Når regien kommer i veien for budskapet

‘Naval tradition? Naval tradition? Monstrous. Nothing but rum, sodomy, prayers and the lash.’
Winston S. Churchill, ca. 1911

Den norske Opera: Billy Budd.
Musikk: Benjamin Britten. Libretto: E. M. Forster og Eric Crozier, basert på en roman av Herman Melville.
Regi: Annilese Miskimmon.

Dette kunne vært så bra. Bare jeg ikke hadde kunnet engelsk og bare jeg ikke hadde visst noe om marinehistorie.

John Relyea (høyre) som Claggart og Jacques Imbrailo som Billy Budd.

Herman Melvilles roman Billy Budd finner sted i 1797, på et engelsk 74-kanoners linjeskip. Den engelske marinen hadde opplevd to store mytterier (ved Spithead utenfor Portsmouth og Nore ved utløpet av Themsen, begge store ankerplasser for marineskip), man var i krig med Frankrike (som var ledet av et revolusjonært styre, Napoleon var ennå ikke var kommet til makten), og marineledelse og offiserer var nervøse for opprør i rekkene. Til skipet kommer så sjømannen Billy Budd, som alle liker, men som ved en misforståelse blir mistenkt for revolusjonære tendenser, samtidig som hans skjønnhet tiltrekker alle og skaper konflikter i et homofobisk samfunn der homoseksuell praksis var nokså utbredt. Det hele ender ikke godt, hverken for Billy Budd eller offiserene.

Det er mye å glede seg over i denne forestillingen, der så å si alle på scenen er menn (eller i alle fall skal forestille menn.) Librettoen er gripende og stiller viktige spørsmål på flere plan, rolleinnehaverne (spesielt hovedrollene) og orkester leverer solid, og selv om Benjamin Brittens musikk ikke er melodisk og dette ikke på noen måte er en hitparade a la Les Miserables, bør man kunne la seg fascinere.

Henging, pisking og et linjeskip…

Men.

Regissøren har ønsket å skape en atmosfære av klaustrofobi og aktualitet, og har derfor endret seilskipet til en undervannsbåt og tidspunktet til tidlig i annen verdenskrig, i følge programmet til engelskmennenes angrep på den Vichy-franske flåten ved Mers-el-Kébir i Algerie i juli 1940. Det er også de eneste endringene man har gjort, og dermed blir hele greia omtrent like troverdig som en gjennomsnitts Disney-tegnefilm. Det blir rett og slett for mange anakronismer.

Offiserene uttrykker sitt hat overfor franskmennene, tidsriktig for 1797, latterlig for annen verdenskrig – ingen i den engelske marinen fra Churchill og nedover ønsket angrepet, franskmennene var allierte og skytingen høyst motvillig. I en scene klager kapteinen over at vinden løyer slik at fienden slipper unna – vel, det finnes ikke seildrevne ubåter. Offiserene har (parade)uniformer fra annen verdenskrig, mannskapet har uniformer fra seilskutetiden. På en ubåt på tokt hadde alle – inkludert offiserene – skjegg, og røyking under dekk [i neddykket tilstand, se kommentar under] var og er av opplagte årsaker ikke tillatt. Meg bekjent var man svært forsiktig med røyking under dekk på seilskip også, på grunn av brannfaren, som er en årsak til at sjøfolk stort sett brukte skråtobakk. Billy Budd blir til slutt hengt «from the yardarm» (det vil si fra en del av masten) – vel, det finnes ingen master på en ubåt, den siste hengningen i den britiske marinen fant sted i 1860, pisking som avstraffelse ble forbudt av Parlamentet i 1879, og pressing – at folk ble kidnappet til å gjøre tjeneste i marinen – forsvant i 1813.

Historisk sett blir dette altså helt feil, men det kunne ha blitt tilgitt om ubåtstuntet ellers hadde vært vellykket. Problemet er at den ellers mesterlige scenografien der en ubåt dukker opp fra scenegulvet heller ikke er troverdig – til det er ubåten rett og slett ikke klaustrofobisk nok. Meg bekjent finnes det ingen ubåt (og knapt noe marinefartøy, historisk eller ikke) der man kan stå oppreist på et spisebord. Banjerdekket på et linjeskip, derimot – et 74-kanoners skip (som var det vanligste) var under femti meter langt men hadde en besetning på mellom 500 og 700. Det burde ikke være noe problem å få frem det klaustrofobiske i den settingen.

Regissørens lettvinte endring av tid og sted gir liten klaustrofobisk effekt og viser bare hvor lite man vet om, vel, tid og sted. Det hadde ikke vært vanskelig å endre litt på tekst og andre detaljer for å få dette litt mer riktig, og dermed troverdig – dilemmaet for kapteinen hva gjelder å dømme Billy Budd fordi man er brikke i et spill gjenspeiles i dilemmaet for britene da de måtte senke sine alliertes skip (1300 franske sjøfolk døde), og kunne vært en spennende parallell om man hadde tatt den helt ut, for eksempel.

Nå er ikke opera virkelighet – du vet det er opera når noen blir knivstukket og det kommer sang ut i stedet for blod – men her kommer regien i veien for både sangen og budskapet. Hensikten har kanskje vært å gjøre personene mer troverdige med frisyrer og klesdrakt som ligger tettere opp til nåtiden enn hårpisk (lang flette for mannskapet), knebukser og tresnutede hatter. Men ingen bestikker noen med gulldublonger under annen verdenskrig, ei heller hadde man «powder monkeys» (smågutter som bar pakker med krutt), ingen ubåt har noensinne bordet noe annet fartøy, eller for den saks skyld hatt noen tau å hale i, bortsett fra fortøyningene.

Det blir rett og slett for dumt.

Nuvel. Jeg er sikkert for opphengt i marinehistorie. Over til operabiten.

Peter Hoare som kaptein Vere (med altfor mange striper på uniformen, men det får holde nå….)

Det er 75 menn på scenen, og meg bekjent har ikke Norge så mange operasangere, så her har man (som i så mange andre sammenhenger) hentet inn utenlandsk arbeidskraft. Hovedrolleinnehaverne leverer solid – spesielt imponerer John Relyea (bass) som den tragiske skurken John Claggart, Peter Hoare (tenor) som kaptein Vere og selvfølgelig Jacques Imbrailo (baryton) som Billy Budd. Resten er mindre synlige, bortsett fra, bokstavlig talt, Kristinn Sigmundsson (bass) som kokken Dansker. Av de andre la jeg merke til fine prestasjoner fra Henrik Engelsviken (tenor) som Red Whiskers og Johannes Weisser (baryton) som Mr. Flint. Med så mange mannsstemmer blir det skikkelig trøkk i koret, men det er til tider litt for mye norsk aksent i utførelsen, noe jeg synes er litt rart gitt at det er musikere som synger – de burde høre det. Orkesteret er såvidt jeg kan bedømme upåklagelig (nær sagt som vanlig).

Alt i alt en fin opplevelse. Hvis man bare ikke hadde vært forbannet med en interesse for marinehistorie.

Alle gode ting er tre…

Og dermed var den tredje skjermen på plass i min stadig mer skjermede arbeidsplass…

Ingen tegn til forsinkelse så langt, Mac Mini’en henger med og klarer 3 x 4k helt utmerket.

PS: (11. jan.): Ser at jeg la ut et bilde av hjemmekontoret til Al Gore for 12 år siden, så jeg er ikke så tidlig som enkelte andre…

Når forretningsmodellen din blir gammeldags

I oktober i fjor gikk Sears konkurs. For de fleste nordmenn er ikke dette en nyhet av interesse – Sears (eller Sears, Roebuck and Company som de opprinnelig het) har aldri vært store utenfor USA.

I USA, derimot, har firmaet hatt enorm betydning for varehandel og distribusjon. Firmaet begynte med postordresalg av klokker fra Minneapolis i 1886, men flyttet fort til Chicago (der de etterhvert hadde hovedkvarter i Sears Tower, som var verdens høyeste bygning i en årrekke). Sears var enormt viktig for alle nybyggerne som befolket prærien. Den årlige Sears-katalogen var tykk som en telefonkatalog (noen som husker telefonkataloger?), ble mottatt med mye større forventning enn noen IKEA-katalog noensinne har blitt, og man kunne kjøpe så og si alt, fra knappenåler til låver. Frem til 1989 (da Walmart tok over) var Sears det største varehandelsselskapet i USA, minst like viktig som Amazon er i dag.

Searskatalogside fra høsten 1942

Selv om Sears ikke var de første som innførte faste priser, bytterett og produktgarantier (det var det Marshall Field’s som gjorde fra slutten av 1850-tallet) revolusjonerte de varehandelen ved å ha nærmest ubegrenset bytterett (uten kvittering), egne varemerker (som Craftsman verktøy og Kenmore hvitevarer), og enorm bredde i sortimentet og tjenestene – blant annet hadde man et forsikringsselskap, en bilreparasjonskjede og et stort reisebyrå.

Etterhvert som befolkningsveksten og veksten i kjøpekraft på landet minket begynte Sears med varemagasiner i de store byene. Fra 1930 til 1950 var disse gjerne sentralt plassert, men da byene begynte å vokse ut i forstedene etterhvert som folk fikk råd til bil etter krigen, flyttet Sears etter og etablerte seg i egne bygninger med store parkeringsplasser, gjerne som en av kjernebutikkene («anchor stores») i kjøpesentre. Mot slutten av 1980-tallet begynte det å gå nedoverbakke – billigbutikker som Walmart tok en stor del av omsetningen, og «category killers» – store butikker i enkeltkategorier som klær, byggevarer, leker og sportsutstyr – konkurrerte om plassen på kjøpesentrene. Postordreaktiviteten hadde stort sett forsvunnet noen år før, selv om man lenge samarbeidet med Land’s End, men man hadde egentlig ingen sjanse etter at Amazon begynte å få opp farten. Spikeren i kisten ble (i alle fall etter min mening) alle «factory outlet malls» med billige merkevarer på billige tomter langt fra byer (omtrent som Oslo Fashion Outlet på Vestby). I 2004 ble Sears slått sammen med Kmart (som hadde gått konkurs noen ganger allerede) og, vel, to døende bedrifter som blir slått sammen blir ikke til en god bedrift. I fjor høst var det altså slutt, etter mer enn 130 år.

Det er mye å lære av Sears – selskapet gjorde egentlig ingen kjempefeil, de fortsatte bare med det de gjorde helt til det ikke fungerte lenger, sparte kostnader og betjente sine kunder, men klarte ikke å henge med i svingene mest fordi de forsøkte å betjene alle markeder i stedet for å ta vanskelige valg og fokusere. For selv amerikanere liker å tro at de stikker seg ut fra mengden etterhvert.