En av mine unge og vanligvis svært oppegående kolleger kom heromdagen gledestrålende forbi lunsjbordet i fellesområdet og annonserte at han/hun hadde nå fått Store Norske Leksikon til å ta vekk “neger” som oppslagsord. Min reaksjon overrasket nok litt – selv om jeg er klar over at mange oppfatter og/eller bruker “neger” som et skjellsord, er det ikke noen grunn til at det ikke skal stå i et leksikon. Vi kan ganske enkelt ikke fjerne ubehagelige uttrykk fra språket fordi noen, ved å bruke dem, har endret deres betydning.

Nuvel. La oss se litt nærmere på dette: Store Norske er et leksikon (som sliter endel i en Internettverden, men det er en annen diskusjon) som skal inneholde forklaringer av begreper. Begrepet “neger” har eksistert i mange år, og har endret betydning over tid. (Norsk Wikipedia har en glimrende artikkel her, med masse detaljer og eksempler.)

Hovedspørsmålet er i alle fall: Skal et leksikon kun inneholde begreper som er positive – og positivt brukt – av alle? En rekke språkautoriteter, blant annet Finn-Erik Vinje, mener at ordet “neger” er nøytralt i Norge. Jeg er enig – det er i hovedsak nøytralt, om enn litt gammeldags, som det amerikanske “negro”, som nå kun eksisterer i begrepet “United Negro College Fund”, som har beholdt navnet for å markere organisasjonens alder. Korrekt betegnelse i USA er “black”, skjellsordversjonen er “nigger”. I Norge er “svart” nokså upresist (betydningen er ikke i nærheten av det samme som “black”, siden også pakistanere og en rekke andre ikke-afrikanske innvandrere omtales som “svartinger”) og “nigger” om mulig enda mer gammeldags (sist brukt av Ingvar Ambjørnsen i “Hvite niggere” og også brukt bokstavlig,med bevisst og sjelden nennsomhet, i Olav Angell’s oversettelse av Huckleberry Finn.) “Farget” er like obskurt.

Jeg ville aldri karakterisert noen som “neger” – ikke fordi det er nedsettende, men fordi betegnelsen er arkaisk og svært upresis. Mangelen på presisjon er faktisk grunnen, mener jeg, til at “neger” er blitt gammeldags – etterhvert som Norge blir litt mindre Blendahvitt og man blir kjent med endel mennesker med varierende hudfarge, blir begrepet meningsløst – slik det har blitt i USA. Man trenger mer presise distinksjoner, som Scruella de Vil’s behov for å skille mellom Tåsen-kurdere og Nordberg-kurdere – eller mitt forslag om å definere som nordmenn de som snakker norsk og oppfattes av omgivelsene som norske?

Vel, Store Norske har ikke lenger begrepet “neger”. Men de har beholdt “blåmann”, og til og med definert det som en “betegnelse for neger eller maurer”. Hvilket leder meg til å tro at “neger” nok kommer inn igjen etterhvert, bare det blir så gammelt at folk ikke lenger husker det og trenger en forklaring. Det hele minner meg om utviklingen fra “idiot” til “åndssvak” til “evneveik” til “utviklingshemmet” til hva-det-nå-måtte-være-denne-uken, alt ut fra en forestilling om at hvis vi bare hysjer ting ned, forsvinner nok problemet. Men vi kan ikke fjerne et ord bare fordi det blir brukt nedsettende – i stedet bør definisjonen, etymologien og beskrivelsen av ordet reflektere utviklingen i bruk. F.eks. brukes ordet “jøde” som skjellsord av enkelte (forbausende mange og unge, faktisk, hvilket sjokkerer meg endel) men vi kan jo ikke fjerne begrepet “jøde” av den grunn. (Jeg har forøvrig flere jødiske venner som ikke ville nøle et sekund med å karakterisere seg selv som “jøde”, uansett hva andre måtte legge i ordet.)

Språk har (og er) historie – og ord forsvinner ikke ut fra en politisk korrekt oppfatning om at hvis vi bare feier ting under teppet, så løser vi også et problem. Såvidt jeg husker fra rundt omkring min ungdomsskoletid, tok det bare en ukes tid for “evneveik” til å gå fra politisk korrekt betegnelse til skjellsord. “Neger” har i denne sammenhengen brukt adskillig lenger tid – og har i mellomtiden blitt brukt ofte nok og i mange nok sammenhenger til at det definitivt behøver en nyansert og utfyllende forklaring i et leksikon.

Men for de som lurer, finnes jo Wikipedia…