere på spørsmål med et klart ja eller nei (fordi man risikerer å tape ansikt, eller å påføre motparten tapt ansikt.) Kina er, for Henning Kristoffersen, ikke mystisk, bare annerledes. Han bruker mange eksempler, en stor del selvopplevd, om hvilke feller man kan gå i (forhandlinger er et maktspill med relativt kortsiktig prioritering, familie og forbindelser er viktigere enn skrevne kontrakter, moral og tradisjon spiller en større rolle enn man skulle tro.)

Boken tar for seg kinesisk kultur, familiemønstre, språk (naturlig nok nokså overfladisk), politikk, og forretningsliv. Personlig syntes jeg kapitlene om kultur og forretningsliv var mest relevante – fordi en rekke av mine egne observasjoner faller på plass. Kinesere er kollektivistiske, men bare i forhold til sin gruppe (derfor gir man alt for familien men sniker i køer), og de er intenst pragmatiske – det er resultatet som teller. Selv har jeg, i forhold til studenter, lært at de takler individuell kritikk svært dårlig, men tar gruppevise tilbakemeldinger greit – gruppen kan godt miste ansikt, men ikke individet. Pragmatismen slår ut i at man må ha kontrollrutiner (sjekk at eksamensbesvarelsene ikke er kopiert fra Internett) der man i større grad vil kunne bruke sosiale kontrollmekanismer i Norge.

Kapitlene om familieliv og politikk er mer forklarende og forståelsesorientert. Henning Kristoffersen har et logisk-økonomisk perspektiv på kultur, og boken er nok preget av at han kjenner det urbane Kina best (særlig Shanghai), men det er jo også den delen av Kina de fleste nordmenn kommer i kontakt med. Mange av eksemplene er fra student- og forretningsmiljø i det urbane Kina, og forklarer mange ting som kan virke rart for oss nordmenn – som at tildeling av studielån delvis er drevet av medstudenters oppfatning av den enkeltes forbruk og oppførsel.

Boken har lite å si til den naive turist – noe jeg ikke ser som en svakhet. En hvilken som helst guidebok vil gi deg åpningstidene for Den forbudte by, restaurant-kutyme og prutestrategier på fake-markedet. Denne boken er komplementær til guidebøkene, mer enn oppskrift på hvordan man skaper grunnlaget for en mer langvarig relasjon enn hvordan man får et vellykket opphold.

Vår relasjon til Kina kommer til å bli langvarig og, dessverre, preget av kommunikasjons­vansker. Til sommeren er det OL i Beijing, en begivenhet som for kineserne representerer en slags nasjonal eksamen, en bekreftelse på at Kina ikke bare økonomisk, men også politisk og kulturelt er et fullverdig likemann i det internasjonale samfunnet. Mange nordmenn skal til Kina for å delta eller se på dette arrangementet – og mange av dem ønsker både å forstå og bli forstått av (og kanskje også å påvirke) Kina og kineserne. Henning Kristoffersens bok burde være obligatorisk lesning her, både for de som skal nedover og de som vil boikotte. Det budskap man ønsker å sende, uansett hva man gjør, er sannsynligvis ikke det budskap som oppfattes. Lesning av denne boken kan gjøre forskjellen.

Og det er jo meget pragmatisk – og dermed kinesisk.

Hva blir høstens store IT-diskusjoner?

Det er på tide å tenke på høstprogrammet i Polyteknisk Forenings gruppe for informasjonsteknologi, og herved åpner jeg for kreative forslag fra alle interesserte (bruk kommentarfeltet). Denne gangen synes jeg vi skal slippe oss litegranne løs, med de store vyer – så her er noen ting Styret ber om innspill på:

  • sett at vi kunne få sponset en hvilken som helst interessant foredragsholder (og finner vi en som passer, skulle det faktisk være mulig), hvem bør vi da invitere?
  • hvilke vanskelige og viktige tema finnes det innen krysningspunktet (informasjons)teknologi og samfunn som sjelden eller aldri tas opp til debatt (med andre ord, finnes det noen elefanter i rommet?)
  • hva slags teknologi ønsker folk å vite mer om – vi har hatt møter om hvordan bruke Media-PC-teknologi, for eksempel – der man kan tenke seg et ikke-salgsorientert temamøte
  • finnes det andre møter og konferanser til høsten der Polyteknisk Forening bør ha et samarbeid?

Forlag mottas med takk – i feltet nedenfor. Jeg skal gjøre mitt beste for å slippe gjennom de som måtte havne i spamfilteret – send meg gjerne en epost for sikkerhets skyld hvis så skulle skje.

ODF-støtte fra produktivt hold

Frid Ingulstad viser en ukjent side som kunnskapsrik kritiker av OOXML og storbruker av Linux og OpenOffice. Sterk og klar melding fra uventet hold – nå synes jeg faktisk det er på tide at Microsoft kommer på banen med et tilsvar til henne, holdt i samme klare språk og med tilsvarende klare argumenter – kanskje fra min gamle student Henriette Grønn?