Mental pause

Greit å slappe av med i lunsjpausen…

Reklamer

Bokloven–en bønn om en bjørnetjeneste

(Innlegg i Aftenposten Morgen 16. oktober, ikke på nett ennå på nett her – og BI Business Review har en versjon her.)

Bokbransjens ønske om en boklov (som Hadja Tajik ser ut til å ville etterkomme) er de etablerte spillernes bønn om beskyttelse mot ny teknologi og nye forretningsmodeller: Hvis ikke bransjen får holde prisene kunstig høye, vil forfatterne tape penger og kun bestselgere selge.

Dette minner svært om platebransjens kamp mot Internett: Uten plateselskaper og platebutikker, mindre musikk og færre musikere. Men uavhengig forskning viser at Internett ikke skader artister –musikerne øker både i antall og gjennomsnittsinntekt, selv om platesalget er halvert. Digital musikk dreper plateselskaper, ikke musikere.

Bokbransjen eksisterer for å skape flest mulig forfattere og koble dem til lesere, intet annet. Reguleringen av bransjen bør vurderes kun etter i hvilken grad den bidrar til å gjøre dette, enten det nå er på papir eller elektronisk. Dagens institusjoner (store og integrerte forlag, papirbøker, fysisk produksjon og distribusjon, og bokhandler) er lite egnet i møte med nettbokhandler og e-bøker. De må endres, jo før jo heller. Hvis de ikke endrer seg, vil de forsvinne.

Bokhandlene er mest truet på kort sikt: En velassortert bokhandel krever stor plass i dyre lokaler. En netthandel har flere kunder, kan lagre mange flere bøker billigere, trenger mindre personale og kan organiseres ut fra logistikk heller enn estetikk. Elektroniske bøker fjerner helt behovet for et distribuert bokhandlernett.

Forlagenes rolle som investor og risikotaker i fysisk produksjon og distribusjon vil forsvinne, men resten – filtrering, foredling og formidling – er det fortsatt behov for. Leserne vil trenge kvalitetsvurdering, forfattere redigering og – et område der dagens forlag er sørgelig dårlige – markedsføring. Fremtidens forlag vil konkurrere om å tilby disse tjenestene til forfattere. Statsstøtten kan dreies fra innkjøp av tonnevis av papir til stipendordninger knyttet til redigering og markedsføring.

De norske forlagshusene klarte det kunststykke å overta bokhandlerkjedene rett før netthandel og e-bøker kom, og har bundet sin økonomi til verdikjedens mest truede ledd. Det er ikke første gang den slags skjer: Sony—som skapte bærbar musikk med bl.a. Walkman og Discman—mistet MP3-markedet til Apple fordi de kjøpte et plateselskap (Sony Music) som la ned veto mot en Sony iPod.

I teknologiske brytningstider kommer nye aktører inn, slik Apple og Spotify tok musikkmarkedet. I denne usikre fasen gjør vi bokbransjen, inklusive forfatterne og leserne, en bjørnetjeneste hvis vi oppmuntrer dem til å bevare det eksisterende, fremfor å kaste seg inn i fremtiden.

Den beste tjenesten vi kunne gjøre bokbransjen akkurat nå, er ikke å tillate bransjeavtaler om bokpriser, samt å tvinge forlagene til å selge bokhandlerkjedene. Det vil slippe dem fri til å definere sin posisjon i et nytt litteraturmarked uten å måtte tenke på at de skal beskytte noe som eksisterer.

Hvis vi derimot tillater dem å tviholde på gårsdagens situasjon, vil noen andre – nye forlag, dagligvarekjeder, og utenlandske aktører som Amazon.com – komme og ta fremtidens litteraturmarked fra dem.

Og det ville jo være synd – eller kanskje ikke – om de som har mest interesse og entusiasme for litteraturen i seg selv, skulle være de som i redsel lukker seg ute fra den.

Neger: Et ord og en diskusjon

En av mine unge og vanligvis svært oppegående kolleger kom heromdagen gledestrålende forbi lunsjbordet i fellesområdet og annonserte at han/hun hadde nå fått Store Norske Leksikon til å ta vekk “neger” som oppslagsord. Min reaksjon overrasket nok litt – selv om jeg er klar over at mange oppfatter og/eller bruker “neger” som et skjellsord, er det ikke noen grunn til at det ikke skal stå i et leksikon. Vi kan ganske enkelt ikke fjerne ubehagelige uttrykk fra språket fordi noen, ved å bruke dem, har endret deres betydning.

Nuvel. La oss se litt nærmere på dette: Store Norske er et leksikon (som sliter endel i en Internettverden, men det er en annen diskusjon) som skal inneholde forklaringer av begreper. Begrepet “neger” har eksistert i mange år, og har endret betydning over tid. (Norsk Wikipedia har en glimrende artikkel her, med masse detaljer og eksempler.)

Hovedspørsmålet er i alle fall: Skal et leksikon kun inneholde begreper som er positive – og positivt brukt – av alle? En rekke språkautoriteter, blant annet Finn-Erik Vinje, mener at ordet “neger” er nøytralt i Norge. Jeg er enig – det er i hovedsak nøytralt, om enn litt gammeldags, som det amerikanske “negro”, som nå kun eksisterer i begrepet “United Negro College Fund”, som har beholdt navnet for å markere organisasjonens alder. Korrekt betegnelse i USA er “black”, skjellsordversjonen er “nigger”. I Norge er “svart” nokså upresist (betydningen er ikke i nærheten av det samme som “black”, siden også pakistanere og en rekke andre ikke-afrikanske innvandrere omtales som “svartinger”) og “nigger” om mulig enda mer gammeldags (sist brukt av Ingvar Ambjørnsen i “Hvite niggere” og også brukt bokstavlig,med bevisst og sjelden nennsomhet, i Olav Angell’s oversettelse av Huckleberry Finn.) “Farget” er like obskurt.

Jeg ville aldri karakterisert noen som “neger” – ikke fordi det er nedsettende, men fordi betegnelsen er arkaisk og svært upresis. Mangelen på presisjon er faktisk grunnen, mener jeg, til at “neger” er blitt gammeldags – etterhvert som Norge blir litt mindre Blendahvitt og man blir kjent med endel mennesker med varierende hudfarge, blir begrepet meningsløst – slik det har blitt i USA. Man trenger mer presise distinksjoner, som Scruella de Vil’s behov for å skille mellom Tåsen-kurdere og Nordberg-kurdere – eller mitt forslag om å definere som nordmenn de som snakker norsk og oppfattes av omgivelsene som norske?

Vel, Store Norske har ikke lenger begrepet “neger”. Men de har beholdt “blåmann”, og til og med definert det som en “betegnelse for neger eller maurer”. Hvilket leder meg til å tro at “neger” nok kommer inn igjen etterhvert, bare det blir så gammelt at folk ikke lenger husker det og trenger en forklaring. Det hele minner meg om utviklingen fra “idiot” til “åndssvak” til “evneveik” til “utviklingshemmet” til hva-det-nå-måtte-være-denne-uken, alt ut fra en forestilling om at hvis vi bare hysjer ting ned, forsvinner nok problemet. Men vi kan ikke fjerne et ord bare fordi det blir brukt nedsettende – i stedet bør definisjonen, etymologien og beskrivelsen av ordet reflektere utviklingen i bruk. F.eks. brukes ordet “jøde” som skjellsord av enkelte (forbausende mange og unge, faktisk, hvilket sjokkerer meg endel) men vi kan jo ikke fjerne begrepet “jøde” av den grunn. (Jeg har forøvrig flere jødiske venner som ikke ville nøle et sekund med å karakterisere seg selv som “jøde”, uansett hva andre måtte legge i ordet.)

Språk har (og er) historie – og ord forsvinner ikke ut fra en politisk korrekt oppfatning om at hvis vi bare feier ting under teppet, så løser vi også et problem. Såvidt jeg husker fra rundt omkring min ungdomsskoletid, tok det bare en ukes tid for “evneveik” til å gå fra politisk korrekt betegnelse til skjellsord. “Neger” har i denne sammenhengen brukt adskillig lenger tid – og har i mellomtiden blitt brukt ofte nok og i mange nok sammenhenger til at det definitivt behøver en nyansert og utfyllende forklaring i et leksikon.

Men for de som lurer, finnes jo Wikipedia

Avdeling selvskryt: Mannheim-ESSEC EMBA kurs

imageDette faller i avdelingen for selvskryt, men likevel: Akkurat denne uken underviser min eminente kollega Hermann Kopp og jeg en ukesmodul med tittel Technology Strategy, Entrepreneurship and Innovation for et utenlandsk Executive MBA-program kalt Essec-Mannheim Executive MBA. Jeg underviser i teknologistrategi, Hermann i entreprenørskap og innovasjon, og vi tar med studentene for å besøke Telenor (fordi det er et stort, internasjonalt teknologiselskap som samtidig viser viktigheten av å tenke nettverksstrategi, både i investeringer i nye markeder og i markedsføringen av gadgets) og iAD-prosjektets lab hos Institutt for Informatikk (for å gi en smakebit av søketeknologi, et område Norge er gode på).

Det er faktisk det fjerde året vi arrangerer dette kurset – og jeg er litt stolt av det. Essec er ranket som den 10. beste business school i Europa (nr. 3 i Frankrike) og Mannheim som nummer 25 (andre plass i Tyskland) på Financial Times’ liste i 2011. Og de sender altså sine studenter til lille Oslo for å lære om hvordan de skal tenke strategisk om oppstart av teknologiselskaper.

Og det må man jo bare glede seg over, ikke sant?

Datalagringsdirektivet utsatt igjen

Datalagringsdirektivet utsatt, nok en gang.

Nylig hadde jeg et møte med politikere som etterlyste tips om IT-politikk – og et av mine forslag var rett og slett å utsette Datalagringsdirektivet på ubestemt tid. Gitt at det ikke kommer til å hjelpe politiet noe særlig – de har nok elektroniske spor for å ta de dumme kjeltringene likevel, og det er lett å omgå for de smart skurkene – og er et personvernbrudd grensende til det Grunnlovsstridig, er dette ikke en vinnersak for noe parti. Man kunne nekte å innføre det og dermed måtte ta et brudd med EU, men det er faktisk bedre å bare vente, skylde på implementeringsproblemer, og deretter begrave hele greia som det det er: En forsinket overreaksjon på World Trade Center-angrepet 11. september 2001.

I mellomtiden ligger vi i Digitalt Personvern klare til å saksøke Staten så snart direktivet blir innført. Det er jo ikke umulig at det kan bli en faktor også.