Kurs i case-undervisning

De siste to dagene har jeg holdt kurs i case-undervisning for ansatte ved Hotellhøgskolen, Universitetet i Stavanger, etter initiativ og invitasjon fra Håvard Hansen. Det er interessant å snakke om caseundervisning og demonstrere det i andre kontekster enn jeg er vant til. Jeg mener case-undervisning (og diskusjonsbasert undervisning rent generelt) har et svært bredt bruksområde, men hvordan man gjør det må naturligvis tilpasses studenter, emner og læringsmål.

Det er første gang jeg holder et slikt kurs på norsk, og jeg lærte en hel del om tilpasning til norske forhold og til undervisningssituasjoner utenfor en (privat) handelshøyskole som jeg er vant til. En interessant vinkling er at caseundervisning kan tilby relevans og teoriapplisering – rett og slett en måte å gjøre studier mer praksisorientert gjennom å demonstrere bruk av reell teori, samtidig som man kan forberede studentene for reelle arbeidssituasjoner.

Jeg henvIste til endel materiale i kurset, de er samlet her for deltakerne og, vel, for alle andre som er interessert i case-undervisning. (Og jeg er klar over hvor lite av dette som er norskspråklig – se på det som en mulighet til å bidra!):

  • En nyttig artikkel: Christensen, Clayton C. and Michael Raynor (2003) «Why hard-nosed executives should care about management theory«, Harvard Business Review. Velskrevet artikkel om hvordan man lager teori – og hvorfor det er viktig å forstå hva som fungerer i noen sammenhenger ikke fungerer i andre. Jeg bruker denne artikkelen som begrunnelse for å bruke caseundervisning til å teste teori en (simulert) praksis – caseundervisning er simulering av beslutningssituasjoner, og er utmerket for å finne ut om teorier er teorier eller bare oppfatninger og buzzwords.
  • Kilder til cases: Jeg bruker stort sett Harvard Business Press case-samling. Der har alle som underviser ved «degree-granting institutions» tilgang (man må registrere seg med en epostadresse tilhørende en institusjon og kunne vise til en tilknytning, f.eks. en personlig webside på institusjonen.) Det finnes andre case-kilder også – her er en liste.
  • Materiale til studenter som skal forberede seg: Også her finnes det masse materiale ved ulike universiteteter. Jeg liker Bill Ellets Case Study Handbook, som nettopp er kommet i ny utgave, men den kan kanskje bli litt mye for mindre kurs og når man bruker cases bare som en del av undervisningen. HBSP tilbyr å bruke bare noen kapitler av boken, så man kan jo prøve det. Sammen med Hanno Roberts har jeg laget en videoserie for studenter, opprinnelig for BIs studium i Kina. Den er litt langdryg, men man kan jo lage sin egen. For kompliserte cases har jeg et lite notat om hvordan man kan analysere caset gjennom å sette opp en strukturert tidslinje.
  • Kursopplegg: Man kan finne mye på nettet, jeg stjeler med stolthet. Her er i alle fall noen av mine egne kursopplegg: GRA6834 Business Development and Innovation Management (M.-Sc., over et semester, ukentlige forelesninger), GRA68175 Technology Management and Disruptive Technology (todagers modulbasert casekurs, EMBA), og mitt memo til studenter i Kina (firedagers kurs, mer strukturert og instrumentelt enn vanlige case-kurs.)
  • Egen caseproduksjon: En bloggpost om hvordan man lager egne case, men man kan også bruke annet materiale – avisartikler, bloggposter, videosnutter – som diskusjonsgrunnlag. Det viktige er at det er rom for diskusjon – at det finnes nok detaljer, og at materialet illustrerer det man ønsker å undervise på en måte som ikke er opplagt og som gir rom for tolkninger og kompleksitet.

Hvordan skrive et undervisningscase

Siden jeg av og til underviser i undervisningsteknikk (særlig case-undervisning) og har skrevet en bok om dette med Bill Schiano, blir jeg av og til spurt om hvordan man skal skrive et undervisningscase. Det følgende er en kjapp oppsummering av hva jeg mener er viktig (i hovedsak en oversettelse av denne bloggposten.)

Hva er hensikten med caset?
For det første: Et case skrives i en spesifikk undervisningshensikt. (På Harvard Business School får man faktisk ikke skrive et nytt case uten at det er satt inn i en spesifikk undervisningssituasjon. Det holder ikke at man har en interessant bedrift som har gjort noe spennende – selv den mest spennende og nyskapende historie trenger å ha et pedagogisk poeng, en teori eller et dilemma å illustrere.

Standard disposisjon
Cases – særlig de som skrives på Harvard – følger en disposisjon som nok er en klisjé, men som er svært effektiv. Den ser omtrent slik ut:

  • 0.5 side: Introduksjon: Casets hovedperson introduseres, vanligvis en leder eller mellomleder som lurer på hva han eller hun skal gjøre i et viktig spørsmål. Tanken er å fortelle studentene fra hvis perspektiv caset er skrevet, sette scenen, kanskje si noe om analysenivået – og det er det hele. Det at det er personlig skrevet, hjelper studentene å identifisere seg med personen og føle det litt som om de har den samme utfordringen selv.
  • 1 – 1.5 sider: Beskrivelse av firmaet eller organisasjonen – ikke hele histoiren, men relevante detaljer. Man må forklare hva bedriften eller organisasjonen gjør, hvordan den tjener penger, hva den produserer, hvordan den har kommet til den situasjonen som beskrives. Bedrifter og organisasjoner er i stor grad formet av sin historie, så i alle fall jeg mener at man heller bør ha for mye enn for lite detaljer her.
  • 1 – 1.5 sider: Bransje/omgivelsesbeskrivelse. Bedrifter og organisasjoner eksisterer innenfor en kontekst, og du må beskrive den. Beskrive bransjen, dens utvikling, og bedriftens plass innenfor den. Vær kortfattet, men presis, og legg gjerne inn mer detaljer enn strengt tatt nødvendig.
  • 1 – 5 sider: Problem. Dette er casets tema – beskriv det utførlig og nøytralt, få med kompleksiteten i situasjonen. Et undervisningscase skal skrives slik at flere alternative løsninger er mulige, så man har noe å diskutere.
  • 0.5 side: Avslutning, typisk at casets hovedperson(er) oppsummerer spørsmplet og lurer på hva de skal gjøre – ofte i form av en eller annen form for hendelse (et styremøte, for eksempel) der de skal legge frem en anbefaling til løsning.

De fleste case er et enkeltcase, men man kan ha B-case (som deles ut til studentene etter at man har diskutert det første caset) og til og med et C-case. Det er viktig at B og C cases er kortfattet, siden de skal leses i klasserommet. B-caset sier typisk noe om hva bedriften eller organisasjonen gjorde og introduserer kanskje et problem som oppsto på grunn av avgjørelsen. C-caset, hvis det er nødvendig, bør bringe en slags avslutning. Etter min erfaring er vanskelig å generere noe særlig diskusjon etter et C-case – studentene blir slitne. En fersk caseforfatter som skrive rom et firma med en lang historie kan nok bli fristet til å lage en lang rekke med korte case, men i praksis fungerer ofte dette dårlig – ikke minst fordi det gjør diskusjonen svært forutsigbar.

Det man ikke skal gjøre
Jeg har sett en hel del nybegynnerfeil som kommer når man skal skrive et case for første gang. Her er noen av de tingene man bør unngå:

Ikke teori. Et godt case skal være en beskrivelse av en interessant situasjon, ofte en avgjørelse som må tas – og ikke noe annet. Det betyr at det skal ikke være teori og ikke diskusjon i selve caseteksten. Spar teori og diskusjon til en eventuell «teaching note» eller skriv en separat akademisk artikkel. Ikke bare gjør dette caset mer realistisk, det åpner også for at man kan bruke caset innenfor kurs og undervisningssituasjoner det ikke opprinnelig var ment for. Å holde teori utenfor kan være vanskelig hvis du bare er vant til å skrive akademiske artikler – men det er god praksis å legge frem «just the facts». (Hvilke fakta du velger å legge frem er naturligvis også en form for diskusjon og tolkning, men vi lar den ligge i denne omgang.)

Ingen helter, ingen skurker. Når jeg lærer studenter å analysere et case (og når jeg hjelper organisasjoner å forstå komplekse situasjoner) pleier jeg å si at for de fleste situasjoner innenfor ledelse og forretningsdrift et det god praksis å gå ut fra at folk ikke er dumme og ikke onde. Så – når du skriver et case, pass på at det har ingen helter og no ingen skurker. Hvis et case hare en klar helt eller en klar skurk, er det et tegn på at du ikke har lagt inn nok detaljer. Skriv det så studentene kan se situasjonen fra flere sider.

Ingen vurderinger. Et vanlig problem er at man finner karakteristikker og vurderinger fra forfatteren i et case – særlig hvis caset er skrevet av en firma som skriver om seg selv. Et case (også et kundecase man bruker i reklame) er mest troverdig hvis det er skrevet i en nøytral og beskrivende tone. Ikke skriv at et firma er «ledende» – beskriv hva firmaet gjør og hvilke resultater de har oppnådd, og la leseren selv vurdere hvor ledende firmaet er eller hvor vellykket hovedpersonen er. For eksempel: «Nilsen var en dyktig leder, med ansvar for et stort og vellykket prosjekt.» Legg til opplysninger som forteller noe, og skriv. «29 år gammel ble Nilsen forfremmet til den yngste direktøren i firmaets historie, etter å ha utviklet og innført bransjens første maskinlæringsplattform.»

Ikke noe konsulentspråk. Vær svært forsiktig med motepreget språk og konsulentuttrykk. For eksempel: Er firmaet i ferd med å inngå en strategisk allianse eller samarbeider man bare med et annet firma i den hensikt å oppnå noe spesifikt? (Som en britisk venn av meg pleier å si: Jeg kjøper alle sokkene mine på Marks & Spencer – det betyr ikke at jeg har inngått en strategisk allianse med dem.) Unngå uttrykk som ikke er veldefinert, og vær presis i din språkbruk. Husk at et undervisningscase har lengst holdbarhet når det beskriver en situasjon som involverer mennesker og dilemmaer, ikke spesifikke situasjoner eller teknologier (som Fabritek-eksempelet nedenfor).  Jeg bruker ofte eldre case om teknologi, og hvis studentene klager over at casene er gamle og datamaskiner er mye raskere nå, så ber jeg dem bare ta en penn og endre alle årstallene og oppdatere datamaskinenes ytelse – og se om noe annet endrer seg.

Dramatisk struktur
Et virkelig velskrevet case har en dramatisk struktur – det er en begynnelse, en midtseksjon som bygger opp historien, og et virkelig interessant dilemma til slutt. De beste casene er som detektivhistorier, hvor du må grave deg langt ned i detaljene for å der du finner overraskende og ofte kontraintuitive konklusjoner. Et eksempel på en skikkelig «detektivhistorie» er Fabritek 1992, et gammelt (først publisert 1967, oppdatert 1992 av Jan Hammond) case om et kvalitetskontrollproblem i et mekanisk verksted. (Takk til Robert D. Austin, glimrende caseunderviser, for å ha gjort meg oppmerksom på dette caset og lært meg hvordan det skal undervises.) Fabritek er glimrende fordi det starter med en beskrivelse av bedriften (strategisk nivå), beskriver arbeidsprosessen og aktørene (organisasjonsnivå/forretningslogikknivå) og deretter problemet (operasjonelt nivå). En detaljert analyse av de operasjonelle detaljene leder til en noe overraskende konklusjon, som så kan diskuteres på organisasjons- eller prosessnivå, og deretter plasseres i en strategisk kontekst. Caset er glimrende fordi det tillater studentene å trekke linjer mellom disse nivåene, lærer dem at djevelen virkelig er i detaljene, og at du som leder bør ha en dyp, operasjonell forståelse for hvordan bedriften din faktisk gjør ting og faktisk tjener penger.

iPremier-front-pageEt annet case som viser kvalitet og innovasjon er iPremier, skrevet av Robert D. Austin og Jeremy C. Short. Det er det første og eneste tegneseriecaset jeg kjenner til. Historien handler om et lite, nettbasert firma som selger gaveartikler, og hvis webside og systemer blir angrepet av hackere. Angrepet avslører store sikkerhetshull og manglende beredskapsrutiner, og tvinger ledere på mange nivåer og innen mange spesialiteter til å ta vanskelige beslutninger. Det grafiske formatet gjør figurene levende og bygger opp historien (selv om jeg tviler litt på om de ansatte i et slikt firma i gjennomsnitt er like vakre, veltrente go velkledde som tegnerne fremstiller dem.) Caset illustrerer nokså innfløkte tekniske problemer på en forståelig måte (også for ikke-tekniske studenter) og har et glimrende plot med et B- og et C-case. Jeg liker å bruke endel tekniske case i mine kurs fordi, vel, en av mine kjepphester er at det ikke er nok teknologi på handelshøyskoler, og et case som iPremier illustrerer med all ønskelig tydelighet hva som kan skje hvis ledere neglisjerer teknologi og betrakter det som noe de kan overlate til teknologer i et hjørne. Det grafiske formatet (det finnes filmbaserte case også) gir studentene en liten pause fra vanlig tekst – standard case-tekster kan bli litt ensformige i lengden.

Detaljer, detaljer, detaljer!
Forskningscases – slike som publiseres i akademiske tidsskrifter – tenderer til å være skrevet for å passe i en spesifikk sammenheng, noe som betyr at bare opplysninger som er relevant for den sammenhengen blir tatt med – ofte nokså abstrahert. Et undervisningscase er det stikk motsatte: Det trenger masse opplysninger, gjerne tilgjengeliggjort som appendikser (grafer, bilder, tabeller, dokumenter, etc.) bakerst i caset, etter hovedteksten. En caseforfatter, når han eller hun besøker et firma eller en organisasjon for å lage et case, må legge merke til de små detaljene og legge dem inn, omtrent slik en god journalist gjør. I et av mine kurs lar jeg studentene skrive case som fagoppgave, og sier til dem at de skal skrive caset så detaljert at når du har lest det føles det litt som om du har jobbet der. For å få til det, må du få tak i nødvendige opplysninger. (Det kan av og til være nødvendig å maskere opplysninger for å kunne publisere dem, men hvordan man gjør det får jeg heller ta i en annen bloggpost.) Studentene klager av og til over at det er for mange detaljer i et typisk Harvard-case, og at ikke alle av dem er relevante (i hvert fall ikke i alle kurs). Men slik er det jo i den vanlige verden også – og det å finne ut hva som er relevant og hva du ikke skal legge vekt på er en egenskap det er svært viktig å oppøve hos prospektive ledere.

Lesing – og jobb.
grandongillJeg kjenner ikke til så mange gode bøker om hvordan man skal skrive et godt undervisningscase, kanskje med et unntak: Grandon Gill (bildet), professor ved University of South Florida og en glimrende caseforeleser har skrevet Informing with the case method, gratis nedlastbar i PDF, MOBI og EPUB format fra hans webside. Den har masse detaljer, tips og tricks, ikke bare om caseskriving, men også om caseundervisning og kursplanlegging. (Og, ahem, for de siste to er jeg vel nærmest forpliktet til å anbefale Bill Schianos og min bok Teaching with Cases: A Practical Guide.)

Sist men definitivt ikke minst: Ikke underestimer hvor mye jobb det er å skrive et skikkelig undervisningscase. Å få detaljene riktige, beskrive dramatis personae, og å utvikle en skikkelig historie er litt av en utfordring, forskjellig (i mange dimensjoner) fra å skrive en akademisk artikkel. På den annen side: Får du det til, har du et meget effektivt læringshjelpemiddel i mange år fremover.

Lykke til!

Anbefalt: appear.in

Premium_–_appear_in_–_one_click_video_conversationsTelenor har laget en videokonferansetjeneste som heter appear.in (Twitter: @appear_in) – og den er fantastisk! Alt du trenger å gjøre for å delta i en konferanse er å åpne et browservindu og skrive

appear.in/etellerannet

der «etellerannet» er et ord du finner på. De andre du skal ha konferanse med gjør det samme, og dermed er man i gang. Kamera, deling av skjerm, alt fungerer smertefritt, og det hele er gratis (i hvert fall med opp til fire åtte deltakere, som jeg har prøvet.) Hvis du ønsker ditt eget rom med egen utforming, flere deltakere, etc. finnes det en premiumversjon til $12 i måneden. Ingen slitsomme installasjoner av apper, ingen snåle settings, ingen drivere, ingen oppdateringer. Bare å sette i gang. Suverent!

Anbefales!

(Nei, jeg er ikke sponset. Bare liker tjenesten.)

 

Forelesertricks: Å bli kvitt lange lenker

Ganske ofte må jeg oppgi webadresser som studentene kan bruke, og ofte (særlig ved bruk av Google Docs) blir de lange og kompliserte. Som regel er det ikke noe problem når man kommuniserer elektronisk, men av og til må jeg be studentene gå inn på en webside mens jeg foreleser. Da er det greit å bruke en URL (Uniform Resource Locator, fancy betegnelse for webaddresse) for å gjøre om, for eksempelt

til

  • goo.qr2gl/Gakezf

som jo unektelig er kortere å skrive. Jeg kan også lage lenken om til en QR-kode som jeg kan vise frem på en prosjektor så studentene kan scanne den med smarttelefonen sin.

Det finnes endel slike tjenester – goo.gl, bitly.com, TinyURL, og så videre. Jeg bruker goo.gl, og etter tips fra Ragnvald Sannes har jeg installert den som en extension på Chrome-browseren. Når jeg vil distribuere en lenke, går jeg ganske enkelt til den siden det gjelder, klikker på goo.gl-ikonet på topplinjen av Chrome, og det er det. Den kan sikkert installeres på andre browsere også.

Tidsbesparende!

Det står mer om URL-forkortelser i denne Wikipedia artikkelen, inkludert noen problemer med teknikken (oppstår sjelden i en undervisningssituasjon, men det hender at spammere bruker denne teknikken for å skjule hvor pekere egentlig går hen.)

Forelesertricks: Skriv neste års kurs i år

Når man foreleser, har man gjerne det samme kurset fra år til år. Selv har jeg 5-6 kurs jeg tenderer til å gjenta i ulike former. Skal kursene være bra, bør man oppdatere dem hvert år – legge til nytt materiale, ta ut ting som ikke fungerte helt eller som har blitt gammelt, og så videre.

Mitt problem er at når jeg har forelest et kurs ferdig, går det komplett i glemmeboken inntil neste år, med masse stress rett før det skal starte igjen. Mens man underviser kurset, finner man ut at enkelte ting bør byttes ut til neste år, men så har man glemt hva det var (og har dårlig tid) neste gang kurset starter igjen.

gra6834-2017_-_google_driveLøsningen er enkel: Skrive neste års kursdokumentasjon mens du foreleser årets kurs. For eksempel har jeg laget en detaljert kursplan (skrevet i Google Doc) for mitt kurs GRA834 Business Development and Innovation Management (sist undervist høsten 2016). Den planen er stort sett den samme fra år til år, men når jeg begynner å forelese kurset, lager jeg en kopi for neste år (som bildet viser, kopierer jeg hele kursmappen), og gjør endringer i den ut fra årets erfaringer etter hver forelesning. Av og til er det ting jeg ikke får gjort – da legger jeg inn en påminnelse til meg selv om at her må ting endres, med teksten «zxzx» foran. Når kurset starter, har jeg redigert ferdig og gjør jeg mappen tilgjengelig for studentene rett i It’s Learning.

Ikke akkurat rakettvitenskap, dette, men trikset er altså å gjøre det mens kurset går. Så blir det litt mindre jobb til neste år…

(PS: Dette kan du gjøre med presentasjonsmateriale og andre ting også: Min eminente kollega Hanno Roberts legger inn en skjult side bakerst i alle sine presentasjoner der han skriver påminnelser til seg selv om hva han må endre i presentasjonen neste gang han skal gi den.)

Forelesertricks: Å bruke Google Docs under It’s Learning

Dette er en ny kategori på denne bloggen: Små tricks for å gjøre livet som foreleser enklere. Teknologi innen undervisning skal gjøre livet ditt lettere og studentenes læring bedre – og man lærer best av å se hva andre gjør, så dermed:

På BI bruker vi It’s Learning, som etter min mening er verken bedre eller dårligere enn de fleste slike systemer. It’s Learning har imidlertid en svært nyttig funksjon (som jeg, som så meget annet, lærte om fra Ragnvald Sannes): Man kan legge ut Google-dokumenter (og for all del, Dropbox og OneDrive også, men her bruker jeg Google) som del av It’s Learning-siden:

screendocs

Dettte er nyttig fordi

  • du kan lage alle kursdokumentene dine i Google Docs, som er mye bedre enn It’s Learnings egne verktøy. Du kan til og med redigere dokumentet rett i It’s Learning-vinduet.
  • du kan gi studentene rettigheter til å lese, kommentere eller redigere dokumentet (dette setter du i Google Docs). Det å gi studentene skriveaksess er nyttig av mange grunner – jeg bruker et delt dokument for å la studentene foreslå fagoppgaver, for eksempel. Linda Rademaker bruker et delt regneark for å lage studentgrupper (studentene skriver seg inn med gruppetilhørighet, og så har hun en fane med «Lost sheep» som ennå ikke har funnet seg gruppe.
  • du kan også dele en Google-mappe med studentene og lage en lenke til den fra It’s learning, hvis du heller vil dele gjennom Google Docs direkte.

For å sette opp dette gjør du slik:

  • lag dokumentet i Google Drive, kopier lenken («Share» i Google Doc, set rettighetene til «can read» hvis studentene bare skal kunne lese)
  • I It’s Learning, klikk «Add» i venstre kolonne, velg «File or link». Her har du forskjellige muligheter, men det som har fungert for meg er å velge «link» og så klippe inn lenken til Google-dokumentet. Pass på at «Embed page within itslearning» is markert, skriv dokumenttittelen, og det var det.

Og dette har gjort mitt liv enklere, og, tror jeg studentenes opplevelse av kurset bedre.

(PS: Dette fungerer naturligvis ikke i Kina, for de av dere som foreleser der, siden nesten alle Googles tjenester er blokkert…)