Nationaltheatret: Cyrano de Bergerac, av Edmond Rostand, regissør: Kjetil Bang-Hansen, i hovedrollene: Bjarte Hjelmeland, Andrea Bræin Hovig,  Kristian Støvind og Bjørn Skagestad.

Norsk er et språk med mange låneord – og et jeg synes vi burde importere er panache. Uttrykket henspiller egentlig på en feiende flott fjærbusk som riddere på 1600-tallet hadde i hjelmen, men betyr idag – på engelsk og fransk – noe sånt som «vågemot med stil» eller «elegant dristighet». Før skuespillet Cyrano de Bergerac ble oppført i 1897 var uttrykket forbundet med en viss forfengelighet, men det endret seg etter at hovedpersonen – som har mot og stil og absolutt ingen forfengelighet – avslutter stykket med replikken: En ting tar jeg med meg, ubesmittet: Min panache. 

Å se Cyrano er omtrent som å se Peer Gynt – man får en følelse av at stykket er fullt av sitater. Alt går på rim, og endel av vitsene var nok svært vovet ved århundreskiftet og holder kanskje ikke helt i dag.

I Nationaltheatrets oppsetning har man tydeligvis vært klar over dette kan bli litt traurig i originalformat, og frir derfor hemningsløst til publikum i mange dimensjoner. Opprinnelig var stykket lagt til 1640-tallet og rappet en hel del referanser til De tre musketerer, inkludert at stykkets skurk er nevø av Frankrikes grå eminense og d’Artagnans nemesis, kardinal Richeleu. Kostymene er litt 1600-tall, litt fin de siecle, og en dash nåtid. Musikken er svisker fra ende til annen: Parisisk trekkspill, Edith Piaf, Mozart og Ravel (sistnevnte skamløst brukt i en ren kopi av sluttscenen i første akt av Les Miserables). Inntrykket er litt Richard Clayderman og kunne vært trettende om ikke resten av oppsetningen hadde vært solid og komfortabel – det ser ut som om skuespillerne koser seg og trives innenfor de nokså stramme rammene en bunden form gir.

Handlingen er grei nok: Cyrano de Bergerac – kriger, adelsmann, poet og intellektuell, ville vært et funn for damene om det ikke hadde vært for hans overdimensjonerte snyteskaft. Dette gjør ham i egne øyne så lite attraktiv at han velger å kurtisere sin sjels elskede gjennom en vakker men verbalt tafatt kollega. Sannheten kommer for en dag, men først må vi ha sjelenød og sorg og mange års lengten. Naturligvis, for dette er romantikk.

Men det fungerer. Stort sett.

Skuespillerne, bortsett fra hovedrolleinnehaverne, har ikke mye å spille på, men virker komfortable – kanskje litt for komfortable – i sine roller. Bjarte Hjelmeland spiller litt buskis til tider – selv en adelsmann fra Gascoigne skal faktisk være adelsmann først og slåsskjempe etterpå. Men han klarer å kommunisere Cyranos lykke ved å kunne kurtisere Roxanne gjennom en vikar. Og som brumlebasse og slåsskjempe er han overbevisende, særlig fordi han har nok å spille på, og gjør det, slik at han blir den eneste levende skikkelsen i noe som ellers, gitt verseformen, fremstår litt for dannet og velartikulert. Andrea Bræin Hovig blir litt borte som Roxanne, bortsett fra i scenen fra slagmarken og dialogen med Christian der. Ellers blir det skisser: Bjørn Skagestad er iskald og velsoignert skurk men spiller vel i bunn og grunn Bjørn Skagestad. Cyranos Sancho Pancha – bakeren Ragueneau – er «comic relief», spilt av Kim Haugen. Nils Johnson er livlig som Ligniere i åpningsscenen. Men stykket har noe av samtaler i en hotellbar på Oslo vest over seg – man venter litt på Øystein Sundes «Mårn dø!» og en forestående tur til Hankø heller enn Arras.

Scenografien er fantasifull og overbevisende og støtter opp under stykket uten å tiltrekke seg for mye oppmerksomhet. Kostymene understreker tidsforvirringen og fungerer. Som vanlig på Nationaltheateret er det tilløp til lydproblemer – jeg hadde orkesterplass og hørte replikkene bra, men lurer litt på om det var tilfelle lenger bak. Hva er egentlig galt med trådløse mikrofoner – særlig gitt publikums gjennomsnittsalder?

Summa summarum – anbefales som en klassikerforestilling man må få med seg – velspilt og komfortabel, ingen overraskelser, men solid håndverk med et preg av hjemmekoselighet og tradisjon.

Og kanskje litt lite panache.