Her om dagen kom spørsmålet om Rygge opp igjen – man har nå gitt opp å få inn et stort lavkostselskap og skal satse på 3-5 småselskaper (ingen navngitt) for å få åpnet flyplassen igjen. Jeg har liten tro på at Rygge åpner igjen, ei heller som cargohub (den verdifulle flytransporten i Norge går med vanlige passasjerfly, mest som laks til Asia).
Norge er et lite land med mye plass og stor spredning av befolkningen, og vi er heller ikke (som Island) greit plassert for mellomlandinger mellom kontinenter. Likevel flyr vi nesten mest i verden, fordi vi er rike og landet er langt, har bratt topografi og, naturlignok, lite motorveier.
England er stikk motsatt: Tett befolkning, store forretningssentre, og London er et knutepunkt for internasjonal trafikk. Der har man det motsatte problemet som Rygge har: For mye trafikk. Dette har gitt seg utslag i en interessant flyplasshistorikk, som du kan se i disse to videoene (som viser seg fra å være fra 2014, jeg har av en eller annen grunn ikke kommet over dem før nå):
Hvorfor har London så mange flyplasser (I)
Hvorfor har London så mange flyplasser (II)
Det er de samme mekanismene som danner grunnlag for flyplasser i Oslo og i London: Rygge og Torp er begge gamle militærflyplasser (det var og er for så vidt Fornebu og Gardermoen også), man har endt opp med to flyplasser som kaller seg Oslo selv om den ene (og billigste) ligger langt unna, og ekspansjon diskuteres kontinuerlig (3. rullebane Gardermoen, Rygge av/på). Og man har så vidt jeg vet ikke kommet til noen konklusjon i London de siste 5 årene etter denne videoen, skjønt jeg har ikke hørt noe om Boris Island på en stund…
Men Brexit har jo kommet i mellomtiden, og vil kanskje gjøre at behovet for flere flyplasser i og rundt London blir litt redusert…
Regi og manus: Thorleifur Örn Arnarsson og Mikael Torfason. Basert på Faust del én og Faust del to av Johann Wolfgang von Goethe. Oversatt av Elisabeth Beanca Halvorsen.
Medvirkende: Frøydis Armand, Mads Ousdal, Kjersti Tveteraas, Nader Khademi, John Emil Jørgensrud, Petronella Barker, Marika Enstad, Mattis Herman Nyquist.
Faust er Goethes hovedverk, historien om vitenskapsmannen som selger sin sjel til djevelen (en transaksjon på engelsk kalt en Faustian bargain) mot at Mefistofeles (det er her han får navnet) blir hans tjener for en tid, noe han utnytter å skaffe seg kunnskap og å forføre en uskyldig ungjente, Gretchen, noe som fører til at hun dreper deres barn og etterhvert blir henrettet. Når det kommer til krita, forbarmer Gud seg over Faust og djevelen får ikke sin del av handelen. Gitt at Faust i forhold til Gretchen er tidenes drittsekk og fortjener en fremtid i en varm kjeller, er jo dette litt merkelig, og har blitt tatt som et forsvar for patriarkatet opp gjennom tidene.
Denne forestillingen skal være et oppgjør med Faust og patriarkatet, en nytolkning i en tid av #metoo. Jeg må innrømme at jeg gikk til forestillingen med et nokså skeptisk utgangspunkt – et oppgjør med et stykke fra begynnelsen av 1800-tallet med en høyst tvilsom hovedperson høres ut som definisjonen på å slå inn vidåpne dører for meg. Og Nationaltheatret har med forestillinger som Brand og Renset vist mye overtydelighet og selvhøytidelighet.
Mattis Herman Nyquist som «en Goethe-skikkelse, om noen skulle være interessert.»
Og – vel – det er en blandet opplevelse. Som en jeg hørte i pausen sa: En hel del fine øyeblikk, men lange perioder der lite skjer. Dette er dekonstruert teater, og man har massevis av virkemidler: Scenearbeiderne er med i stykket (til og med navngitt), det er mye håndholdt video (en kameraoperatør – sannsynligvis Marte Vold – blir malt på og spiller tromme uten å være listet som skuespiller av den grunn), noen av skuespillerne leser opp monologer fra papir, og det er mye meta-kommentarer der man refererer til andre stykker (som Bjarte Hjelmelands Cyrano) og til og med har en meta-meta-meta-sekvens der Mattis Herman Nyquist (som gjør en god figur gjennom hele stykket) klager over at det er så mange meta-sekvenser (og trekker inn statstministeren, som satt i salen, i monologen.) Man åpner med et talekor fra det jeg regner med er teaterskoleelever, og i pausen møter man noen barneTV-vesener i plysj og strømpebukser i gangene, uten at de har noe i stykket å gjøre forøvrig.
Kjersti Tveterås som Gretchen
Tidvis glimter det til, som når Petronella Barker gjør en glimrende monolog som moren til Priscilla Presley (som møtte Elvis da hun var 14, akkurat som Faust møtte Gretchen), Kjersti Tveterås er stillferdig som Gretchen som vasker publikums hender mot slutten, Nader Khademi forteller en «shaggy dog» historie. Mads Ousdal og Marika Enstad har ganske lange monologer (han som Faust, hun som, vel, talerøret til dramatikeren i en lang historie om sin fødsel og oppvekst) men de blir for lange og meningsløse til at man helt orker å følge med. Frøydis Armand har en æresrunde, John Emil Jørgensrud blir midtpunktet i en pornoscene, og, vel, mye skjer.
Det å ta vekk den fjerde veggen er ikke noe nytt innenfor teater. Og selv et dekonstruert teaterstykke krever regi (eller rekonstruksjon om man vil – Tom Stoppard, bare for å nevne noen, har gjort dette med hell. Husker fremdeles en fremføring av The real inspector Hound med blant annet Willy Hoel fra mange år tilbake, på amfiscenen på National.) Det er noen elementer av å knytte sammen puslespillbitene – den klagende koringen til talekoret og i andre sammenhenger viser seg å være duttuadamene til Elvis’ «Are you lonesome tonight?» Og mot slutten gjentar de tre kvinnelige skuespillerne Fausts monolog – der han ramser opp sine utdannelse og sin makt – komplett med alle rekvisitter fra første runde, bare for å vise hvor annerledes dette ser ut når det er kvinner som gjør det. Men man burde kanskje strammet opp litt og kuttet rundt omkring en halvtime, selv om Goethe-skikkelsen til Mattis Herman Nyquist advarer om at «dette blir langt» på begynnelsen. Det blir litt mye badekar og Ford Granada med kulehull og kaninhoder uten at det gjøres noen forsøk på å sette noe i sammenheng, og det blir effektmakeri og ikke provokasjon av sånt.
Scenografien er virkningsfull om enn litt forvirrende, men det er jo morsomt med at alle scenearbeidere er synlige og til og med kommer inn og (synlig beklemt) bukker til slutt. Lyden fungerer fordi man bruker mikrofoner, noe som her helt nødvendig gitt alle lydeffektene. Så får man heller bære over at teknikken ikke alltid fungerer, som når videolinken bryter sammen der Kjersti Tveterås er ute i gangene og skjærer opp gamle teatermalerier eller at mikrofoner av og til fyker veggimellom når kostymer skal skiftes i fart.
Jeg har en mistanke – gitt applausen etterpå og enkelte litt for tydelige latterutbrudd – om at denne forestillingen blir genierklært fra «de som har studert lit-vit på Blindern», for å sitere innledningen, om ikke noe annet for å signalisere at man forsto poengene. Jeg forsto ikke alle poengene, men er i det minste takknemlig for at Nationaltheatret ikke overforklarer denne gangen.
Det er jo absolutt et pluss, både for forestillingen og kanskje også for fremtiden.
Dette kunne vært så bra. Bare jeg ikke hadde kunnet engelsk og bare jeg ikke hadde visst noe om marinehistorie.
John Relyea (høyre) som Claggart og Jacques Imbrailo som Billy Budd.
Herman Melvilles roman Billy Budd finner sted i 1797, på et engelsk 74-kanoners linjeskip. Den engelske marinen hadde opplevd to store mytterier (ved Spithead utenfor Portsmouth og Nore ved utløpet av Themsen, begge store ankerplasser for marineskip), man var i krig med Frankrike (som var ledet av et revolusjonært styre, Napoleon var ennå ikke var kommet til makten), og marineledelse og offiserer var nervøse for opprør i rekkene. Til skipet kommer så sjømannen Billy Budd, som alle liker, men som ved en misforståelse blir mistenkt for revolusjonære tendenser, samtidig som hans skjønnhet tiltrekker alle og skaper konflikter i et homofobisk samfunn der homoseksuell praksis var nokså utbredt. Det hele ender ikke godt, hverken for Billy Budd eller offiserene.
Det er mye å glede seg over i denne forestillingen, der så å si alle på scenen er menn (eller i alle fall skal forestille menn.) Librettoen er gripende og stiller viktige spørsmål på flere plan, rolleinnehaverne (spesielt hovedrollene) og orkester leverer solid, og selv om Benjamin Brittens musikk ikke er melodisk og dette ikke på noen måte er en hitparade a la Les Miserables, bør man kunne la seg fascinere.
Henging, pisking og et linjeskip…
Men.
Regissøren har ønsket å skape en atmosfære av klaustrofobi og aktualitet, og har derfor endret seilskipet til en undervannsbåt og tidspunktet til tidlig i annen verdenskrig, i følge programmet til engelskmennenes angrep på den Vichy-franske flåten ved Mers-el-Kébir i Algerie i juli 1940. Det er også de eneste endringene man har gjort, og dermed blir hele greia omtrent like troverdig som en gjennomsnitts Disney-tegnefilm. Det blir rett og slett for mange anakronismer.
Offiserene uttrykker sitt hat overfor franskmennene, tidsriktig for 1797, latterlig for annen verdenskrig – ingen i den engelske marinen fra Churchill og nedover ønsket angrepet, franskmennene var allierte og skytingen høyst motvillig. I en scene klager kapteinen over at vinden løyer slik at fienden slipper unna – vel, det finnes ikke seildrevne ubåter. Offiserene har (parade)uniformer fra annen verdenskrig, mannskapet har uniformer fra seilskutetiden. På en ubåt på tokt hadde alle – inkludert offiserene – skjegg, og røyking under dekk [i neddykket tilstand, se kommentar under] var og er av opplagte årsaker ikke tillatt. Meg bekjent var man svært forsiktig med røyking under dekk på seilskip også, på grunn av brannfaren, som er en årsak til at sjøfolk stort sett brukte skråtobakk. Billy Budd blir til slutt hengt «from the yardarm» (det vil si fra en del av masten) – vel, det finnes ingen master på en ubåt, den siste hengningen i den britiske marinen fant sted i 1860, pisking som avstraffelse ble forbudt av Parlamentet i 1879, og pressing – at folk ble kidnappet til å gjøre tjeneste i marinen – forsvant i 1813.
Historisk sett blir dette altså helt feil, men det kunne ha blitt tilgitt om ubåtstuntet ellers hadde vært vellykket. Problemet er at den ellers mesterlige scenografien der en ubåt dukker opp fra scenegulvet heller ikke er troverdig – til det er ubåten rett og slett ikke klaustrofobisk nok. Meg bekjent finnes det ingen ubåt (og knapt noe marinefartøy, historisk eller ikke) der man kan stå oppreist på et spisebord. Banjerdekket på et linjeskip, derimot – et 74-kanoners skip (som var det vanligste) var under femti meter langt men hadde en besetning på mellom 500 og 700. Det burde ikke være noe problem å få frem det klaustrofobiske i den settingen.
Regissørens lettvinte endring av tid og sted gir liten klaustrofobisk effekt og viser bare hvor lite man vet om, vel, tid og sted. Det hadde ikke vært vanskelig å endre litt på tekst og andre detaljer for å få dette litt mer riktig, og dermed troverdig – dilemmaet for kapteinen hva gjelder å dømme Billy Budd fordi man er brikke i et spill gjenspeiles i dilemmaet for britene da de måtte senke sine alliertes skip (1300 franske sjøfolk døde), og kunne vært en spennende parallell om man hadde tatt den helt ut, for eksempel.
Nå er ikke opera virkelighet – du vet det er opera når noen blir knivstukket og det kommer sang ut i stedet for blod – men her kommer regien i veien for både sangen og budskapet. Hensikten har kanskje vært å gjøre personene mer troverdige med frisyrer og klesdrakt som ligger tettere opp til nåtiden enn hårpisk (lang flette for mannskapet), knebukser og tresnutede hatter. Men ingen bestikker noen med gulldublonger under annen verdenskrig, ei heller hadde man «powder monkeys» (smågutter som bar pakker med krutt), ingen ubåt har noensinne bordet noe annet fartøy, eller for den saks skyld hatt noen tau å hale i, bortsett fra fortøyningene.
Det blir rett og slett for dumt.
Nuvel. Jeg er sikkert for opphengt i marinehistorie. Over til operabiten.
Peter Hoare som kaptein Vere (med altfor mange striper på uniformen, men det får holde nå….)
Det er 75 menn på scenen, og meg bekjent har ikke Norge så mange operasangere, så her har man (som i så mange andre sammenhenger) hentet inn utenlandsk arbeidskraft. Hovedrolleinnehaverne leverer solid – spesielt imponerer John Relyea (bass) som den tragiske skurken John Claggart, Peter Hoare (tenor) som kaptein Vere og selvfølgelig Jacques Imbrailo (baryton) som Billy Budd. Resten er mindre synlige, bortsett fra, bokstavlig talt, Kristinn Sigmundsson (bass) som kokken Dansker. Av de andre la jeg merke til fine prestasjoner fra Henrik Engelsviken (tenor) som Red Whiskers og Johannes Weisser (baryton) som Mr. Flint. Med så mange mannsstemmer blir det skikkelig trøkk i koret, men det er til tider litt for mye norsk aksent i utførelsen, noe jeg synes er litt rart gitt at det er musikere som synger – de burde høre det. Orkesteret er såvidt jeg kan bedømme upåklagelig (nær sagt som vanlig).
Alt i alt en fin opplevelse. Hvis man bare ikke hadde vært forbannet med en interesse for marinehistorie.
I oktober i fjor gikk Sears konkurs. For de fleste nordmenn er ikke dette en nyhet av interesse – Sears (eller Sears, Roebuck and Company som de opprinnelig het) har aldri vært store utenfor USA.
I USA, derimot, har firmaet hatt enorm betydning for varehandel og distribusjon. Firmaet begynte med postordresalg av klokker fra Minneapolis i 1886, men flyttet fort til Chicago (der de etterhvert hadde hovedkvarter i Sears Tower, som var verdens høyeste bygning i en årrekke). Sears var enormt viktig for alle nybyggerne som befolket prærien. Den årlige Sears-katalogen var tykk som en telefonkatalog (noen som husker telefonkataloger?), ble mottatt med mye større forventning enn noen IKEA-katalog noensinne har blitt, og man kunne kjøpe så og si alt, fra knappenåler til låver. Frem til 1989 (da Walmart tok over) var Sears det største varehandelsselskapet i USA, minst like viktig som Amazon er i dag.
Searskatalogside fra høsten 1942
Selv om Sears ikke var de første som innførte faste priser, bytterett og produktgarantier (det var det Marshall Field’s som gjorde fra slutten av 1850-tallet) revolusjonerte de varehandelen ved å ha nærmest ubegrenset bytterett (uten kvittering), egne varemerker (som Craftsman verktøy og Kenmore hvitevarer), og enorm bredde i sortimentet og tjenestene – blant annet hadde man et forsikringsselskap, en bilreparasjonskjede og et stort reisebyrå.
Etterhvert som befolkningsveksten og veksten i kjøpekraft på landet minket begynte Sears med varemagasiner i de store byene. Fra 1930 til 1950 var disse gjerne sentralt plassert, men da byene begynte å vokse ut i forstedene etterhvert som folk fikk råd til bil etter krigen, flyttet Sears etter og etablerte seg i egne bygninger med store parkeringsplasser, gjerne som en av kjernebutikkene («anchor stores») i kjøpesentre. Mot slutten av 1980-tallet begynte det å gå nedoverbakke – billigbutikker som Walmart tok en stor del av omsetningen, og «category killers» – store butikker i enkeltkategorier som klær, byggevarer, leker og sportsutstyr – konkurrerte om plassen på kjøpesentrene. Postordreaktiviteten hadde stort sett forsvunnet noen år før, selv om man lenge samarbeidet med Land’s End, men man hadde egentlig ingen sjanse etter at Amazon begynte å få opp farten. Spikeren i kisten ble (i alle fall etter min mening) alle «factory outlet malls» med billige merkevarer på billige tomter langt fra byer (omtrent som Oslo Fashion Outlet på Vestby). I 2004 ble Sears slått sammen med Kmart (som hadde gått konkurs noen ganger allerede) og, vel, to døende bedrifter som blir slått sammen blir ikke til en god bedrift. I fjor høst var det altså slutt, etter mer enn 130 år.
Det er mye å lære av Sears – selskapet gjorde egentlig ingen kjempefeil, de fortsatte bare med det de gjorde helt til det ikke fungerte lenger, sparte kostnader og betjente sine kunder, men klarte ikke å henge med i svingene mest fordi de forsøkte å betjene alle markeder i stedet for å ta vanskelige valg og fokusere. For selv amerikanere liker å tro at de stikker seg ut fra mengden etterhvert.
Tversover 